Frode trådte inn i leiligheten og ble straks på vakt: Det var uvanlig stille. «Er de egentlig alle i dvale?», tenkte han. Fra kjøkkenet kom den bleke kona, Ingrid, og datteren, den lille Synnøve, med et uttrykk som om de akkurat hadde sett et spøkelse. På Synnøves fang er en kattunge som knapt klarer å skjule sin nysgjerrighet.
Det var mørkt, men kattungen, som het Pus, hadde allerede blitt vant til skyggen. Han visste at mamma snart kom tilbake, ville mate ham, slikke ham fra snute til hale og deretter synge en slags mjauende vuggesang som fikk ham til å føle seg helt trygg.
Denne gangen drøøyt henne litt lenger enn vanlig noe som ikke var hennes vanlige vaner. Selv om kjelleren alltid var delvis dunkle, hadde Pus lært seg å holde styr på tiden. Vanligvis, når Ingrid gikk, krøp han sammen til en liten kule, dekket nesen med poten og sov som en stein. Når han våknet, var hun der allerede, eller hun kom før han fikk tid til å tenke på frokost.
Men i dag var timene gått i to, og Ingrid var fortsatt ingensteds å se. «Glemte hun meg? Droppet meg?», tenkte den lille, men slike tanker krabbet aldri opp i hans lille hode. «Kanskje noe har skjedd», mumlet han. Hvis han hadde rett, kunne det bety én ting: han hadde ikke så mange dager igjen.
Vannet i kjelleren var rikelig; et rør hadde sprukket dagen før han ble født, og under det lå alltid et friskt vannhull. Mat der nede, derimot, var en annen historie ingen mat, så Ingrid måtte gå på jakt hver dag.
Pus stod opp fra den varme pappesken, gikk mot veggen og så opp mot det eneste lille hullet som slapp inn lys i kjelleren. Hullet var så lite at bare en tynn stråle kom inn. Utenfor, rett ved hullet, lå tette buskas, så lys som kom inn ble nesten som en drøm. Det ble kun en kvelende halvmørkhet som fikk ham til å føle seg litt urolig.
Han trakk bakbeina inn mot seg og prøvde å hoppe til hullet, men han var for liten. Han prøvde ti ganger, men hver gang mislyktes han. Etter et mislykket hopp landet han på alle fire, akkurat da døren til kjelleren skrålet opp med et skrik som fikk ham til å fryse. Før han rakk å gjemme seg, åpnet en eldre dame, husets pensjonist, døren. Deretter kom to menn inn gjennom den smale døråpningen.
«Se på dette, en liten luring! Jeg har sagt at det er en kattunge her i kjelleren. La oss fange den og ta den ut!» ropte den første mannen i borettslaget.
«Den er helt alene nå», protesterte en av de ansatte i sameiet.
«Snart er den tjue! Hvorfor er dere her? Ikke for å diskutere fang den og kast den ut!» svarte en av de andre.
Mennene spratt rundt i kjelleren, men å fange en så liten katt var som å prøve å fange en vind. De gikk ut for å røyke to ganger, og først da den gamle damen kom på, ble Pus på grepet.
«Uten Valentina Stepanovna får dere ingenting gjort!», vrålte damen, som egentlig var Synnøves mormor, som også var den strenge naboen i bygget.
Kattungen ble kastet ut av kjelleren, døren ble låst, og hullet i veggen ble proppfullt tettet så tett at ikke engang en flue kunne komme seg gjennom.
«Vekk, vekk!», ropte den gamle damen mot Pus. «Gå vekk så jeg ikke ser deg igjen!»
Pus løp bort, så på hjemmet sitt med tårer i øynene, og innså at han nå var helt alene.
Der ute i natten var både Ingrid og den lille Synnøve forsvunnet. Hva skulle han gjøre? Hvor skulle han gå?
Mens han funderte, fløt tankene hans til side, og han så verden med store, åpne øyne en verden han aldri hadde sett før.
