TANKENES HVISKE
Jeg husker den morgenen da Einar nesten sovnet på vei til arbeid. Han hadde knapt lyst til å forlate den lune hengekøya på stua, med dynen som føltes som en varm fang. Einar krøp inn i dynen med hodet nedunder, og som et barn ventet han på at vekkerklokken skulle gi fra seg et lite pip. Kanskje drømte han i hemmelighet om at moren, Kari, skulle steke saftige riskaker med rosiner eller lage kyllingboller, og at hun snart ville rope ham til frokostbordet.
Selv om Einar akkurat hadde rundet trettifem år, føltes det som om han var et lite barn igjen. Hvem vil ikke noen ganger våkne som mammas kjære barn, som blir klemmet og elsket av alle? Dessverre sviktet vekkerklokken den dagen, den ble en forræder i stedet for en venn.
Kona, Anna, var allerede opp og pakket sonen, Lukas, til barnehagen, og den lille datteren, Inga, i den blå kjolen.
Hvorfor vekket du meg ikke? spurte Einar, med en liten skuffelse i stemmen.
Du har jo vekkerklokke, gjorde den ikke? svarte Anna. Jeg tenkte du kanskje hadde endret timeplanen igjen, så jeg holdt meg i bakgrunnen for ikke å forstyrre deg.
Einar kastet på seg klærne, avviste frokosten Annas hadde tilbudt «jeg har ikke tid», mumlet han og la skylden på sin kjæreste. På trappen hørte han Annas stemme i hodet:
«Han gjør alltid sånn han sover over, og jeg blir skyldig. Vi har ikke snakket sånn som vi pleide på flere måneder nå. Det er trist, for dette er ikke livet vi drømte om. Einar var så omsorgsfull og munter, så gøy å ha ham rundt! Hva har skjedd som har brutt det hele?»
Einar snudde seg.
Anna, sa du noe? spurte han.
Ingenting, hast deg på jobb. Frøken Liv Andersen vil ikke tilgi meg. Vi sees senere, Einar! sendte hun ham et luftkyss og vinket med hånden mens hun stod i døra.
Ved busstoppet ventet han bare noen minutter. Han kikket nervøst på klokka og sukket tungt.
Jeg må nå timen, ellers får jeg knubs fra rektor, og frøken Liv vil bare brenne broderne på meg tenkte han mens han trippet fra fot til fot.
Ute var kaldt og vått. En ensom snøfnugg svevde forbi, men de virvlet trist og usikkert ned mot bakken, uten å endre de sorthvite bildene som danset i Einars hode. Magen rumlet etter en smule varme kanskje bare en kopp te og et enkelt smørbrød skåret med en tung kniv. Men den egentlige prøven var at han begynte å høre andres tanker, som krøp inn gjennom ørrene og satte seg fast så snart han så på en person.
Det var fragmenter av setninger, noen ganger forbannelser, stønner, kritikk og frustrasjon, og av og til grovt språk fra folk på stoppet. Einar prøvde å holde blikket ned på fortauet, der de elegante snøkrystallene utførte sine korte, men vakre dansetrinn om det var en firespinnaksel, en salchow eller en rittberger, eller kanskje bare en enkel løft, så klarte de å nå en slags perfeksjon.
Situasjonen med tankelesning forvirret Einar fullstendig. Det klang som en søppelkasse i hodet. Det føltes som om han sakte gikk til angst. En merkelig idé begynte å snurre:
Kan alle lese tanker? Har jeg blitt syk? Jeg drakk ingen alkohol i går eller i dag. Er dette en sykdom som kan helbredes? Er den smittsom? Lukker jeg øynene, forsvinner det? Nei, ingenting endrer seg. Disse hatfulle tankene er som en vedvarende drøm. Hvor har jeg gått feil?
Da dukket buss nr.1 opp i svinget. Folk på stoppet hastet for å ta sine plasser. En eldre dame i en slitt grønn ulledrakt, med en gammel trenchcoat, dytte hardt på Einar i ryggen. Han vendte seg mot henne og hørte hennes indre stemme:
Disse uferdige intellektuelle vandrer rundt! De kan ikke gjøre noe annet enn å lære opp barna våre! Jeg skulle se meg selv i speilet først! Jeg ville klemme denne tåpelige fyren, men så måtte jeg knuse ham så han ikke kan lese smarte bøker!
Hva sa du til meg? ropte Einar.
Ingenting, unge mann, svarte hun og forsvant inn i bussen.
