Jeg søker om skilsmisse, sa Inger helt rolig, mens hun rakte over tekoppen til mannen sin. Eller, rettere sagt, jeg har allerede levert inn søknaden.
Hun sa det som om det gjaldt noe dagligdags. Som å si: Til middag blir det kylling og grønnsaker.
Kan jeg få spørre deg om hvorfor… Hm, nei, ikke foran ungene, svarte Eirik tørrere, senket stemmen da han så de to spent stirrende barneansiktene. Hva har jeg gjort galt? Og forresten, barna trenger faren sin.
Tror du ikke jeg kan finne en ny far til dem, kanskje? Inger rullet med øynene og trakk på smilebåndet. Hva du har gjort galt? Alt! Jeg hadde håpet at livet med deg skulle være som et stille vann, men det er mer som en stri elv!
Har dere gutta spist ferdig? Eirik ville helst ikke fortsette samtalen foran guttene. Gå og lek! Og ikke sniklytt! la han til, vel vitende om hvor nysgjerrige sønnene hans var. Da kan vi snakke videre.
Inger sammenknep leppene irritert. Han må bare kommandere, som han alltid gjør! Skal alltid være superpappa…
Jeg er lei av dette. Orker ikke lenger å jobbe åtte timer hver dag, smile til kollegaer, og stå på for kunder Jeg vil sove ut om morgenen, shoppe i dyre butikker, gå på spa og det kan ikke du gi meg. Nå får det være nok! Jeg har brukt de beste ti årene av livet mitt på deg
Kan du droppe den svulstige talen? avbrøt Eirik kort. Det var vel ikke jeg som maste deg til å gifte deg med meg for ti år siden? Jeg var sånn sett ikke så lysten på å gifte meg.
Alle kan vel ta feil.
Det ble en rask og rolig skilsmisse. Eirik lot motvillig guttene bli hos moren, men satte som betingelse at de skulle være hos ham hver helg og i alle ferier. Inger sa ja uten innvendinger.
Et halvt år etter introduserte Eirik guttene for sin nye kone. Den smilende og sprudlende Sigrid vant guttas hjerter med en gang, og hver helg gledet de seg til å komme til pappa til enorm irritasjon for Inger.
Enda verre ble det da Eirik arvet penger fra en tremenning, kjøpte et stort hus på landet og levde godt. Han sluttet dog ikke å jobbe, betalte barnebidrag, men kjøpte heller klær og utstyr til guttene selv og forsynte dem med siste gjengadgeter. Og hun måtte til og med selv søke om å få bidraget utbetalt!
Hvorfor kunne hun ikke holde ut bare et halvt år til? Om hun bare hadde visst Da hadde hun vært den som nøt livet nå!
Men kanskje ikke alt håp er ute?
***
Skal vi ta en kopp te, sånn som før i tiden? Inger smilte lurt, snurret en hårlokk rundt fingeren, kledd i en kort kjole som fremhevet alt, og sminket så hun så flere år yngre ut. Hun hadde virkelig jobbet med utseendet!
Har ikke tid, Eirik svarte uten å møte blikket hennes. Er guttene klare?
De finner ikke noen av tingene sine, tar nok ti minutter til, jeg kjenner dem, prøvde Inger, men ga ikke opp. Hva med å feire nyttår sammen i år? Emil og Ola har pyntet tre halve dagen…
Vi ble enige i retten at ferier er mine. Vi skal feire i en nydelig liten bygd, med masse snø og fine skimuligheter. Sigrid har alt ordnet.
Men det er jo en familiedag…
Ja, og vi skal feire med familien. Hvis du klager, går jeg for fullt foreldreansvar.
Så snart døren lukket seg bak eksmannen og barna, knuste Inger sine dyre bryllupskopper i ren frustrasjon. Sigrid, alltid denne Sigrid! Hvorfor må hun alltid blande seg? Garantert later hun bare som hun elsker guttene, mens hun sikkert teller dagene til de drar hjem Vel, om noen vet hvor krevende Emil og Ola er, så er det Inger.
Men det ga henne en idé Kanskje ikke alt håp var ute. Kanskje ville hun snart ha full kontroll over Eiriks penger
***
Hva er dette? Eirik hevet øyenbrynene da han oppdaget koffertene i gangen.
Hva da? Emil og Olas ting, svarte Inger og dyttet lett til den største kofferten. Nå som du har fått livet på plass, er det på tide at jeg gjør det samme. Men du vet, ikke alle menn vil oppdra andres barn, så nå skal guttene bo hos deg. Jeg har vært i barnevernet og orientert dem, nå gjenstår bare papirene. Det fikser du. Jeg drar på ferie med en svært lovende kar.
Hun lot Eirik stå målløs tilbake og gikk til bilen som ventet på henne. Hvor lenge vil denne hellige Sigrid holde ut? En uke? To? Sannsynligvis to. Og Eirik, han vil velge barna framfor kona si. Og så kommer han tilbake sammen med pengene sine…
To uker gikk. En måned. To. Men ingen telefon kom om at barna måtte hentes. Og ifølge samtalene hun hadde med guttene, hadde Sigrid aldri hevet stemmen til dem! Hvordan var det mulig? De to små djevlene var blitt engler? Umulig!
Hvordan går det med guttene? Er du ikke blitt lei? Inger klarte ikke vente lenger og ringte eksmannen.
De er helt supre, hører etter, hjelper til, Eiriks stemme var varm nå som han snakket om barna. Ordentlige gullgutter!
Virkelig? Inger kunne knapt tro det. Hjemme hos meg lagde de alltid styr…
Fordi barn må ha oppfølging, svarte Eirik tørt. Men du var jo alltid limt til mobilen. Forresten, vi skal flytte. Om du vil, kan jeg ta med guttene i ferien.
Men Det er jo mine barn også!
Ja, men det var du som frasa deg rettighetene, lo Eirik. Mor, du liksom.
Inger satt igjen og ergret seg: Hun fikk ikke tilbake mannen (eller pengene hans), den nye kjæresten var en fiasko, og nå bodde guttene også langt unna. Ikke at hun virkelig ville savne dem hun likte best å bruke tiden på seg selv.
Så urettferdig! Hun holdt ut i ti år, og så ga hun opp like før det virkelig løsnet…
Urettferdig…
