Når skal endelig min sønn få en arving? spurte Ragnhild, med irritasjon i blikket, mens hun så på svigerdatteren som satt ved spisebordet.
Du vet like godt som meg at vi har prøvd i tre år nå, svarte Ingrid med et tungt sukk. Hver eneste samtale begynte på samme måte. Men hva kunne hun gjøre? Legene hadde sagt at det ikke var noen medisinske hindringer for verken henne eller Morten.
Nettopp. Dere har vært gift lenge, men fortsatt ingen barn, Ragnhild så hånlig bort. Hadde du kanskje et litt vel spennende ungdomsliv?
Ragnhild, nå får du gi deg, Ingrid klappet igjen laptopen sin, samtalen var over for hennes del. Har jeg noen gang gitt deg grunn til slike antydninger? Og dessuten, kan du være så snill å la være å snakke til meg sånn?
Og hvis ikke? svigermoren lot som hun ble oppriktig overrasket. Skal du klage til Morten, kanskje? Er du ikke redd for at han tar min side? Jeg er tross alt moren hans.
Svaret Ragnhild fikk, var en dør som ble smelt skikkelig igjen. Selvsagt tenkte ikke Ingrid å fortelle Morten noe. Ikke fordi hun fryktet at han ville holde med moren, men hun ønsket rett og slett ikke å gjøre ham lei seg.
****************************************
Ingrid hadde aldri hatt et godt forhold til Ragnhild, og fra første møte var det klart hvor landet lå. Ragnhild mislikte alt med henne utseendet, måten hun kledde seg på, maten hun laget… listen kunne vært endeløs. Ragnhild hadde gjort alt for å motarbeide forholdet, men Morten hadde evnen til å stå opp for seg selv.
Da de giftet seg, roet svigermoren seg litt, ikke minst på grunn av at de unge flyttet inn i sin egen leilighet langt unna foreldrene.
Men det tok ikke mange månedene før Ragnhild fant et nytt klagepunkt mangelen på barnebarn.
Ingrid spøkte det bort i begynnelsen. De var jo unge enda, ville nyte livet og bygge karriere først. Men svigermoren insisterte på at de burde få barn så snart som mulig, og helst fler enn ett.
Ingrid kapitulerte for den sterke svigermoren. Og da oppsto problemene Ingrid tok undersøkelser, prøvde medisiner, men ingenting hjalp.
En lege antydet til slutt at det kunne være psykisk. Ragnhild bare fnyste og mente Ingrid burde bytte lege.
****************************************
Etter ennå en ukoselig samtale med svigermor satt Ingrid og scrollet tankeløst gjennom sosiale medier. Bilder av barn fikk hjertet hennes til å stramme seg hun ønsket virkelig å være mamma. Ikke for å glede svigermor, men for seg selv.
Så oppdaget hun en post fra en kvinne som jobbet på barnehjem. Så mange barn i verden som verken har foreldre eller familie…
Ingrid ble sittende og gruble. Kunne hun klare å elske et barn som ikke var hennes biologiske? Hun så for seg en liten smilende jente med utstrakte armer. Bestemt dro hun tastaturet nærmere og begynte å innhente informasjon.
Papirarbeid, helsesjekker og byråkrati alt virket overkommelig. Lengselen etter å få barn var sterkere enn frykten for vanskelighetene.
Tilbake gjensto bare å rådføre seg med Morten. Nervøs over hvordan han ville reagere, ble hun overrasket over at han tok det svært fint og foreslo selv at de kunne adoptere et lite barn fra et spedbarnshjem. Slik ble de enige.
Kort tid etter fikk de lille familien sin utvidet med ei fem måneder gammel jente som de kalte Hedda. Både Ingrid og Morten falt pladask for henne med en gang. Den eneste kraftige motstanderen var selvfølgelig Ragnhild, men ingen brydde seg med hennes meninger lenger. Morten truet til og med med å flytte til en annen by dersom hun ikke lot dem være i fred. Dermed måtte hun gi seg, og late som hun elsket barnebarnet foran andre.
Sju år gikk fort. Hedda begynte på skolen, fikk mange venner, var både snill og ivrig. Ingrid var stolt av datteren sin.
Den sommeren dro hele familien til Sørlandet solen, sjøen og sanden var alt de trengte for lykke. Særlig siden svigermor var langt unna, ute av stand til å ødelegge humøret.
