Tre ødelagte skjebner
Ojda, her var det visst noe spennende å finne!
Alt startet med en helt vanlig lørdag, da jeg holdt på å rydde på loftet. Ingrid, datteren min, gikk gjennom støvete esker, mens jeg sto på kjøkkenet og laget middag. Plutselig ropte hun på meg, med noe hun hadde funnet et gammelt, slitt fotoalbum jeg aldri hadde sett før. Nysgjerrigheten hennes tok overhånd, og hun satte seg i godstolen og begynte å bla gjennom sidene.
Først kom det bilder med smil og latter: unge meg sammen med venninner ved fontenen på Stortorget, en glad piknik på Bygdøy, leende jente i en eng full av markblomster. Så dukket det opp en rekke bilder med en mørkhåret, høy mannpå dem ser både jeg og denne mannen oppriktig lykkelige ut, ofte i armkroken til hverandre, blikk fulle av ømhet. Ingrid fulgte spent med: oss sammen på kafé på Grunerløkka, ruslende langs bryggekanten i Oslo, leende hånd i hånd. Hvem var denne sjarmerende mannen, og hvorfor så han på mamma med så forelsket blikk?
Sulten på svar kom Ingrid ned på kjøkkenet til meg akkurat idet jeg tok en nystekt eplekake ut av ovnen og duften av kanel og eple fylte rommet.
Mamma, sa hun, mens hun holdt fotoalbumet foran seg, hvem er denne mannen på bildene? Jeg har aldri sett ham før.
Jeg snudde meg og så nok ut som at jeg hadde sett et spøkelse et øyeblikk, fingrene mine skalv svakt mot grytekluten. Men jeg la lokket på, smilte rolig, og satte formen på rist.
Åh, det er Einar, svarte jeg, og prøvde å høres likegyldig ut, uten at jeg helt lyktes. Ingrid oppfattet med en gang spennet i stemmen min. Vi hadde et forhold lenge før din far, fortsatte jeg.
Hvorfor har du aldri fortalt om ham? Dere ser jo så lykkelige ut på bildene! Hva skjedde? Hvorfor ble det slutt? spurte Ingrid litt nølende.
Jeg tørket hendene på kjøkkenhåndkleet, gikk bort til vinduet og kikket ut på ungene som lekte i bakgården. Denne samtalen hadde jeg helst unngått, men kjenner jeg datteren min rett, ville hun aldri gi seg.
Det var en vanskelig historie, jenta mi, sa jeg til slutt og snudde meg. Vi elsket hverandre, men… vi klarte ikke å bli sammen. På grunn av min egen feil. Jeg var alene skyld i at det tok slutt.
Ingrid satte seg ved bordet, fast blikk på meg. Jeg så det sved i henne å høre dette, og jeg følte et stikk av anger for at albumet i det hele tatt kom frem. Men hennes blikk var sultent på sannheten, og jeg kunne ikke skåne henne lenger.
Fortell meg alt, ba hun stille. Vær så snill. Jeg har alltid skjønt at du og pappa aldri har hatt så mye varme imellom dere. Elsket du ham virkelig aldri? Du har holdt ut med ham i årevis Hvorfor det? Kan du forklare? Han er jo faren min, jeg skjønner det, men som menneske… han er ikke akkurat det varmeste jeg vet. Hvorfor valgte du ham og ikke Einar?
Jeg satt stille og festet blikket i koppen foran meg, grep om den som om den kunne gi trøst. Etter noen dype pust svarte jeg:
Det er ikke enkelt å svare på, Ingrid, sa jeg med en sørgmodig latter. Nei, jeg elsket aldri faren din. Faktisk var jeg nærmest oppgitt på ham.
Ingrid rakk så vidt å løfte øyenbrynene før jeg fortsatte.
Jeg vet ikke om du skjønner det, men det var faktisk motsatt mamma og pappa var imot det. Min egen mor kunne aldri begripe hvorfor jeg så fort sa ja til en jeg egentlig ikke brydde meg om. Hun prøvde å stoppe meg, særlig fordi Einar fridde til meg på den tiden. Han var faktisk en veldig flott mann på alle måter.
Tankene tok meg, og jeg strøk en finger over koppens rille mens jeg lette etter de rette ordene.
Forstår du, Ingrid, jeg har alltid hatt én dårlig egenskap: Jeg tåler ikke å bli presset. Hvis noen prøver å bestemme over meg, gjør jeg selvsagt det motsatte til og med om det går utover meg selv. Slik har det alltid vært. Foreldrene mine skjønte det, og derfor forsøkte de kun å gi meg valg, aldri press. Men han jeg elsket skjønte ikke det eller ville ikke forstå.
Jeg så ut av vinduet der de første snøfnuggene dalte ned. Angeren stakk fortsatt. Hadde jeg bare vært mer tålmodig og ikke latt stoltheten styre, hadde kanskje alt blitt annerledes. Men akkurat da skulle ingen fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet mitt. Jeg måtte bevise at jeg kunne stå på egne bein, selv om det kostet meg alt.
