Mannen min tok med seg en kamerat hjem for å bo her en ukes tid, så jeg pakket sakene stille og dro på spaopphold
Bare kom inn, føl deg som hjemme! Mannens stemme runger energisk ut i gangen, etterfulgt av et dunk når noe tungt blir satt på gulvet. Ingrid dekker bordet straks, vi kom akkurat i tide.
Ingrid stanser med øsen i hånden. Hun har ikke ventet besøk. Kvelden skulle egentlig være rolig og familiekos hjemme foran TV-en, og den eneste hun hadde gledet seg til å tilbringe tid med, var etterlengtet ro etter en tøff uke på regnskapskontoret. Nå legger hun øsen forsiktig ned, tørker hendene med håndkle og går ut i gangen.
Synet som møter henne lover lite godt. Mannen hennes, Eirik, lyser opp som en nypusset kobberkjele, idet han hjelper en kraftig mann å få av seg den altfor trange boblejakka. Ansiktet til vennen hans er trøtt og rødmusset, og nesa skinner blålig i vinterlyset. I hjørnet står en enorm bag, så stappfull at glidelåsen truer med å sprenges når som helst.
Der har vi Ingrid! Eirik smiler enda bredere og vinker henne over. Jeg har overraskelse til deg. Husker du Øyvind? Vi gikk sammen på BI. Han som alltid var best på gitar på fest!
Ingrid minnes såvidt Øyvind. En bråkete fyr bakerst i forelesningssalen som alltid lånte penner og notater og sendte papirfly i stedet for å lytte. I dag er det ikke mye igjen av den gutten: Øyvind har fått solid mage, er mer eller mindre snau på hodet, og blikket løper rastløst over hver krok i leiligheten.
Heisann, frue, mumler Øyvind og sparker av seg skoene, som havner midt på gulvet. Dere har fått det romslig her. Ikke værst.
God kveld, svarer Ingrid rolig og vender blikket mot Eirik. Hun sier ingenting, men spørsmålet hennes står skrevet i øynene, det samme blikket som alltid gjør at Eirik klør på ryggen av dårlig samvittighet.
Han trekker henne bort og hvisker mens Øyvind vasker hender på badet:
Ingrid, det har skjedd noe skikkelig kjipt. Øyvinds kone kastet ham ut uten forvarsel leiligheten er hennes mor sin, han var aldri folkeregistrert der. Han har ikke et øre eller et sted å sove. Kan han bli hos oss en ukes tid, bare til han får styr på ting, eller ordner seg med kona? Jeg kunne ikke la kameraten min sove på gata. Du vet jo hvordan jeg er.
Ingrid vet veldig godt hvordan han er. Eirik har et hjerte av gull, men svakheten er tydelig: han klarer ikke å si nei hvis noen spiller på følelsene hans eller begynner å mimre fra fortiden.
En uke? hvisker hun. Eirik, vi har bare to rom. Skal han sove i stua? Hvor skal vi være på kveldene?
Det går helt fint, Ingrid, avfeier han. Vi tar bare teen på kjøkkenet denne uken. Han er en grei type, du merker ham nesten ikke.
Den «greie» typen kommer ut av badet, tørker hendene i hennes nyinnkjøpte, hvite pynthåndkle.
Hva blir det til mat? spør han glad i døra til kjøkkenet. Jeg har ikke fått i meg noe siden frokost. Måtte pakke og styr, og så denne evige ventingen på T-banen…
Middagen fortoner seg som et enmannsshow. Øyvind spiser så det nesten mangler på verdensnivå. Fårikålen forsvinner i et skremmende tempo, karbonadene forsvinner én etter én, og alt dette kommenteres høylytt.
Ikke så værst, denne fårikålen, mumler han med brødbiten i hånden, men litt mer pepper hadde gjort susen. Eks-kona brukte mye mer, det skulle stå tykk som grøt i gryta. Denne er litt… tynn.
Ingrid presser leppene sammen; hun sier ingenting. Eirik gir et unnskyldende smil mens han fyller på for vennen.
Spis på, Øyvind. Ingrid er flink på kjøkkenet.
Ja, ja, ler Øyvind og heller hjemmebrakt akevitt i drammeglasset. Funka for oss enkle arbeidsfolk. Kanskje litt fjonge greier for meg, men men. Har du pils da, Eirik? Dette går ikke ned med kjøttkakene ellers.
