Hold ut litt til – Mamma, dette er til Anja for neste semester. Maria la konvolutten på den slitte voksduken på kjøkkenbordet. Hundre tusen. Hun hadde telt dem tre ganger – hjemme, på bussen, utenfor blokka. Hver gang fikk hun nøyaktig det beløpet som trengtes. Elena la fra seg strikketøyet og så på datteren over brillene. – Masha, du ser blek ut. Skal jeg lage litt te? – Nei takk, mamma. Jeg er bare innom et øyeblikk, må rekke kveldsskiftet. Kjøkkenet luktet av kokte poteter og noe medisinsk – enten salve for vonde ledd eller dråpene Maria kjøpte til moren hver måned. Fire tusen per flaske, det holdt i tre uker. Pluss blodtrykksmedisin, pluss undersøkelser hver tredje måned. – Anja ble så glad da hun fikk vite om praksisplassen i banken, – Elena grep konvolutten varsomt, som om den var skjør porselen. – Hun sier det er gode muligheter der. Maria sa ikke noe. – Si til henne at dette er de siste pengene til studiene. Siste semester. I fem år hadde Maria dratt dette lasset. Hver måned – konvolutt til moren, overføring til søsteren. Hver måned – kalkulator i hånden og uendelige minus: minus husleie, minus medisiner, minus mat til mamma, minus Anjas skole. Hva ble igjen? Et leid rom i en kommunal leilighet, en vinterkåpe som var seks år gammel, og glemte drømmer om egen leilighet. En gang hadde Maria lyst til å dra til Oslo. Bare sånn, en helg. Gå på Nasjonalmuseet, rusle langs Akerselva. Hun begynte til og med å spare – men så fikk mamma sitt første alvorlige anfall, og alle oppsparte penger gikk til leger. – Du burde ta deg litt fri, jenta mi, – Elena strøk henne over hånden. – Du ser sliten ut. – Jeg skal. Snart. Snart – det betyr når Anja får seg jobb. Når mamma stabiliserer seg. Når det går an å trekke pusten og tenke på seg selv. I fem år hadde Maria sagt “snart”. Økonomidiplomet til Anja kom i juni. Med beste karakter, til og med – Maria tok seg fri fra jobben for å se det. Hun så søsteren gå opp på scenen i ny kjole, selvsagt gave fra henne selv, og tenkte: Nå. Nå blir alt annerledes. Nå får Anja jobb, begynner å tjene egne penger, og endelig kan jeg la være å telle hver eneste krone. Det gikk fire måneder. – Masha, du skjønner ikke, – Anja satt i sofaen, beina under seg i lodne sokker. – Jeg gikk ikke fem år på skole for å sletne for knapper og glansbilder. – Femti tusen er ikke knapper. – For deg kanskje. Ikke for meg. Maria bet tenna sammen. På hovedjobben fikk hun førti-to tusen. Med ekstrajobben – kanskje seksti-to, hvis hun var heldig. Av det var det knapt femten igjen til seg selv. – Anja, du er tjueto. Du må begynne å jobbe et sted. – Det skal jeg! Bare ikke på et eller annet lite kontor for femti tusen. Elena styrte på kjøkkenet, klirret med servise – latet som hun ikke hørte. Det hadde hun alltid gjort når døtrene begynte å krangle. Gikk sin vei, gjemte seg, og hvis Maria senere var på vei hjem, hvisket hun: “Ikke vær hard med Anja, hun er jo ung, hun forstår ikke ennå.” Forstår ikke. Tjueto år – og forstår ikke. – Jeg er ikke udødelig, Anja. – Nå må du gi deg! Jeg ber jo ikke om penger av deg? Mens jeg leter etter noe ordentlig. Teknisk sett – ber hun ikke. Det er mamma. “Masha, Anja må på kurs, hun vil forbedre engelsken.” “Masha, Anjas mobil har gått i stykker, hun må jo sende ut jobbsøknader.” “Masha, Anja skulle ha ny kåpe før vinteren.” Maria overførte, kjøpte, betalte. Uten et ord. Fordi det alltid hadde vært sånn: hun bar lasset, de andre forventet det. – Jeg må gå, – hun reiste seg. – Har ekstrajobb i kveld. – Vent, jeg legger med litt piroger til deg! – hørte hun fra kjøkkenet. Pirogene var med kål. Maria tok posen og gikk ut i den sure trappeoppgangen, med lukten av fukt og katter. Ti minutters rask gange til bussholdeplassen. Så én time på bussen. Så åtte timer stående på jobb. Så fire til foran PC-en om hun rakk ekstrajobben. Og Anja blir sittende hjemme, scroller gjennom jobbutlysninger, og venter på at universet skal fikse drømmejobben med 150 000 i lønn og hjemmekontor. Den første store krangelen skjedde i november. – Gjør du noe som helst? – Maria orket ikke mer da hun så søsteren i akkurat samme stilling på sofaen som uken før. – Har du sendt én jobbsøknad? – Jada. Tre. – Tre søknader på én måned? Anja himlet med øynene og begravde seg demonstrativt i mobilen. – Du forstår ikke hvordan arbeidsmarkedet funker nå. Det er