Tidligere hadde hans hele univers bestått av den mørke kjelleren med fire hjørner, en lekende rørlekkasje og et lite hull i veggen. Men nå åpnet det seg en helt ny dimensjon, en slags «annet sted», full av lyse farger, duft av gress, mennesker som gikk omkring, fugler som sang, og rare skapninger med runde ben og glødende øyne som brølte.
Han så katter som lignet på Ingrid, men mamma var ikke der. Hun var borte.
Han begynte med en lav mjau, som ble høyere og høyere til han nesten skrek. «Kanskje mamma hører?»
Ingen hørte. Katter snudde seg, så på ham med medfølende blikk og fortsatte så sin vei.
«Er du fortsatt her? Jeg sa jo: Vekk fra meg!», ropte Valentina Stepanovna, den gamle damen som aldri hadde likt katter. Ingen forsto hvorfor hun hatet dem; kanskje var det bare sinne som hun slapp ut på dem.
Pus skjønte at han måtte løpe. Hvor han skulle løpe, visste han ikke. Alt han visste var at han måtte bort fra dette stedet. Tilbake vei eksisterte ikke lenger; den lille åpningen var blokkert.
Han løp så fort hans små poter kunne bære ham. Selv om han gikk på «lav gir», ville den gamle damen med stokk aldri rekke ham. Så snart han løp, begynte trær, busker, folk, biler og bygninger å flimre forbi ham.
Plutselig ble hodet hans svimmel av all bevegelsen, og han måtte stoppe. Voksne så på ham og smilte. Barn som gikk forbi pekte på ham og ba foreldrene sine om å hente ham hjem, men deres rop ble ignorert. Bare én mor spurte:
«Er du villig til å gi opp nettbrettet ditt? Hvis du er det, tar vi deg med hjem!»
«Nei», pep gutten, mens han fortsette å spise en sjokoladeis på pinnen.
Pus så på ham og tenkte også på mat. Hvor skulle han finne noe i denne nye verdenen?
Han fulgte en duft av noe deilig, som ledet ham til en femstjerners restaurant med navnet «Som hos bestemor». Lukten av stekt kjøtt, kokt fisk og østers fylte luften. Pus hadde aldri smakt sånt før, men han var sulten.
Han stoppet ved den svarte inngangen som ledet rett inn på kjøkkenet, så den halvt åpne metallporten som så ut som en invitasjon, og smøg seg inn gjennom en smal sprekk.
På kjøkkenet sto en haug med pappesker, og en av dem ble hans midlertidige skjulested. Da han krøp inn i esken, kom to menn inn. Den ene, Torbjørn Hansen, eide restauranten, og han ropte:
«Frode, du lager mat som er guddommelig, men du må rydde opp på kjøkkenet også!»
«Arne Kristoffersen, jeg har ikke tid», svarte den andre, og så på den rotete esken.
«Vi får hjelp snart, har lagt ut annonser i avisen. Men først må du rydde, ellers kommer inspeksjonen!»
Den skjeggete, korte mannen forlot kjøkkenet, og Torbjørn begynte å stable opp esker. Plutselig hørte han en svak mjau.
«Er det en mus eller bare en katt?», mumlet han, men da han løftet den nyeste pappesken, oppdaget han at lyden kom fra innsiden.
«Håper dette ikke er en rotte», tenkte han. Han hadde vært redd for gnagere siden barndommen, men han hadde aldri hørte en så skarp mjau.
Han så inn i esken og så Pus, som stirret på ham med store øyne.
«Hvorfor er du her, lille fyr?», spurte Torbjørn. «Hva gjør du i kjøkkenet vårt?»
Pus mjauet, men Torbjørn forsto ikke helt. Kanskje han tenkte at den lille kunne trenge litt mat.
Torbjørn var ikke en dyrevenn, han foretrakk ingen kjæledyr i leiligheten, men han kunne ikke la den sultne kattungen bli sulten. Han tok en gryte med stekt kalkun i sin signatursaus, hakket den i små biter og ga den til Pus. Kattungen spiste med stor iver og slukte maten på et blunk.