TV-en går på full guffe hele kvelden, så glassene skjelver i vitrineskapet. Øyvind ligger som en potetsekk i sofaen og følger med på en actionfilm, og kommenterer hver scene. Eirik sitter ved siden av, nikker og løper til kjøkkenet for å hente mer te og smørbrød. Ingrid har ingen plass i egen stue denne kvelden. Hun trekker seg tilbake til soverommet, forsøker å lese, men lyden av pistolskudd og rungende mannslatter skjærer gjennom veggene.
Morgenen etter er ikke marerittet over. Ingrid står opp for å lage kaffe og forberede jobb, bare for å oppdage fjell av skittent servise, smuler, ketchupflekker og tomme flasker overalt. Øyvind sover i stua, utstrakt på sovesofaen, og snorker så det rister i panelovnen. Leiligheten oser av gammel svettelukt og billige sokker.
Eirik subber ut fra badet, trøtt og sjuskete.
Unnskyld, Ingrid, vi ble litt sent i går, rakk ikke å ta det, hvisker han. Jeg vasker etter jobb i dag.
Etter jobb? sier Ingrid og ser på klokka. Hvordan hadde dere tenkt å spise frokost? Dere har brukt opp alle rene tallerkener.
Jeg fikser et par nå…
Ingrid drikker rolig kaffe uten å se inn mot stua, tar på seg kåpe og drar på jobb. Hele arbeidsdagen gruer hun seg for å dra hjem. Den lune, rene leiligheten hun har lagt sjela si i, frister ikke lenger.
Og verre blir det. Serviset er vasket på halv tolv, med fettflekker igjen. Leiligheten lukter tungt av svidd fett. I kjøkkenet sitter Øyvind, iført undertøy og røyker ut av vinduet tross at hun mange ganger har sagt til Eirik at det ikke er lov å røyke inne.
Heisann, frua! sier Øyvind, blåser røyk opp i taket. Vi stekte poteter på flesk, måtte stikke og handle, for dere hadde ikke bakfett. Eirik ordna penger har fått sperra kortet.
Ingrid stirrer på plata. Hele koketoppen er klinete, og det ligger potetskrell på gulvet.
Jeg er ikke sulten, sier hun tørt. Kan jeg prate med deg et øyeblikk, Eirik?
Hun trekker Eirik inn på soverommet og lukker døra.
Hva skjer? Hvorfor røyker han i kjøkkenet? Hva er det som skjer her? Du lovte at jeg ikke skulle merke at han var her.
Slapp av, Ingrid, prøver Eirik å trøste og vil omfavne henne, hun viker unna. Mannen er i ferd med å gå i oppløsning, han må få slappe av litt. Vi rydder snart opp. Han er bare sånn rett fram, ingen fine manerer. En uke, så er alt over. Han ser etter leilighet.
Ser han etter leilighet? Ingrid løfter et skeptisk øyebryn. Først å rope etter øl og ligge i sofaen hele dagen, liksom.
Jeg lover, han ringte noen! Seriøst, vær grei. Man hjelper venner i nød.
Tre dager som følger er rene prøvelsen. Øyvind fyller hele leiligheten. Han er hjemme til alle døgnets tider, «på selvbetalt permisjon». Han spiser opp matlaget for flere dager i én jafs, går rundt i boxershorts, tar badet lenge og etterlater det som ei svømmehall.
Så kommer den siste dråpen: fredag.
Ingrid er tidlig hjemme, drømmer om et varmt bad og å legge seg tidlig. Når hun låser seg inn, møter hun latter og høy musikk. I gangen står ikke bare Eirik og Øyvinds sko, men også et par kvinneboots med hæl og et par ukjente herresko.
Hun går inn i stua. Røyken ligger tykk. Rundt bordet sitter Øyvind, en fremmed mann og ei oppsminka dame. Eirik sitter i et hjørne, rød i ansiktet, med kjempeflau mine. På eikebordet hennes, UTEN underlag, står det flasker og snacks.
Oi, kjerringa kom også! roper Øyvind ut. Eirik, skjenk til alle! Ingrid, dette er Kristian og Tone. Fredagskos, vettø!
Ingrid ser på det våte merke etter et glass på det nypolerte bordet. Kaster et blikk på askebegeret der Tone dytter røyken i hennes krystallskål. Ser på ektemannens unngående blikk.
Hun orker ikke bråke. Ingen roping, ingen kasting av tallerkener. Noe går liksom av inni henne, og det i stedet for irritasjon kjenner hun et iskaldt, klokkeklart alvor.
