Eira, 42åra, ble stemplet som en skitten fattigkvinne i den lille bygda Rødberget samme dag som hun fikk se magen som stakk opp under strikkegenseren. En enke, og allikevel noe av en skammekar! Hannen hennes, Sverre, hadde ligget i graven ti år før, og hun hadde svingt seg rundt som en pike på markedet med en tung postpose på skulderen, øynene festet til gulvet og leppene knapt beveget. Hadde hun bare visst hva som skulle skje, hadde hun kanskje dratt i helvete men hvem kan du være, når blodet ditt alltid er fuktig av tårene til de du elsker?
Alt startet ikke med Eira, men med datteren hennes, Synnøve. Synnøve var ikke bare en jente, hun var en levende postkort av faren. Sverre var den vakreste gutten i bygda: blond, blåøyd, som en sommerfugl på fjellet. Så ble Synnøve sånn. Hele bygda stoppet opp og stirret. Lillesøstera, Kjersti, var helt annen: mørkhåret, brune øyne, stille som en etterklok høststorm.
Eira hadde ingen store forventninger til jentene sine, men hun elsket dem begge som en forbannet mor. Hun jobbet to jobber: på dagtid som postbud i Rødberget, på kveldstid hjalp hun til på den lokale gården med å vaske kve og feie låven. Alt for dem, for blodslinjen.
Jenter, dere må gå på skole! sa hun strengt. Jeg vil ikke at dere ender opp som meg, stirrende i gjørma med en tung sekk. Dere må ut i byen, bli med folk!
Synnøve pakket sekken, fløy til Oslo som en liten fugl og begynte på Handelshøyskolen. Hun sendte stadig bilder: en gang på en hipsterrestaurant, en annen i en designerkjole. Snart dukket en kjæreste opp sønnen til en av de store sjefene i byen. Mamma, han har lovet meg en pelsjakke! skrev hun.
Eira jublet, mens Kjersti rynket pannen. Etter skolen ble Kjersti hjemmesykepleier på det lille sykehuset. Hun ville bli sykepleier, men lønnskassen var så tom at hele pensjonen etter Sverres død og Eiras egen lønn gikk til å holde Synnøves byliv i live.
Somrene kom, og Synnøve kom hjem igjen. Ikke som vanlig med høylytte venner og flasker, men stille, grønnskjærende. To dager lå hun på rommet, den tredje kom Eira inn og fant henne gråtende i puten.
Mamma jeg er forsvunnet
Den gylne kjæresten hadde forsvunnet med en gang hun var i fjerde måned. Abort er for sent, mamma! ropte Synnøve. Hva gjør jeg nå? Han vil ikke engang ha meg! Han sier at om jeg føder, får jeg ikke en krone, og universitetet vil kaste meg ut! Livet mitt er over!
Eira satt som en støttestøtte. Du du har ikke gjort noe galt, datteren min
Hvilken forskjell! skrek Synnøve. Hva nå? Barnehjem? Eller kaste meg i kål?
Eira følte hjertet knekke. Den natten la hun seg våken på gulvet i stua, og ved daggry satte hun seg ved siden av Synnøve.
Vi klarer dette, sa hun fast. Vi finner en løsning.
Mamma! Nei, hvordan skal folk finne ut av dette! Det er så pinlig! hylte Synnøve. Ingen skal vite!
Ingen vil vite, avbrøt Eira. La oss bare si det er mitt.
Synnøve lo høyt. Ditt? Du er jo 42, mamma! hun ropte.
Mitt, gjentok Eira. Jeg drar til tanten i nabobyen og later som om jeg hjelper til der. Du drar tilbake til Oslo og fullfører studiene.
Kjersti, som hadde sovet bak en tynn vegg, hørte alt. Hun lå med en pute mellom beina, tårer skylte nedover kinnet. Hun følte både medfølelse for moren og avsky for søsteren.
En måned senere dro Eira. Rødberget ble stille. Et halvt år senere kom hun tilbake, ikke alene, men med en blåkonvolutt i hånden.
Katja, sa hun blek til den yngste, møt din bror Mikkel.
Bygda gispet. Så du er den stille Eira! ropte de gamle damene ved brønnen. Er han fra ordføreren?
Nei, han er fra agronomen! svarte Eira, mens hun ignorerte alle sladder. En anerkjent bonde, enkemann, en ekte mann.
Livene deres tok en vill vending. Mikkel vokste opp som en rastløs, skrikerik gutt. Eira falt fra beina, bærende postposen, den gamle gården, og nå også søvnløse netter. Kjersti hjalp så godt hun kunne: vasket bleier i stillhet, svaiet broren i armene. I sjelen hennes kokte en storm.
Synnøve skrev fra Oslo: Mamma, hvordan går det? Jeg har knapt noen kroner, men jeg sparer. Jeg sender deg penger snart! Ett år senere kom 3000 kroner, og to par for store jeans til Kjersti.
Årene trillet på. Mikkel ble 18, høy som en gran, blåøyd som faren, med samme gnist som Synnøve. Kjersti hadde blitt avdelingsleder på sykehuset, en gammel kjerring de snakket om bak ryggen, men hun bar både moren og broren på sine skuldre.
