Ekte sønn – Len, du aner ikke! Matvei og jeg har bestemt oss for å reise tilbake til Tyrkia neste år! – Stefar strålte av glede. – Han sier han må tilbake til akkurat det hotellet med sjøutsikten. Hva skal jeg gjøre – det er jo tross alt min egen sønn. Så ubevisst han poengterte at det var nettopp “ekte” sønn han mente. – Jeg er glad på deres vegne, – svarte hun, og mintes hvor hyggelig det var før denne Matvei dukket opp, – Egen sønn, ja… Du har alltid sagt til meg at vi er en familie. At det ikke er noen forskjell på blodsbånd eller ei. Det hadde han sagt. At hun var datteren hans, uansett. – Nå er du der igjen… Kom igjen, Len! Du er jo datteren min, det er det ingen tvil om! Du vet jo at jeg er like glad i deg som om du var min egen. Men Matvei… Han skjønte ikke engang at han bekreftet hennes ord. – Matvei er sønn. Mens jeg tydeligvis bare er en bekjent. – Len, hva er det du snakker om? Jeg sier jo at du er som min egen! – Som min egen… Men har du noen gang tatt med meg til syden? I løpet av alle de femten årene du har kalt deg faren min? Det hadde han ikke. Artur hadde ofte sagt at det var ingen forskjell mellom henne og Matvei, men Lena forstod – forskjellen var enorm når hun så alt Artur gjorde for Matvei. – Det lot seg ikke gjøre, Len. Du vet jo hvordan det var med penger før. Du er jo voksen, skjønner godt hvor dyrt det er å bo to uker på femstjerners hotell… – Jeg skjønner, – nikket Lena, – Utgifter. Litt dyrt å ta meg med, ja. Men Matvei, som du møtte for bare et halvt år siden, han skal straks få egen leilighet på lånefinansiering, så han har et sted å bo med kona si. Det er altså ikke så store utgifter, når det gjelder sønnen? – Jeg kjøper ingen leilighet. Hvem har fortalt deg det? – Gode folk. – Hils de gode folkene og si de kan la være å spre rykter. Lena våknet litt til live. – Snakker du sant? Blir det ikke noe leilighet? – Selvfølgelig ikke. Forresten – kan du gjette hvor vi skal på lørdag? – Og han svarte for henne: – Gokart! Han kjørte visst konkurranser på universitetet, og jeg skal bare være med for gøy. – Gokart, – gjentok Lena, – Det høres spennende ut. – Ja, selvfølgelig! – Kan jeg bli med dere? – kom det før hun rakk å stoppe seg selv. Artur, som egentlig ikke ville ha henne med, ramset raskt opp: – Eh… Len… Det blir kjedelig for deg. Helt seriøst. Det er liksom… en gutteting. Vi skal bare ha litt far og sønn-prat, det skjønner du vel. Det gjorde vondt. – Altså… det kan være interessant for deg, men ikke for meg? – Ikke akkurat sånn… – Artur vridde seg, – Det er bare det at vi forsøker å ta igjen for tapt tid. Vi vil gå bare oss to. Forstår du? Du forstår. Dette “forstår du” var blitt det mest sårende i deres nye vokabular. Man skulle forstå at ekte alltid veide tyngre enn fosterbarn. Man skulle forstå at nå hørte hun hjemme utenfor gjerdet. Matvei var faktisk hyggelig. Oppvokst uten far, fordi moren ikke ville fortelle Artur om barnet. Likevel, på tross av alt, mestret han alt og lyktes overalt. Smart, pen, snill. – Ja, pappa, jeg har hjulpet til på et hundehjem. Reparert hundegårder. – Pappa, visste du at jeg fikk rødt diplom? – Pappa, se, jeg har fikset mobilen din. Han var ikke bare sønn. Han var den perfekte sønn. Samme kveld, da Artur hadde vært litt på besøk og så gikk hjem, bladde Lena i gamle bilder… Bryllupet til Artur og hennes mor (hun som døde for fem år siden, og etterlot Lena og Artur alene). Her på hytta… Her Lena som er ferdig med videregående… Ingenting ville bli som før. *** – Len, er du våken? Jeg har et spørsmål, det haster, – Stefar kom til henne allerede klokken åtte om morgenen. – Hva er det som er så viktig? Lena la håret bak med hårbøyle og satte på kaffemaskinen. – Om leiligheten til Matvei. – Så det er sant? – pustet hun ut. – Beklager, det er sant. – Og til meg har du løyet. – Jeg ville jo bare ikke gjøre deg lei deg. Men jeg trenger råd! Jeg tror vi må forte oss. Han skal jo sikkert gifte seg snart. Man må sikre et sted for han mens han er ung. Sånn jeg selv aldri fikk… – Ta opp boliglån, da, – snøftet Lena, som overhodet ikke ville diskutere kjøp av leilighet til Matvei. Den Matvei hadde flaks! – Ja, ja, det vet jeg. Du vet jo selv hvordan kredittscoren min ser ut… Men Matvei trenger hjelp. Han fortjener at faren hans, som han aldri har hatt, kjøper en leilighet til ham. – Og hva mener du egentlig? – Kan du hjelpe meg? Om jeg spør? – Det kommer an på hva det gjelder. – Forklarer nå. Jeg har to millioner. Det holder