God kveld, sier hun uten å heve stemmen. Jeg skal ikke forstyrre.
Hun går inn på soverommet, låser døra. Etter en stund blir det roligere i stua, antagelig prøver Eirik å roe ned. Men så skrus musikken opp igjen om enn lavere.
Ingrid åpner klesskapet. Hun pakker systematisk: badekåpe, tøfler, badedrakt, noen kjoler, komfortable bukser, litt sminke, et par bøker hun har spart lenge. Hun er evig takknemlig for at den gamle sjefen har mast om å ta ut den oppsparte ferien to uker akkurat nå og enda mer takknemlig for at hun har egne sparepenger Eirik ikke får rørt.
Hun logger seg på PC-en, bestiller luksusopphold med utsikt mot Oslofjorden, fullpensjon, spa og massasje. Betaling bekreftet. Innsjekk i morgen formiddag.
Etter pakking legger hun seg til å sove, setter ørepropper i ørene. Festen blir et fjernt brus.
Morgenen etter er det dørgende stille. Gjestene dro seint på natta, Øyvind og Eirik sover tungt. Ingrid tar en lang dusj, kler på seg, tar kofferten og går ut i gangen. Hun legger en lapp på kjøkkenbenken, blant pizzarester og glass: «Drar på spa. Tilbake om en uke. Ikke noe mat i kjøleskapet. Betal fellesutgiftene selv denne måneden.»
Taxien står og venter utenfor. Når bilen ruller av gårde, kjenner Ingrid en ukjent letthet.
De to første dagene på spa er en eneste lang rus. Ingrid rusler i snødekte hageganger, drikker smoothie, svømmer, leser. Mobilen ligger på lydløs, hun kikker kun en gang om dagen.
Eiriks telefoner begynner første kvelden. Først bare tapte anrop. Så kommer meldingene.
«Ingrid, hvor er du?»
«Nå er du teit Hvor er du hen?»
«Vi våknet, og du var borte.»
«Hva skal vi spise? Du kunne vel ha laget en suppe før du dro.»
Ingrid svarer ikke. Smiler, og slår av telefonen mens hun går til sjokoladeinnpakning på spaet.
På dag tre kommer nye meldinger, nå med frustrasjon:
«Ingrid, hvor er de rene sokkene?»
«Hvordan slår jeg på vaskemaskinen? Den bare blinker!»
«Øyvind spør etter ekstra håndklær, han griset til sitt!»
«Vi er tomme for dopapir og vaskepulver. Hvor har du gjemt det?»
Ingrid svarer én gang: «Bruksanvisning ligger på nett. Dopapir og vaskepulver finnes på butikken. Dere fant jo penger til pils!»
På dag fire kommer oppringningen idet Ingrid nyter urtete i spa-loungen. Hun tar røret.
Ingrid! Der er du! Eiriks stemme høres desperat ut. Når kommer du hjem? Det går ikke an!
Hva er det nå, Eirik? Jeg slapper av og har behandlinger.
Det er kaos her! Øyvind han har helt klikket! Han dro inn folk i går kveld og så fotball, de skrek til langt på natt, underboen, fru Johnsen, ringte politiet! Jeg måtte skrive forklaring! Vi fikk bot!
Du ville jo bare hjelpe og være en god venn, svarte Ingrid rolig. Nå får du ta ansvar. Dette er ditt hjem, og din venn.
Men Ingrid, det er ikke mat i huset! Jeg er utslitt, kommer hjem til et kaos. Øyvind roper om mer mat og sier at jeg er elendig husvert!
Hva har jeg med det? undrer Ingrid. Jeg er, ifølge din venn, en «storby-prinsesse» og dårlig kokk. Han får lære deg how its done. Dere kan jo steke mer flesk.
Men jeg kan ikke kaste ham ut det føles feil
Det er ditt valg, Eirik. Ditt hus, dine regler eller mangelen på dem. Jeg er hjemme søndag kveld. Er ikke leiligheten tilbake i orden da, og er Øyvind der fortsatt, så drar jeg til mamma. Og søker om separasjon. Det er ikke en trussel. Det er et faktum.
Hun legger på, går til ansiktsbehandling. Denne gangen føler hun seg fri. Før fryktet hun å sette grenser, fryktet å såre Eirik. Men en uke med Øyvind viste henne at tålmodighet ikke alltid er en dyd av og til er det bare å la seg tråkke på.
Resten av spaoppholdet flyr av gårde. Ingrid får sovet ut for første gang på ti år. Hun stråler og smiler, ikke lenger en eneste rynke mellom brynene.
