Sigrun, den eldste datteren, har nettopp avsagt den endelige familiedommen. Hun har aldri giftet seg på grunn av sin tøffe natur og strenge krav til potensielle ektefeller, og nå, i trettiårene, har hun blitt en bitter antiektemannfiende en slags magevern mot menn.
«Bruden», sier hun med en fast stemme. Den yngre datteren, Elin, en litt rotete og godmodig jente, smiler anerkjennende. Moren, Marit, holder kjeft, men det mørke uttrykket i ansiktet hennes avslører at også svigerdatteren misliker henne. Hva kan hun like? Enkenes eneste sønn, familiens håp, har gått ut i Forsvaret og kommet hjem med en ny kone. Denne såkalte kona har verken foreldre, penger eller noe annet å vise til. Ingen vet om hun er oppvokst i barnehjemmet eller har flyttet inn gjennom slektningers hjelp. Tor, sønnen, sier bare: «Ikke bekymre deg, mamma, vi skal bygge vår egen formue». Så blir han kjeftet av moren: hvem har du brakt inn i familien? Kanskje hun er en tyv eller svindler hvem vet hvor mange svindlere som finnes i dag?
Siden Vanja Nikoline, den nye bruden, har flyttet inn, har hun ikke sovet en eneste natt. Hun er alltid halvt våken og venter på noen spøk fra den nyankomne svigerdatteren: når hun begynner å rotere rundt i skapene. Familiemedlemmene presser henne til å gjemme verdifulle gjenstander pelsjakker, gull og sånt. De frykter at en morgen vil alt være borte og kun rot stå igjen.
Tor blir stadig mer irritert: «Hvem fikk du med deg inn i huset? Hvor var øynene dine?»
Ingen annen løsning enn å leve videre finnes, så de begynner å bruke Vanja som en del av husstanden. Familien har en rik gård med tretti mål hage, tre små griser i fjøset, og mange fugler tallene er knapt nedslagelige. Arbeidet er uendelig, men Vanja klager ikke. Hun tar seg av grisene, lager mat, rydder i huset og prøver å glede svigermoren. Men så lenge morens hjerte er kaldt, vil alt bli feil, uansett hvor mye gull du legger på bordet.
Den første dagen etter innflyttingen sier den motvillige svigerdatteren: «Kall meg ved fornavn og mellomnavn. Det er bedre. Jeg har allerede mine egne døtre, og du vil aldri bli som dem.»
Siden da kaller Marit Vanja for «Vanja Nikoline», men hun gir aldri svigerdatteren et navn. Hun sier bare: «Det må gjøres», og lar ting skli. De lar ikke svigerdatteren slippe unna; enhver liten feil blir påpekt. En gang må Marit holde sine egne døtre i sjakk, ikke fordi hun føler med Vanja, men fordi ro i huset er viktigere enn krangler. Vanja viser seg som en arbeidsom jente; hun tar på seg alt, er ingen dvaler, og sakte men sikkert blir hun mer akseptert av moren.
Livet kunne ha roet seg, men Tor drar seg stadig etter. Hvem kan holde ut når han blir spurt om både nåværende og tidligere ekteskap fra morgen til kveld? Sigrun introduserer ham for en gammel venninne, og brudens status begynner å snu. Svigerdatterne jubler: «Nå vil den hatete bruden rydde opp!» Marit holder kjeft mens Vanja later som ingenting har skjedd, med trette øyne og en sliten holdning. Plutselig får alle to nyheter: Vanja er gravid, og Tor vil skilles fra henne.
«Det skal ikke skje», sier Marit til Tor. «Jeg har aldri matchet deg med henne.»
Men et gift par må leve sammen, så Marit sier: «Du blir snart far. Hvis du ødelegger familien, jager jeg deg ut, og du får ikke lenger bo her. Søsteren din, Sunniva, blir igjen.»
For første gang i sitt liv kaller Marit Vanja ved navn. Søstrene blir målløse. Tor blir rasende: «Jeg er en mann, jeg bestemmer selv!» Marit holder armene på hoftene og ler: «Hva slags mann er du? Du har bare bukser på. Når du får et barn, oppdrar ham og gjør ham til en verdig mann, kan du kalle deg selv en ekte mann!»
