Hei kompis, jeg må bare fortelle deg om farens bursdagshistorie som skjedde i bygda vår for noen år siden.
Han fylte sytti år, etter å ha oppdratt tre barn på egen hånd. Konen, Maren, døde for tre tiår siden, og han giftet seg aldri igjen prøvde, men fant ingen, sånn er livet noen ganger. De to guttene, Jonas og Eirik, var alltid i krangling og slåsskamper. Jeg husker hvordan jeg måtte flytte dem fra en skole til en annen, helt til en briljant fysikklærer oppdaget at de hadde et skjult talent for naturfag. Plutselig sluttet all bråk og de fikk fullt stipend til Universitetet i Oslo, Institutt for matematikk og naturvitenskap.
Lillesøsteren, Sigrid, hadde det også vanskelig med å finne jevnaldrende venner. Skolepsykologen ville sende henne til en psykiater, men så kom en ny litteraturlærer og startet en skrivetirkel for unge forfattere. Sigrid ble helt oppslukt; hun skrev fra morgen til kveld, og snart ble historiene hennes trykt i skoleavisen og i de lokale litteraturklubbene. Hun fikk senere studieplass på Norsk Litteraturhøyskole.
Etter at barna hadde tatt avspark, ble faren alene. Han fant ro i fisketur i elva, i hagearbeid på den store tomten ved fjorden, og i å holde svinene på gården. Han tjente såpass greit at ingenting falt på ham selv om ingeniørene på fabrikken tjente mindre. Med de pengene kunne han kjøpe rimelige biler til guttene, hjelpe dem med klær og småutgifter. Men det betød at han hadde enda mindre fritid, for alt gikk til gårdsdrift og handel. Ti år fløy, og jubileet hans nærmet seg.
Guttene var nå gift og jobbet med et topphemmelig forsvarsprosjekt, så de kunne ikke komme på kort varsel. Sigrid reiste fra skrivetreff til konferanser over hele landet. Han tenkte at han skulle feire alene, med en whisky og noen tanker om Maren.
Men så, tidlig en morgen, da han gikk for å sjekke griserna, så han noe merkelig på den opplyste marken foran hytta en lang, innpakket gjenstand i presenning. «Hva i all verden er dette?» mumlet han, akkurat da ble det plutselig opplyst av flere spotlights. Guttene kom løpende, med koner, barnebarn og flere slektninger, og Sigrid fulgte med en høy, skjeggete fyr med tykke briller. Alle holdt ballonger, blåste i fløyter og trykket på noen spraybokser som lagde høylytte pip.
«Gratulerer med dagen, pappa!» ropte de i kor. Han glemte helt den merkelige pakken. Sigrid tok tak i ham og sa: «Vent, pappa, la meg binde deg fast.» Hun kastet et tykt stoff over nakken hans og snurret ham rundt. «Hva driver dere med?», spurte han. «En liten gave», svarte Jonas. «Håper den ikke er for dyr», la Eirik til. «Jeg trenger ingenting», mumlet faren, men de lo bare.
De førte ham til gjenstanden, rev av presenningen, og i det blendende lyset stod en skinnende, klassisk Volvo 164 fra 1970tallet. Han falt nesten om av overraskelse, men ble holdt fast og satt på en stol. «Å, herregud, herregud», stønnet han. «Pappa, ro deg litt», sprutet Sigrid vann i ansiktet hans. «Du har alltid drømt om den bilen», sa hun. «Den er jo kjempedyr», protesterte han. «Den er ikke dyrere enn pengene», svarte Jonas med et glimt i øyet.
Sigrid åpnet en liten kartong ved siden av bilen. «Hva er dette?», spurte han. Hun sa han skulle åpne den. Inni lå et lite, rosa, fluffy kattunge med store øyne. «En ekte thaikatt! Som den vi hadde sammen med mamma, husker du? Bomka», sa han, og barna nikket.
Han satte seg ikke inn i bilen. I stedet gikk han opp til andre etasje, til sitt rom, og viste bildene av Maren til kattungen. Tårene rant nedover kinnene hans. «Ser du, Maren, jeg klarte det. De har ikke glemt deg», hvisket han til fotoet.
Men barna lot ham ikke være alene. Bordet var dekket med tradisjonell norsk mat, ost, spekemat og akevitt. Sigrid hvisket i øret hans at hun var gravid i fjerde måned og at hennes forlovede, Lars, skulle komme på besøk. De planla å bosette seg på hytta, siden hun kunne skrive fra hvor som helst, og Lars skulle snart dra til USA for å besøke sine foreldre før de giftet seg i den lille kirken i sentrum.
«Er du enig, pappa?», spurte Sigrid. «Dette føles som en drøm», svarte han og kysset henne på pannen. Kvelden gikk med i samtaler, latter, noen drinker og mange historier. Senere gikk han alene til Marens grav, satte seg og snakket med henne så lenge natten var ung.
Livsstilen hans fikk ny mening med den gamle Volvoen, et nytt klesplagg og en tur til byen Oslo for å kjøre en tur. På sengen lå den lille thaikattungen, som han kalte Tomme. «Tomme», mumlet han, og katten spant og strakte seg.
Morgenen etter sto han opp tidlig igjen svinene måtte fôres, grønnsakshagen trengte pleie og fisket i fjorden ventet. I stuen sov Sigrid og Lars. Guttene hadde dratt med familiene sine, og roen senket seg over gården. Tomme fulgte ham rundt, falt i svinefôret og satte seg fast i fiskegarnet på båten. Han prøvde å spise fiskeagn, og faren lo mens han pratet med den lille rampen:
«Det ser ut som om du har blitt ung igjen», sa han og klappet Tommes rygg. Katten mjauet, krøp opp i håndflaten hans og bet forsiktig med de små tennene. «Å, du luring», lo han høyt.
Dette er bare en påminnelse til alle som fortsatt kan besøke foreldrene sine: Ikke vent på i morgen, kjør opp til hytta nå!