sinnssyk konkurranse, man må velge riktige stillinger. – “Riktige” – er det dem man får betalt for å ligge på sofaen? Elena stakk hodet ut fra kjøkkenet, tørket nervøst hendene på et kjøkkenhåndkle. – Jenter, skal jeg lage litt te? Jeg har bakt kake… – Nei, mamma – Maria gned seg i tinningene. Hodet hadde vært tungt tre dager i strekk. – Bare forklar hvorfor jeg skal ha to jobber, mens hun har ingen? – Masha, Anja er fortsatt ung, hun finner nok sin vei… – Når da? Om et år? Om fem? I hennes alder jobbet jeg allerede! Anja rykket til. – Unnskyld for at jeg ikke vil ende som deg! Ei utslitt arbeidshest som bare tenker på penger hit og dit! Stille. Maria tok bare veska og gikk ut. På bussen hjem så hun ut i mørket og tenkte: Er det sånn en arbeidshest ser ut utenfra? Elena ringte neste dag, ba henne ikke være hard. – Anja mente ikke noe vondt. Hun har det vanskelig nå. Bare hold ut litt til, hun finner jobb, det lover jeg. Bare hold ut. Mors yndlingsuttrykk. Hold ut til pappa kommer seg. Hold ut til Anja blir voksen. Hold ut til ting ordner seg. Maria hadde holdt ut hele livet. Kranglene ble rutine. Hver gang hos moren endte likt: Maria prøvde å få kontakt med søsteren, Anja beit fra seg, Elena løp imellom og tryglet om forsoning. Så dro Maria hjem, Elena ringte og ba om tilgivelse – og alt gjentok seg. – Du må forstå, hun er søsteren din, sa mamma. – Og hun må forstå at jeg ikke er en minibank. – Masha … I januar ringte Anja selv. Det var noe nytt i stemmen hennes. – Masha! Jeg skal gifte meg! – Hva? Med hvem? – Han heter Dima. Vi har vært sammen i tre uker. Han er fantastisk … Tre uker. Tre uker – og gifte seg. Maria hadde lyst til å si det var galskap, at hun burde bli bedre kjent først, men holdt munn. Kanskje det bare var bra. Får hun seg mann, kan han forsørge henne, og endelig kan jeg slappe av. Håpet varte til familiefesten. – Jeg har tenkt ut alt! – Anja strålte. – Restaurant til hundre personer, levende musikk, kjole jeg har sett på Karl Johan… Maria la ned gaffelen. – Og hvor mye koster det? – Tja, – Anja trakk på skuldrene med sitt mest uskyldige smil. – Rundt femhundretusen. Kanskje seks. Men det er bare én gang i livet! Bryllup! – Hvem skal betale? – Masha, du skjønner jo… Dimmas foreldre kan ikke, de har huslån. Og mamma er jo nesten pensjonist. Det blir kanskje deg som må ta et lite lån. Maria så på søsteren. Så på mamma. Elena så bort. – Dere mener alvor? – Masha, det er jo bryllup, – mamma brukte den litt for milde stemmen Maria kjente fra hun var liten. – Slike ting gjør man bare én gang … – Jeg skal altså låne en halv million for å betale bryllupet til en person som aldri har løftet en finger for å jobbe selv? – Du er jo søsteren min! – Anja slo hånda i bordet. – Du må! Maria reiste seg. Alt ble plutselig så rolig og klart. – Fem år. Fem år har jeg betalt for utdannelsen din. For medisiner til mamma. For mat, klær, strømmen. Jeg har to jobber. Har verken leilighet, bil eller ferie. Jeg er tjueåtte, og sist jeg kjøpte noe nytt til meg selv, var for halvannet år siden. – Masha, ro deg ned … – begynte Elena. – Nei! Nå er det nok! Jeg har forsørget dere i årevis, og likevel sitter dere her og maser om alt jeg må? Nå er det min tur. Fra nå av lever jeg for meg selv! Hun rakk akkurat å ta jakka fra knaggrekka før hun stormet ut. Det var tjue minus ute, men kulda føltes ikke. Inni henne bredte det seg en underlig varme – som om hun endelig hadde lagt fra seg sekken av stein hun hadde båret hele livet. Telefonen ringte ustanselig. Maria avviste samtalene, la begge numrene på blokkering. …Det gikk et halvt år. Maria flyttet til en liten ettroms hun endelig hadde råd til. Tok en sommerhelg i Oslo – fire dager, Nasjonalmuseet, elvevandringer, lyse netter. Hun kjøpte ny kjole. Og en til. Og sko. Hun fikk høre om familien via en skolevenninne som jobbet i nærheten av moren. – Du, er det sant at bryllupet til søsteren din ble avlyst? Maria frøs med kaffekoppen i hånda. – Hva sa du? – Ryktene sier at brudgommen dro. Fant ut at det ikke var penger, og forsvant. Maria smakte på kaffen. Bitter, men overraskende god. – Aner ikke. Vi har ikke kontakt. Om kvelden satt hun i vinduet på sitt nye hjem og kjente på at hun overhodet ikke følte skadefryd. Ikke det minste. Bare en stille tilfredshet, som hos et menneske som endelig har sluttet å være arbeidshest …

