Mamma er vel ikke akkurat noe å skryte av hos oss – Anja, har du igjen hengt det våte håndkleet på kroken på badet? Svigerinnens stemme runget fra gangen, knapt hadde Anja rukket å komme hjem fra jobb. Valentina sto der med armene i kors og sendte henne et gjennomtrengende blikk. – Det tørker der, svarte Anja mens hun sparket av seg skoene. – Det er jo det kroken er til. – I pene hjem henger man håndklærne til tørk på stativ. Men hva vet vel du om det. Anja gikk forbi uten å svare. Åtteogtyve år gammel, to høyere utdanninger, lederstilling – og så må hun høre klager om håndklær. Hver bidige dag. Valentina sendte henne et utilfreds blikk. Denne måten hun har – å være taus, overse henne, oppføre seg som om hun eier stedet. Femogfemti års livserfaring lærte Valentina å kjenne folk, og denne jenta hadde hun aldri likt. Kald. Hovmodig. Maksim burde hatt en varm og hjemmekjær kone, ikke denne statuen. De neste dagene iakttok Valentina svigerdatteren sin nøye. Hun la merke til alt. – Artem, rydde opp lekene før middag. – Jeg vil ikke. – Jeg spurte ikke om du har lyst eller ikke. Rydd. Seks år gamle Artem surmulte, men subbet motvillig bort for å samle sammen soldatene sine. Anja var ikke en gang borte og kikket, hun stod og kuttet grønnsaker. Fra stua iakttok Valentina alt. Der var den, kulden hun hadde merket før. Ikke et smil, ikke et kjærlig ord. Bare kommandoer. Stakkars gutt. – Bestemor, sa Artem og klatret opp i sofaen hennes da Anja gikk på soverommet for å brette klær. – Hvorfor er mamma alltid så sint? Valentina strøk barnebarnet sitt over håret. Øyeblikket var perfekt. – Vet du, vennen min … Noen mennesker klarer bare ikke å vise kjærlighet. Det er trist, men sånn er det. – Men du klarer det? – Selvfølgelig, kjære deg. Bestemor er aldri slem. Bestemor er glad i deg. Artem trykket seg tettere inntil henne. Valentina smilte. Hver gang hun var alene med barnebarnet, fargela hun bildet litt tydeligere. Forsiktig. Gradvis. – Mamma lot meg ikke se barne-TV i dag, klagde Artem etter én uke. – Stakkars deg. Mamma er streng, ja? Noen ganger synes bestemor også at hun er litt for streng med deg. Men kom heller til meg, jeg forstår deg alltid. Guttebarnet nikket, han sugde til seg hvert ord. Bestemor er snill. Bestemor forstår. Men mamma … – Vet du, senket Valentina stemmen til konspiratorisk hvisking, – noen mammaer klarer bare ikke være kjærlige. Det er ikke din skyld, Artemka. Du er verdens beste gutt. Det er mamma som ikke er bra. Artem klemte bestemor. Noe kaldt og fremmed rykket inn i brystet hans når han tenkte på mamma. Etter en måned merket Anja forandringen. – Artem, pus, kom her så skal jeg gi deg en klem. Sønnen rygget unna. – Vil ikke. – Hvorfor ikke? – Bare vil ikke. Han løp til bestemor. Anja ble stående i barnerommet med åpne armer. Noe i hverdagen deres var ødelagt, og hun forsto ikke når det hadde skjedd. Valentina iakttok scenen fra gangen. Smilehakket krøp over leppene. – Artem, – Anja satte seg ved siden av sønnen om kvelden, – er du sint på meg? – Nei. – Hvorfor vil du ikke leke med meg lengre da? Artem trakk på skuldrene. Blikket var fremmed, avmålt. – Jeg vil til bestemor. Anja lot ham gå. En stum smerte vokste inne i brystet. – Maksim, jeg kjenner ikke igjen Artem, betrodde hun ektemannen sent på kvelden når alle hadde lagt seg. – Han unngår meg. Det har aldri vært sånn før. – Det går sikkert over. Barn er rare sånn sett. I dag sånn, i morgen sånn. – Det er ikke bare griller. Han ser på meg som om jeg har gjort … gjort noe fælt. – Du overdriver, Anja. Mamma er sammen med ham mens vi er på jobb. Kanskje de bare har fått et nært forhold. Anja begynte å si noe mer – men tiest. Maksim hadde allerede snudd seg mot telefonen. – Mammaen din er glad i deg, sa Valentina imens hun la barnebarnet, – men på sin måte. Kaldt. Strengt. Ikke alle mammaer vet å være snille, skjønner du? – Hvorfor ikke? – Sånn er det noen ganger, vennen min. Bestemor ville aldri gjøre deg vondt. Bestemor beskytter deg alltid. Mye mer enn mamma. Artem sovnet etter disse ordene. Og hver morgen så han litt mer forsiktig på mamma. Etter dette gjorde han det klart hvem han likte best. – Artem, skal vi gå ut og leke? spurte Anja og rakte fram hånden. – Jeg vil med bestemor. – Artem … – MED BESTEMOR! Valentina grep hånden hans. – Slutt