Bruddet på autopilot – Alt kommer til å gå bra, – hvisket Vemund lavt, og prøvde å høres trygg ut. Han trakk pusten dypt, pustet ut og trykket på ringeknappen. Kvelden lå an til å bli krevende – men hvordan kunne det være annerledes? Å møte svigerforeldre er aldri enkelt… Døren gikk nesten opp med én gang. På dørstokken sto Audur Pedersen. Hun så upåklagelig ut – håret i en plettfri frisyre, en kjole med stramt snitt og diskret sminke. Blikket hennes gled raskt over Live, stanset et øyeblikk ved kurven med småkaker, før hun knapt merkbart strammet leppene. Det lille tegnet var unnvikende, nesten usynlig, men Live fikk det likevel med seg. – Kom inn, – sa Audur Pedersen uten særlig varme i stemmen, og tok et skritt til siden så de kunne gå inn. Vemund gikk inn uten å se på moren, og Live fulgte forsiktig etter over dørstokken. Leiligheten møtte dem med dempet belysning og duft av sandeltre. Interiøret var lunt, men også perfeksjonistisk. Ingen unødvendige ting, ingen tilfeldig etterlatt bok eller glemt skjerf. Alt sto på sin plass, hver detalj skrek av orden og kontroll. Audur Pedersen ledet dem inn i stua – et romslig rom med stort vindu skjermet bak tunge, kremfargede gardiner. I midten sto en massiv sofa kledd i eksklusivt stoff, ved siden av et lavt salongbord i mørkt tre. Med en håndbevegelse inviterte hun dem til å sette seg. – Te? Kaffe? – spurte hun, fortsatt uten å se Live i øynene. Hun hørtes likgyldig ut, nærmest som om dette bare var en formalitet og ikke forsøk på gjestfrihet. – Jeg tar gjerne litt te, – svarte Live høflig, mens hun prøvde å høres rolig og vennlig ut. Hun satte kurven på bordet, løste opp båndet og åpnet lokket litt. Lukten av ferske småkaker spredte seg straks i rommet. – Jeg har bakt småkaker. Hvis dere vil smake… Audur Pedersen hvilte blikket et kort øyeblikk på kurven før hun nikket. – Fint, – sa hun, og gikk mot kjøkkenet. – Jeg skal hente te. Etter at hun gikk, lente Vemund seg nærmere Live og hvisket: – Unnskyld. Hun er alltid så… reserveret. – Det gjør ikke noe, – smilte Live og klemte hånden hans. – Jeg skjønner det. Det viktigste er at du er her med meg. Mens Audur Pedersen lagde te, sank stillheten over stua. Live så seg rundt – alt var elegant og plettfritt, men det føltes også kaldt og fremmed. Som om dette heller var et utstillingslokale enn et hjem. Snart kom Audur Pedersen inn igjen med et brett. På det sto det delikate porselenskopper med blomsterdekor, en sølvtekanne og et lite fat der småkakene lå sirlig dandert. Hun satte brettet på bordet og helte rolig opp te før hun satte seg rett overfor og la hendene i fanget. – Så, Live, – begynte hun mens hun gransket jenta. Blikket hennes undersøkte nøye – frisyre, øyne, hvordan hun holdt koppen. – Vemund har fortalt at du studerer. Til barnehagelærer, var det ikke? – Jo, jeg går tredje året, – svarte Live og prøvde å holde stemmen stødig. Hun satte koppen på bordet så hånden ikke skulle riste. – Jeg trives veldig godt. Jeg liker å jobbe med barn. Det er viktig å bidra til utviklingen deres, se dem lære og vokse. – Med barn, – gjentok Audur Pedersen, med et hint av ironi og hevet øyenbrynet. – Det er jo nobelt, men du er klar over at barnehagelærere har… beskjedne lønninger? Nå til dags må man jo planlegge fremtiden – tenke på stabilitet. Vemund kvapp til. – Mamma, må du alltid snakke om penger? – stemmen hans var skarpere enn han hadde tenkt, men han myknet straks. – Live brenner for faget sitt, det er viktigere. Pengene kommer etter hvert. Vi skal støtte hverandre, det er det som betyr noe. Audur Pedersen snudde hodet mot sønnen, men svarte ikke. I stedet tok hun en