Einar måtte rekke timen. Elevene skulle lære det grunnleggende i fysikk, og han kunne ikke la dem gå glipp av den. Han skyndte seg forbi den gøye gamle damen, presset seg inn i bussen og stod tett inntil de iskalde dørene. Han hadde ingen penger til en taxi, så han nøyt den offentlige bussen, hvor folk i vinterjakker og dunjakker hastet som om livet hang på en tråd.
På trappen sto hans elev, Ane, fra tiende klasse.
God morgen, Einar! pustet hun, så hun nesten ikke merket ham da hun løp etter bussen.
God morgen, Ane svarte han og unngikk hennes tanker så godt han kunne. Skal vi rekke skolen?
Ane begynte å humre i hodet:
Åh, Einar, så kjekk du er! Lærer med blå øyne, høy og staselig. Jeg kunne nesten bli forelsket. Han er så uttrykksfull, som om han ser rett inn i sjelen. Liv Andersen blir så misunnelig; hun prøver å imponere ham, men han ser ikke noe. Hun bytter rundt på oppgavene hver dag, og hun ser på ham som om hun spruter kokende vann!
Jeg tror vi rekker timen, sa hun høyt, men hun vil egentlig ha en fysikkstime nå med en gang. Du forklarer så bra!
Einar prøvde å ikke se på henne.
Har du husket selvstendig arbeid i dag, Ane? spurte han.
Jeg er klar, sa hun, og hoppa av bussen.
Utenfor skoleporten ventet en kvinne. Einar gjenkjente henne som moren til en av elevene, Maria. Lukas hadde vært borte fra skolen i en måned etter en komplisert ankelbrudd.
God morgen, Einar! Beklager forsinkelsen, men kan du hjelpe Lukas med fysikk? Kanskje hjemme eller via Zoom? Han har gått glipp av så mye, og det vil koste penger, men vi har ikke råd til ekstra timer. sa Maria med en bekymret stemme.
Einar hørte hennes tanker:
Ingen penger, alle er i operasjonsrommet. Må forhandle med mattelektoren, Liv Andersen, og kostnadene blir enorme. Jeg må kanskje ta ekstrajobber, men vi må klare oss.
Det er greit, Maria. Jeg sender deg en Zoomlenke i kveld, så kan vi gå gjennom oppgavene. Vi får dette til, og Lukas vil snart gå på egenhånd igjen, svarte Einar.
Tusen takk, gråt Maria, og ga ham en tung pose med røde epler fra hagen.
Einar så på eplene. De glitret som små soler, og hjertet hans ble varmt. Når man gjør gode gjerninger, blir man selv lykkeligere, tenkte han.
I skolehallen møtte han Liv Andersen. Hun tenkte:
Denne unge mannen er en frekk fyr! Jeg skal gi ham en livlig hverdag. Ingen ekstra timer, ingen ekstra lønn. Han skal holde seg i fattigdom, så hans kone vil forlate ham.
Einar smilte, gikk inn på kontoret og fant en lunsjboks og en termos med brennende kaffe som hans kone hadde lagt i den dype lomma på ryggsekken. Et lite mirakel!
I friminuttet kom eleven Sigrun fra åttende klasse inn, men unngikk blikket hans.
Hva vil du, Sigrun? Si det. spurte Einar.
Han hørte hennes tanker:
Liv vil ha meg til å knappe knappene på blusen og stå ved læreren. Jeg lover meg en god karakter hvis jeg gjør det.
Einar reagerte raskt, sprang ut av rommet og traff Liv i døren.
Disse skuespillene vil jeg ikke ha, tenkte han. Kanskje jeg må finne en ny jobb.
Etter den tredje timen ringte vennen hans, Knut, fra universitetet, og tilbød ham en stilling som rektor i en privat videregående skole. Lønnen skulle komme inn på bankkortet, og han skulle bli rik. Men det viktigste var å ha sin kjære, barna og et varmt hjerte.
Da han lukket skoleporten, traff en snøball hodet hans. Han lo, kjøpte en bukett hvite krysantemumer på stasjonskiosken, betalte med kroner, og tenkte:
Jeg vil ikke høre andres tanker lenger, selv om de var nyttige i dag.
Han så på Anna, som løp mot ham med et stort smil, et hårstrå falt i ansiktet hennes. Han rørte forsiktig ved håret, kysset det, og det luktet av hjemmets varme.
Snøfnuggene fortsatte å danse i luften, som om de selv førte til forsoning. Kanskje var det deres hvite vinger som, med et enkelt sveip, bandt Einar og Anna sammen igjen.