Mamma, dette er til neste semester for Ingrid.

Sigrid la konvolutten forsiktig ned på det slitte voksduket på kjøkkenbordet. Hundre tusen kroner. Hun hadde telt pengene tre ganger hjemme, på bussen, og utenfor blokka. Hver gang kom hun til nøyaktig det beløpet som var nødvendig.

Ragnhild la strikketøyet til side og så på datteren over brillene.

Du ser blek ut, Sigrid. Skal jeg sette på en kopp te?
Ikke nødvendig, mamma. Jeg kan ikke bli lenge, skal rekke kveldsskiftet.

På kjøkkenet duftet det av kokte poteter og noe medisinsk kanskje den salven for leddene, eller de dråpene Sigrid kjøpte til moren hver måned. Fire tusen kroner per flaske, akkurat nok til tre uker. I tillegg kom blodtrykkstabletter og undersøkelser hver tredje måned.

Ingrid ble jo så glad da hun fikk vite om praksisplassen i banken, Ragnhild holdt konvolutten som om det var den skjøreste glass. Hun sier det er gode muligheter der.

Sigrid sa ingenting.

Si til henne at dette er de siste pengene til studiene.

Siste semester. Fem år hadde Sigrid båret dette ansvaret. Hver eneste måned konvolutt til mor og overføring til lillesøsteren. Hver måned kalkulator mellom hendene og evig regning: minus strøm og husleie, minus medisiner, minus mat til mamma, minus Ingrids skolepenger. Hva ble igjen? Et leid rom i en gammel bygård, en vinterjakke på sjette året, og glemte drømmer om en egen leilighet.

