Se der borte, se, det er henne! Jeg er helt sikker, hvisker en høyreist kvinne til en enkel mann ved siden av seg. La oss følge med noen minutter.
En liten jente på rundt fem år leker fredelig i sandkassa og bygger et ordentlig slott til en prinsesse. Foreløpig ligner det mest på et stort fjell, men Ingrid avslår stolt hjelp fra de voksne. Hun skal klare det selv! Hun må bare grave en vollgrav rundt slottet og lage en hule til dragen også. Noen må jo passe på kongeriket!
Det er midt på en varm sommerdag. Ingrid har det fint i skyggen under presenningen over sandkassa, i motsetning til foreldrene. For å unngå solstikk har moren hennes gått ut i skyggen, mens hun sender mannen sin for å kjøpe kald brus og is. Moren, Anne, mister blikket på datteren et kort øyeblikk når telefonen ringer. Dette øyeblikket er alt de som står og betrakter har ventet på.
Hei, lille venn, sier den fremmede kvinnen frekt og setter seg ned ved siden av Ingrid, som blir skremt og trekker seg unna. Hun mister balansen og faller midt oppå slottet sitt, som raser sammen til en sandhaug. Øynene fylles av tårer. Hele arbeidet ødelagt! Ikke gråt, det er jo bare litt sand! Jeg kan bygge et ordentlig slott sammen med deg om du vil.
MAMMA! Ingrid trekker pusten og roper alt hun klarer, akkurat slik hun har lært i barnehagen og hjemme.
Hun reiser seg fort, og med et sukkert tryner fra en ukjent mann som prøver å gripe fatt i henne, klarer hun akkurat å komme seg ut av sandkassa.
Anne springer mot dattera så mobilen faller på bakken. Fra røret høres fortsatt den bekymrede stemmen fra den andre enden.
Min kjære, klemmer Anne varsomt datteren inntil seg. Hva har skjedd, veslejenta mi?
Der borte satt ei rar dame! Og han mannen! Han prøvde å ta meg! Mamma, jeg er redd! hikster Ingrid og klemmer moren hardt rundt halsen.
Faren kommer løpende. Han ser raskt at Ingrid er uskadd og vender blikket mot de to som skremte datteren.
Den eldre kvinnen presser misfornøyd leppene sammen, mens hun betrakter denne lille familien. Jenta ingen tvil om at hun er barnebarnet hennes! Hår, øyne, ansiktsform hun er akkurat som Marius på samme alder. Borsett fra at det er ei jente, da.
Så langt unna har du dratt, begynner kvinnen nedlatende mens hun stirrer på sin tidligere svigerdatter. Og hvordan våger du å ta med deg barnebarnet mitt så langt bort?
Per, ta med Ingrid hjem, jeg ordner resten, sier Anne rolig og gir mannen datteren. Ring gjerne pappa, si at han kan sende noen folk.
Nei, vent! Jeg vil hilse på barnebarnet mitt! roper den eldre kvinnen, men hun gjør ikke noe forsøk på å gå etter. To meter høy og bred over skuldrene de har ingenting å stille opp mot ham. Hvorfor sjekket de egentlig ikke på forhånd om Anne hadde giftet seg igjen
Ragnhild, sier Anne tørt og ser med avsky på kvinnen foran seg. Hva er det du snakker om? Hvilket barnebarn? Har du hukommelsestap kanskje? La meg minne deg på
********************
Hvordan går det med barnebarnet mitt? spør kvinnen ivrig når sønnen og svigerdatteren kommer hjem fra sykehuset.
Vi får ei jente, det har jeg sagt før, svarer Anne anstrengt med et smil og håper svigermoren snart går hjem. Sistnevnte drar nemlig nesten bare hjem for å sove! Anne må konstant skjule seg på soverommet for å unngå henne, med helsa som unnskyldning.
Legen tar feil, sier Ragnhild bestemt. I familien Bakke blir det bare født gutter!