Mikkel tok eksamen med medalje og ropte: Mamma, jeg vil til Oslo, studere ved NTNU!
Eira fikk et lite bankskudd i hjertet. Kanskje regionuniversitetet? foreslo hun forsiktig.
Nei, jeg må ta meg opp! lo Mikkel. Jeg skal vise deg og Kjersti at vi skal bo i palasset!
På eksamensdagen trillet en blank svart bil opp til låven. Ut steg Synnøve.
Eira gispet. Kjersti, som sto på trappen med et håndkle, frøs til is.
Synnøve var knapt 40, men så ut som en cover på et motemagasin: slank, i en dyr dress, gull på hvert sted. Mamma! Katja! Hei! hun sang, kysset Eira på kinnet. Hvor er
Hun så på Mikkel, som tørket hendene på et gammelt håndkle i låven.
Synnøve stanset, så på ham, og tårene fylte øynene.
Hei, jeg heter Marina? sa Mikkel høflig. Er du søsteren?
Søsteren gjentok Marina i et ekko. Mamma, vi må snakke.
De satte seg i stua. Marina tok frem en pakke med tynne sigaretter.
Mamma jeg har alt: hus, penger, ektemann men ingen barn.
Hun brøt ut i gråt, smurte dyr makeup over ansiktet.
Vi har prøvd alt: IVF, leger intet. Mannen blir rasende. Jeg kan ikke mer.
Hvorfor kom du, Marina? spurte Kjersti med dyp stemme.
Marina løftet de tårevåte øynene.
Jeg for sønnen.
Du har blitt gal? Hvilken sønn?
Mamma, ikke rop! skrek Synnøve. Det er min! Jeg bar ham! Jeg skal gi ham et liv! Jeg har kontakter! Han skal inn på hvilken som helst skole! En leilighet i Oslo! Mannen er med! Jeg har fortalt ham alt!
Alt? gisper Eira. Har du fortalt ham om den skammen vi fikk på bygda? Om Kjersti
Ikke Kjersti! avfeide Synnøve. Hun sitter i bygda, så lenge hun vil! Mikkel har en sjanse! Mamma, gi ham tilbake! Du reddet livet mitt, takk! Gi ham nå!
En gutt er ikke en ting du kan returnere! ropte Eira. Han er min! Jeg har våknet om nettene, næret ham! Jeg er hans mor!
Plutselig kom Mikkel inn. Han hadde hørt alt. Ansiktet var blekt som nytt papir.
Mamma? Katja? Hva snakker hun om? En sønn?
Mikkel! En sønn! Jeg er moren din! Forstår du? hulket Eira.
Mikkel så på henne som på et spøkelse, så over på Marina.
Mamma er det sant?
Eira dekket ansiktet med hendene og skrek.
Da brøt Kjersti ut i rop. Den stille Kjersti reiste seg, gikk bort til Marina og ga henne et slag så hardt at hun fløy mot veggen.
Djevel! skrek Kjersti, og i stemmen hennes lå hele 18årsstraffen, den knuste livet, sårene over moren. Mor? Du er ikke hans mor! Du kastet ham som en valp! Du visste at jeg måtte vandre i bygda uten en eneste hånd å holde i! Du kom hit for å ta ham tilbake?!
Katja, stopp! hvisket Eira.
Nei, stopp! ropte Kjersti, vendt mot Mikkel. Dette er din mor! Den som presset deg inn i Marias liv for å ta seg til Oslo! Og dette er din bestemor! Den som knuste livet sitt for oss begge!
Mikkel stod stille lenge, så langsomt ned til den gråtende Eira, knelte og holdt henne i armene.
Mamma mumlet han. Mamma.
Han løftet blikket, så på Marina som holdt seg for kinnet.
Jeg har ingen mor i Oslo, sa han rolig. Jeg har én mor. Det er henne. Og en søster.
Han reiste seg, tok Kjersti i hånden.
Du, tante, kan dra hjem.
Mikkel! Sønnen! hylte Marina. Jeg gir deg alt!
Jeg har alt jeg trenger, avbrøt Mikkel. Jeg har en mor. Jeg har en søster. Du har ingenting.
Marina gikk fra huset den kvelden. Hennes ektemann så scenen fra bilen, men han steg ikke ut. Ryktene sier han forlot henne et år senere, fant en ny kvinne som fikk barn med ham. Marina ble igjen med sine penger og sin «skjønnhet».
Mikkel dro ikke til Oslo. Han begynte på ingeniørstudiet ved universitetet i Hamar. Mamma, vi trenger et nytt hus, sa han.
Kjersti Hva med Kjersti? Hun blomstret som en vill rose i 38årene. Den bondeagronomen som damene i Rødberget alltid skvattet om, begynte å kaste blikk hennes vei. En anerkjent enkemann, respektert i bygda.
Eira så på dem og gråt men denne gangen av lettelse. Synden var der, men et mors hjerte kan ikke bare dekke alt.