slurk te, sakte, som om hvert ord måtte veies nøye. – Kjærlighet til jobben er fint, – sa hun omsider til Live. – Men realiteten er at kjærlighet ikke alltid er nok. Har du tenkt på hvor du skal jobbe etter studiene? Har du noen planer for de nærmeste årene? Live trakk pusten dypt, samlet seg. Hun skjønte dette spørsmålet ikke bare handlet om nysgjerrighet, men var en slags test. – Selvfølgelig har jeg tenkt på det, – svarte hun kontrollert. – Jeg planlegger å jobbe i barnehage først, så kanskje ta videreutdanning. Jeg vil gjerne lære mer om å jobbe med barn med spesielle behov. Det er krevende, men jeg føler det er min vei. Audur Pedersen nikket kort, men blikket hennes forble vurderende. – Jeg har ikke tenkt å la Vemund forsørge meg, – la Live til. – Jeg vil jobbe, utvikle meg, stå på egne ben. Jeg tror vi kan skape et godt hjem sammen, der alt ikke bare handler om penger, men om å utfylle hverandre. – Interessant synspunkt, – sa Audur Pedersen og la hodet litt på skakke. – Men har du vurdert en mer inntektsgivende karriere? Du har jo et såpass godt utgangspunkt… Hva med salg eller markedsføring? Lønnen der er en helt annen. Vemund ville si noe, men Live stoppet ham med en bevegelse. Hun skjønte det var viktig å stå for seg selv. – Hva jobber du med, om jeg tør spørre? – utbrøt hun, overrasket over egen direktehet. Audur Pedersen rykket til et øyeblikk, men hentet seg fort inn. – Jeg… Jeg jobber ikke, – svarte hun etter en pause. – Mannen min forsørger familien. Jeg tar meg av hjemmet, hjelper ham med det praktiske, holder orden. Det er også arbeid, selv om det ikke lønnes. – Jeg forstår, – nikket Live, med voksende styrke. – Da skjønner jeg ikke hvorfor jeg skal presses til et yrkesvalg jeg ikke trives med, hvis du selv har valgt bort arbeidslivet? Jeg vil ikke at Vemund skal forsørge meg, jeg vil klare meg selv! Stillheten senket seg. Audur Pedersen betraktet Live – nærmest som om hun vurderte henne på nytt. – Min mann tilbød meg å være hjemme. Han hadde råd til det. Men Vemund… Guttens skuldre sank, han så på moren og så på Live, som satt rak i ryggen men med uro i blikket. – Live, du forstår vel… – begynte han nølende. – Mamma mener det bare godt. Hun vil at vi skal ha det bra. At vi unngår problemer vi kan styre unna. Live så forbløffet på ham. Nettopp nå hun trengte støtte, nølte han. – Så du mener det samme? – spurte hun, prøvde å høres rolig ut. – At jeg ikke burde gjøre det jeg liker? At jeg må mistrives bare fordi det lønner seg mer et annet sted? – Altså… ikke akkurat… – Vemund fomlet med hendene. – Men mamma har jo rett i at vi må tenke på framtiden. Vi kan ikke bare leve her og nå. Audur Pedersen nikket tilfreds – nok til at Vemund skjønte han hadde sagt det han skulle. Hun vendte seg mot Live, mykere men fortsatt bestemt: – Mener du virkelig at min sønn skal gi opp sin drøm? Han har jo alltid villet bli journalist, reise, skrive… Nå må han kanskje gi opp det for å forsørge familien? Live åpnet munnen, men Vemund kom henne i forkjøpet: – Mamma, jeg… – Nei, Vemund, svar ærlig, – avbrøt moren, – Er du villig til å gi opp alt du drømmer om for denne jenta? Forlate reportasjer, spennende prosjekter – leve et «A4-liv»? Han nølte. Så på Live – i øynene hennes så han såret skuffelse. To stemmer kjempet i ham: Én ville stå opp for Live, én fryktet moren hadde rett. – Jeg… – han pustet dypt. – Jeg vil ikke gi opp det jeg drømmer om. Men jeg vil heller ikke miste Live. Vi må kunne finne en balanse. Jeg tror jeg kan fortsette som journalist, bare ikke i like stort tempo… Og Live vil støtte meg. Og jeg henne. Audur Pedersen sukket, men protesterte ikke