å mase på gutten da, ser du ikke at han ikke vil? Kom, Artemka, bestemor skal kjøpe is. De gikk. Anja sto igjen og så dem forsvinne, noe tungt presset mot brystet. Hennes egen sønn trakk seg unna henne. Løp til bestemoren. Og hun forsto ikke hva som hadde skjedd? Senere fant Maksim Anja på kjøkkenet. Hun satt over en kald kopp te, øynene stirret ut i lufta. – Jeg skal snakke med han, Anja. Lover. Hun nikket bare. Ork til flere ord fantes ikke. Maksim satte seg med sønnen på barnerommet. – Artem, fortell pappa. Hvorfor vil du ikke være sammen med mamma? Gutten så ned. – Bare fordi. – Det er ikke et svar, Artem. Har mamma vært slem mot deg? – Nei… – Hva er det da? Artem var stille. Seks år kan ikke forklare noe han knapt skjønner selv. Bestemor sier at mamma er slem, streng, kald. Da må det jo være sant. Bestemor lyver ikke. Maksim forlot barnerommet uten svar … Valentina planla sitt neste steg. Svigerdatteren var knekt – det var tydelig. Litt til, og denne jåledukka pakker sakene sine selv. Maksim fortjener bedre. En ekte kone, ikke en isdronning. – Artemka, hun tok ham på gangen neste dag mens Anja var i dusjen – du vet at bestemor elsker deg mer enn alle andre i verden? – Ja. – Og mamma … Hun er vel ikke akkurat noe å skryte av, hun er slem, ikke sant? Aldri noen ordentlig kos, alltid sur. Stakkars lille gutten min. Hun hørte ikke skrittene bak seg. – Mamma? Valentina snudde seg. Maksim sto i døråpningen. Hvit i ansiktet. – Artem, gå på rommet ditt, sa han lavt, men med en tone som gjorde at gutten med én gang forsvant. – Maksim, jeg bare … – Jeg hørte alt. Stillheten var til å ta og føle på. – Du … Maksim svelget. – Du har med vilje vendt ham mot Anja? Hele tiden? – Jeg tar vare på barnebarnet mitt! Hun behandler ham jo som en fangevokter! – Har du blitt gal? Valentina rygget bakover. Sønnen hadde aldri sett sånn på henne før. Med forakt. – Maksim, hør nå … – Nei! Nå er det du som hører på. Han tok et skritt nærmere. – Du har fått sønnen min til å vende seg bort fra moren sin. Min kone! Skjønner du hva du har gjort? – Jeg ville bare hans beste! – Beste? Artem rygger fra sin egen mor! Anja finner ikke fred i sitt eget hjem! Er det best, synes du? Valentina løftet haken. – Helt utmerket. Hun passer ikke for deg. Kald, slem, følelsesløs … – Nok! Ropet fikk dem begge til å stoppe opp. Maksim pustet tungt. – Pakk sakene dine. Nå. – Du kaster ut din egen mor? – Jeg verner min familie. Mot deg. Valentina åpnet munnen – og lukket den igjen. I sønnens blikk fantes ingen nåde. Ingen deal. Ingen nye sjanser. En time senere hadde hun dratt. Uten å si farvel … Maksim fant Anja på soverommet. – Nå vet jeg hvorfor Artem forandret seg. Anja løftet rødsprengte øyne. – Min mor. Hun … hun har sagt at du er slem, at du ikke elsker ham på ordentlig. Hele denne tiden har hun vendt Artem mot deg. Anja stivnet. Så sukket hun. – Jeg … jeg trodde jeg holdt på å miste forstanden. Trodde jeg var en dårlig mor. Maksim satte seg inntil henne, omfavnet henne. – Du er verdens beste mamma. Det var min mor … Jeg vet ikke hva som gikk av henne. Men nå får hun aldri se Artem mer. De neste ukene ble vanskelige. Artem spurte etter bestemor, forsto ikke hvorfor hun var borte. Foreldrene forklarte ham – forsiktig, tålmodig. – Vennen min, sa Anja og strøk ham over håret, – det bestemor sa om meg … Det stemmer ikke. Jeg er kjempeglad i deg. Veldig, veldig glad. Artem så tvilende på henne. – Men du er slem. – Ikke slem, bare streng. Fordi jeg vil at du skal bli et godt menneske. Å være streng er også kjærlighet, skjønner du? Gutten tenkte. Lenge. – Kan jeg få en klem, da? Anja holdt rundt ham så hardt at Artem lo … Dag for dag kom han tilbake. Den ekte Artem. Han som kom løpende for å vise mamma en tegning. Han som sovnet til hennes vuggesang. Maksim så på kona og sønnen, lekte sammen i stua, og tenkte på moren. Hun ringte flere ganger. Han tok ikke telefonen. Valentina ble sittende alene i leiligheten sin. Uten barnebarn. Uten sønn. Hun ville bare beskytte Maksim mot «feil» kvinne. Nå hadde hun mistet begge. Anja la hodet på skulderen til Maksim. – Takk for at du ordnet opp. – Jeg er lei for at jeg ikke så det før. Artem kom løpende, klatret opp på fanget. – Pappa, mamma, skal vi gå i dyrehagen i morgen? Det så faktisk ut som livet gikk videre …

