Hva om hun ikke er min datter? Jeg må ta en DNA-test Nikita satt tankefullt og så på Olesja, kona hans, som koset med den nyfødte datteren deres. Han klarte ikke riste av seg tanken på at barnet kanskje ikke var hans. I fjor måtte Nikita reise bort på jobb i en måned. Bare noen uker etter at han kom hjem, fortalte kona at hun var gravid – ifølge henne en gladnyhet. Først ble Nikita glad. Men så, under et besøk, fortalte Olesjas søster en interessant historie: Hun hadde selv tatt en DNA-test på sønnen sin for å berolige samboeren om farskapet. – Olesja, la oss ta en DNA-test vi også. Bare for å være på den sikre siden. Kona reagerte voldsomt. Det ble et bråk uten like – med slengte gjenstander, og til slutt begynte til og med naboene å banke i veggene. – Hva er problemet, da? insisterte Nikita, enda mer overbevist om sine mistanker. – Jeg vil bare være helt sikker, det er alt. – Hvordan kommer du i det hele tatt på noe sånt? skrek Olesja og kastet en pute på ham. – Har jeg noen gang gitt deg grunn til å tvile? – Jeg var jo borte en hel måned, svarte Nikita lakonisk. – Hvordan kan jeg vite hva du drev med? Vi tar en test, jeg får svar og så er det over. Skal vi spørre søsteren di om adressen til klinikken? – I ditt neste liv, svarte Olesja kaldt, før hun slo igjen døren til barnerommet. *************************************************** – Jeg forlanger ikke noe urimelig, klaget Nikita til moren sin. – Hvorfor tar hun det så tungt? – Det er samvittigheten hennes som plager henne, svarte Anna, mens hun helte kaffe i koppen hans. – Hun har vært utro, og nå er hun redd for at sannheten skal komme fram. Og forresten, begynte hun nølende, – mens du var borte, var det faktisk en episode … – Hva da? spurte Nikita spent. – Jeg vil ikke blande meg i ekteskapet deres, svarte moren og så bort. – Men jeg var innom for å diskutere farens jubileum. Olesja brukte lang tid på å åpne, selv om jeg visste hun var hjemme. Da hun slapp meg inn, så hun veldig ustelt ut … og det sto et par herresko i gangen. – Og hva fortalte hun deg? spurte Nikita opprørt. – At det hadde gått hull på rørene, sukker Anna. – Hun kunne da funnet på en bedre unnskyldning. – Hvorfor sa du ikke noe til meg? – Jeg kom jo aldri lenger enn til gangen, så jeg hadde ingen beviser, sukket hun. – Jeg ville ikke skape problemer mellom dere. – Det burde du ha gjort! utbrøt Nikita, så han nesten veltet kaffekoppen. – Hva gjør jeg nå? – Få henne til å ta testen – eller gjør det selv, svarte Anna rolig og skjulte nesten et smil. – Du har rett som far. ************************************************ – Du kan ta det helt med ro, sa Nikita da han åpnet konvolutten fra budet. – Arina er faktisk min datter. Som lovet sier jeg ikke mer om dette. – Jeg skjønner ikke helt, svarte Olesja irritert, og så på den åpne konvolutten. – Tok du testen bak min rygg? – Ja, svarte Nikita likegyldig. – Jeg stakk innom mens jeg trillet dattera vår. Det tok ikke lang tid. Det er jo barnet mitt, så alt er i orden. – Nei, det er faktisk ikke det, sa Olesja stille. – Og det er synd du ikke forstår det. Neste morgen dro Nikita på jobb som vanlig. Om kvelden ventet en ubehagelig overraskelse: Leiligheten var tom, og både kona og datteren var borte. Bare en lapp lå på stuebordet. “Du har ødelagt alt mellom oss med din mistro. Jeg ønsker ikke leve med en forræder, så jeg søker skilsmisse. Jeg vil ikke ha noe fra deg – verken leilighet eller bidrag. Jeg vil bare at du forsvinner fra livet vårt.” Nikita ble rasende. Hvordan kunne Olesja bare forlate ham slik – og ta dattera med seg? Han ringte og ringte, men det var en mann som tok telefonen. Mannen lyttet rolig til tiraden, og ba ham om å aldri ringe igjen. – Jeg visste det! Hun har vært utro! raste Nikita. – Rekker knapt å flytte før hun har funnet seg en annen! Han tenkte ikke på at Olesja kunne ha reist hjem til foreldrene, og at det var broren hennes som ikke ville vekke søsteren etter at hun endelig hadde sovnet. Nikita var overbevist om sin versjon. De ble skilt raskt og uten drama. Lille Arina ble hos moren og så aldri sin biologiske far igjen…

Hva om hun ikke er min datter? Vi må ta en DNA-test.

Eirik stirret tankefullt på hvordan Ingrid, kona hans, dulmet og pludret med sin nyfødte datter. Likevel klarte han ikke å slå bort en påtrengende tanke. Han trodde virkelig ikke at jenta var hans.