En gang drømte Sigrid om å dra til Oslo. Bare for en helg. Gå på Nasjonalmuseet, rusle langs Akerselva. Hun hadde faktisk begynt å spare, men så fikk moren sitt første alvorlige anfall, og hele bufferen gikk til legeutgifter.

Du burde ta deg litt fri, vennen, Ragnhild strøk henne over hånden. Du ser sliten ut.
Snart. Det blir nok snart tid.

Snart når Ingrid hadde fått jobb. Når mamma var stabil. Når Sigrid kunne puste ut og kanskje endelig tenke på seg selv. Det «snart» hadde hun sagt til seg selv i fem år.

Ingrid fikk økonomidiplomet sitt i juni. Med beste karakter, til og med Sigrid hadde tatt fri fra jobben kun for å være der. Hun så på lillesøsteren gå opp på scenen i den nye kjolen selvfølgelig kjøpt av henne og tenkte: nå. Nå blir alt annerledes. Nå begynner Ingrid å jobbe, og jeg kan endelig slutte å telle hver krone.

Det gikk fire måneder.

Sigrid, du skjønner ikke, Ingrid satt sammenkrøpet i sofaen, føttene i pelsheklede sokker. Jeg har ikke studert i fem år for å slave for småpenger.
Femti tusen er ikke småpenger.
Kanskje ikke for deg.

Sigrid beit sammen tennene. I hovedjobben fikk hun førtito tusen. Med småjobber landet hun av og til på sekstitotusen brutto. Av det satt hun igjen med femten tusen til seg selv.

Ingrid, du er tjueto. Det er på tide å komme i gang et sted.
Jeg begynner nok men ikke i et eller annet lugubert kontor for smuler.

Ragnhild raslet med kopper på kjøkkenet, som om hun ikke hørte diskusjonen. Det var alltid slik hun trakk seg unna og stakk så hodet ut med et: «Ikke vær sint på Ingrid, hun forstår det bare ikke ennå.»

Forstår ikke. Tjue to år og det føltes som om hun aldri skulle forstå.

Jeg varer ikke evig, Ingrid.
Og du må slutte å dramatisere. Jeg har jo ikke spurt deg om penger. Jeg bare leter fortsatt etter en skikkelig jobb.

Ikke direkte, nei. Det var mamma som spurte. «Sigrid, Ingrid vil gå et engelskkurs, hun trenger det til karrieren.» «Sigrid, mobilen hennes er ødelagt og hun må jo søke jobber.» «Sigrid, Ingrid trenger ny vinterjakke, det blir snart kaldt.»

Sigrid betalte, sendte over, ordnet. Alltid uten å protestere. Fordi det alltid hadde vært sånn hun bar byrdene, de andre tok det for gitt.

Jeg må gå, Sigrid reiste seg. Har nattevakt i kveld.
Vent, jeg pakker med noen horn til deg, ropte mamma fra kjøkkenet.

Hornene var med kål. Sigrid tok posen og gikk ut i den kalde oppgangen, hvor det luktet fukt og katt. Ti minutter til stoppet i rask gange. Så én time på bussen. Så åtte timer på beina. Og fire nye timer foran PC-en hvis hun rakk frilansjobben.

Imens ville Ingrid sitte hjemme, bla i stillingsannonser, vente på at drømmejobben med seks-sifret lønn og hjemmekontor skulle dukke opp rett foran seg.

Den første store krangelen kom i november.

Har du egentlig gjort noe i dag? utbrøt Sigrid, da hun så Ingrid på akkurat samme sted i sofaen for tredje uke. Ett eneste søknad sendt?
Tre, svarte Ingrid surt.
Tre søknader på en måned?

Ingrid himlet oppgitt med øynene og kastet blikket i mobilen.

Du skjønner ikke hvor tøft det er på jobbmarkedet. Mye konkurranse. Må velge riktig stilling.
Riktig? Det er vel ikke de hvor man får betalt for å ligge på sofaen?

