En lærepenge for en kone – Jeg er lei! – Eirik skjøv tallerkenen fra seg og så irritert på kona si. Er dette virkelig spiselig? Overkokt pasta som nesten har blitt grøt, og noen halvrå kjøttkaker! – Hva har du drevet med hele dagen? Har du bare hengt på mobilen? – Hvordan kan du si noe sånt? – utbrøt Anniken teatralsk, mens hun i smug gjemte mobilen bak ryggen. – Jeg har faktisk passet på Jørgen! Han er så rampete! Helt lik faren sin, det ser man tydelig, – la hun fornøyd til, mens hun så hvordan mannen begynte å koke. – Jeg har det tungt, skjønner du? Alt bare faller ut av hendene på meg! Å få barn har vært veldig tøft for meg… – Jørgen er to og et halvt år gammel, – begynte Eirik rolig, mens han prøvde å dempe sinnet. – Han burde for lengst vært i barnehagen, og du burde gått tilbake til jobb. Da ville alt blitt lettere! – Hvorfor skal jeg sende sønnen min til det smittehullet? – utbrøt Anniken. – Vil du at vi skal ha fast plass på legevakten? – Man må aktivisere og utvikle barnet, hvis du ikke visste det! – Vi gjør masse! Jørgen er veldig utviklet for alderen, og det sa også barnelegen på siste kontroll! – jentet insisterte på sitt. Det var ikke første gang de hadde denne diskusjonen, og hun var livredd for å måtte sende sønnen i barnehage. Hun ville absolutt ikke begynne å jobbe igjen! Nå etter mammaperm hadde hun blitt vant til å surfe halve dagen på nettet, og hadde ingen planer om å slutte med det. – Og hvem er det vi skal takke for det? – Eirik klarte ikke mer og slo neven i bordet så tallerkenen hoppet. – Min mor! Det er hun som kommer og tar seg av Jørgen! Du ligger og sover, eller glor på mobilen! Du kunne i det minste ha laget middag eller gjort det litt hyggelig hjemme! Hvorfor skal jeg komme hjem fra jobb til dette? – Eirik så med avsky på “det kulinariske kunstverket”. – Jeg er ikke noen hushjelp! Og ikke vaskehjelp heller! Jeg er kona di! Og du er mannen min som skal sørge for at jeg har et komfortabelt liv! Og Anniken trodde virkelig på det hun selv sa. Etter hundrevis av talkshows og timer foran damenettforum hadde hun endret syn på hva det vil si å være kone. Tidligere trodde hun naivt at hun burde ta vare på mannen, gjøre husarbeid og oppdra barn, men nå hadde hun forstått at det var tjenerskap og ikke hennes jobb. Hun var for verdifull til å være på samme nivå som hushjelpen. – Er det sånn det skal være? – hvislet Eirik sint etter konas utblåsning. – Jeg skal altså jobbe og forsørge familien, mens du ligger på sofaen? Er det sånn? – Jeg skal drive med selvutvikling, – svarte Anniken stolt. – Du kommer til å bruke meg som eksempel overfor kameratene dine. Se, kona mi kan snakke om alt mulig. – Kan du det da? Hvilken bok leste du sist? Hva har du lært? – Eirik reiste seg og gikk bort til henne. – Hvorfor er du stille? Sosiale medier teller ikke. Og de idiotiske talkshowene, der alle roper og snakker dritt om hverandre, lærer deg ingenting. Så svar meg, har du tenkt å ta tak i hjemmet og barnet, slik det er normalt – eller ikke? – Nei! Jeg har sagt at jeg ikke er noen tjenestejente… Anniken, høylytt indignert, ramset opp klagene sine. At han tjente for lite, at han hadde blitt en tyrann hjemme, at han aldri var der… Mannen hørte rolig på hele rekken og svarte kort: – Skilsmisse. – Hva? – spurte Anniken forvirret, akkurat idet hun skulle til å fyre på med flere klager. – Skilsmisse, – sa Eirik kaldt. – Jeg finner meg en ordentlig jente som vil være en god kone og en god mor for Jørgen. Du er uansett aldri med ham mer enn noen timer om dagen, resten er det bestemødrene som tar seg av. Du er ingen mor, du har ikke fortjent den tittelen. Og jeg kan ikke kalle deg min kone. Først ble Anniken bekymret, men tenkte så lettsindig at Eirik bare ville skremme henne litt, han kom aldri til å skille seg. Hvordan kunne han være sikker på at han fikk barnet? Hun var jo moren, og det var det viktigste! Eirik forandret seg. Han brydde seg ikke om henne lenger, passerte uten å hilse. Jørgen og bestemoren dro på ferie et par uker, Anniken ga gladelig tillatelse, for da kunne hun endelig surfe i fred. Etter noen dager begynte hun likevel å savne sønnen, og ringte stadig til svigermor. To uker etter krangelen kom det innkalling til retten. Eirik holdt ord og søkte om skilsmisse. Og i retten fikk Anniken seg enda en overraskelse – hennes egen mor tok bestemt svigersønnens parti. – Jeg mener at Jørgen bør være hos faren, – sa moren med fast stemme og sendte datteren et misbilligende blikk. – Anniken har ikke noe morsinstinkt, hun gjør ingenting for sønnen sin, alt arbeidet har vært mitt og Eiriks mor sitt ansvar. Selv om Eirik jobber mye, er han alltid tilstede for gutten. Dommeren nikket, og kikket på en stresset Anniken med et lite smil. Og med god grunn – Anniken hadde ingenting. Ingen bolig, ingen jobb, intet forhold til barnet. Faren hadde gode sjanser for å få omsorgsretten. – Jeg ber om tid til å forsone oss! Ikke skilsmisse! Gi meg en sjanse! – gråt Anniken. – Eirik, jeg sverger, jeg skal forandre meg. Jeg skal legge vekk alt tullet om hushjelper og bli en eksemplarisk kone! Bare stol på meg! – Greit… *********************** En måned tidligere. – Datteren min har blitt helt lat, jeg skammer meg over henne, – ristet Nina på hodet. – Eirik, jeg forstår deg. Hvorfor trenger du en sånn kone? Hun bare sitter hjemme, men klarer ikke engang å rydde, og hun ser ikke til sønnen… Hvis du vil skille deg, kommer jeg ikke til å dømme deg. Bare la meg få treffe Jørgen, ikke mer enn det. – Jeg elsker Anniken, selv med alle hennes feil, – sukket Eirik tungt. – Men situasjonen begynner å bli uutholdelig. Vet du, jeg vil faktisk gi henne én sjanse til å skjerpe seg. – Hvorfor ikke? Faktisk vet jeg akkurat hvordan vi kan gjøre det. Søk om skilsmisse. Anniken kommer til å protestere, så dere får tre måneder til forsoning. Det vil få henne til å våkne. ************************** Anniken lærte leksa si. Snart var huset igjen strøkent, det luktet nystekt mat, og hun selv ble både blidere og mer omsorgsfull. Endelig fikk Jørgen oppmerksomheten han fortjente, noe han var veldig glad for. Han elsket mamman sin, selv om hun hadde vært litt håpløs…