til egenkapitalen. Men banken vil ikke gi meg lån. Men til deg får du sikkert. Du har jo plettfri. Vi tar lånet i ditt navn, du får boliglån, jeg betaler alt. Helt klart. Illusjonen om “ingen forskjell mellom dere” ble knust. Det er forskjell. Det er ikke Matvei som blir ofret. – Så Matvei får leilighet, og jeg får gjelda? Det er sånn det blir? Artur ristet på hodet, med en ekte fornærmelse – som om det var Lena som kom med forslaget. – Hva er det du sier! Jeg betaler jo… Jeg ber deg ikke om å betale. Jeg trenger bare at det står i ditt navn. Du kan jo tenke på det… – Vet du, Artur, jeg tenker ikke på om jeg skal ta opp lån eller ikke. Jeg tenker på at du åpenbart ikke ser på meg som datteren din lenger. Du har nå en sønn. Han har du kjent i et halvt år, og meg i femten, men det spiller ingen rolle, det eneste som betyr noe er at han er din blod. – Det er ikke sant! – Artur tente – Jeg er like glad i dere begge! – Nei. Ikke like glad. – Lena, det er urettferdig! Han er jo min egen… Teppet faller. Hun var ikke datteren hans lenger. Hun var fosterbarn, nyttig og grei å ha, inntil den ekte kom tilbake. – Skjønner, – Lena prøvde å være høflig, – Det går ikke, Artur. Jeg må nok selv en dag kjøpe meg leilighet. Får ikke boliglån nummer to, jeg. Nå så det ut som om Artur først husket at også hun ikke hadde sitt eget hjem. – Å ja, du trenger også… – han så på klokka, – Men akkurat nå kan du jo hjelpe. Jeg har jo to millioner. Det er jo ikke så mye som skal til. Det er bare for noen år. – Nei. Jeg tar ikke opp noe lån for noen. Hun regnet ikke med at Artur ville forstå. – Greit, – sa han, – Hvis du ikke kan hjelpe meg som datter… så får jeg klare det selv. Om han noen gang virkelig hadde sett på henne som sin datter, spilte nå ingen rolle. Nå fantes Artur bare på bilder. En kveld scrollet hun og så det. Et bilde fra flyplassen. Artur og Matvei. Begge i lyse jakker. Artur med hånden på Matveis skulder. Under bildet – “Vi drar til Dubai sammen, far og sønn. Familie er det viktigste.” Familie. Lena la fra seg telefonen. Hun husket plutselig noe fra barndommen, lenge før moren giftet seg med Artur. Da var hun fem år. De hadde dårlig råd, og yndlingsdukken fra bestemor var ødelagt. Hun gråt, men hennes biologiske far sa bare: “Len, ikke grin for sånt tøv. Ikke forstyrr!” Man kunne ikke forstyrre ham. Han var mest opptatt av flaska. Man kan si at Lena aldri egentlig hadde en far. Men hun trodde Artur hadde erstattet ham… Senere prøvde Artur å overtale henne igjen. – Len, jeg tenker vi må gjøre noe med din manglende tillit… – Hvilken tillit, Artur? Jeg har vært klar: nei. – Du forstår bare ikke situasjonen. Matvei… han har ikke hatt en far. Jeg må kompensere. Han er voksen. Han trenger egen bolig. Og du trenger faktisk ikke gjøre noe – bare stille opp, jeg garanterer at du ikke bruker en krone. – Skulle ønske noen kunne kompensere for mine mangler… Nå ble han plutselig irritert. – Lena, nok! Jeg vil ikke ha mer krangling. Jeg er glad i deg, virkelig! Men skjønn… Matvei er min familie. Når du får egne barn, forstår du. Ja, jeg er glad i dere på ulike måter, men det betyr ikke at du ikke betyr noe for meg. – Betyr noe. Som ressurs. – Len, ro deg ned! Du overdriver. – Du byttet fokus til ham på et halvt år, Artur, – sa Lena, – Jeg ber deg ikke velge. Men du har valgt. Du har sagt sannheten: Matvei er din egen. Jeg har aldri vært det. Seks måneder gikk. Artur ringte ikke. Ikke en gang. En dag, på samme feed, så hun et nytt bilde. Artur og Matvei foran fjell. Artur i moderne skiutstyr. Bildetekst: “Lærer pappa snowboard! Han er litt for gammel for slikt, men sammen med sønnen – alt mulig!” Lena stirret lenge på bildet. Hun rakte ut etter arbeidsboka for å ferdigstille rapporten, da hun fikk en melding. Ukjent nummer. “Hei, Lena. Det er Matvei. Pappa ga meg nummeret ditt, men klarer ikke ringe selv. Han ba meg si: han har fikset leilighet uten deg og han tenker på deg. Dessuten vil han så gjerne du kommer på besøk i mai. Han kan ikke forklare hvorfor, bare ber så inderlig om det.” Hun skrev svar, slettet, og skrev på nytt. “Hei, Matvei. Hils Artur og si jeg er glad for at han har det bra. Jeg tenker på ham også. Men jeg kommer ikke. Jeg har egne planer i mai. Jeg skal til syden.” Hun nevnte ikke at hun kjøpte billettene selv, og at det ikke var Tyrkia, men Sotsji. Og at hun reiste ikke med far, men med venninne. Lena trykket “send”. Og tenkte at hun kanskje kunne være lykkelig uten ham.