Jeg husker hvordan jeg den nyttårsaften ikke lenger klarte å holde ut moren til mannen min, og gikk bort til vennen min.
Hvem skjærer så grove terninger i salaten? Se, de er like store som små griser! De får ikke plass i munnen. Jeg har sagt deg hundre ganger: hakket skal være fin og lett, så smaken får komme frem, ikke som om det er hogget med øks ropte Tora Iversen så høyt at lyden fra TVapparatet, der Erik Lunde igjen skulle se på «Skal vi gå på sauna?», ble overmannet.
Synnøve stod med kniven over en skål med kokte gulrøtter. Klokken var fire på ettermiddagen den første desember. Ryggen verket som om jeg hadde løftet en kullvogn, ikke bare stått ved komfyren siden morgen. Føttene var hovne i hjemmeskoene, og et ferskt kutt krøp på fingeren.
Tora Iversen, tok Synnøve et dypt pust, prøvde å holde stemmen fra å vakle av raseri. Dette er helt normale terninger. Standard. Vi skjærer alltid slik. Hvis du ikke liker det, kan du la stå. Vi har fortsatt tre andre retter i vente.
Ikke la stå? utbrøt svigermoren, så hun nesten mistet sausen. Er du gal, Synnøve? Jeg har kommet for å feire, samle familien, og du slår meg med en brødskive? Erik! Hører du hvordan kona snakker med meg?
Erik, som hadde satt seg i stua og forsøkte å gre opp lyslenken, sukket tungt. Han hatet konflikter og hadde derfor valgt strutsestrategien: hodet i sanden og vente på at stormen skulle stilne.
Synnøve, nå, mor, ropte han fra sofaen. Skjær den litt mindre, er du så redd? Mor vil jo bare det beste. Hun er jo tidligere profesjonell kokk, hun vet best.
Jeg var kantineleder! svarte Tora Iversen stolt, mens hun justerte en massiv brosje på brystet. Mine sanitærregler er strengere enn tannbørsten. Hos deg, Synnøve, er kjøkkenet et rot. Håndkleet er flekket, og du tørker hendene med det. Antihygienisk!
Synnøve satte kniven ned i stillhet. En stille, men stadig voksende sinne begynte å koke i henne, den sorten som ofte fører til irreversible konsekvenser. Det var ikke første nyttår med svigermoren, men dette føltes som den hardeste. Tora Iversen hadde dukket opp to dager før, under påskudd om å hjelpe, men i realiteten inspiserte hun hvert hjørne og kom med dommen: svigerdatteren er rotete, sønnen er underernært, barnebarn er ingen, og leiligheten er smakløs.
Håndkleet er rent, jeg tok det i morges, bare litt rødbetsaft falt på, svarte Synnøve rolig. Tora Iversen, kan du gå ut av kjøkkenet? Jeg skal steke gås, og det er både varmt og trangt her.
Gås? rynket svigermoren. Hvordan har du marinert den? I majones, som i fjor? Det er usømmelig! Gåsen skal ligge i en tyttebærsaus med enbær i to døgn. Jeg sendte deg oppskriften på «Facebook». Har du ikke lest den?
Jeg lagde min egen oppskrift med epler og honning. Erik liker den.
Erik liker kun det du har lært ham! Du har ødelagt magen hans med dine eksperimenter. Han har sikkert gastritt nå, så bleik og sløv. Jeg lagde dampruller til ham som barn
Synnøve følte at gåsen akkurat nå kunne fly ut av ovnen og rett i vinduet, eller inn i hodet på den andre mammaen.
Ok, så er det gjort, tørket hun hendene på forkleet. Gåsen går i ovnen. Salatene er klare. Nå skal jeg bare sette bordet og gjøre meg presentabel.
Presentabel? så Tora Iversen kritisk på svigerdatteren. Ja, du burde ha gjort noe med håret, de mørke ringene under øynene. En agurkmask hadde hjulpet. Erik vil ellers ikke se en dronning, men en oppvaskmaskin.
Synnøve svelget denne biten for ektemannens skyld, for feiringen, for å unngå et nyårets krangel. Hun plasserte den tunge stekeformen i ovnen, satte timeren og gikk til badet.
Da vannet rant, lot hun tårene strømme. Fem minutter satt hun ved badekanten og gråt, sminket seg i grått. Hun var femti år gammel, avdelingsleder i et stort logistikkfirma, med tjue ansatte under seg. Hun og Erik hadde kjøpt leiligheten sammen med sin arveandel. Hvorfor skulle hun tåle ydmykelser i eget hjem?
«Fordi familie», hvisket en indre stemme lik morens. «Vær klok. Utsett en god krangel.»
Synnøve vasket, påførte plaster og prøvde å smile i speilet. «Bare seks timer igjen. Vi hører klukkingen, spiser, så går hun og legger seg. I morgen tar jeg Vika med på juletreet, og jeg ligger med en bok.»
