«Hun er ikke min mor »
Åshild? Hvem trenger henne? La henne gå til barnehjemmet.
Tante Maren, men hun er så stakkars, sier Olaug.
Du synes det er stakkars? Da ta henne, sånn som du er så snill, tørrnet Maria, mens hun strikket en grå sløyfe rundt håret og bindte på seg forkleet. Jeg har fullt opp, skal lage mat, snart kommer mannen hjem fra jobb og barnebarna fra trimmingen, og alle grytene mine er tomme. Se, jeg har nok av mine egne!
Jeg ser det. Jeg har også tre egne, så hvor skulle jeg plassere Åshild?
Så hva snakker vi om? slutter Maria mens hun skyver niese ut døra. Barnehjemmet er helt riktig, et alkoholisert kollektiv, tsk
***
Åshild, som Maria og Olaug stadig snakket om, mistet foreldrene sine allerede som spedbarn, og deretter besteforeldrene som hadde oppdratt henne til hun var seks. Mer presist ble Åshild tatt fra foreldrene av retten.
«Moren min begynte å drikke allerede på barneskolen,» fortalte den nå tretti år gamle Åshild til vennen sin Ylva. «Bestemor og bestefar, hennes foreldre, la skylden på seg selv fordi de skjemte bort datteren, lot henne gjøre som hun ville og lot henne slippe fra skole. Hun fikk nesten bare toere. Så snart hun hadde fullført ni skoleår, fikk hun meg med en annen alkoholisert fyr, den elleve år gamle gutten Søren.»
«Det er jo helt vilt,» sa Ylva, overrasket over å høre så mange detaljer. Åshild hadde aldri tidligere fortalt så mye om barndommen.
«Det var besteforeldrene på morssiden som oppdro meg. På farssiden var det helt stille: bare en lang rekke alkoholikere, jeg vet ikke hvilken generasjon. En dynasti av drikkere. Jeg skjønner at det er gøy for deg å høre på, men jeg har levd i det hele tiden.»
Ylva følte seg virkelig ubehagelig.
«Hva skjedde med besteforeldrene? Hvorfor ble de borte så tidlig?» spurte Ylva.
«Bestefar hadde hjerteproblemer, og bestemoren klarte ikke å leve uten ham. På ett år var hun borte, alvorlig syk. Moren min ble den siste, eneste og høyt ettertraktede barnet, så de skjemte henne bort, men de døde likevel tidlig, de fikk allerede nok nerveknekker. De kunne ha levd lenge videre,» sukket Åshild.
«Hva skjedde med deg etterpå?» spurte Ylva forsiktig.
«Jeg ble sendt til barnehjemmet. Familien nektet å ta meg. Det fikk jeg vite senere. Alle avviste meg. Og så min far»
«Faren?»
«Jeg tilbrakte tre år på barnehjemmet. Jeg gråt hver dag. De satte meg på en skole-internat tilknyttet barnehjemmet, men jeg klarte ikke å lære. For det første fikk jeg ingen forberedelse, selv om alle de andre var like fattige som meg, så jeg var bare dårligere. Jeg husker at mattelederen ble rasende på meg fordi jeg ikke skjønte temaet, og hun ropte at barn av alkoholikere er født dumme og skal dø dumme Jeg ble så såret. Men faren, som jeg senere fant ut, hadde ikke glemt meg. De tre årene brukte han på å få tilbake foreldreretten,» smilte Åshild varmt.
«Visste han egentlig hva han gjorde?» undret Ylva.
«Tenk, ja! Først sluttet Søren å drikke. Det skjedde plutselig. På den tiden eide han en halvforfalt hytte i en liten bygda ved fjorden moren hans hadde dødd i en slåsskamp når hun var full. En morgen, etter en vill natt, våknet han med en skarp erkjennelse om at livet hans var meningsløst. Mens han var i alkoholisk tåke, så han den nyfødte døde moren i en drøm. Hun så forbannet på ham og sa at hun aldri ville tilgi ham, og truet med å sørge for at han ble begravet som en hund når tiden kom, for leveren hans var nesten ute.»
Søren sprang opp i sengen, rommet snurret, og han gned seg i øynene for å jage bort bildet av moren. Så ropte han:
«Åshild Åshild Jeg har noe å leve for! Du gamle heks! Du fikk meg til å begynne å drikke! Da jeg bare var tolv, ga du meg en dram, og alt gikk galt. Du ødela en uskyldig sjel!»
Han gråt av bøttevis med alkoholte tårer, men så bestemte han seg fast på å slutte å drikke. Alle gamle venner lo av ham, men han ga dem ingen oppmerksomhet.
«Jeg er bare 25! Hele livet ligger foran meg! Jeg skal kurere meg, og ta Åshild tilbake!» erklærte han for sine kamerater og smekte dem ut av huset.
Han fikk jobb, sparte kroner, pusset opp hytta, samlet papirarbeid og leverte inn søknad om foreldrerett. Han oppsøkte også moren til Åshild, Nina, og ba henne om å starte på nytt, men hun avfeiet ham, sendte ham langt bort og ville bare bli i sin berusede, lystige omgangskrets.
«Da faren kom for meg, trodde jeg ikke på min egen lykke,» husket Åshild, tårene skinte i øynene. «Jeg hadde akseptert skjebnen min, trodde jeg skulle tilbringe resten av livet i barnehjemmet som en livslang fengselsstraff»
«Stakkars barn!» sukket Ylva, med tårer i blikket.
«Siden den dagen har livet mitt snudd helt. Far jobbet hardt, barnevernet kom ofte på besøk, men de hadde ingenting å klage på. Jeg var redd for de strenge tantenes kontroller og var sikker på at jeg snart skulle bli kastet tilbake i barnehjemmet. Nå tenker jeg på det og beundrer faren min enda mer. Han var en ung gutt uten utdanning, uten foreldrestøtte, men klarte å endre skjebnen og gjøre meg lykkelig.»