videre. Hun lente seg tilbake og observerte. – Det er rart hvordan du fremstiller det, – kom det ironisk fra Live. – Altså, Vemund må ikke gi opp noe som helst, men jeg må? Jeg skal prøve å tjene mest mulig, mens han skal kose seg? Synes du ikke det er litt urettferdig? Vemund så ned på koppen. Tankene for gjennom ham, han fant ikke ordene som kunne gjøre både moren og Live fornøyde. – Tja… vi får vel bare prøve å kombinere det… – mumlet han. – Kombinere? – gjentok moren og ristet på hodet. – Livet tillater ikke kompromisser. Enten satser man fullt, eller… Hun lot ordene henge og sendte dem begge et erfarent blikk. Vemund svelget. Ordene satte seg fast. – Da tror jeg vi sier det er nok for i dag, – avsluttet Audur Pedersen og reiste seg like grasiøst som alltid. – Det begynner å bli mørkt, og her i området er det urolig om kveldene. Du får dra hjem nå, Live. Vemund, vi må snakke – straks! Det var ingen vits å protestere. Da moren hadde bestemt seg, var det endelig. – Skal jeg ikke følge henne til bussholdeplassen, da, mamma…? – Absolutt ikke! – avbrøt hun, uten å snu seg. – Jeg bekymrer meg. Bli her. Vemund sank sammen. – Unnskyld, Live, – mumlet han uten å se opp. – Mamma… du får ta taxi hjem, ok? Live nikket, satte forsiktig koppen fra seg og reiste seg. – Jeg går da, – sa hun rolig, selv om det kokte inni henne. – Takk for teen, – sa hun, men nå uten forsøk på smil eller vennlighet. Det var kun høflighet. – Ha det, – svarte Audur Pedersen kort, uten å møte blikket hennes. Live gikk mot døren. Hun kastet et siste blikk tilbake – Vemund satt på sofaen, hodet bøyd. Han så henne ikke, sa ikke et ord. Det var tause som endret alt. Utendørs pustet hun inn kald kveldsluft. Den ga ikke fred, men tok brodden av følelsene. Nå var alt tydelig: Vemund ville alltid velge moren foran henne. Hun gikk, først rolig, så raskere… “Han prøvde ikke en gang å beskytte meg. Hans lojalitet til moren er større enn hans respekt for meg.” Hun ville rope, men bare leppene skalv og tårene presset på. Hjemme i egen leilighet sank hun sammen på puffen i yttergangen, innhyllet i stillhet. Hun skjønte dette ikke var verdens ende. Det var bare slutten på en smått uunngåelig historie. I morgen var en ny dag, nye muligheter – og hun visste at hun kom til å klare det. ******************* Neste dag ignorerte Live meldingene fra Vemund. Hun trengte tid til å kjenne etter hva hun ville. Tanken på hele tiden å konkurrere med hans mor, å alltid komme i andre rekke, gjorde henne trist. Hun gikk i sitt eget tempo; skole, venner, plikter, men tankene sirklet alltid mot deres siste samtale, hans taushet. Da hun noen dager senere kom hjem fra universitetet, ventet Vemund ved oppgangen. – Live! Han så usikker ut. Hun stanset. – Vi må prate, – begynte han, med blikket bortvendt. – Mamma mener… at du ikke passer for meg. Live kjente det stakk, men hun beholdt roen. – Og hva mener du? Vemund trakk pusten, pirket i jakken. – Hun er jo mammaen min. Jeg vil ikke såre henne. Det var ikke et svar, bare en unnskyldning. – Så du er enig? – spurte hun tørt. – Jeg sier ikke det, – forsvarte han seg. – Men hun er familien min. Jeg kan ikke bare vende henne ryggen. Han stirret på henne, som om hun skulle gi ham løsningen. – Vil du være sammen med meg? – spurte hun rett ut. Vemund ble taus. Så ned, fant ingen ord. Live nikket uten et ord, snudde seg og gikk. Han ble stående igjen. Senere på kvelden gikk Live en tur. Gaten var stille, luften luktet høst og frihet. Hun lo plutselig høyt, lettet. Uansett hva fremtiden bringer, trengte hun aldri mer å gjøre seg liten for å passe inn. Hun var fri. Og det var det viktigste.