Ragnhild snek seg ut på kjøkkenet og tørket hendene nervøst på kjøkkenhåndkleet.

Kanskje litt te, jenter? Jeg har bakt eplekake…
Nei takk, mamma, Sigrid gned seg i tinningen. Hodepinen var på tredje dagen. Kan du si meg hvorfor jeg skal jobbe dobbelt, mens hun gjør ingenting?
Sigrid, Ingrid er ennå ung. Hun finner nok sin plass…
Når da? Om ett år? Fem? Jeg jobbet for lengst da jeg var tjue to!

Ingrid spratt plutselig opp.

Unnskyld at jeg ikke vil ende opp som deg! En utslitt arbeidshest som ikke gjør annet enn å slite seg ut!

Stillhet. Sigrid sa ingenting, tok vesken og gikk. På bussen hjem så hun sitt eget speilbilde i det mørke vinduet og tenkte: arbeidshest. Var det slik de så henne?

Ragnhild ringte neste dag og ba henne ikke ta seg nær.

Ingrid mente det ikke sånn. Hun har det vanskelig nå. Kan du ikke prøve å holde ut litt til? Hun får seg jobb, jeg er sikker.

Hold ut. Mors mest brukte ord. Hele barndommen: «Bare vent, pappa blir nok bedre.» «Bare vent til Ingrid vokser til.» «Bare vent til alt faller på plass.» Sigrid hadde ventet hele livet.

Kranglene ble rutine. Hver gang hun var innom hos moren, ble det til at hun prøvde å nå inn til Ingrid, mens Ingrid svarte surt, og Ragnhild forsøkte å megle. Når Sigrid gikk, ringte mor og unnskyldte, og så var det pån igjen.

Husk at dere er søstre, sa mamma.
Ja, men jeg er vel ikke minibank, jeg heller.
Sigrid, da…

I januar ringte Ingrid selv. I stemmen hennes lå en overstadig glede.

Sigrid! Jeg skal gifte meg!
Hva? Med hvem?
Han heter Eivind. Vi har vært sammen i tre uker. Han er Sigrid, han er perfekt!

Tre uker. Og forlovelse. Sigrid hadde lyst til å si at det var galskap, at hun måtte bli kjent med ham først, men hun sa ingenting. Kanskje det var det beste. Gifter seg, så har hun noen andre å lene seg på. Da kan Sigrid kanskje få hvile.

Det naive håpet sprakk under familiesamlingen.

Jeg har tenkt på alt! strålte Ingrid. Stort bryllup, 100 gjester, levende musikk, kjolen har jeg funnet på butikk i Bogstadveien…

Sigrid la ned gaffelen.

Hva koster dette, da?
Tja mellom fem hundre og seks hundre tusen? Men det er bare én gang i livet, Sigrid! Bryllup!

Og hvem skal betale?
Du skjønner vel Eivind sine foreldre kan ikke hjelpe, de har boliglån. Mamma er jo nesten bare på minstepensjon. Det blir nok du som må ta opp lån.

Sigrid lot blikket gli fra søster til mor. Ragnhild så vekk.

Er dere seriøse?
Sigrid, det er jo bryllup, svarte mamma med den milde stemmen hun alltid brukte for å få viljen sin. Slike dager skjer bare én gang…
Jeg skal altså ta opp et halvt million lån for bryllupet til noen som enda ikke har en jobb?
Du er søsteren min! utbrøt Ingrid og slo i bordet. Du har plikt!

Sigrid reiste seg. Plutselig ble alt veldig stille og klart.

Fem år. Fem år har jeg betalt for studiene dine. For mammas medisiner. For mat, klær, strøm til dere. Jeg jobber i to jobber. Jeg har ikke egen leilighet, ingen bil, ingen ferie. Jeg er snart tretti, og sist jeg kjøpte klær, var det for halvannet år siden.
Sigrid, ro deg litt ned, forsøkte Ragnhild.
Nei! Nå holder det. Jeg har forsørget dere begge i årevis, og får bare høre at jeg har plikt? Fra nå av lever jeg for meg selv!