I fjor hadde mannen vært på tjenestereise til Bergen, borte i over en måned. Bare et par uker etter at han var kommet hjem til Oslo, kom Ingrid med det hun mente var en gledelig nyhet: De ventet barn.

Eirik ble først glad. Så, da Ingrids søster, Synnøve, kom på besøk, delte hun en oppsiktsvekkende historie om hvordan hun tok en DNA-test på sønnen sin for å forsikre samboeren om at gutten virkelig var hans.

Ingrid, skal vi ikke bare ta en test, vi også? For min sjelefreds skyld.

Reaksjonen til kona lot ikke vente på seg. Skandalen kom med høylytte rop, slengte puter og glass. Til og med naboene begynte å dunke i taket.

Hva er så spesielt med det? sto Eirik på sitt, troen på sin mistanke bare vokste. Hvorfor ellers ble hun så rasende om det ikke var noe å skjule? Jeg vil bare føle meg trygg, det er alt.

Hvordan kan du komme på noe sånt? freste Ingrid og kastet en pute til. Har jeg noensinne gitt deg grunn til å tvile?

Jeg var borte i fire uker, svarte Eirik sarkastisk. Hvordan kan jeg vite hva som skjedde her hjemme? Vi tar testen, jeg får svaret, og jeg lover å aldri nevne det igjen. Når kan vi dra? Synnøve har sikkert adressen til klinikken.

I ditt neste liv, bet hun ham, før hun forsvant inn på barnerommet og smalt døra så det ljomet i leiligheten.

***************************************************

Forstår du, mamma, klaget Eirik til sin mor, jeg ber om noe helt normalt, så hvorfor slår hun seg så vrang?

Ingrid har ikke ren samvittighet, svarte Anne Marit, mens hun helte opp kaffe til sønnen. Husk mine ord, gutten min, hun har lurt deg. Og hun tvilte et øyeblikk på om hun skulle fortsette, da du var ute og reiste, hendte noe her

Hva da? Eirik la fra seg koppen med en klirrende lyd.

Jeg vil ikke blande meg, mumlet hun, men jeg var innom for å snakke om farens fødselsdag. Ingrid åpnet ikke, selv om jeg hørte hun var hjemme. Og da hun til slutt åpnet, så hun så ustelt ut Og i gangen sto det herresko.

Og hva sa hun? Eirik kjente sinnet vokse.

At det var lekkasje på kjøkkenet, svarte Anne Marit oppgitt. Kunne hun ikke funnet på en bedre unnskyldning.

Hvorfor sa du ikke noe før?

Jeg kom aldri lenger enn dørstokken, så jeg kan ikke bevise noe, hun trakk på skuldrene. Jeg ville ikke ødelegge for dere.

Det burde du! Eirik sprang opp, nesten så kaffen rant ut av koppen. Hva gjør jeg nå?

Tving henne til å ta testen, svarte Anne Marit med et lurt smil. Hun hadde aldri vært særlig glad i svigerdatteren. Eller gjør det uten samtykke. Du har rett på det som far.

************************************************

Du kan slappe av, sa Eirik og la fra seg det uåpnede brevet kureren nettopp hadde levert. Live er min datter. Som lovet, jeg glemmer hele saken.

Hva mener du? spurte Ingrid irritert, med blikket limt til konvolutten. Har du gjort forbanna testen bak min rygg?

Ja, svarte Eirik med ro, jeg gikk bare til klinikken mens jeg trillet med Live. Det tok fem minutter. Det er jo min datter.

Nei, problemet er deg, hvisket Ingrid. Det er veldig trist at du ikke ser det.

Neste morgen dro Eirik på jobb som vanlig. Men da han kom hjem, var leiligheten tom. All Ingrids og Livenes ting var borte. På stuebordet lå kun en lapp.

“Med din mistro har du ødelagt alt mellom oss. Jeg ønsker ikke å leve med en forræder. Jeg søker om skilsmisse. Du kan få beholde alt, jeg krever ikke noe verken i kroner eller rettigheter. Jeg vil bare at du forsvinner ut av våre liv.”

Eirik kokte av raseri. Hvordan kunne Ingrid forlate ham? Og ta med seg datteren? Han grep mobilen og ringte frenetisk.

En mannsstemme svarte. Han lyttet i stillhet til utbruddene og ba Eirik la være å ringe igjen.

Jeg visste det, hun var utro! skrek Eirik til tomme vegger. Hun rakk ikke en gang å flytte før hun fant seg en annen! Få det vekk!

Han tenkte aldri over at Ingrid kunne ha dratt til foreldrene, og at stemmen i telefonen kunne vært broren hennes, som ville skåne en utkjørt søster. For Eirik var saken avgjort.

Skilsmissen gikk hurtig, begge ville det samme. Lilla Live ble boende hos moren, og fikk aldri mer se sin biologiske far.