Mot slutten av ferien følte Ingrid seg dårlig, men sa ingenting for ikke å bekymre de andre. Da de kom hjem, gikk hun rett til legen.
Uansett hvor hardt hun forsøkte å skjule det, merket Morten at hun ikke var i form og insisterte på at de skulle reise hjem tidlig, med løfte om en ny tur i juleferien. Ingrid kunne ikke annet enn å si seg enig.
Resultatet fra legene kom som en total overraskelse de skulle få barn. Hedda ble ellevill av lykke over å skulle bli storesøster.
Ragnhild fikk vite om graviditeten to måneder senere, da det ikke lenger var mulig å skjule det. En dag hvor Ingrid var alene hjemme, sto svigermoren plutselig på døra.
Jeg skal ikke spørre hvorfor dere ikke har sagt det før, Ragnhild skrøt idet hun kom inn og betraktet Ingrids mage nøye. Jeg har et annet spørsmål.
Hva da? Ingrid fikk en dårlig magefølelse.
Når skal dere sende Hedda tilbake til barnehjemmet? Nå skal dere ha deres eget barn, og da er det på tide at det andre barnet flytter ut igjen.
Ingrid skalv av sinne. Hvordan kunne hun foreslå noe så usigelig grusomt om et barn som var blitt en helt naturlig del av familien?
Mener du virkelig dette?
Så klart, svarte Ragnhild, stirrende strengt på henne. Når skjer det?
Få deg ut herfra, Ingrid klarte nesten ikke holde seg, og kom aldri tilbake hit igjen.
Hun dyttet den forskrekkede svigermoren ut døra, og ble stående igjen mens hun prøvde å hente seg inn. Bør hun ringe Morten? Han hadde et viktig møte og hun ville ikke forstyrre ham unødig… Men snakke med ham måtte hun.
*********************************************
Ragnhild gikk straks til Mortens arbeid. Uten å bry seg om sekretæren, braste hun inn på kontoret hans.
Din kone kastet meg ut som om jeg var en tyv, sa hun, opprørt.
Hei til deg også, sukket Morten. Hva har du sagt som kunne fått henne til å reagere sånn?
Jeg spurte bare når dere har tenkt å sende den jenta tilbake til barnehjemmet. Endelig skal dere få et skikkelig barn. Han vil trenge all deres oppmerksomhet og penger.
Hvordan kan du i det hele tatt tenke på noe så grusomt? Morten knakk pennen i hånden i sinne. Vi kommer aldri til å sende bort Hedda. Hun er vår datter, enten du liker det eller ikke.
Hvorfor det, da? Hun er jo bare adoptert. Dessuten ganske stor hun forstår nok om det blir forklart.
Du våger ikke å si et ord til henne, sa han, slo hånden i bordet. Skjønner du?
Hvordan har du tenkt å stoppe meg? svarte Ragnhild og lo hånlig på vei ut. Den jenta hører ikke til i familien vår, og jeg skal gjøre mitt for at det blir sånn.
Morten satt lenge og så på døra etter at moren gikk. Sekretæren gløttet inn, beklaget bryet, men han brydde seg ikke. Han visste at et veiskille var nådd.
Han grep telefonen og tok en beslutning…
****************************************
Ingrid gikk sakte gjennom parken, mens hun smilte til Hedda som lekte rundt sin ett år gamle lillebror. Hun tok storesøsterrollen alvorlig.
På en benk satt to damer og snakket om sine svigerdøtre. Tankene til Ingrid gikk ufrivillig til Ragnhild.
Etter det skjebnesvangre besøket hadde de ikke sett hverandre igjen. I løpet av bare ei uke hadde Morten flyttet familien langt vekk fra hjembyen, vel vitende om at det var eneste måten å beskytte Hedda. Hans mor skulle ikke få mulighet til å ødelegge for henne med sladder om at hun var adoptert.
Nå levde de et rolig familieliv. De hadde et herlig datter, en liten sønn, og snart ventet de en ny baby.
Morten ringte en gang iblant til faren. Da fikk han høre at moren hans fortsatt ikke hadde gitt seg, men at hun hadde begynt å plage søsteren hans, som nylig hadde giftet seg. Han syntes synd på søsteren, men det virket heldigvis som hun taklet det hele.
De hadde sitt liv, Morten hadde sitt. Og når han så på familien sin, kjente han seg lykkelig det eneste han kunne ønske, var at alle andre også fikk føle det slik.
