Et uønsket barn – Hva vil dere kalle den lille jenta? – Den eldre legen smilte profesjonelt til sin unge pasient. – Vi har ikke kommet på noe navn ennå, – svarte Natalia, som satt på stolen ved sengen. – Dette er viktig, Dasha må tenke nøye over det. – Jeg vil ikke noe navn, – sa den unge moren uventet. – Jeg skal ikke ta henne med hjem uansett. Jeg skriver under på frafallet. – Hva er det du sier? – utbrøt kvinnen, kastet et sint blikk på jenta og vendte seg mot legen. – Hun forstår ikke hva hun sier. Selvfølgelig skal vi ta barnet med oss. – Jeg kommer innom senere, hvile litt, – sa legen, tydelig lei av familiestriden. Når døren lukket seg bak mannen, gikk moren i gang med anklager. – Hvordan våger du å si slikt? Hva vil folk tro om oss nå? Vi måtte jo flytte til denne byen for å ordne alt i stillhet. Dette barnet skal bli i familien vår. – Og hvem har skylden? – Dasha så rett på henne. – Hvis du bare hadde hørt på meg, hadde ingen av delene skjedd. Jeg kunne gått ferdig på skolen og kommet inn et annet sted. Så hvis du vil ha dette barnet så får du ta det selv. Dasha snudde seg mot veggen. Natalia forsøkte å snakke til fornuft i noen minutter til, men da kom en sykepleier og ba henne om å gå – pasienten trengte ro. Dasha var etterlatt alene på rommet. Dempet gråt i puten, og ba alle høyere makter om at dette snart måtte ende. Et forsiktig bank på døren fikk henne til å tørke tårene. – Kom inn, sa hun, og regnet med å se personalet eller i verste fall faren. Men inn kom en fremmed kvinne. – Kan jeg hjelpe deg med noe? – Dasha kjempet for å beholde masken av ro. – Jeg hørte det tilfeldig. Legene pratet utenfor mitt rom, – kvinnen virket brydd og hadde vanskelig for å spørre direkte. – Ja, jeg vil gi fra meg barnet. Er det det du lurer på? – Jeg så at din mor… – Hun er ikke moren min! – Dasha mistet besinnelsen – Bare stemor, som tror hun bestemmer alt. Moren min jobber i utlandet. – Beklager, jeg ville ikke være sårende, – kvinnen ble usikker. – Jeg har selv tre barn og vokste opp på barnehjem, så jeg blir redd for den lille. Hun har jo ikke gjort noe galt! – De adopterer bort slike spedbarn raskt, har jeg hørt. – Dasha trakk på skuldrene. – Jeg klarer ikke engang å ta henne opp, langt mindre noe annet. Hvis ikke Natalia hadde blandet seg inn, hadde jeg ikke vært her nå. – Du er jo voksen, du er over femten? – Det er sånn skam! – Dasha hermet stemoren – Hvordan skal vi se folk i øynene etter dette! – Jeg skjønner ikke… – Jeg kan fortelle alt, – Dasha smilte skjevt. – Kanskje da slutter du å dømme meg. ************************************************ Siste året på skolen ble et mareritt for Dasha. Kjæresten Pasha ble sendt i førstegangstjeneste, og de fikk en ny gutt i klassen – en bortskjemt Osloborger sendt til bygda som straff. Han var bare ute etter én ting, ikke et forhold. Derfor hadde faren sendt ham, han ga familien dårlig rykte med sine eskapader. Makar kjøpte dyre gaver, tok jentene på klubber, restauranter. De falt for ham en etter en, alle håpet å bli hans prinsesse. Dasha, som elsket Pasha, brydde seg ikke. Da Makar skjønte hun ikke var interessert, gikk han til andre, trodde hun. Hun tok feil. Festen til en venninne i desember forandret alt. Klassen feiret, Makar var der. Midt på kvelden gikk Dasha for å svare på en samtale. Da hun kom tilbake, satt Makar ved plassen hennes. Hun la ikke merke til det, men etterpå følte hun seg rar… Neste morgen våknet hun, Makar lå ved siden av og gliste: – Sånn, du gav etter til slutt. Dette får du som kompensasjon. Forresten, Pasha er virkelig kjedelig. Hjemveien var tung, hun var svimmel og kvalm. Forbipasserende så rart på henne. Hun ringte på hjemme – visste at stemoren var der. – Hvor har du vært? – spyttet Natalia. – Ikke svart på telefonen, vært borte i natt – ser ut som et takras! Om faren din hadde sett deg… – Ring lege og politi, – avbrøt Dasha. – Jeg skal anmelde. Han må i fengsel. Natalia tvilte, hun skjønte alvoret. – Hvem? – Makar, selvfølgelig, – Dasha var knapt i stand til å snakke. – Ring nå, ellers gjør jeg det selv. – Vent nå. – Natalia tenkte – Pappaen hans kjøper oss ut. Jeg snakker med ham, får kompensasjon. – Er du gal? – utbrøt Dasha. – Hvilken kompensasjon? Jeg går til politiet! – Nei, det gjør du ikke! – Natalia dro henne inn på rommet. Dasha orket ikke gjøre motstand. – Du vil bare få skylden. Alle vil peke på deg. Jeg ordner dette. Dasha hadde ikke telefon, mistet den på veien eller hos venninnen. Hun ble låst inne. Alt hun orket var å gå og legge seg. Noen dager senere dro hun til bestemor. Ville ikke uroe henne og lot som alt var normalt. Etter en måned fikk Dasha den grusomme beskjeden – hun var gravid. Natalia jublet. Nå kunne alle leve uten bekymringer! Bestefar ville betale godt for å holde på sitt rykte. Ikke si noe før femte måned! Dasha ble ikke spurt hva hun ville. Da hun ymtet om abort, ble det full krangel. Etterpå var hun under konstant oppsyn. Bestefar var ikke fornøyd, men gav penger og lovet ukepenger fremover. ************************************************ – Forstår du nå? Jeg har lidd nok på grunn av dette barnet. Pasha forlot meg og trodde ikke mine forklaringer. Vennene snudde ryggen. Vi måtte flytte. Jeg fikk ikke fullført skolen! – Unnskyld, jeg dømte deg uten å vite alt, – kvinnen ristet trist på hodet – men lillejenta di er jo uskyldig. – Dasha, vi må snakke alvorlig! – Natalia kom brasende inn med ektemannen på slep. – Uvedkommende må gå, dette er familieanliggende! Kvinnen sendte et beklagende blikk til Dasha og forsvant. – Jeg lar deg ikke ødelegge planen min. Lar du barnet bli igjen, får du ikke komme hjem. Hvor har du tenkt deg? Din kjære bestemor er død, leiligheten gikk til farbror. Skal du tigge på gaten? – Nei, hun drar med meg. – En elegant kvinne kom inn. Dasha lyste opp. – Mamma! Du kom! – Selvfølgelig. Jeg kunne ikke la deg være alene i dette, – moren, Albina, klemte Dasha. – Hadde du bare sagt noe tidligere, hadde jeg hentet deg for lenge siden. Jeg trodde du fikk det lettere her, kunne fullføre skolen. – Jeg trodde du ikke ville ha meg, – Dasha hulket. Innerst inne var hun fremdeles bare et barn. – Noen påsto du ikke ville snakke med meg. Gavene jeg sendte ble returnert uåpnet, kom aldri igjennom på telefon. Jeg trodde du ikke kunne tilgi meg. Men – det ordner seg, – smilte moren. – Vi drar nå, og så glemmer du alt… ******************************************************** Dasha dro. Natalia tok med seg barnet, håpet det skulle gi velstand. Men… Da bestefaren fikk vite det, hentet han barnebarnet til seg. Makar måtte erkjenne farskapet, til tross for hans protester. Dasha? Hun er lykkelig. Endelig er hun sammen med den som betyr mest i verden, som alltid vil støtte henne og aldri svikte…