Søndag reiser hun hjem. Hun kjenner et snev av spenning i heisen, men ikke frykt. Hvis Eirik ikke har klart dette, ja, da er det kanskje over.
Hun åpner døra.
Leiligheten dufter av grønnsåpe, sitron og ovnsbakt kylling. En behagelig lukt.
I gangen er det ryddig. Ikke tegn til Øyvinds digre bag, ingen fremmede jakker. Eiriks sko står på rad på skohylla.
Mannen dukker opp fra kjøkkenet. Han er utkjørt, men nybarbert og i ren skjorte.
Hei sier han stille.
Ingrid går videre. Alt er strøkent. Sofaen er oppredd, teppet støvsugd, stuebordet polert. Vinduene står på gløtt, og den gamle tobakkslukta er borte.
Ingrid titter inn på kjøkkenet. Oppvasken er tatt. Kyllingen står snart ferdig i ovnen.
Hvor er Øyvind? spør hun mens hun tar av seg jakken.
Eirik sukker tungt, lener seg mot dørkarmen.
Kastet ham ut. Torsdag kveld, etter samtalen din.
Jøss? Fikk du det til? Det er da ikke så lett.
Vet du hva, Ingrid Eirik gnir pannen. Han begynte å be meg løpe ut og kjøpe øl til «kampstart», akkurat som jeg var kommet hjem fra jobb og sto og skurte stekepanna etter ham Da brast det. Jeg sa fra at nå pakker du bagen og drar.
Hva svarte han?
Han ropte. Kalte meg tøffelhelt. Skjelte ut både meg og deg. Skulle ha penger for «moral skade». Jeg ga ham tusen kroner til taxi og satt bagen hans ute. Tok nøkkelen hans. Brukte to dager på å vaske huset. Bar småkaker ned til Johnsen i underetasjen.
Eirik tar Ingrid varsomt i hendene. De er røde av zalo og arbeid.
Unnskyld, Ingrid. Jeg var idiot. Jeg tenkte det gikk fint, jeg så ikke Jeg trodde alt bare skjedde av seg selv. At mat og orden bare var der. Disse fire dagene jeg har vært på gråten. Hvordan orker du dette i tillegg til full jobb?
Ingrid ser på mannen sin. Det er ikke bare anger i blikket, men en ny forståelse. Nå skjønner han hva hjemmets ro og orden koster.
Jeg orker det ikke jeg prøver å ta vare på oss, Eirik. Men å bære fremmede parasitter på ryggen? Nei, det har jeg ikke signert opp for!
Jeg skjønner det nå. Ingen flere overnattingsgjester. Aldri. Og Øyvind får aldri sette sine ben her igjen. Han sendte skikkelig stygge meldinger har blokkert ham for alltid.
Sett deg nå! Ellers svir kyllingen, ler Ingrid.
De spiser middag i ro, men det er en god stillhet. Eirik serverer med varme, fyller på te og gir henne de fineste stykkene.
Hvordan var spaet? spør han forsiktig.
Fantastisk! Jeg bestemte meg for å dra annenhver halvår fremover. En uke er for lite. Og vet du, jeg synes faktisk du bør lære deg å lage noe annet enn egg. For tenk om jeg reiser igjen!
Jeg skal lære meg det, lover Eirik høytidelig.
Dagen etter hører Ingrid fra en bekjent at Øyvind stakk tilbake til svigermoren, kranglet seg inn der, og nå saksøkes han for utkastelse og felles gjeld. Dessuten mistet han jobben for over en måned siden, kona kastet ham ikke ut «uten grunn» han trengte bare gratis hybel og noen å prate hull i hodet på.
Eirik rister på hodet og gir kona en god klem. Leksjonen er lært. Nå er familiens grenser hellige, og det får ingen bryte mer. For Ingrid har lært at man ikke alltid blir hørt ved å kjefte noen ganger er det nok å forlate, så får de selv ta konsekvensene for sine valg.
Livet deres endrer seg. Eirik blir ikke perfekt husvert over natten, men han slutter å ta Ingrids arbeid for gitt. Og han har lært å si nei. Når en tremenning senere spør om han kan låne sofaen «et par netter», svarer Eirik rolig og bestemt, og gir adressen til nærmeste rimelige pensjonat.
Ingrid hører det mens hun rører i suppa på kjøkkenet. Og smiler. Spaferie er fint, men hjemme der du blir satt pris på er fortsatt best.