Hun stormet ut, fikk såvidt med seg jakka fra knaggen i gangen. Utenfor var det minus tjue, men Sigrid kjente ikke kulda. Inne i henne bredte det seg et underlig varmt mot, som om hun endelig hadde kastet fra seg sekken av stein hun hadde båret i årevis.

Telefonen pep i ett sett. Sigrid trykket på «Avvis» og blokkerte begge nummer.

…Et halvt år gikk. Sigrid flyttet inn i en liten ettroms hun endelig hadde råd til selv. Om sommeren dro hun til Oslo fire dager med museer, parker og lyse netter. Hun kjøpte seg ny kjole. Og ett par nye sko.

Om familien fikk hun vite tilfeldig fra en barndomsvenninne, som jobbet rett ved moren.

Stemmer det at bryllupet til Ingrid ble avlyst?

Sigrid stivnet med kaffekoppen halvveis til munnen.

Hva?
Ja, kjæresten dro visst. Han fant ut det ikke var penger, og bare stakk.

Sigrid tok en slurk kaffe. Den var bitter, men på en eller annen måte veldig god.

Aner ikke. Vi har ikke kontakt.

Om kvelden satt hun i vinduet i den nye leiligheten og kjente bare fred. Ingen skadefryd, ikke sorg. Bare en stille, rolig tilfredshet over endelig å ha sluttet å være arbeidshesten for alle andre. Min store lærdom er at man må lære å sette grenser for ellers er det ingen andre som gjør det for deg.