Author Fame LovingViews 13

Mamma’n vår er ikke helt som andre

Ingrid, du har igjen lagt det våte håndkleet på knaggen på badet?

Svigerinnen min, Sigrid, ropte fra gangen i det jeg akkurat hadde satt nøkkelen i døra etter jobb. Hun sto der, armene i kors, med et blikk som kunne smelte is.

Det henger for å tørke, svarte Ingrid, mens hun sparket av seg bootsene. Det er jo derfor det er en knagg der.

I ordentlige hjem henger man håndklær på tørkestativ, skulle du visst. Men hva vet vel du om det…

Ingrid gikk rett forbi uten å svare. Tjueåtte år, to utdannelser, lederstilling likevel må hun høre på smågnag om håndklær. Hver eneste dag.

Sigrid sendte henne et misfornøyd blikk. Hun likte ikke denne stillheten, denne kulden. Ingrid oppførte seg som hun eide stedet, og det likte ikke Sigrid. Fem og femti år hadde lært henne ett og annet om folk. Denne jenta var ikke god for sønnen hennes. Kald. Hoven. Johannes hadde fortjent en varm, hjemmekjær kvinne ikke denne isdronningen.

De neste dagene observerte Sigrid. Hun noterte, la merke til alt

Even, rydd lekene dine før middag.

Orker ikke.

Det var ikke et spørsmål. Inn og rydd.

Seks år gamle Even svarte surt, men tuslet avgårde for å plukke opp brannbiler og bamser. Ingrid så ikke engang opp, mens hun fortsatte å kutte opp grønnsaker.

Sigrid så på fra sofaen. Der var det igjen: denne kjøligheten. Ikke et smil, ei vennlig strofe bare ordre. Stakkars gutt.

Bestemor, Even hoppet opp i sofaen ved siden av Sigrid mens Ingrid gikk på soverommet for å brette klær. Hvorfor er mamma alltid sint?

Sigrid strøk ham over håret. Timingen var perfekt.

Vet du, vennen min noen voksne er bare sånn. De sliter med å vise kjærlighet. Noen ganger er det trist.
Kan du det da, bestemor?
Ja, kjære deg. Bestemor elsker deg veldig høyt. Bestemor er ikke slem.