Hun gikk ut av badet, håpet på en våpenhvile. Leiligheten luktet av gran og stekt kjøtt. Alt så ut til å gå i orden.
På soverommet lå den mørkeblå fløyelskjolen med en vakker ryggutskjæring den hun hadde kjøpt for jubileumsbonus. Tora Iversen kom inn uten å banke.
Å, Synnøve, skal du ha på den? spurte svigermoren. Den er så mørk, du blir som en gammel teppe. Fargen er så dyster. Nyttår skal være lyst og glamorøst! Jeg har en glitrende genser du kan låne om du får plass i den.
Takk, men nei. Jeg liker denne kjolen. Erik liker den også.
Erik bryr seg bare om du ikke spruter ham av. Jeg sier deg: den passer deg ikke. Du burde heller trene, ikke spise kaker om natten.
Synnøve begynte å trekke på seg, hendene rystet, glidelåsen satt fast. Tora Iversen dro i glidelåsen så hardt at Synnøve nesten falt.
La meg hjelpe, ellers river du den, den er vel dyr, men dum, sa svigermoren.
Klokken ti var bordet dekket. Krystall glinset, lysene brant, gåsen lå i midten, rød og duftende. Erik hadde på seg en skjorte, Tora Iversen hadde på seg den glitrende genseren og gullsmykker, som en juletrelykke.
Synnøve følte seg som en presset citron. Hun hadde verken lyst eller appetitt. Hun ønsket bare at kvelden skulle ende.
La oss ta farvel med året! ropte Erik, mens han helte champagne. Året har vært tungt, men vi har klart det. Hovedsaken er at vi er sammen!
Ja, tungt, nikket svigermoren, løftet glasset. Spesielt for meg. Helsen er dårlig, blodtrykket hopper. Ingen hjelp. Sønnen jobber, svigerdatteren er alltid opptatt med karrieren. Ingen barnebarn. En ensomhet
Mamma, vi ringer, vi kommer, prøvde Erik å forklare.
Ring én gang i uka for å krysse av. La oss heller skåle for at noen i det nye året blir bedre husholdningskvinne og husker sin kvinnelige rolle.
Synnøve tok en slurk av den bitre champagnen.
Prøv salaten, foreslo hun, og dyttet frem en silder-«rømme» til svigermoren. Tora Iversen plukket opp med gaflen, luktet, rynket på nesen og satte den i munnen. Hun tygde langsomt, med øynene rullet.
Vel, begynte hun. Silderen er for salt. Rødbeta er underkokt, knaser på tennene. Og majonesen Synnøve, har du dumpet eddik i den? Den smaker som en sitron med stank.
Det er sitronsaft, som i oppskriften, hvisket Synnøve.
Sitron i rømme! Hvem lærte deg å lage mat? Din mor var vel ikke noen kokk, men en hardarbeider som aldri hadde tid til tyttebærmarinader. Alt ble servert som ferdigmat, så du ble en hvit luring.
Det traff Synnøve som en kniv. Hun hadde mistet sin mor for tre år siden; den gode kvinnen som arbeidet to jobber for å oppdra datteren, hadde aldri rukket å prøve eksotiske marinader, men huset hennes var alltid varmt og koselig.
Ikke rør min mor, hvisket Synnøve, blodet pumper i ansiktet.
Hva sa jeg? Å snakke sant er ikke synd. Erik, gi meg brød, denne salaten er umulig å spise.
Erik rakte brødet uten å se på henne. Han spiste i stillhet, stirret på sin tallerken, som om han ville forsvinne.
Plutselig skiftet noe i Synnøve. En indre bryter ble slått på. Sinne, såre, tretthet forsvant, erstattet av isende ro. Hun så på Erik mannen som lovet å stå ved hennes side i både sorg og glede, men som nå passivt lot moren trampe på minnene hennes og ydmyke henne.
Erik, smaker det?
Hva? han snublet. Jo, greit nok. Synnøve, la oss ikke krangle ved bordet. Moren har bare gitt sin mening.
Mening, ja. Greit.
Synnøve reiste seg sakte.
Hvor skal du? Hente noe varmt? Det er tidlig, sitt, befalte svigermoren.
Nei, jeg går ikke for varme.
Hun forlot stuen. På soverommet hengte den fløyelskjolen på en knaggrekke. Hun tok på seg jeans, en varm genser, pakket en liten sportstaske med toalettmappe, undertøy, pysj og mobilens lader.
I gangen tok hun på seg dunjakke, lue og støvler.
Fra stuen hørtes svigermorens stemme:
så jeg sa til naboen: hvorfor trenger du den der multikokeren, maten blir jo død! Det er bedre med gryte på den gamle vedovnen Erik, hvor er Synnøve? Hun blir så sint, tror du hun trenger en lege.