Det var derfor du kuttet ut eldste sønnen din? Fordi han fikk ei datter med kona si? bemerker Anne sarkastisk, utmattet av svigermorens evige mas.
Det er ikke han sitt barn! freser Ragnhild, som er allergisk mot å snakke om den saken. Tove lurte ham, og han var dum nok til å tro henne! Ville ikke høre på MEG! Lot seg styre av den der jenta! hun spytter nærmest ut de siste ordene.
Tove har DNA-testen fra sykehuset, du har sett på papiret sikkert fem ganger. Du prøvde jo å overbevise Leif om at det var forfalsket.
Det var det! Hvordan våger du å tvile på meg? Frekke jente Ragnhild snerrer, så vidt hun klarer å holde igjen temperamentet sitt. Nå gjelder det å holde seg rolig ikke stresse opp gravide Anne. Barnebarn trenger familien! Alle venninnene hennes har barnebarn, bare ikke hun
Jeg går og legger meg litt, om ingen har noe imot det. Ble plutselig svimmel.
Anne forsvinner inn på soverommet og sliter stadig med tvil om hun valgte riktig da hun giftet seg med Marius. Hun elsker ham, men å leve med en sånn svigermor nei takk. Moren hennes hadde rett da hun sa at de burde flytte langt unna denne skrullete slektningen.
Anne forsøkte flere ganger å ta dette opp med Marius, men han nektet kategorisk.
Hvordan kan man forlate moren sin? Hva med pappa, han gjør jo ingenting hjemme, sitter bare på sofaen. Broren hans? Han vil jo ikke snakke med moren. Hva så om det finnes DNA-bevis, sånt kan forfalskes
Da ba Anne i det minste om å få slippe at svigermor kom innom hele tiden og blandet seg i alt.
Mamma mener det godt! protesterer Marius. Hun gir gode råd og hjelper deg jo med husarbeidet vis henne litt takknemlighet! Ikke bare sitt på soverommet hele tiden
Jeg går bare på soverommet fordi jeg er lei av moren din! utbryter Anne. Hvis hun ikke gir seg, får hun aldri se barnebarnet sitt! Da drar jeg til mamma og pappa, og min far oberst Håvard hjelper oss. Har du forstått?
Etter den eksplosjonen roet Ragnhild seg litt ned. Hun sluttet ikke helt å komme, men holdt seg kortere og maste mindre. Men Anne visste det kom til å blusse opp igjen.
Hun taklet heller ikke at Ragnhild var helt besatt av å få sønnesønn. Det skulle bare være gutter i familien! Og alt bråket rundt Leif, som egentlig var en fornuftig kar, var tragisk.
Marius tenkte for øvrig likt. Han kunne bare få sønner! Ingen døtre! Han bare ristet på hodet over ultralydbildet.
Blir det ei jente, kaster jeg dere begge ut på gata, sa Marius en kveld etter et par øl. For da vet jeg at du er utro. Jeg er ikke så dum som Leif!
Da sluttet Anne å tro på ekteskapet. Nå var det bare å tenke på skilsmisse. Pappa har kontakter, dette kan gå fort.
Selvsagt ble det ei jente. Marius fikk raseriutbrudd rett på fødestua foran en ung, forvirret medmor. Det gikk ikke lang tid før sikkerhetsvaktene kom og fikk ham ut.
Dagen etter kom også Ragnhild på besøk. Hun ropte ikke, men kom med bitre kommentarer. Men da hun satte i gang på nytt, dukket plutselig Annes engel opp faren i uniform. På et øyeblikk var Ragnhild jaget ut, og fikk klar beskjed om konsekvensene hvis hun fortsatte.
Marius hastet for å levere skilsmissepapirer, men fikk beskjed om at det ikke gikk før barnet var fylt ett år. Da fraskrev han seg alle rettigheter, og krevde farskapstest.