Even klamret seg til henne. Sigrid smilte tilfreds.

Når de var alene, la hun alltid til små drypp til bildet hun malte for Even. Forsiktig. Tålmodig.

Mamma lot meg ikke se på barne-tv i dag, klaget Even ei uke etterpå.

Stakkars deg. Ja, mamma er streng, ikke sant? Bestemor syns ofte hun er litt for streng med deg, men du skal ikke være lei deg for det du kan alltid komme til meg.

Gutten nikket. Bestemor er snill. Bestemor forstår. Men mamma…

Vet du, Sigrid senket stemmen til en konspiratorisk hvisking noen mammaer klarer bare ikke være så milde og gode. Det er ikke din feil, Even. Du er en nydelig gutt. Det er mamma det er noe galt med.

Even holdt rundt henne. Noe kaldt, uforståelig begynte å vokse i ham når han tenkte på mamma.

Et par uker senere merket Ingrid forandringen.

Even, gutten min, kom hit så jeg kan få gi deg en klem.

Han trakk seg unna.

Må ikke.
Hvorfor ikke, da?
Vil bare ikke.

Så løp han til bestemor. Ingrid sto igjen på barnerommet med utstrakte armer, uforstående og rådvill.

Sigrid sto i døråpningen og smilte for seg selv.

Even, Ingrid satte seg ved siden av sønnen på sengen den kvelden, er du sur på meg?
Nei.
Så hvorfor vil du ikke være sammen med meg mer?

Han trakk på skuldrene. Blikket hans var fremmed.

Vil være med bestemor.

Ingrid slapp ham, og kjente smerten i brystet.

Johannes, jeg skjønner ikke Even lenger, sa hun sent om kvelden da huset var stille. Han holder meg unna. Det var aldri sånn før.
Du overdriver, sa Johannes. Barn er sånn i dag slik, i morgen sånn.
Dette er ikke bare innfall. Han ser på meg som om jeg har gjort noe fælt.
Ingrid, du gjør tingene større enn de er. Mamma passer på ham når vi er på jobb. Kanskje han bare har blitt ekstra glad i henne.

Ingrid svelget de ordene hun hadde på tunga. Johannes var allerede tilbake på mobilen.

Sigrid pleide Even til sengs de dagene vi var sent hjemme.

Mammaen din elsker deg, men hun gjør det på sin egen måte. Kaldt, strengt. Ikke alle mammaer vet hvordan de skal være gode og snille, skjønner du?
Hvorfor det?
Sånn er det, vennen min. Bestemor vil aldri være slem mot deg. Bestemor beskytter deg alltid. Ikke som mamma…

Even sovnet til disse ordene, og så hver morgen litt mer mistenksomt på moren sin.

Nå viste han åpent hvem han likte best.

Even, skal vi gå ut og leke? Ingrid rakte ut hånden.
Vil med bestemor.
Even…
Med bestemor!

Sigrid grep barnebarnet i hånden.

La gutten være, ser du han ikke vil med deg? Kom, Even, bestemor skal kjøpe deg en is på Narvesen.

De dro. Ingrid ble stående og se etter dem. Den tunge følelsen i brystet vokste. Sønnen snudde ryggen til henne. Løp til svigermor. Hva var det som skjedde?

Senere den kvelden fant Johannes meg på kjøkkenet. Jeg satt dyp i tankene med en kald kopp te.

Ingrid, jeg skal snakke med ham, jeg lover.

Hun nikket bare. Ord var det lite igjen av.

Johannes satte seg på sengekanten inne hos Even.

Even, kan du fortelle pappa hvorfor du ikke vil være med mamma lenger?

Gutten unngikk blikket hans.

Vet ikke.
Vet ikke, er ikke svar. Har mamma vært slem mot deg?
Nei…
Hva er det da?

Even tigde. Seks år gammel, men med følelser og tanker han selv ikke visste hvordan han skulle forklare. Bestemor sa at mamma var slem, kald. Da måtte det kanskje stemme.

Johannes fikk ikke mer ut av gutten sin.

