Kjære dagbok,
Det er nesten som om hunden har gitt opp; den ser ut til å ville forlate denne harde verden
Synnøve har bodd i et lite trehus på utkanten av bygda Østreby i mange år. Når folk sier at hun er ensom, ler hun. Er jeg virkelig alene? svarer hun med et smil. Nei da, jeg har en stor familie!
De andre kvinnene nikker høflig, men så snart jeg vender meg bort, kaster de blikket mot hverandre og rister på hodet. De tenker kanskje at jeg kun har dyr: ingen mann, ingen barn, bare firebente og fjærkledde. Men for meg er de dyrene min familie. Jeg bryr meg lite om dem som mener at dyr kun er til nytte kua for mel, høna for egg, hunden for vakthold, katten for musefangst. I mitt lille hjem bor fem katter og fire hunder, og alle har de sin egen lune plass inne, ikke ute i skuret, noe som får naboene til å trekke på skuldrene.
De uttrykker sin overraskelse kun i stille hvisking, for det er nok å vite at en diskusjon med den «merkelige» kvinnen er forgjeves. Jeg ler bare av kritikken: Å, dere, dere trenger ikke så mye plass, gatene klarer seg, men vårt hjem er varmt og koselig.
For fem år siden ble livet mitt revet i stykker på én dag jeg mistet både ektemann og sønn. De kom tilbake fra fisketur da en lastet lastebil brøt frem på den smale veien Da jeg hadde kommet meg gjennom tragedien, forsto jeg at jeg ikke kunne bli i leiligheten der alt minnet om dem. Det var uutholdelig å gå de samme gatene, gå inn i kjente butikker og møte de medfølende blikkene fra naboene.
Et halvt år senere solgte jeg leiligheten og flyttet sammen med katten Dusi til en liten hytte på grensen av Østreby. Om sommeren jobbet jeg i hagen, om vinteren i kantinen på bygdasenteret. Etter hvert fikk jeg flere nye venner på fire ben: noen av dem spurte om en liten krone på togstasjonen, andre vandret rundt kantinen på leting etter mat. Slik ble min «familie» samlet av engangså ensomme og såret skapninger. Det varme hjertet mitt helbredet deres gamle sår, og de svarte med lojalitet og kjærlighet.
Jeg matet alle, selv om det ofte var vanskelig. Jeg visste at jeg ikke kunne ta inn dyr evig, og lovte meg selv at jeg ikke skulle ta flere. Men så kom mars som en tøff februar: den spisse snøen dekket hele veien, og nattenes isende vind blåste gjennom.
Den kvelden sprang jeg for å rekke den siste bussen hjem til bygda. Jeg hadde fri i to dager, og etter skiftet hadde jeg stoppet i butikken, kjøpt mat til meg og dyrene, og også tatt med meg noe fra kantinen. De tunge posene trekkes i armene, og jeg går med blikket festet på det varme hjemmet. Men hjertet mitt er som i en eventyr, raskere enn øynene. Bare noen skritt fra busstoppet stopper jeg opp og snur meg.
Under en benk lå en hund, med en dødblå, glassaktig stare. Snøen hadde dekket den, og den så ut til å ha ligget der i flere timer. Folk gikk forbi, innpakket i skjerf, uten å bremse. Har ingen sett den? fløy i hodet mitt.
Jeg følte alt klemme sammen inni meg. I et øyeblikk glemte jeg både bussen og løftet jeg hadde gitt meg selv. Jeg løp, slapp posene og grep den kalde pelsen. Heldigvis, du lever! pustet jeg lettet. Kom igjen, kjære, stå opp
Dyret rørte seg ikke, men motsto ikke når jeg forsiktig løftet det fra under benken. Det så ut som om den allerede hadde gitt opp klar til å forlate denne harde verden
Jeg kan ikke huske hvordan jeg klarte å bære to tunge sekker og samtidig holde hunden i armene da jeg nådde busstasjonen. Jeg satte meg i et hjørne av venterommet og knadde den tynne kroppen, varmet den med hendene, og strøk de kalde potene.
Kom igjen, kjære, vi må nok komme oss hjem, hvisket jeg. Du blir vår femte hund, så teller vi rett.
Jeg tok frem en kjøttboller fra sekken og ga den til den frosne gjesten. Først snudde den hodet bort, men etter en liten oppvarming så blikket bli levende, neseborene vibrere, og den spiste.
Etter en time sto jeg med Mila så kalte jeg hunden ved veikanten, løftet hånden i håp om å stoppe en bil, for bussen allerede hadde dratt. Jeg lagde et provisorisk halsbånd med snor, selv om det ikke var så nødvendig; den gikk ved siden av meg, knyttet til bena. Etter ti minutter stoppet en bil.
Tusen takk! sa jeg. Ikke bekymre deg, jeg tar hunden på fanget, den gjør ikke søl. Ingen problem, svarte sjåføren. La den sette seg på setet, den er jo ikke så liten.
Mila, skjelvende, klemte seg inntil meg, og vi satt på fanget hans. Så mye varmere, smilte jeg.
Sjåføren nikket og skrudde opp varmen. Vi kjørte i stillhet: Jeg så på snøfnuggene i lyset fra frontlysene, mens jeg holdt Mila ved meg, og han kastet skjulte blikk på den rolige passasjeren. Han skjønte at jeg hadde funnet en hund og ville ta den hjem.
Utenfor huset hjalp sjåføren med å bære sekker. Snøen ved porten var så høy at han måtte dytte den med skulderen. De rustne hengslene ga etter porten falt på siden. Ikke noe problem, sukket jeg. Den har trengt reparasjon lenge.
Fra huset hørtes lystig bjeffing og mjau, og jeg løp til døren. Jeg lot hele den stripete flokken komme inn. Så, ventet dere på meg? Her er den nye! presenterte jeg Mila, som tittet frem fra bak føttene mine.
Hundene logret med halen, snuste på sekkerne mannen holdt. Hva gjør vi her i kulden? tenkte jeg. Kom inn hvis den store familien ikke skremmer. Kanskje en kopp te? Nei takk, det er for sent, svarte gjesten. Mate deres, de har savnet dere.
Neste dag, rundt lunsjtid, hørte jeg en banke på porten. Jeg tok på meg jakken og gikk ut og så gårdsbonden, sjåføren fra i går. Han hadde festet nye hengsler på porten, verktøyene lå ved siden av. God dag! smilte han. Jeg brøt porten deres, så jeg kom for å fikse den. Jeg heter Vladimir, og du? Jeg svarte: Synnøve
Den halenfulle familien min omringet ham, snuste og logret. Han satte seg ned for å klappe dem. Synnøve, gå inn, ikke bli kald. Jeg blir snart ferdig, og kan nyte en kopp te. Forresten, kake i bilen og noen godbiter til den store flokken deres