Synnøve tittet inn i døråpningen.
Jeg er ikke sint, Tora Iversen. Jeg har bare trukket noen konklusjoner.
Erik mistet gaflen.
Synnøve, du hva? Hvor skal du? I jeans?
Jeg drar, Erik.
Til butikken? Mangler du noe? Jeg løper!
Nei. Jeg forlater huset. Feir videre. Gåsen er med epler, ikke med tyttebær, så beklager. Kast salatene, de er like ekle.
Synnøve, slutt med sirkusen! ropte svigermoren. Gå til bordet med en gang! Gjestene er ved døren, klokken slår om en time!
Jeg har ingen gjester, svarte Synnøve rolig. Jeg har to fremmede i huset. En som hater meg, en som er likegyldig. Godt nytt år.
Hun snudde seg og gikk mot inngangsdøren.
Synnøve! Stopp! ropte Erik, rev av seg en stol og løp etter henne. Er du gal? Natten er mørk! Hvor skal du?
Til den som verdsetter meg.
Hun åpnet døren.
Hvis du går nå, ropte Erik, frykt og raseri i stemmen, så blir moren enda mer såret! Du ødelegger familien!
Familien ødela du, da du lot henne tråkke på meg, svarte Synnøve og smalt døren.
Utenfor dalte lett, pudderaktig snø. Stillhet, kun fjerne fyrverkeri. Synnøve trakk inn den kalde luften; merkelig nok følte hun seg ikke kald. Hun var lett.
Hun ringte sin venninne Helle.
Helle, du sover?
Synnøve? Hva skjer? Vi danser her! Skal du komme?
Kan jeg komme nå? Jeg har en koffert ved inngangsdøren.
Et lite øyeblikk senere hørtes Helles stemme alvorlig:
Hva er det? Erik har gjort deg vondt?
Jeg drar. Kanskje for alltid. Jeg er ved døren med kofferten.
Kom! Ta med deg beina, kom hit! Vi har lagd pilaff, champagne i fleng! Husnummeret, husk du?
Husker.
Synnøve bestilte en taxi. Prisen var høy nyttårsnatten men hun brydde seg ikke. Da den gule bilen stoppet, satte hun seg bak på setet og for første gang den dagen smilte.
Helles leilighet var trang, full av liv, duft av appelsin og pilaff. Helle, i en morsom julegenser med reinsdyr, klemte Synnøve så hardt at knoklene knirket.
Kom inn, du kalde! Mikael, hell på drikken!
I Helles stue var barna, hunden, noen venner. Ingen satt som steiner ved bordet. De lo, musikken spilte, på bordet lå papirservietter, en stor gryte med pilaff, brød med røkelaks og en bøtte med mandariner.
Synnøve, du er i tide! ropte Mikael. Vi skal ønske oss noe nå! Sett deg!
De ga henne et glass, en tallerken med varm pilaff.
Spis! Du er sulten, ikke sant? hvisket Helle. Du har alltid vært klar til å lage mat, men aldri spist selv.
Synnøve tok en bit. Den var himmelsk. Ingen «sanitære normer» eller tyttebær, bare ekte kjærlighet.
Hva skjedde? spurte Helle da klokken slo tolv og alle ropte Hurra! og drakk champagne.
Synnøve fortalte kort om gåsen, salaten, den «flate» på hodet og Erik som holdt seg stille.
For en kar, kommenterte Helle. Moren hans er en heks. Riktig å gå. Ikke kast livet ditt på dem. Du er vakker, smart, du vil finne en mann som holder deg i armene og elsker svigermoren.
Telefonen på bordet ringte. To dusin ubesvarte meldinger fra «Elsker», fem fra «Tora». WhatsApp-tekster: «Synnøve, kom tilbake, vi finner korketrekkeren!», «Hvor er serviettene?», «Moren gråter, blodtrykket!», «Du er egoistisk, hvordan kunne du forlate oss på nyttårsaften!».
Synnøve leste dem og lo, tårer i øynene. En latter av lettelse.
De kan ikke finne korketrekkeren mumlet hun, tørket tårene. To voksne klarer ikke åpne en vinflaske eller finne en serviett i skapet. Så hjelpeløse.
Glem det, avbrøt Helle og tok telefonen. I kveld er din natt. La oss danse!
De danset til klokken tre om morgenen. Synnøve glemte tretthet, vond rygg, sårene. Hun følte seg levende.
Første januar våknet hun på Helles sofa. Hodet dunket litt, men sinnet var sterkt. Hun visste at hun måtte dra hjem. Ikke for å be om unnskyldning, men for å sette en strek. Eller kanskje et komma, men et stort.
Hun kom inn rundt middag, dDa hun trådte inn i leiligheten, så hun den kalde, tomme middagsbordet og forsto at hun nå måtte bygge sin egen fremtid fra grunnen av.
