Varmet opp ekteskapet
Du, Ingrid Skal vi kanskje prøve åpne forhold? spurte Eivind forsiktig.
Hva sier du? skjønte ikke Ingrid med det samme. Er du alvorlig nå?
Hva er greia? Dette er jo helt normalt, svarte mannen hennes rolig og prøvde å virke avslappet. Borte i Europa gjør folk det hele tiden, det er vanlig der. De mener til og med at det kan piffe opp ekteskapet. Du har jo selv sagt at litt søtt på slankekur ikke skader, det hjelper så en ikke sprekker. Alt handler om variasjon, ikke sant?
Ingrid blunket sakte, og prøvde å prosessere det han sa. Å sammenligne en elskerinne med en sjokolade var enten utrolig dumt, eller bare frekt.
Eivind hvis du vil gå, så gå. Jeg gir deg frihet, men ikke dra meg med i denne dritten.
Ingrid, hvorfor piggene ute med en gang? Jeg elsker jo deg. Det er bare det gnistrer ikke lenger. Kunne trengt litt fyr på bålet, vettu. Nå sover vi rygg mot rygg, snakker bare om matbutikken og strømregninga. Det er så grått! Vi trenger en oppkvikker. Jeg setter ikke noen grenser for deg heller. Kjenner du noen andre, får du lufta deg litt, er vel ikke så ille?
Ingrid myste. Plutselig var hun sikker: Eivind løy. De flakkende øynene, fingrene som trommet nervøst mot bordet Ja, han trengte frihet. Men ikke i dag, ikke i morgen. Det så nesten ut som han hadde trengt den i går.
Eivind, vær ærlig. Du har allerede truffet noen, ikke sant? Og nå finner du bare en unnskyldning for å lette samvittigheten din?
Nå starter du igjen! fnyste Eivind og viftet med hånda. Hadde jeg det, tror du jeg hadde spurt deg om slikt da? Jeg angrer på at jeg tok det opp. Du er som ei gammal tante fra 80-tallet. Ok, glem det
Han reiste seg, indignert som en martyr, og gikk over i stua. Ingrid satt igjen alene med tankene sine.
Tjuefem år. Hun hadde gitt ham de beste årene i sitt liv, stått gjennom hans oppturer og nedturer, tomme kontoer, de evige overtidene som nå plutselig fikk en litt annen bismak Mens han nå sitter god og mett og vil ha henne med som medsammensvoren i sviket mot deres eget liv. «Variasjon» Ja, for et flott ord.
De sov for seg hver sin natt. Eller, Ingrid fikk ikke sove. Hun lå og stirret i taket og tenkte på hvordan det hadde blitt slik. For lenge siden hadde Eivind gitt henne enorme buketter syriner, jobbet beinhardt for drømmebryllupet og jublet av lykke da datteren deres ble født. Og nå… Det hadde vært bedre om han bare hadde gått.
Når var det de gikk for langt? Kanskje da hun sluttet å sminke seg hjemme? Eller da han først glemte bryllupsdagen og skyldte på arbeidsmengde? Egentlig, hvilken rolle spilte det nå?
Én del av henne ville bare skille seg og glemme alt. Den andre visste at man ikke bare kan kaste bort halve livet sånn uten videre.
De hadde jo aldri vært lidenskapelige, men det var vanen, felles hjem og rutiner. Eivind var jo et slags anker. Datteren hadde for lengst flyttet ut, pensjonstilværelsen sto for døra, men de hadde stadig vært der for hverandre. Han hadde faktisk tatt opp lån for å hjelpe hennes mor. Ikke mange menn gjør slikt.
Ingrid kjente at hun bruste over av følelser såret stolthet, frykt, sinne. «Kanskje han tenker at jeg aldri finner noen ny?» slo det henne plutselig. «At jeg er ei gammal kjerring som ingen vil ha? At jeg skal sitte hjemme, lage fårikål og strikke sokker til barnebarna mens jeg venter trofast på ham etter turene hans?»