Det går bra, hvisket jeg til meg selv og forsøkte å høres mer selvsikker ut enn jeg egentlig følte. Jeg trakk pusten dypt, slapp pusten ut og trykket på ringeklokken. Kvelden kom til å bli krevende; sånn var det bare. Å møte svigerforeldrene for første gang var tross alt ikke småtteri.

Døren åpnet seg nesten med en gang. Der sto Astrid Dahl. Hun så strålende ut håret var satt opp i en pen frisyre, hun hadde på seg en mørkblå, enkel kjole, og et diskret lag sminke. Blikket hennes gikk raskt over Anne, ble stående litt ved kurven med småkaker jeg hadde med, før hun smalnet leppene så vidt det var. Det var bare et øyeblikks grimasering, nesten så en ikke rakk å fange det, men Anne så det.

Kom inn, sa Astrid Dahl uten nevneverdig varme i stemmen og flyttet seg til siden for å slippe oss inn.

Jeg gikk først, forsøkte å unngå øyekontakt med moren min, og Anne fulgte hakk i hæl, varsomt over dørstokken. Leiligheten tok imot oss med dempet belysning og duften av sandeltre. Alt var pent, nærmest for pent. Ikke en eneste genser slengt på en stol, ingen bok eller avis henkastet fremme. Alt sto på sitt bestemte sted; det var orden og kontroll i hver eneste detalj.

Astrid førte oss inn i stua et romslig areal med et stort vindu bak tykke, lyse gardiner. En solid sofa med mørkgrått ullstoff dominerte rommet, mens et lavt salongbord i bjørketre sto ved siden av. Hun pekte stille mot sofaen for å vise oss at vi kunne sette oss.

Vil dere ha te? Eller kaffe? spurte hun uten å se direkte på Anne, stemmen flat, uten varme som om hun krysset av for en plikt, ikke inviterte til samvær.

Jeg tar gjerne en kopp te, svarte Anne høflig, og la kurven med småkaker på bordet. Hun bandt pent opp båndet og åpnet forsiktig lokket. Duften av hjemmebakst spredte seg straks i rommet. Jeg har bakt selv, hvis du har lyst å smake

Astrid så på kurven et øyeblikk, nikket.

Takk, jeg skal lage te, sa hun og forsvant ut på kjøkkenet.

Da hun var ute av rommet, lente jeg meg mot Anne og hvisket:

Beklager. Hun er alltid så kontrollert.

Ikke tenk på det, hvisket Anne tilbake med et smil og klemte hånden min. Det viktigste er at du er her.

Det ble stille mens Astrid holdt på på kjøkkenet. Anne lot blikket sveipe over rommet helt, ryddig, men på en måte kaldt og utilnærmelig, som et oppussingsprospekt mer enn et sted noen faktisk bodde. Ingenting personlig, ingenting tilfeldig.

Etter hvert kom Astrid tilbake med et brett. Der var tynne porselenskopper med blått blomstermønster, en blank tekanne i sølv og en liten asjett hvor småkakene fra kurven var dandert pent i sirkel. Hun satt tebrettet på bordet, helte forsiktig opp, og satte seg selv i lenestolen tvers overfor oss, med hendene foldet i fanget.

Så, Anne begynte hun og gransket henne nøye, som om hun skulle finne svar på det som lå bak ordene. Vebjørn har sagt at du studerer barnepedagogikk?