Rate article
Intigue Life
Hold ut litt til – Mamma, dette er til Anja for neste semester. Maria la konvolutten på den slitte voksduken på kjøkkenbordet. Hundre tusen. Hun hadde telt dem tre ganger – hjemme, på bussen, utenfor blokka. Hver gang fikk hun nøyaktig det beløpet som trengtes. Elena la fra seg strikketøyet og så på datteren over brillene. – Masha, du ser blek ut. Skal jeg lage litt te? – Nei takk, mamma. Jeg er bare innom et øyeblikk, må rekke kveldsskiftet. Kjøkkenet luktet av kokte poteter og noe medisinsk – enten salve for vonde ledd eller dråpene Maria kjøpte til moren hver måned. Fire tusen per flaske, det holdt i tre uker. Pluss blodtrykksmedisin, pluss undersøkelser hver tredje måned. – Anja ble så glad da hun fikk vite om praksisplassen i banken, – Elena grep konvolutten varsomt, som om den var skjør porselen. – Hun sier det er gode muligheter der. Maria sa ikke noe. – Si til henne at dette er de siste pengene til studiene. Siste semester. I fem år hadde Maria dratt dette lasset. Hver måned – konvolutt til moren, overføring til søsteren. Hver måned – kalkulator i hånden og uendelige minus: minus husleie, minus medisiner, minus mat til mamma, minus Anjas skole. Hva ble igjen? Et leid rom i en kommunal leilighet, en vinterkåpe som var seks år gammel, og glemte drømmer om egen leilighet. En gang hadde Maria lyst til å dra til Oslo. Bare sånn, en helg. Gå på Nasjonalmuseet, rusle langs Akerselva. Hun begynte til og med å spare – men så fikk mamma sitt første alvorlige anfall, og alle oppsparte penger gikk til leger. – Du burde ta deg litt fri, jenta mi, – Elena strøk henne over hånden. – Du ser sliten ut. – Jeg skal. Snart. Snart – det betyr når Anja får seg jobb. Når mamma stabiliserer seg. Når det går an å trekke pusten og tenke på seg selv. I fem år hadde Maria sagt “snart”. Økonomidiplomet til Anja kom i juni. Med beste karakter, til og med – Maria tok seg fri fra jobben for å se det. Hun så søsteren gå opp på scenen i ny kjole, selvsagt gave fra henne selv, og tenkte: Nå. Nå blir alt annerledes. Nå får Anja jobb, begynner å tjene egne penger, og endelig kan jeg la være å telle hver eneste krone. Det gikk fire måneder. – Masha, du skjønner ikke, – Anja satt i sofaen, beina under seg i lodne sokker. – Jeg gikk ikke fem år på skole for å sletne for knapper og glansbilder. – Femti tusen er ikke knapper. – For deg kanskje. Ikke for meg. Maria bet tenna sammen. På hovedjobben fikk hun førti-to tusen. Med ekstrajobben – kanskje seksti-to, hvis hun var heldig. Av det var det knapt femten igjen til seg selv. – Anja, du er tjueto. Du må begynne å jobbe et sted. – Det skal jeg! Bare ikke på et eller annet lite kontor for femti tusen. Elena styrte på kjøkkenet, klirret med servise – latet som hun ikke hørte. Det hadde hun alltid gjort når døtrene begynte å krangle. Gikk sin vei, gjemte seg, og hvis Maria senere var på vei hjem, hvisket hun: “Ikke vær hard med Anja, hun er jo ung, hun forstår ikke ennå.” Forstår ikke. Tjueto år – og forstår ikke. – Jeg er ikke udødelig, Anja. – Nå må du gi deg! Jeg ber jo ikke om penger av deg? Mens jeg leter etter noe ordentlig. Teknisk sett – ber hun ikke. Det er mamma. “Masha, Anja må på kurs, hun vil forbedre engelsken.” “Masha, Anjas mobil har gått i stykker, hun må jo sende ut jobbsøknader.” “Masha, Anja skulle ha ny kåpe før vinteren.” Maria overførte, kjøpte, betalte. Uten et ord. Fordi det alltid hadde vært sånn: hun bar lasset, de andre forventet det. – Jeg må gå, – hun reiste seg. – Har ekstrajobb i kveld. – Vent, jeg legger med litt piroger til deg! – hørte hun fra kjøkkenet. Pirogene var med kål. Maria tok posen og gikk ut i den sure trappeoppgangen, med lukten av fukt og katter. Ti minutters rask gange til bussholdeplassen. Så én time på bussen. Så åtte timer stående på jobb. Så fire til foran PC-en om hun rakk ekstrajobben. Og Anja blir sittende hjemme, scroller gjennom jobbutlysninger, og venter på at universet skal fikse drømmejobben med 150 000 i lønn og hjemmekontor. Den første store krangelen skjedde i november. – Gjør du noe som helst? – Maria orket ikke mer da hun så søsteren i akkurat samme stilling på sofaen som uken før. – Har du sendt én jobbsøknad? – Jada. Tre. – Tre søknader på én måned? Anja himlet med øynene og begravde seg demonstrativt i mobilen. – Du forstår ikke hvordan arbeidsmarkedet funker