Sigrid forberedte neste trekk. Nesten i mål, kunne hun merke Ingrid var mer sliten enn noen gang. Litt til, og da flytter hun kanskje ut. Johannes fortjente ei ordentlig kone, ikke denne kalde fiskestanga.

Even, hvisket hun dagen etter, da Ingrid var i dusjen vet du at bestemor elsker deg mest av alle? Du har det ikke så bra med mamma, eller hva? Hun klemmer aldri skikkelig, koser aldri, alltid streng. Min stakkars gutt.

Hun hørte ikke skrittene bak seg.

Mamma.

Sigrid snudde seg. Johannes sto i gangåpningen, hvit i ansiktet.

Even, gå inn på rommet ditt, sa han lavt, men så bestemt at gutten forsvant på et blunk.

Johannes, jeg ville bare
Jeg hørte alt.

Det ble stille i gangen.

Du du har altså bevisst satt Even opp mot Ingrid? Helt siden vi flytta inn?
Jeg prøver å ta vare på barnebarnet mitt! Hun er så kald mot ham!
Du har gått for langt.

Sigrid rygget. Sånn hadde sønnen aldri sett på henne før med avsky.

Johannes, hør på meg
Nei, nå hører du på meg! Du har plantet fremmede følelser og tvil om moren hans i Even. Min egen sønn og kone! Forstår du hva du har gjort?
Jeg ville bare hjelpe
Hjelpe? Even trekker seg unna sin egen mor! Ingrid er fortvilet! Er dét hjelp?

Sigrid strammet seg opp.

Hun passer ikke for deg. Hun er kald og følel
Nok!

Brølet fra Johannes fikk henne til å stivne.

Pakk sakene dine. I kveld.
Du kaster ut din egen mor?
Jeg må beskytte min familie. Fra deg.

Sigrid prøvde å si noe, men blikket til Johannes tilsa at dette var definitivt. Ingen vei tilbake.

En time etter var hun borte. Ingen tok farvel.

Johannes fant Ingrid på soverommet.

Jeg vet hvorfor Even har endret seg, sa han lavt.

Ingrid så opp på ham, tårene rant.

Min mor Hun har sagt til Even at du er slem, at du ikke er glad i ham. Hun har hele tiden forgiftet ham mot deg.

Ingrid ble sittende, tungt så pustet hun endelig ut.

Jeg trodde jeg var i ferd med å miste forstanden. At det var jeg som var en dårlig mor.

Johannes trakk henne inn til seg.

Du er en fantastisk mor. Det er mamma Jeg vet ikke hva som gikk av henne. Men hun skal ikke få styre over Even mer.

Ukene etterpå var tunge. Even spurte etter bestemor mange ganger. Foreldrene måtte snakke vennlig, forklare tålmodig.

Vet du, Even, det bestemoren sa om meg Det stemmer ikke, sa Ingrid og strøk sønnen over kinnet. Jeg elsker deg, sånn som bare mammaer kan.

Even så nølende opp.

Men du er streng.
Ikke slem, bare streng. Fordi jeg vil du skal bli en skikkelig fin gutt. Strenghet er også kjærlighet, skjønner du?

Gutten tenkte. Lenge.

Kan jeg få en klem?

Ingrid holdt rundt ham, så hardt at Even lo.

Etter hvert dag for dag fikk vi tilbake den gamle Even. Han som kom løpende for å vise tegninger, som sovnet i mammas fang.

Jeg betraktet Ingrid og Even leke på stuegulvet og tenkte på moren min. Hun ringte flere ganger. Jeg tok aldri telefonen.

Sigrid ble sittende alene i sin leilighet. Uten barnebarn. Uten sønn. Hun ville bare beskytte Johannes fra feil kvinne. Isteden mistet hun alle hun var glad i.

Ingrid la hodet på skulderen min.

Takk for at du rettet opp i det.
Unnskyld for at jeg ikke skjønte det før nå.

Even hoppet opp på fanget mitt.

Pappa, mamma, kan vi dra på Dyreparken i morgen?

Det var som om livet vårt endelig var på vei tilbake på rett spor.

I alt dette lærte jeg: Familiemedlemmer kan gjøre skade med de beste intensjoner. Men det er mitt ansvar å sette grenser for å beskytte de jeg er glad i.