Ja, jeg går tredje året, svarte Anne og satte koppen tilbake på bordet for å skjule at hun var litt nervøs. Jeg trives skikkelig godt. Det gir meg mye å jobbe med barn. Å følge utviklingen og kunne støtte dem i læringen gir veldig mening for meg.

Med barn, sa Astrid med en nesten umerkelig sarkasme, løftet øyenbrynene. Det er selvfølgelig hederlig. Men du vet vel at barnehagelærere ikke akkurat tjener fett? Man bør tenke litt på framtida og tryggheten.

Jeg rakk ikke å tenke før jeg svarte.

Mamma, må du alltid begynne med økonomien? Det viktigste er at Anne liker det hun gjør. Alt annet kommer etter hvert. Vi kan støtte hverandre, det er viktigst.

Astrid så på meg, men svarte ikke med en gang. I stedet løftet hun koppen og tok en langsom slurk.

At man trives på jobb er bra, sa hun til slutt og så tilbake på Anne. Men en kan ikke leve av kjærlighet. Har du tenkt noe over hvor du vil jobbe etter utdanningen? Har du en plan for årene som kommer?

Anne trakk pusten. Hun visste dette var mer enn vanlig nysgjerrighet; dette var en slags test.

Jo, jeg har tenkt endel, svarte hun rolig. Jeg vil begynne i barnehage, få erfaring. På sikt håper jeg å ta videreutdanning, kanskje spesialisere meg på barn med behov for ekstra oppfølging. Det er utfordrende, men jeg kjenner at det er det som gir meg mest.

Astrid nikket uten videre, men fortsatte å studere henne med en viss skepsis.

Jeg har ingen planer om å være avhengig av Vebjørn, la Anne til. Jeg vil jobbe, utvikle meg og stå på egne bein. For meg er ikke inntekt det eneste viktige; man må bruke tid på noe som også føles meningsfylt.

Tja, interessant tanke, svarte Astrid og la hodet litt på skakke. Men har du vurdert en litt mer lønnsom karriere? Med det utseendet hadde du sikkert gjort det bra innen salg eller markedsføring. Der får du mye bedre lønn.

Jeg åpnet munnen for å si noe, men Anne løftet hånden og svarte direkte:

Hva jobber egentlig du med? spurte hun og møtte blikket til Astrid.

Spørsmålet kom uventet, men det var tydelig og bestemt.

Astrid ble tydelig tatt på sengen, men strammet seg opp etter et kort øyeblikk.

Jeg arbeider ikke, sa hun sakte. Mannen min forsørger oss. Jeg tar meg av hjemmet, hjelper ham med å holde orden, og det er også en fulltidsjobb, selv om det ikke gir lønn.

Jeg forstår, svarte Anne og kjente motet vokse inne i seg. Da skjønner jeg ikke hvorfor jeg må velge bort det som gir meg glede, bare for lønnas skyld jeg ber jo ikke Vebjørn forsørge meg.

Igjen ble det stille i rommet. Astrid så lenge på Anne vurderte henne.

Min mann ville gjerne ha det slik. Han kunne forsørge oss alle. Men Vebjørn …

Jeg satt urolig i sofaen. Det var vanskelig å holde ut denne tynne, antydende stillheten. Jeg kastet blikket mot moren min ansiktet var som hugget i stein. Så mot Anne, som satt oppreist med løftet hode, selv om det begynte å lure en usikkerhet i øynene hennes.

Anne, du forstår vel…, begynte jeg, lavmælt, usikker. Mamma vil jo bare at vi skal ha det bra. At vi skal ha en trygg fremtid. At vi ikke skal møte problemer vi kunne unngått.

Anne så overrasket på meg; hun hadde forventet støtte, ikke vaklende ord. En klump vokste i brystet mitt. Hun så på meg med undring i blikket var dette virkelig øyeblikket jeg skulle gå over på mors side?

Mener du det? spurte hun lavt. Synes du jeg burde velge en bedre betalt jobb foran det jeg liker?