Tor drar fra huset, men Sunniva blir igjen. Snart får hun en liten jente og gir henne navnet Vilde. Når Marit får vite om dette, sier hun ingenting, men et smil kryper over leppene hennes.
Utenfor ser alt ut som før, men Tor har glemt veien hjem. Han er såret. Marit holder masken, men hun elsker barnebarnet Vilde, skjemmer henne med gaver og søtsaker. Sunniva klarer ikke å tilgi at hun mistet sønnen gjennom Vilde, men hun sier aldri et ord om det.
Ti år går. Datterne gifter seg, og i den store huset blir det bare Marit, Sunniva og Vilde som blir igjen. Tor blir rekruttert og drar med sin nye kone til Nord-Norge. En pensjonert soldat i slutten av livet begynner å besøke Sunniva med små gaver. Han er en rolig, eldre mann som har mistet sin egen ektefelle og får bo i en leilighet som hun eier, mens han selv bor i en hybel.
Han får pensjon, er en pålitelig gutt, og Sunniva liker ham, men hun vet ikke hvor hun skal plassere ham i familien. Hun forklarer ham situasjonen, ber om tilgivelse og holder ham på avstand. Soldaten, som ikke er dum, drar til Marit og sier: «Vanja Nikoline, jeg elsker Sunniva, jeg kan ikke leve uten henne.»
Marit ser ikke et eneste rynk på ansiktet.
«Elsker du henne?», sier hun. «Da flytt inn og lev sammen.»
Hun holder en kort pause og legger til: «Jeg vil ikke ha Vilde i leiligheten, men du kan bo her hos meg.»
Slik begynner de å bo sammen. Naboene prater i vei om den gale Vanja som kastet sin sønn ut, og den forvirrede bruden som ble tatt inn. Ingen bryr seg om å kritisere Vanja; hun holder seg tilbake, snakker ikke med naboene om unge mennesker, og beholder sin stolte holdning. Sunniva får en lille jente, Katarina, og Marit kan ikke holde igjen gleden over sine barnebarn, selv om hun ofte tenker: «Er hun virkelig min barnebarn?»
Men så skjer det noe uventet: Sunniva blir alvorlig syk. Ektemannen hennes gir opp og drikker. Marit, uten å si et ord, tømmer spareboken og tar Sunniva med til Oslo for behandling. Hun skaffer alle mulige medisiner og besøker utallige leger, men ingenting hjelper.
En morgen føler Sunniva seg litt bedre og ber om kyllingsuppe. Marit, glad, slår opp en kylling, plukker fjærene og lager suppen. Når hun serverer den, klarer Sunniva ikke å spise den og gråter for første gang i livet. Marit, som aldri har blitt sett gråte, gråter med henne:
«Hvorfor, kjære, forlater du meg etter at jeg har elsket deg så høyt?»
Etterpå tørker hun tårene og sier: «Ikke bekymre deg for barna, de kommer til å klare seg.»
Hun holder fortsatt hånden hans, stryker ham forsiktig og ber om tilgivelse for alt som har skjedd mellom dem.
Ti år til går. Vilde blir forlovet. Sigrun og Elin kommer tilbake, eldre og mer erfarne. Ingen av dem har fått barn. Familien samles, og Tor kommer hjem. Han har splittet seg fra sin nye kone og drikker kraftig. Når han ser hvor vakker Vilde har blitt, blir han glad, men når han hører at hun kaller sin far for en annen mann, blir han rasende og klandrer Marit: «Du lot en fremmed inn i huset! Han skal rydde opp. Jeg er faren!»
Marit svarer: «Nei, du er ikke far. Du har aldri vokst opp fra dine barnebukser til å bli en mann.»
Hun gjentar sin faste uttalelse. Tor kan ikke tåle ydmykelsen, pakker sammen tingene sine og drar videre. Vilde gifter seg, får en sønn og navngir ham Alexander til ære for sin stefar. Året før gikk Vilde bort, begravd ved siden av Sunniva.
Dermed ligger de i en rad: svigerdatter og svigermor. En liten bjørk har vokst mellom dem i vår. Ingen vet hvordan den kom der kanskje en avskjedshilsen fra Sunniva, kanskje et siste unnskyld fra Marit.