Nei, nei og atter nei.
Greit, sa hun rolig til Eivind morgenen etter. La oss prøve det sånn du vil.
Hva mener du?
Jeg sier ja til åpne forhold.
Eivind holdt nesten på å sette teen i halsen. Han hadde ventet et skikkelig rabalder, men hun svarte bare stille og rolig.
Jaha Bare vent, dette liker du sikkert, sa han. Jeg blir forresten sent i dag.
Det stakk litt i hjertet. Så fort, altså…
Kvelden var grå og stillferdig. Ingrid følte seg knust og forlatt. Litt som en gammel mobiltelefon som hadde gått av moten.
Hun gikk bort til speilet; trette øyne, fine linjer rundt munnvikene, og huden var ikke like glatt lenger. Men kroppen var fortsatt i form. Tykt hår. Hun var da fortsatt pen? Kanskje det ikke var noe galt med henne, men mer med Eivind? Andre menn likte jo henne som Arne, leder for naboteamet. Han hadde begynt på deres kontor for en måned siden.
En hyggelig mann med sølvgrått i tinningene, litt dyp stemme og ertende øyekast. Han la straks merke til Ingrid; ga komplimenter, holdt døren oppe, hentet kaffe til henne. Inviterte henne ut et par ganger, og sist uke foreslo han middag på restaurant.
Du Arne, jeg er på kur den kalles «gift»! avfeide Ingrid ham da.
Ingrid, giftemål er et stempel i passet, ikke lenker, smilte Arne. Men jeg presser deg ikke.
Eivind ville ha åpne forhold? Ville at hun skulle «lufte seg»? Hvorfor ikke.
Hei, Arne. Gjelder middagsinvitasjonen fortsatt? Det ser ut til at jeg har både tid og lyst til å bryte litt med kuren, skrev hun på melding.
Dette handlet ikke om hevn. Ingrid ville bare kjenne seg som kvinne igjen. Puste liv i et jeg som Eivind tråkket ned dag etter dag.
Resten av kvelden hadde hun en merkelig følelse. Arne var den perfekte gentleman. Han trakk ut stolen, fylte glasset, hørte på henne, og blikket hans fikk henne til å føle seg som den eneste på restauranten.
Hun var litt flau, men samtidig våknet det noe i henne som hadde ligget brakk i årevis spenning og å være midtpunkt. Endelig følte hun at livet var mer enn stekepanne og Eivinds sure sokker.
Skal vi dra hjem til meg? foreslo Arne idet hun spiste desserten. Vi kan kjøpe vin på veien, se en film fortsette kvelden.
Hun nikket. Inni henne ropte noe «Ta deg sammen!», men bildet av Eivinds ansikt der han foreslo at hun burde ut og lufte seg, dukket opp igjen.
Idet de var kommet hjem til Arne, begynte telefonen hennes å dure. Mannen. Hun avviste samtalen både en og to ganger han ga seg ikke.
Ja, svarte hun, prøvde å holde stemmen rolig.
Hvor i all verden er du?! brølte Eivind. Klokka er over ti! Ikke mat i kjøleskapet, ikke deg å se! Gått helt av skaftet, har du?
Ingrid ble nesten lamslått. Arne trakk seg høflig tilbake mot stua. All romantikk forsvant som dugg for solen.
Jeg er på date, Eivind.
Hva!? Date!? Hva i svarte
Må jeg forklare? Det var jo du som foreslo åpne forhold, sa jeg skulle lufte meg og treffe andre. Så nå gjør jeg nettopp det. Surt når det rammer deg selv?
Det ble dødsens stille. Han pustet tungt i andre enden.
Du Du stikker seriøst til en annen fyr? Jeg bare tulla! Jeg ville sjekke deg! For-stå det! Ville bare se hva du ville svart. Ventet du bare på sjansen, altså? Lot som du ble såra en dag, så løp du rett til noen annen?