Hva vil dere kalle den lille jenta? Den gamle legen så vennlig på sin unge pasient med et profesjonelt smil.

Vi har ikke valgt et navn ennå, blandet Natalie seg inn der hun satt på stolen ved sengen. Dette er et stort valg, Ingvild må tenke grundig gjennom det.

Jeg vil ikke kalle henne noe, sa den unge moren plutselig, overraskende for alle. Jeg skal ikke ta henne med meg. Jeg kommer til å signere frafallet.

Hva er det du sier? ropte kvinnen og sendte et bredt, kaldt blikk mot jenta, før hun henvendte seg til legen. Hun vet ikke hva hun sier. Selvfølgelig tar vi med oss barnet vårt hjem.

Jeg kommer innom senere, nå bør dere hente dere inn. Legen interesserte seg ikke for familiedrama og forlot rommet.

Idet døren lukket seg bak ham, kastet Natalie seg over datteren med bebreidelser.

Hvordan våger du å si noe slikt? Hva vil folk tro om oss nå? Det var ille nok å måtte flytte til denne byen for å gjøre dette diskré. Dette barnet må bli i familien.

Og hvem sin feil er det? Ingvild så hardt på henne. Hvis du hadde hørt på meg da, hadde ingenting av dette skjedd. Jeg kunne ha fullført skolen og kommet inn på universitetet. Så hvis du vil ha barnet, får du ta det selv.

Jenta vendte ryggen til, som et punktum for samtalen. Natalie forsøkte å overtale henne noen minutter til, men en sykepleier tittet inn og ba henne gå pasienten trengte ro.