Akkurat i det øyeblikket kom den korte mannen tilbake med en ny oppgave: Han skulle sjekke pappeskjemaet for avfall. Han gikk rett mot esken der Pus var, sparket den, og en høy «Mjaauu» lød fra innsiden.
«Hva? En katt på kjøkkenet? Jeg sparker deg ut med en gang!», brølte Torbjørn. «Dette bryter alle hygienereglene!»
Pus var redd, men Torbjørn hadde likevel en liten godhet i seg. «Ta den med til søpla, men ikke kast den!», ropte han. Så han tok esken, gikk mot søppelbøtta utenfor, og plasserte den ved siden av den store boksen med restavfall.
Den korte mannen, som hadde gått inn i den samme søppelkassen for å plukke opp rester, la merke til at esken med Pus var rett ved siden av den. Han ristet på hodet, men fortsatte videre.
Da Pus så at han ble tatt med på en liten tur til søppelkassen, ropte den gamle damen Valentina Stepanovna fra gaten:
«Du dumme drittsekk! Jeg sa jo at du ikke skulle komme tilbake!»
Hun svingte stokken sin hardt, og han hørte henne skrike så høyt at selv passasjerene på gaten snudde seg.
Pus sprang så fort han kunne bort fra den rasende damen, mens han mumlet for seg selv: «Ingen vil la meg spise! Hva er dette for folk!»
På den andre siden av gaten sto en liten jente, Åshild, som skulle kaste søpla. Da hun så den gamle damen holde fast i armen på henne, spurte hun med en myk stemme:
«Kan du ta den lille esken med deg også?»
Åshild kjente damen som en skryting av nabokona, men hun ville ikke høre på flere klager, så hun tok esken. Mens Åshild gikk bort fra damen, hørte hun et svakt skrap fra innsiden.
Hun åpnet esken og så Pus. «Åh, for en gledelig overraskelse!», jublet hun. Drømmen hennes var alltid å ha et kjæledyr, og nå hadde hun endelig en kattunge.
Hun løp hjem med esken, og da hun kom til døren, stod faren, Leif, og rynket pannen: «Hva vil pappa si nå?» Men Åshild var allerede helt forelsket i Pus og nektet å gi ham fra seg.
***
Torbjørn hadde endelig gjort ferdig vakta sin og gikk ut i den kalde kvelden. Kartongene ved søppelbøttene var fortsatt synlige i skumringen. Han løp fra den ene esken til den andre, og håpet å finne Pus.
Skuffelsen var stor da ingen av eskene inneholdt kattungen. Han sjekket en gang til, men ingen spor. «Løp han bort eller gjemte han seg?», tenkte han.
Han skrudde på lommelykten på mobilen og ropte:
«Miaaau!»
To gatekatter som pleide å patruljere rundt søppelbøttene, kom løpende, men ingen av dem var Pus. Med et tungt hjerte gikk Torbjørn hjem.
«Hva har du gjort, Torbjørn?», tenkte han. «Datteren har spurt i tre år etter den lille, du har tatt den med deg ut og»
Hans samvittighet gnagde på ham. Han ville bare ha en drink, men han drakk aldri. Så han måtte slikke seg tørr.
Han skrev en SMS til Ingrid: «Kommer hjem snart, må ha en seriøs samtale med deg.»
***
Torbjørn kom inn i leiligheten igjen og ble straks på vakt: Det var uvanlig stille. «Er de alle i dvale?». Fra kjøkkenet kom Ingrid, blek som månen, og lille Synnøve med Pus på fanget.
Han løp til datteren, tok opp kattungen, klemte den tett inntil seg, og tårer trillet nedover kinnet hans. Ingrid og Synnøve så forvirret på ham, som om de hadde sett et spøkelse.
«Frode, vil du si noe?», begynte Ingrid forsiktig.
«Jeg? Nei, jeg har ingenting å si», svarte han, mens han bar Pus til kjøkkenet og begynte å lage middag.
Slik ble den lille Pus en del av familien Rumstad. Når faren var på jobb, var han «pappaens katt», og når Åshild var på skolen, var han «mammaens katt». Hele familien elsket ham, så nå hadde han både mat, hus og kjærlighet.