Ingrid ble målløs.
Og du selv hvor har du vært i kveld, da?
Ingen steder! På jobben, bare, svarte han surt. Hør her Jeg vil ikke ha smitte eller noe tull fra deg. Enten pakker du sakene dine, eller så reiser jeg! Vi skal skilles.
Han la på. Ingrid ble sittende og stirre tomt i veggen. Følte seg tråkket på og bare brukt.
Går det bra? spurte Arne.
Ja småting svarte hun uten å klare å smile.
Ingrid dette er kanskje ikke kvelden. Jeg tror du bør få orden på tingene hjemme først.
Eventyret var over, karéten til askepott var blitt et gresskar, og ridderen hadde ikke lyst til å blande seg i andres skittentøy. Det var forståelig. Han hadde sett for seg en lett og hyggelig kveld, men fikk i stedet en annens familiefeide.
Eg kunne sikkert søkt om skilsmisse med en gang. Men kloke tanker kommer alltid litt for sent.
Den natten dro Ingrid på hotell. Orket ikke hjem til en rabiat ektemann og trengte tid til å forstå at det gamle livet var over.
Tre år gikk…
Livet selv, som en billedhugger, fjernet alt overflødig og det sved.
Eivind fikk seg raskt en ny kjæreste. Faktisk før skilsmissen var klar. Men hun stakk av straks etter at leiligheten ble solgt, og hun stakk også av med hans andel av pengene.
Med Arne ble det heller ingenting. De så hverandre i gangen på jobb, men bare som kollegaer. Ingrid oppdaget at menn som gledelig tar rollen som elsker, blir borte som dugg straks man ønsker seg en livsledsager eller en venn i nød.
Men hun lette ikke etter noen ny. Da hun satt alene i sin egen lille leilighet, kjente hun på all den nye tiden og energien hun hadde. Ikke lenger slukt av rutiner og Eivinds krav nå skulle hun gjøre ting for seg selv.
Morgensvømming ble kvitt vond rygg, engelskkurs skjerpet hjernen. Hun klippet håret kort og la hele garderoben om.
Og viktigst av alt hun ble bestemor.
Datteren, Marit, fikk barn for et halvt år siden. Da Ingrid og Eivind akkurat hadde skilt lag, mente Marit moren var skyld i alt. Eivind framstilte seg som offer, stakkars mannen som ble bedratt og forlatt.
Men tiden ordnet opp. Marit kom på besøk for å snakke ut. Hun trodde hun skulle se en utro kvinne, men fant ei sliten, men ærlig mor.
Ingrid fortalte alt. At det var Eivind som foreslo å ha åpne forhold. At han hadde vært fraværende lenge. At hun hadde kjent seg ensom med ham flere år. Nå, som Marit selv var gift, forsto hun plutselig moren. Særlig etter at faren fikk seg kjæreste straks etterpå, skjønte hun hvor landet lå, og sto fjellstøtt ved morens side.
Nå satt Ingrid ved kjøkkenbordet til Marit, med lille Sofie på fanget. Den lille prøvde ivrig å holde fast i bestemorens finger.
Forresten, pappa ringte igjen mumlet Marit. Ville se Sofie.
Og hva svarte du? spurte Ingrid rolig.
Jeg sa vi ikke var i byen, sukket Marit. Jeg vil ikke ha ham inn her, mamma. Enten slenger han dritt om deg, eller så ber han meg hjelpe dere sammen igjen. Jeg blir bare stresset når han er i nærheten. Og jeg vil ikke at han prøver å snu Sofie mot deg. Han får bare fortsette å leve for seg selv
Ingrid svarte ikke, men klemte barnebarnet litt nærmere.
Eivind fikk den friheten han hadde ønsket seg ingen trengte ham, ingen forstyrret ham foran TV-en. Bare at han oppdaget at smaken av frihet kunne være skremmende bitter. Men da var det for sent.