Ingvild lå igjen i sengen, stille gråtende i den hvite puta, hviskende til alle guder om at dette måtte få sin ende snart.

Et forsiktig bank på døren fikk henne til å tørke ansiktet. Hun trakk pusten dypt.

Kom inn.

Hun ventet å se sykehushjelp, eller i verste fall faren, men inn kom en fremmed kvinne.

Kan jeg hjelpe deg? Ingvild måtte virkelig anstrenge seg for å maskere uro.

Jeg hørte tilfeldigvis noe. Legene pratet rett ved rommet mitt. Kvinnen hadde uro i stemmen og tegnet små sirkler med fingeren.

Ja, det stemmer, jeg skal gi fra meg barnet. Er det det du vil vite?

Jeg så hvordan moren din

Hun er ikke moren min! svarte Ingvild skarpt, masken sprakk. Bare stemor, med altfor høye tanker om seg selv. Moren min jobber i utlandet.

Unnskyld, jeg mente ikke å såre deg, hun nølte, tydelig opprørt. Jeg har tre barn selv og prøver bare å forstå. Jeg vokste opp på barnehjem, så jeg blir redd på vegne av den lille barnet ditt har jo ikke skylden!

Små barn blir fort adoptert bort, det har jeg fått høre. Ingvild trakk på skuldrene. Jeg klarer ikke engang å ta henne opp, langt mindre noe annet. Hvis ikke Natalie hadde blandet seg den gangen, ville jeg ikke vært her nå.

Du er da gammel nok til å bestemme selv? Du er over femten, er du ikke?

Dette er helt forferdelig sa Ingvild, og hermet stemmen til stemoren hvordan skal vi se folk i øynene?

Jeg skjønner det ikke

Jeg kan fortelle deg alt, Ingvild skar til et skeivt smil. Kanskje da slutter du å dømme meg.

**********************************************

Det siste året på ungdomsskolen ble det verste Ingvild kunne tenke seg. Ikke nok med at Jon, kjæresten hennes, måtte i førstegangstjenesten, men også at det kom en ny gutt i klassen. En Oslo-gutt, sendt hit som straff fra sin rike far på grunn av dårlig oppførsel, begynte å plage alle jentene og samle på dem som brukte kinobilletter ikke fordi han ville ha en kjæreste, men for å sette flere kryss bak navnet sitt. Det var derfor han i utgangspunktet var blitt sendt hit, hadde ødelagt farens navn i hovedstaden.

Marius kjøpte dyre gaver, inviterte på restaurant og utested. Jentene falt én etter én, alle drømte om å bli “prinsessens” brud.

Den eneste som motsto, var Ingvild. Hun elsket bare Jon, ingen andre betydde noe. Etter en stund så det ut som om Marius hadde gitt opp og gått videre til andre. Hun trodde det.

Hun tok grundig feil.

I slutten av desember hadde venninnen hennes bursdag. Hele klassen samlet seg, og Marius tittet så klart innom. Men han var ikke der for å feire bursdagsbarnet.

Midt på kvelden ringte mobilen hennes. Ingvild gikk ut i gangen for å svare, og da hun kom tilbake, satt Marius på plassen ved siden av henne. Hun tenkte ikke mer over det før hun plutselig ble svimmel og dårlig.

Neste morgen våknet hun langsomt. Ved siden av henne lå Marius, flirende.

Du var ikke så kostbar likevel, sa han, som om ingenting var skjedd. Her, du fikk dette, ikke dårlig, hva? Jon er en tosk som ikke skjønner noe.

Å komme seg hjem var nesten umulig. Hun skalv, hodet snurret. Folk så ubehagelig på henne der hun gikk.

Hun gadd ikke engang finne husnøklene, bare ringte på. Hun visste at stemoren var hjemme.

Hvor har du vært? raste Natalie idet hun åpnet døra. Ingen overnatting, ingen svarer du når jeg ringer. Og det er ikke måte på hvordan du ser ut! Hadde faren din sett deg sånn

Ring en lege, og politiet. Ingvild avbrøt henne. Jeg vil anmelde. Han skal sperres inne.

Natalie ble stiv i ansiktet. Hun visste hvem det var.

Hvem da?

Marius. Ingen andre ville vært så frekk. Skal jeg ringe, eller gjør du det?

Ikke gjør noe enda. Natalie tenkte kjapt, som hun alltid gjorde når penger var inne i bildet. De kommer aldri til å straffe ham. Vi kontakter heller faren hans, krever erstatning.

Hva feiler det deg? Ingvild stirret på henne. Jeg vil ikke ha penger! Jeg går til politiet selv!

Du skal ingen steder! Natalie grep henne hardt i armen og dro henne inn på rommet. Ingvild hadde ingen styrke igjen. Du blir bare gjort til syndebukk, hele bygda vil peke på oss. Jeg ordner dette.