Da Åshild gikk i niende klasse, begynte Søren å spare til en leilighet i byen og flytte fra hytta som bar ham på minneverdige minner. Hovedgrunnen var at bygda kun hadde en 9klassers skole, mens han ønsket at datteren skulle fullføre 11års videregående og deretter studere på universitetet.
Han solgte hytta, som nå stod i god stand, kjøpte en leilighet og la til noen kroner han hadde tjent på et stort lager som nylig ble bygget ved siden av bygda. Lageret ga mange lokalsamfunnet arbeid, spesielt de som ville bedre livet sitt. Ninas mor, som fortsatt drakk og var i stadig nye «kjærester», fortsatte å leve i kaos. Åshild skammet seg over henne og var redd for å gå ut på gaten, i frykt for å møte moren hun stille hatet.
De flyttet inn i en ettromsleilighet i Oslo, men Søren delte den så smart at hver fikk sin egen lille romkrok. Livet ble bedre. Åshild begynte i tiende klasse på en skole hvor ingen kjente hennes fortid, og enda viktigere ingen kjente den alkoholiserte moren som hadde mistet all menneskelig verdighet. Moren kunne ligge i gjørme, i en stinkende søle, snorke så høyt at hele gata hørte, og be om penger til drikke med skitne hender. Men hun stoppet aldri å drikke.
«Det er et mysterium hvor hun fikk pengene fra,» sa Åshild til Ylva, med armene i været. «Hun er ingen for meg, men jeg blir rød av skam som om jeg hadde noe ansvar for hennes tilstand.»
«Det er du som har vridd det,» svarte Ylva. «Hva har du å gjøre med det?»
«Selvfølgelig ingenting,» sukket Åshild. «Det er ekkelt.»
I 25års alderen mistet Åshild faren.
«Kanskje de gamle alkoholmisbrukene har ettervirkninger,» fortalte hun Ylva. «Legen forklarte noe om hjertet, men jeg forsto ikke helt. Alt skjedde fort, og jeg ble helt alene.»
«Mine kondolerer,» mumlet Ylva. «Hvorfor har du ikke fortalt meg før?»
«Fordi jeg er lei,» svarte Åshild.
«Hvem?»
«De,» mumlet hun mystisk. «Ringer, skriver. Jeg har blokkert dem, men de prøver fra andre numre.»
«Hvem er «de»?»
«Relativt sett slektninger fra morsiden, som ikke er min mor. Olaug, hennes mann, tante Maren, hennes datter mange folk,» gestikulerte Åshild vagt.
«Hva vil de?»
Hun nølte, så sa hun stille:
«For en måned siden fikk moren et slag og lå med bare øynene som dreide seg. Hun kan verken bevege seg, spise eller snakke, bare ligge.»
«Hvordan fikk du vite det?» spurte Ylva.
«Jeg holdt kontakten med Olaug og tante Maren. Det startet allerede da bestemor var syk. Når jeg kom tilbake fra barnehjemmet, visste de om meg. De kom med gaver, spurte om hvordan det gikk, så vi holdt kontakt av høflighet og for å huske bestemor. Da bestemor døde, hjalp de til med begravelsen. Så de kjenner adressen vår i byen, vi gjemte den ikke fra faren. De kom på begravelsen min, ga penger. Nå ligger moren hos dem, tungt syk, og ingen vil ta seg av henne, så de prøver å presse den på meg.»
«Forferdelig! Men hun er jo ikke min mor! Hun har jo mistet foreldreretten! La dem gå sin vei!» ropte Ylva sint.
«De går ikke! De kverner meg. Sender videoer der moren ligger hjelpeløs, øynene snurrer Grr, skrekkelig. Jeg lå våken hele natten, så hennes forvrengte ansikt i tankene.»
«Se ikke på videoene! Slett dem! Kast dem! Glem dem!» heiet Ylva.
«Jeg tenker på å flytte. Jeg har sett leiligheter i nabobyen. De vil ikke finne meg der, jeg gir dem ikke adressen, bytter nummer. Jeg kan ta tog til jobben,» sa Åshild rolig.
«Du er modig. Du er sterk. Du klarer det,» bekreftet Ylva og omfavnet henne. «Jeg kommer til å savne deg.»
«Jeg er like ved,» smilte Åshild svakt. «Dette er altfor irriterende! De prøver å få meg til å føle medlidenhet, påkaller samvittigheten. For faren ville jeg tatt vare på, gitt alt for at han skulle leve, Gud vet, han fortjener beundring. Men hun Hun er ikke et menneske, hun er et dyr. Hun er ikke min mor.»
***
Det var tidlig morgen. Åshild stod på perrongen og ventet på toget til jobben. Hun fikk den nye leiligheten hun hadde planlagt, en ettroms med samme størrelse som faren hadde delt opp i små rom, men den virket enorm for henne. Hun likte den nye tilværelsen. Endelig var hun fri fra fortiden som hadde holdt henne fast i så lenge. Av og til lurte hun på hvordan moren hadde det, om hun levde? Men hun avfeide tanken og innså at selv den lille bekymringen var for mye for en kvinne som ikke engang var moren sin.
Åshild hadde kuttet all kontakt med tante Maren og Olaug, og visste ikke at de «godhjertede» slektningene, som nylig hadde klaget og prøvd å pålegge medfølelse, umiddelbart etter at de mistet kontakten, klarte å få Nina inn i et statlig institusjon og glemte henne for alltid. På den offentlige sengen lå Nina, ubevegelig, med masse tid til å reflektere over sitt eget liv.
