Klokken var allerede tidlig da jeg våknet av en merkelig drøm. Jeg så min lille gutt, Ola, stå på trappen og banke på døren. Jeg sprang opp på blote føtter, løp mot inngangsdøren og støttet meg mot dørkarmen, andpusten. Jeg har alltid hatt slike drømmer; de lurer meg, men jeg kan aldri la være å løpe til døren og åpne den helt. Jeg åpnet den igjen og så ut i den mørke natten. Stillheten var tykk, skyggene lå som et teppe over hagen. Jeg satte meg på trinnet for å prøve å roe det hamrende hjertet, da et svakt knitrende eller pipende lyd brøt stillheten.
«Det er nok bare nabokattungen som har satt seg fast i lyngen», tenkte jeg, og gikk for å redde den, slik jeg hadde gjort før. Men da jeg grep i et stoffstykke som stakk ut av busken, oppdaget jeg at det ikke var en kattunge. Stoffet var en gammel, fargerik bleie. Jeg trakk den hardere og så i hjørnet av bleien lå et lite barn. En naken baby, sannsynligvis en gutt, hadde krøpet ut av sitt omslag mens han lå der.
Navlen var fortsatt festet, så barnet kunne ikke ha vært mer enn noen dager gammelt. Han var våt, svak og tydeligvis sulten. Da jeg løftet ham opp, gispet han svakt. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg presset ham inntil meg og løp inn i huset. Jeg fant en ren laken, svøpte ham i bleien, la et varmt teppe over ham og satte i gang med å varme melk. Jeg renset en flaske, fant en gammel smokk fra tiden da jeg pleide å amme en liten geitunge på gården.
Den lille gutten sugde og pustet tungt av sult, men etter hvert som han ble varmere og fikk i seg melk, sovnet han. Morgengryet brøt gjennom vinduet, men jeg merket ingenting annet enn den nye oppdagelsen. Jeg var over førti, og i bygda var jeg allerede blitt kalt tante av de unge. Jeg hadde mistet både mann og sønn i krigen for et år siden, og hadde levd alene siden. En ensomhet jeg aldri helt kom meg over, men som hadde lært meg å stole på meg selv. Nå sto jeg med et livløst barn i armene og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg så på ham, han pustet rolig, og bestemte meg for å søke råd hos naboen, Gunn.
Gunn levde et liv som få andre i bygda: aldri gift, ingen barn, ingen tap i krigen. Hun hadde bare sine egne små gleder. Hun sto på sin veranda i en lett sommerkjole, strakte seg i den varme soloppgangen. Etter at jeg fortalte henne om nattehendelsen, nikket hun bare kort og sa: «Hvorfor skal du ha dette?». Jeg så at gardinen på hennes vindu begynte å bevege seg en gjest hadde tydeligvis besøkt henne om natten. Jeg hvisket til meg selv: «Hvorfor egentlig?», før jeg gikk hjem, matet barnet, pakket ham inn i tørt tøy, samlet noen kroner til en bussbillett og satte av sted mot byen for å finne en transport.
Etter fem minutter stoppet en lastebil ved siden av meg. Sjåføren så på pakken jeg bar og spurte: «Til sykehuset?». Jeg nikket stille. «Til sykehuset», svarte jeg.
I barnehjemmet, mens papirene for den funnet babyen ble ordnet, kunne jeg ikke riste av meg følelsen av å gjøre noe galt, som om en liten gnagende tvil gnagde i hjertet. Jeg tenkte på den tomme følelsen jeg hadde følt da både mann og sønn døde. Den ansvarlige i barnehjemmet spurte: «Hva skal vi kalle gutten? Hva skal han hete?». Jeg tenkte et øyeblikk, og svarte uventet: «Ola». Hun lo litt og sa: «Et fint navn, men vi har mange Olaer og Kajaer etter krigen. Det er sjelden at noen kaster bort et barn. Nå må du elske han, selv om du må ta ham inn». Ordene traff meg hardt, men jeg lot dem passere.
Da jeg kom hjem om kvelden, tente jeg lampen i det tomme huset og oppdaget den gamle bleien fra Ola. Jeg hadde bare lagt den til side den dagen. Jeg tok den i hendene, satte meg på sengen og lot fingrene gli over den våte stoffet. I et hjørne av bleien fant jeg en liten knute med et grått papir og et lite sølvkors på en tråd. På papiret sto: «Kjære, snille kvinne, tilgi meg. Jeg kan ikke ta vare på barnet, livet har knust meg. Jeg vil ikke være her i morgen. Ikke forlat min sønn, gjør det jeg ikke kan». Under skrev noen en fødselsdato.
Tårene strømmet som en elv, og jeg leste høyt for meg selv, som om jeg leste for den døde. Jeg husket bryllupet mitt, den første lykkelige tiden med mannen, da Ola ble født og lykken blomstret igjen. Jeg husket at landsbyboerne misunte meg, så glad jeg så ut. Jeg husket at min sønn hadde fullført førerkort før krigen og lovet å kjøre meg i en ny traktor på kollektivet. Men krigen kom, og i august 1942 fikk jeg begravelsesstillingen til min kjære mann, og i oktober samme år til sønnen min. Lyset i livet mitt ble mørkt, og jeg ble som alle andre på gården løpende til døren om natten, stirrende inn i tomhet, kun med katten som selskap.
Morgenen etter dro jeg igjen til byen. Barnehjemmets leder gjenkjente meg med en gang og var ikke overrasket da jeg sa at jeg ville ta gutten tilbake, på vegne av min avdøde sønn. «Greit», svarte hun, «vi hjelper deg med papirene». Jeg pakket Ola inn i et teppe og forlot barnehjemmet med et hjerte som ikke lenger var fylt av tomhet, men av en ny varme av kjærlighet og håp. Da jeg kom hjem, stod bilder av min mann og sønn på veggen. Denne gangen virket ansiktene deres ikke så triste; de så fredelige, milde og støttende ut. Jeg holdt lille Ola tett, og følte meg sterk han ville trenge min hjelp og beskyttelse i lang tid fremover. Jeg hvisket til bildene: «Vil dere hjelpe meg?».
Tjue år har gått. Ola har blitt en mann som får hjerter til å smelte. Mange jenter drømte om ham, men han valgte sin elskede, Liv, som ble den eneste etter min mor. Jeg introduserte Liv for meg, og jeg så at min sønn hadde vokst opp til å bli en ekte mann, og jeg velsignet dem. Bryllupet ble en fest, de bygde sitt eget lille rede. Snart kom deres barn, og den yngste gutten fikk navnet Ola, slik at nå har jeg tre Olaer i familien.
En natt ble jeg vekket av en lyd utenfor. Jeg gikk som alltid til døren, åpnet den og trådte ut i hagen. En tordenstorm nærmet seg, lynet blinket i det fjerne. Jeg hvisket inn i mørket: «Takk, min sønn, nå har jeg tre Olaer, og jeg elsker dere alle». Det store treet ved porten, plantet av min avdøde mann da den første Olaen ble født, raslet i vinden, mens lynet fløt over himmelen som et glimt av den strålende smilingen til min lille gutt.