Ingvild hadde mistet mobilen underveis eller glemt den hos venninnen. Hun kom seg ikke ut, døren var låst. Hun svimlet, sengen lokket henne.

Etter noen dager dro hun til bestemoren, som bodde ti mil unna i en gammel blokk. Hun ville ikke uroe henne, så hun latet som alt var i orden.

En måned senere fikk hun vite det fryktelige. Den natta hadde gitt følger. Hun ventet barn.

Natalie spratt av glede. Dette barnet ville sikre familien økonomisk! Far til Marius ville gi dem penger igjen, så alt måtte tie stille til hun hadde kommet fem måneder på vei.

Ingen spurte Ingvild hva hun ønsket. Da hun nevnte abort, brøt Natalie ut i skrik og slapp henne aldri av syne.

Bestefaren, som skulle bli morfar, var ikke fornøyd, men ga penger likevel. Han lovte å fortsette å betale månedlig.

************************************************

Nå skjønner du, ikke sant? Dette barnet har ødelagt alt for meg. Jon forlot meg, ville ikke tro på meg da jeg forklarte. Vennene mine vendte ryggen til meg, vi måtte flytte. Jeg fikk aldri tatt avgangseksamen!

Unnskyld. Jeg visste ikke alt dette da jeg dømte deg, sa kvinnen flau. Men jenta di har ikke skyld likevel.

Ingvild, vi må prate ordentlig! Natalie marsjerte inn på rommet, mannen på slep. Andre må gå, dette er familieanliggende!

Den andre kvinnen ga Ingvild et medfølende blikk før hun lukket døren varsomt.

Du skal ikke ødelegge min plan. Lar du barnet være her, trenger du ikke komme hjem. Og hvor skal du gå? Bestemoren din er død, leiligheten er arvet av onkelen din. Vil du tigge på gata?

Nei, hun skal bli med meg. En pent kledd dame trådte inn, og Ingvilds øyne lyste opp i glede.

Mamma! Du er her!

Selvfølgelig, barnet mitt. Jeg kunne ikke la deg være alene nå. Albina omsluttet datteren i en varm klem. Hadde du sagt noe før, hadde jeg hentet deg for lenge siden. Jeg trodde virkelig du ville ha det lettere her, få tatt eksamen.

Jeg trodde du ikke trengte meg, brast det ut av Ingvild. Tross alt, hun var jo ennå et barn.

Noen fortalte meg at du ikke ville ha kontakt. Gavene jeg sendte kom tilbake uåpnet, jeg nådde deg ikke på telefon. Jeg trodde du ikke orket å se meg. Albina tørket datterens tårer og snakket trøstende. Nå drar vi vår vei, og du skal få glemme alt dette

********************************************************

Ingvild dro sin vei. Natalie beholdt ungen, i håp om framtidig trygghet. Men Da bestefaren skjønte det, kom han og tok barnebarnet med seg. Marius måtte erkjenne farskapet, om han ville eller ei.

Ingvild var lykkelig. Hun var sammen med sin mor, den eneste som aldri ville forråde eller forlate henneI byen langt borte en by med trange gater, rene hvite husvegger og hav som glitret av framtid åpnet Ingvild et nytt vindu hver dag. Hun og moren fant langsomt tilbake til hverandre, først famlende, med ord som verken trøstet eller sårte, men til slutt likevel varme. Innimellom våknet Ingvild fremdeles av minner tunge nattetanker og Maruis hånlige flir men snart våget hun å tro på at verken skammen eller andres beslutninger definerte henne lenger.

En vårmorgen, bare et dryss snø igjen bak hushjørnet, tok hun mot til seg og ringte Jon. Kanskje hadde bare hun vært for redd for hans tvil, ikke han selv. Kanskje kunne noe bygges opp igjen. De pratet lenge, uten å nevne alt det vonde, men begge visste at ingenting likevel ville være slik det var før. Og likevel, midt i fremmedheten, vokste det fram et lite håp.

En uke senere fikk hun post. Ikke fra myndigheter eller advokater, ikke et eneste krav. Det var et bilde, sendt av bestefaren: Det lille barnet, trygt innsvøpt i et teppe. Ingen kommentarer, bare en liten lapp: Hun har øyne som deg, jenta mi. Du bestemmer selv om du vil bli kjent med henne når du er klar.

Da skjønte Ingvild plutselig at alt likevel ikke var tapt. Ikke barndommen, ikke fremtiden. Hun kunne åpne døren til det som hadde vært, eller lukke den for godt, men ingen kunne tvinge henne lenger. Hver gang hun så på bildet, falt skuldrene hennes litt lavere. Hun kunne puste igjen.

Og om kvelden, da gullsolen la seg over byen og hun hørte morens latter fra kjøkkenet, visste hun at livet endelig for første gang var hennes eget.