Advokaten holdt på å måpe over saken. «Det blir bare gutter i slekta» Hva slags tull er det? Bare en DNA-test avgjør!
Jeg tror ikke du vinner frem, sier advokaten ærlig. Særlig når du selv sier at også din bror har ei jente.
Det er ikke hans barn!
Men DNA-testen
Forfalsket! Marius, ansporet av moren, står på sitt.
Jeg må bare si det rett ut hvis dommeren ber om en test, blir det bevis nok.
Jeg vet at det ikke er min datter.
Men Anne orket ikke mer og innvilget rettssaken. Hun ville ikke at Marius skulle kunne kreve Ingrid om noen år. Da er det bedre å stå oppført som alenemor.
************************
Jaha, så du husker? Hvorfor tok du ikke med Marius?
Marius Marius døde, sier Ragnhild med tung stemme. Datteren din er det eneste vi har igjen etter ham. Ikke vær redd, vi skal gi henne alt hun trenger og oppdra henne skikkelig
Dere? Oppdra? Hvorfor skulle jeg la det? freser Anne. Dere betyr ingenting for min datter. Og din sønn er heller ingenting for henne! Retten har sagt sitt! Ser jeg dere i nærheten av barnet mitt én gang til, anmelder jeg dere for kidnapping. Min far er respektert her i byen, så ikke vent noe nåde!
Du skjønner ikke, vi har ingen andre!
Dere har eldste sønnen deres. Leif har også ei datter, gå til ham.
Han vil ikke engang se oss hvisker Ragnhild og ser ned. Først nå skjønner hun hvor dum hun har vært.
Klok mann, nikker Anne. Etter alt dere har gjort mot oss, tør dere enda å mase? Skal jeg minne deg på hvordan du omtalte min datter?
Anne Håvard, problemer? to solide karer i uniform kommer raskt mot henne.
Ja, en liten sak. Pass på at de folka der forlater byen, vær så snill.
Men
Ikke men, avbryter vakten og tar et skritt frem. Ragnhild og følget trekker seg unna, og et smil brer om Annes lepper. Kom, vi følger dere ut.
Anne går hjemover. Humøret er upåklagelig. Ett eneste lite tankekorn gjør henne litt alvorlig.
Må få noen til å holde øye med dem Ragnhild & Co får sitte hjemme og ikke engang vise seg her! Jeg ber pappa fikse det Sakte, med Ingrid i hånden, går Anne hjemover mellom duftende syriner, forbi trampoliner og solhatter i hagene. Ingrid snufser fortsatt litt, men mamma ler og sier:
Vi kan lage verdens flotteste sandslott hjemme! Bare vi to og kanskje en gal dragon, hvis du vil.
Bak henne følger den sterke varmen fra dagens oppgjør, men i luften foran dem blafrer frihetens kjølige, gode vind. De når porten, og der står faren hennes, obersten, med nystekt vaffel og en brannbil av tre i hendene.
Ingrid gisper: Til meg?
Faren blunker til Anne og sier lavt: Dere er trygge nå, jenta mi. Vi sørger for det. Alltid.
Anne ser ut over hagen, over duken som blafrer i vinden, og kjenner plutselig at hun virkelig eier dette livet. Hun ser på Ingrid, som smilende begynner å bygge brannbilgarasje i sandkassa. Med ett skjønner Anne: Dette det er familien hennes. De ekte vennene. Kjærligheten som aldri måles i kjønn eller blodsbånd, men i hvem som stiller opp og holder henne trygg.
Et øyeblikk stopper hun ved porten og ser mot byen bak seg. For første gang føles det som fortiden ikke lenger henger over henne. Bare en dør som er lukket for godt.
Anne smiler, slipper ut et sukk, og lukker porten bak seg, fast og bestemt, men uten anger. I hagen jubler Ingrid og vinker henne inn. Uten å se seg tilbake går Anne mot sin datter, solen i ryggen og fremtiden i hånden.