Nei Jo, eller, jeg vet ikke, sa jeg og fiklet med kopp og skje. Men mamma har jo et poeng. Fremtiden vår betyr noe. Vi må ha økonomisk stabilitet …

Astrid smilte knapt merkbart, fornøyd med svaret mitt, og la armene i kors.

Si meg, Anne, mener du virkelig at Vebjørn skal gi opp egne drømmer? Han har alltid villet bli journalist, reise rundt, skrive artikler det er ikke bare jobb for ham, det er lidenskap. Skal han glemme alt dette for å forsørge familien?

Anne åpnet munnen, men jeg kom henne i forkjøpet:

Mamma, jeg…

Nei, svar ærlig, Vebjørn! avbrøt moren min skarpt, fastlåst i blikket mot meg. Er du villig til å kaste alt for Anne? Ingen flere reportasjereiser. Ingen skriveprosjekter. Er du det?

Jeg frøs. Jeg så på Anne såret i ansiktet hennes. Jeg visste ikke hva jeg skulle si; i meg kjempet to personer, én som ville holde fast på Anne og tro på at vi kunne få det til, én som fryktet at mor hadde rett at jeg måtte legge drømmene til side.

Jeg … vil ikke gi slipp på drømmen. Men jeg vil heller ikke miste Anne. Jeg tror vi kan finne en balanse, at jeg fortsatt kan skrive, selv om det kanskje ikke blir som før. Og at Anne vil støtte meg slik jeg vil støtte henne.

Astrid pustet tungt ut, men svarte ikke. Hun lente seg bakover, som for å vise at hun for sin del var ferdig.

Morsom prioritering, sa Anne plutselig, med en liten latter. Så Vebjørn får følge drømmen sin, men jeg skal bare jobbe for lønna? Du mener ikke det er litt urimelig?

Jeg stirret ned i tekoppen. Fingrene mine ristet lett, og det klirret i koppene. Jeg lette etter ord, men fant ingen som passet for oss alle tre.

Kanskje vi må prøve å kombinere, mumlet jeg til slutt, mens jeg stirret tomt ned.

Kombinere? Astrid lo kort ikke glad, bare sikker på sitt. Du vet godt det ikke fungerer sånn. Enten går du inn for karrieren, ellers …

Hun lot setningen henge, store ord skjult i stillheten som vanlig. Jeg kjente hvordan jeg krympet meg litt hun kunne alltid få meg til å føle meg som en usikker gutt.

Vel, det får holde for i dag, sa Astrid, reiste seg kontrollert og så ut av vinduet. Det begynner å bli mørkt, og det har vært uro i nabolaget i det siste. Du burde dra hjem, Anne. Vebjørn vi må prate, nå.

Det var ikke et tilbud. Bare fakta. Jeg prøvde meg forsiktig.

Skal jeg følge Anne til bussholdeplassen i hvert fall…?

Nei, det gjør du ikke! skar moren over. Jeg blir nervøs da. Bli her.

Jeg sank sammen. Alle forsøk på protest føltes nytteløse. Når mamma først mente noe, flyttet det seg ikke.

Unnskyld, Anne mamma blir bare bekymret. Jeg lar deg dra alene. Bestill taxi?

Anne nikket, sa ikke stort. Hun plasserte koppen pent tilbake på bordet, tok veska og reiste seg.

Greit, sa hun rolig, selv om sinne og tristhet lyste i ansiktet. Da går jeg.

Hun rettet på jakken kanskje for å samle seg innvendig. Ingen forsøk på å smile. Det eneste hun ønsket var å komme seg ut, vekk fra den stramme, kontrollerte atmosfæren.

Takk for teen, sa hun, formen høflig, men stemmen var blitt kjølig. Det var ikke lenger et forsøk på å bli likt, bare en formalitet.

Ha det, svarte Astrid, fortsatt uten å se henne i øynene. Det var som om Anne allerede ikke fantes mer.

Anne gikk rolig mot døren. I døråpningen snudde hun seg uvilkårlig jeg satt der fremdeles, med bøyd hode, skuldrene sammensunket. Jeg klarte ikke møte blikket hennes. Hun sa ingenting. Det tause farvel.

