Jeg kan nesten ikke tro det. Jeg er igjen, akkurat som for tjue år siden, og svinger rundt med deg i en vals. Husker du den siste gangen vi møttes? Det var på skoleballet i Oslo. Vi danset den samme valsen, og luften var fylt av lykke. Jeg druknet i de dype, blåblå øynene dine. Den kvelden skulle jeg egentlig fortelle deg det viktigste: at vi snart skulle bli foreldre. Da jeg kom med nyheten, ble du kjempebråkete.
Du sa sånn som om du hadde kuttet av meg med en kniv:
Det er for tidlig å tenke på sånt. Vi må vente.
Det føltes som om jeg ble slått i ansiktet med kokende vann! Jeg skjønte selv at timingen var dårlig, men hva skulle jeg gjort? Ingen ting kunne endres. Vi gikk hver til vårt, men følelsen for deg hang igjen lenge. Du knuste hjertet mitt den dagen sjelen min falt i stykker. Jeg visste at du aldri ville angre, aldri forstå eller ombestemme deg. Du var som stein og det var nettopp det jeg likte så godt med deg.
Jentene våre holdt meg oppdatert om ditt private liv. Jeg fikk vite at du var gift, hadde to voksne sønner, og var skilt. Du dukket opp på alle klassereunioner, spurte alltid hvordan det gikk med meg, men ingen av klassekameratene vet egentlig noe om meg. Jeg har aldri vært på en skolegjenforening; jeg var redd. Redd for at jeg skulle se inn i de blåblå øynene dine og forsvinne! Jeg skulle drukne og aldri komme opp igjen. Jeg var redd i omtrent ti år.
Så kom han inn i livet mitt. Jeg kastet meg inn i ekteskapet, uten å føle noe annet enn takknemlighet. Han forsto det og presset meg ikke. Han tok datteren min som sin egen. Jeg kalte henne Lykke jeg tenkte ikke på andre navn. Lykke har samme hårfarge som du, så det passer.
Mannen min elsker meg. Jeg kjenner det i hver eneste celle. Måten han handler, snakker og ser på meg sier bare én ting: han er så myk mot meg. Om fem år i vårt ekteskap oppdaget jeg at jeg faktisk hadde forelsket meg i min egen mann! Han klarte å omfavne meg med ord, ble mitt anker, fant nøkkelen til sjelen min uten at jeg merket det. Jeg gikk inn i hans dører med lettelse og forsto at ingen kan bryte inn i vår kjærlighet.
Kjærlighet redder alt, Kåre. Du elsket meg aldri, du var bare en ungdomsgalning for deg. Sånn er det nå, sånn runger minnene.
Åh, jeg snakker bare om meg selv, men hvordan går det med deg, Kåre?
Åh, Synnøve Jeg har det ikke så lett, lever litt i villrede. Det er som en hest uten reinsdyr. Sønnene er på egen hånd, de har sine greier. Jeg er alene, men jeg tenker på deg ofte
Hm Hos meg og mannen har vi tre barn. Lykke og tvillingjentene, seks år gamle. Husker du den beste vennen din, Jens Ustvedt?
Ustvedt? Selvfølgelig! Han var ikke bare min beste, men den eneste. Etter skolen brøt han kontakten. Han svarte aldri på anrop, unngikk møter Jeg vet ikke hva som skjedde med ham.
Kåre, la oss gå bort til vinduet. Se på skolegården.
Kåre så ut gjennom det åpne vinduet og klarte ikke å ta øynene fra det han så.
Jeg forstår, Synnøve. Jeg skjønner alt Hm Hvor kronglete skjebnene kan være!
Nede på skolegården stod Jens Ustvedt. Han holdt to små barn i hånden. Ved siden av ham sto en ung kvinne på omtrent tjue år, med de samme blåblå øynene som du hadde.
Farvel, Kåre! Jeg går tilbake til familien min.
Synnøve, hvorfor kom du til reunionen i år?
Jeg er ikke redd lenger, Kåre! Når jeg ser på deg, blir sjelen min stille