Med den beslutningen sørget jeg for at vi tre jeg, den jeg elsket, og han jeg giftet meg med til slutt fikk livene våre ødelagt. Vårt ekteskap var dømt til å mislykkes fra første dag, og det visste alle. Allerede den gangen skjønte jeg det, men min egen stahet
~~~~~~~~~~~
Jeg satt ofte ved kjøkkenbordet, haken godt forankret i hånden, og stirret bare på Einar. Han svinset rundt på kjøkkenet med en selvtillit som om han ledet kjøkkenet på Grand Hotel. Kniven gled over grønnsakene med et håndlag jeg aldri hadde sett maken til, og snart duftet stuen av noe som fikk vannet til å renne i munnen.
Flere ganger tilbød jeg meg å hjelpe til slik mor alltid hadde lært at kjøkkenet var kvinnens ansvar. Men Einar stoppet meg mykt: Dette er mitt rike, slapp av du.
Så jeg satt, lot ham briljere, for det han laget var alltid spesielt, selv av de enkleste ingrediensene.
Vi har hatt familierestaurant i generasjoner, forklarte Einar og flirte da han så ansiktet mitt. Mamma er et geni på kjøkkenet, så jeg hadde ikke noe valg. Helt siden jeg var liten, har jeg bodd der inne. Men du skal få se når du har spist ferdig, vil du ha mer!
Han glødet av glede, og det å få sitte der og bare betrakte ham, det var hjemmekos. Da jeg en halvtime senere satt igjen med bare en tom tallerken foran meg, måtte jeg holde meg for ikke å slikke den ren så godt var det! Smaken, balansen mellom krydder og ingredienser alt traff perfekt.
Det var noe av det beste jeg har fått, sa jeg med oppriktig beundring, stemmen sviktet litt av fryd. Hvordan klarer du å få til slike mirakler av helt vanlig mat?
Einar smilte og satte seg med synlig tilfredshet.
Det handler om kjærlighet til faget og litt fantasi, svarte han. Men beste råvaren er nok at du liker det! Men en dag må du prøve maten på restauranten, da blir du virkelig overrasket!
Jeg lo og lente meg bakover, grep kaffekoppen og trakk inn den dype aromaen, og alt var så hjemmekjent og godt.
Det må du love! forlangte jeg spøkefullt. Men skal du overta restauranten til moren din når hun gir seg?
Einar nølte, så ble han alvorlig.
Nei, planene mine er større. Vi skal åpne en ny restaurant nær Oslofjorden, i et område med mange turister. Lokalet er allerede klart, og vi pusser opp nå. Jeg blir daglig leder, og det stedet kommer til å få folk til å snakke!
Han var så entusiastisk at jeg ble helt revet med av planene hans. For mitt indre øye så jeg en elegant restaurant fylt med glade gjester og latter, panoramautsikt mot fjorden Men plutselig kom det et stikk av usikkerhet i meg.
Skal du flytte? spurte jeg varsomt, lot fingeren gli over forlovelsesringen jeg hadde fått av Einar. Den var kjølig mot huden, men tanken på å reise fra alt, fra foreldre og venner, skremte meg.
Einar stusset, som om det kom overraskende.
Selvsagt skal du være med! utbrøt han. Jeg har ordnet leilighet til oss i det nye området, og så gifter vi oss der det er helt fantastisk der ute. Universitetet der er supert! Jeg ordner alt for deg, det lover jeg.
Han snakket blidt og raskt, entusiastisk han mente selv dette var verdens beste tilbud.
Mens jeg satt og lyttet, vokste det en uro inni meg. Jeg kunne forstå at dette var en sjelden mulighet ny by, bedre universitet, nye eventyr men noe i meg strittet imot.
Så du har altså bestemt alt uten meg? sa jeg sakte. Bryr du deg ikke om hva jeg vil? Jeg skal liksom bare legge alt bak meg og reise etter deg?
Jeg slo blikket ut av vinduet, der skyene gled langsomt forbi. Jeg forestilte meg å ta farvel med alt jeg kjente, alt jeg var trygg på.
Einar prøvde seg igjen, denne gangen vennligere:
Jeg ville bare vise deg planene mine, dele fremtiden jeg ser for oss! Jeg håpte du kanskje ville bli glad
Men jeg følte meg overkjørt, ikke sett. Jeg er IKKE glad! svarte jeg hardt. Du planlegger og beslutter ALT! Tror du jeg bare gjør hva du sier har du tenkt å styre hele livet mitt?
Oda, kom igjen, prøvde han, og stemmen dirret av frustrasjon. Du vil jo like deg der! Alt blir så mye bedre, det lover jeg!
Men jeg hørte ikke etter, og protesten kastet seg gjennom kroppen min det handlet ikke om byen, men om prinsippet ingen skulle bestemme over meg.
Jeg reiste meg plutselig, ulmet av sinne, veltet kaffekoppen så mørke flekker rant utover den hvite duken.
Det hjelper ikke om alt er bra der! Du bestemmer for meg! Jeg sier nei! Jeg bestemmer hvor jeg skal være og hva jeg vil!
Jeg sto stiv som en stokk, knyttede never, stirret ham rett i øynene. For meg betydde det alt å selv styre over livet mitt.