nå. Det er sinnssyk konkurranse, man må velge riktige stillinger. – “Riktige” – er det dem man får betalt for å ligge på sofaen? Elena stakk hodet ut fra kjøkkenet, tørket nervøst hendene på et kjøkkenhåndkle. – Jenter, skal jeg lage litt te? Jeg har bakt kake… – Nei, mamma – Maria gned seg i tinningene. Hodet hadde vært tungt tre dager i strekk. – Bare forklar hvorfor jeg skal ha to jobber, mens hun har ingen? – Masha, Anja er fortsatt ung, hun finner nok sin vei… – Når da? Om et år? Om fem? I hennes alder jobbet jeg allerede! Anja rykket til. – Unnskyld for at jeg ikke vil ende som deg! Ei utslitt arbeidshest som bare tenker på penger hit og dit! Stille. Maria tok bare veska og gikk ut. På bussen hjem så hun ut i mørket og tenkte: Er det sånn en arbeidshest ser ut utenfra? Elena ringte neste dag, ba henne ikke være hard. – Anja mente ikke noe vondt. Hun har det vanskelig nå. Bare hold ut litt til, hun finner jobb, det lover jeg. Bare hold ut. Mors yndlingsuttrykk. Hold ut til pappa kommer seg. Hold ut til Anja blir voksen. Hold ut til ting ordner seg. Maria hadde holdt ut hele livet. Kranglene ble rutine. Hver gang hos moren endte likt: Maria prøvde å få kontakt med søsteren, Anja beit fra seg, Elena løp imellom og tryglet om forsoning. Så dro Maria hjem, Elena ringte og ba om tilgivelse – og alt gjentok seg. – Du må forstå, hun er søsteren din, sa mamma. – Og hun må forstå at jeg ikke er en minibank. – Masha … I januar ringte Anja selv. Det var noe nytt i stemmen hennes. – Masha! Jeg skal gifte meg! – Hva? Med hvem? – Han heter Dima. Vi har vært sammen i tre uker. Han er fantastisk … Tre uker. Tre uker – og gifte seg. Maria hadde lyst til å si det var galskap, at hun burde bli bedre kjent først, men holdt munn. Kanskje det bare var bra. Får hun seg mann, kan han forsørge henne, og endelig kan jeg slappe av. Håpet varte til familiefesten. – Jeg har tenkt ut alt! – Anja strålte. – Restaurant til hundre personer, levende musikk, kjole jeg har sett på Karl Johan… Maria la ned gaffelen. – Og hvor mye koster det? – Tja, – Anja trakk på skuldrene med sitt mest uskyldige smil. – Rundt femhundretusen. Kanskje seks. Men det er bare én gang i livet! Bryllup! – Hvem skal betale? – Masha, du skjønner jo… Dimmas foreldre kan ikke, de har huslån. Og mamma er jo nesten pensjonist. Det blir kanskje deg som må ta et lite lån. Maria så på søsteren. Så på mamma. Elena så bort. – Dere mener alvor? – Masha, det er jo bryllup, – mamma brukte den litt for milde stemmen Maria kjente fra hun var liten. – Slike ting gjør man bare én gang … – Jeg skal altså låne en halv million for å betale bryllupet til en person som aldri har løftet en finger for å jobbe selv? – Du er jo søsteren min! – Anja slo hånda i bordet. – Du må! Maria reiste seg. Alt ble plutselig så rolig og klart. – Fem år. Fem år har jeg betalt for utdannelsen din. For medisiner til mamma. For mat, klær, strømmen. Jeg har to jobber. Har verken leilighet, bil eller ferie. Jeg er tjueåtte, og sist jeg kjøpte noe nytt til meg selv, var for halvannet år siden. – Masha, ro deg ned … – begynte Elena. – Nei! Nå er det nok! Jeg har forsørget dere i årevis, og likevel sitter dere her og maser om alt jeg må? Nå er det min tur. Fra nå av lever jeg for meg selv! Hun rakk akkurat å ta jakka fra knaggrekka før hun stormet ut. Det var tjue minus ute, men kulda føltes ikke. Inni henne bredte det seg en underlig varme – som om hun endelig hadde lagt fra seg sekken av stein hun hadde båret hele livet. Telefonen ringte ustanselig. Maria avviste samtalene, la begge numrene på blokkering. …Det gikk et halvt år. Maria flyttet til en liten ettroms hun endelig hadde råd til. Tok en sommerhelg i Oslo – fire dager, Nasjonalmuseet, elvevandringer, lyse netter. Hun kjøpte ny kjole. Og en til. Og sko. Hun fikk høre om familien via en skolevenninne som jobbet i nærheten av moren. – Du, er det sant at bryllupet til søsteren din ble avlyst? Maria frøs med kaffekoppen i hånda. – Hva sa du? – Ryktene sier at brudgommen dro. Fant ut at det ikke var penger, og forsvant. Maria smakte på kaffen. Bitter, men overraskende god. – Aner ikke. Vi har ikke kontakt. Om kvelden satt hun i vinduet på sitt nye hjem og kjente på at hun overhodet ikke følte skadefryd. Ikke det minste. Bare en stille tilfredshet, som hos et menneske som endelig har sluttet å være arbeidshest …