Ute pustet hun inn den klare kvelden. Den hjalp mot noe av uroen, men ikke alt. Sinne, skuffelse, sorg en eneste knute i brystet. Nå var det tydeligere enn noensinne: Jeg ville alltid sette mor foran henne, selv nå.

Anne gikk sakte først, så fortere. Hun forsøkte å løpe fra tankene men de Jaget henne. Om igjen: Han forsvarte meg ikke engang. Han sa aldri ifra at han respekterte mine valg. Det viktigste var å gjøre henne til lags. Hun så ikke hvor raskt hun gikk, hendene knyttet i jakkelommene. Hun ville rope, men svelget gråten i stedet.

Hun kom hjem nesten i mørket; gatene lå øde, gatelyktene speilte seg i det våte fortauet. Hun gikk inn, sparket av seg skoene, lot seg synke ned på puffen i gangen. Stille. Her kunne hun endelig slippe masken og puste ut.

Hun satt en stund, stirret i veggen, før tankene roet seg. Det var ikke verdens ende. Bare slutten på en historie som kanskje aldri skulle begynt. Anne trakk pusten og slapp den sakte ut en ny dag ventet, med nye muligheter. Dette skulle hun kunne klare alene.

**************

Dagen etter svarte Anne ikke på meldingene mine. Jeg ringte flere ganger, men hun la ikke på hun bare trykket meg bort. Hun trengte tid for seg selv å finne ut av hva hun virkelig ville. Tankene hennes gikk i ring: Om vi fortsatte, ville hun alltid konkurrere med min mor om plassen. Og jeg jeg ville aldri klare å velge bort noen av dem. Hun så for seg fremtiden hvor alt først ble godkjent av Astrid. Det virket håpløst.

Flere dager gikk slik. Anne gikk på forelesninger, møtte medstudenter, leverte oppgaver men alt gikk på autopilot. Jeg spant også i mine tanker, men klarte ikke å ta mot til meg.

Et par dager senere, på vei hjem fra skolen, fikk hun øye på meg ved inngangsdøren til blokka si. Jeg hadde hendene dypt i lommene og så henne an da hun kom.

Anne.

Hun snudde seg. Jeg kom nærmere, skuldrene trukket opp mot ørene.

Vi må prate, begynte jeg, uten å se henne i øynene. Mamma mener du passer ikke for meg.

Anne hevet et øyenbryn. Hun samlet seg utenpå, men det murret innvendig.

Hva synes du da? spurte hun, rolig.

Jeg nølte, så ned og vippet på hælene.

Altså hun er jo mamma, svarte jeg, nesten unnskyldende. Hun er bare bekymret for at jeg skal ende opp med feil person. Og jeg vil ikke såre henne.

Det var ikke en forklaring. Kun et forsvar. Anne sa ingenting, ventet bare.

Så du er enig med henne? stilte hun, selv om hun visste svaret.

Jeg sier ikke det, svarte jeg kjapt og så smått opp. Men hun er familie. Jeg kan ikke bare droppe henne.

Jeg håpet Anne ville si noe som gjorde alt lettere. Men hun bare sto der.

Vil du være sammen med meg? spurte hun rett ut.

Jeg fikk ikke fram et ord. Jeg ville, men jeg våget ikke å si det.

Anne nikket, nesten usynlig, som om hun ga seg selv tillatelse til å forlate dette. Uten å si mer, snudde hun og gikk inn.

Jeg ble stående igjen ute på fortauet. Jeg ville rope henne tilbake, men det kom ingen lyd over leppene mine. Bare tomhet.

Samme kveld gikk hun seg en kort tur. Gatelysene ga svakt lys over høstløvet, det luktet nylig regn. Hun gikk uten å tenke, lot bena bare bevege seg.

Da lo hun plutselig høyt en fri latter som brøt igjennom alt det vonde. Hun stoppet, så på lyset i vinduene rundt seg, og innså: Hva som enn venter, er hun klar. Hun trenger ikke leve opp til andres forventninger. Hun er fri. Og det er det viktigste.