Oda prøvde han, kom etter og ville trøste. Han skjønte ikke hvorfor jeg var så opprørt. Han ville bare skape en fremtid for oss.
Men jeg var allerede langt borte, full av såret stolthet.
Jeg har sagt mitt! sa jeg kaldt. Deretter vred jeg av meg gullringen forlovelsesringen jeg hadde fått av ham og slengte den hardt mot veggen. Den slo mot murpussen og trillet over gulvet.
Senere den kvelden, alene i stolen min ved vinduet, falt alt sammen for meg. Jeg pustet tungt, kjente angeren blande seg med sinne. Klart jeg forsto at Einar bare ville det beste han åpnet en dør for oss begge til noe fantastisk. Hvorfor måtte jeg ødelegge det?
Men så fort jeg tenkte tilbake, stormet sinnet og stoltheten opp igjen. Skulle jeg la en mann bestemme over meg for resten av livet? Nei, bedre å kjenne smerten nå, enn å miste meg selv for alltid. Kanskje ville følelsene forsvinne en dag, trøstet jeg meg selv
Noen måneder etter bruddet traff jeg Per. Han hadde alltid hatt et forsiktig blikk på meg, men da han fikk vite om bruddet, blomstret interessen. Han la ikke skjul på at det ga ekstra poeng å slå en rik rival som Einar. En slags hevn for tapt stolthet. Innerst inne visste jeg at jeg egentlig ikke hadde sterke følelser for Per, men jeg følte meg ensom og sårbar. Jeg tenkte: kanskje kan jeg begynne på nytt, kanskje kan jeg vise meg selv og alle andre at jeg ikke trenger Einar.
~~~~~~~~~~~~~~~
Det var sånn jeg giftet meg med Per, sa jeg til Ingrid, blikket i fjern. Han tenkte aldri på fremtiden vår, ei heller hvordan vi skulle holde sammen. Allerede etter et år begynte gnissingen, den hyggelige fasaden sprakk, og konfliktene kom. Etter syv år var det umulig å fortsette. Vi gikk fra hverandre.
Ingrid lyttet uten å si et ord. Hun var tydelig preget av det jeg fortalte, men blikket hennes søkte fortsatt svar.
Hvorfor sier du at din feil gjorde tre mennesker ulykkelige? Spurte hun forsiktig. Klarte ikke Einar å glemme deg?
Jeg vet ikke. Men jeg så at han led, svarte jeg lavt. Vi begge led. Og Per… han trodde kanskje at ekteskap ville gi livet mening, men det eneste han fikk var et nytt nederlag. Til slutt sto vi der tre mennesker med knuste drømmer.
Stemmen min var lav og ettertenksom, ikke lenger bitter, bare rolig, som en som har akseptert sitt eget liv.
Einar flyttet til Bergen og gjorde stor suksess, fortsatte jeg og lot blikket gli ut mot kveldshimlen. Nå eier han en rekke restauranter og er respektert i bransjen. Men den åpne, hjertelige unge mannen jeg en gang kjente, ble etter hvert hard og lukket. Det er sikkert nyttig i forretninger, men jeg tror ikke det gjør ham lykkelig.
Jeg pauset og så for meg de sjeldne møtene vi har hatt. Han var fortsatt slank og flott, men ansiktet bar preg av ensomhet. Helt annerledes enn den glade gutten jeg kjente før.
Han har vært gift to ganger, sa jeg. Ingen av ekteskapene varte mer enn et år. All kjærligheten han har i seg gir han bare til sin eneste sønn. Mot sønnen er han mild, tålmodig og vennlig. Mot kvinner der strekker det ikke til.
Jeg ble stille, før jeg la til, nesten hviskende: Begge hans koner lignet veldig på meg. Samme høyde, farge, kroppsbygning. Og en felles venn fortalte meg at Einar fortsatt elsker meg. Men jeg har ikke lenger rett til å gripe inn i livet hans. Tiden har løpt fra oss.
Ingrid satt og tygde på ordene mine, alt hun ville si på tungen, men hun holdt det tilbake. Jeg kunne se hun mente at ting kunne gått annerledes, bedre.
Jeg visste også at jeg aldri ville klare å ta initiativ overfor Einar. Den staheten som ødela oss finnes fortsatt jeg makter ikke å trekke et ord tilbake, ikke innrømme svakhet overfor ham. Jeg kan ikke. For meg er det viktigere å bære stoltheten, selv om det svir.
Jeg trakk pusten og glattet blusen.
Vet du, sa jeg litt lettere, jeg angrer ikke. Ja, det har vært vondt, ja, alt ble ikke slik jeg håpet. Men jeg har deg, og det er det aller viktigste.
Ute var det blitt mørkt, men stua var badet i det varme lyset fra lampene. Ingrid reiste seg, kom bort til meg og la armene varsomt rundt skuldrene mine. Jeg var stille, så omfavnet jeg henne og presset henne inntil meg.
I det øyeblikket visste vi begge at fortiden hadde fått bli igjen der den hørte hjemme. Nå skulle alt handle om fremtiden, den vi bygger sammen.
