Kjære dagbok,
I dag kom jeg over en samtale på telefonen mens jeg var på jobb. En kollega klaget høyt:
Ta ham hvor du vil, gjør hva du vil med ham, jeg holder ikke mer!
Jeg lurte på hva han snakket om, så jeg spurte. Han svarte kort at han skulle gi bort en hund, en tysk schæfer.
Hvorfor? spurte jeg.
Han er en plage, svarte han. Om natta hyler han, river seg fri fra lenken, fløttene er overalt, hagen er gjørmete, og han passer ikke på huset.
Det gjorde meg trist for hunden. Jeg ringte far, Olav, og spurte om han trengte en vakthund til gården. Etter en kort ventetid ringte han tilbake og sa at han gjerne ville ha den.
Den store dagen kom. Vi pakket bilen, tok med noen bandasjer bare i tilfelle vi måtte holde munnen lukket når vi skulle hente villdyret. Da vi kom frem, møtte oss kollegaen med hunden. Den var slitt, tynn, med fluktende pels, blodige sår i hodet og en revet tåball. Øynene hans så så sorgfulle ut at det så ut som om han ville begynne å gråte.
Han hoppet rolig inn i bilen uten en eneste aggressiv gest. Bak i setet satte Anders, min søsters mann, seg ved siden av ham, og resten av turen lå hunden stille.
Hjemme bestemte vi oss for å kjøpe en ny halsbånd og en leke, og så gi ham et bad. Mor, Marit, og Synnøve tittet forsiktig fra dørkarmen, som om de fryktet at vi hadde tatt med et farlig dyr.
Mens vi kjørte, lagde mor grøt med kjøtt. Da maten var litt avkjølt, ga vi hunden en liten brødskive. Det var vondt å se ham så grådig kaste seg over den lille biten, langt mer enn på de åpne sårene på kroppen hans.
En normal tysk schæfer veier rundt 35 kilo, men denne veide kun omtrent 20. Så snart vi satte frem en skål med mat, spiste han alt på et blunk og la seg på flaten han hadde valgt.
Et øyeblikk senere tok mor skålen for å vaske den, og plutselig merket hun at noen forsiktig greide å trekke den fra hånden hennes. Det var Bølle det var navnet vi ga ham. Han tok skålen forsiktig i tennene, bar den til sitt eget sted og la seg ved siden av den, som om han ville si: Dette er mitt, jeg passer på det selv.
Vi hadde ikke tenkt å beholde en voksen hannhund på fem år i leiligheten, vi trodde mor ville være imot det. Men hjertet hennes smeltet, og ingen av oss klarte å gi fra oss en så lojal hund.
Etter badet og en grundig børsting forvandlet Bølle seg. Neste dag tok jeg ham med til veterinæren. De viste oss hvordan sårene skulle behandles, jeg kjøpte medisiner og fikk ham vaksinert i løpet av noen uker. Jeg klandret de forrige eierne kanskje han faktisk hadde rømt og fått sårene på gaten.
Da Bølle var helt frisk, startet vi med trening. Om sommeren tok foreldre ham med på hytta. Der ble han en ekte vakthund: ingen fremmed kom nær gjerdet. Og ingen turte å utfordre ham en kraft på 40 kilo krever respekt.
Åtte år har nå gått. Bølle har gjennomgått to operasjoner først en lyskebrokk, så komplikasjoner etter den. Leddene hans har blitt stive, artrose har fulgt med, men vi behandler ham, støtter ham, omsorg for ham. Nå er han en gammel mann. Far kaller ham kjærlig sønn, og mor skjemmer ham som et lite barn.
Jeg forstår fortsatt ikke hvordan noen kan mislike en så kjærlig hund og gi ham bort. I Bølle finner man uendelig lojalitet og ømhet. Ja, å ta vare på et dyr krever krefter, men ingen av oss kan forestille seg et hjem uten ham. Når far er borte eller noen av oss er på reise, blir Bølle trist, spiser ingenting og venter.
Etter at Bølle kom, døde vår katte, en gammel dame som hadde vært i familien i over atten år. I bygården vår ble en kattunge forlatt av leietakere. Alle naboene matet den, men jeg skjønte at jeg ikke kunne la den stå ute i novemberkulden. Nå bor den lumske, frekke katten, som vi har døpt Eva, hos oss.
Mennesker, vær snillere mot dyr. De føler både smerte og kjærlighet. Velg kjærligheten.
