Ingrid Olsdatter har plutselig blitt syk. Ingen av døtrene hennes har besøkt moren sin mens hun har vært sengeliggende. Det er bare barnebarnet Maren som har stilt opp og tatt vare på henne. Først nærmere påsken dukker døtrene opp. Som vanlig er de tilbake for å hente godbitene og alle godsakene moren har forberedt fra livet på bygda! Ingrid Olsdatter kommer ut til grinda for å møte døtrene sine.
Hva gjør dere her? sier hun kaldt.
Eldste datteren, Synnøve, blir stående overrasket.
Mamma, hva er det med deg?! utbryter hun.
Ingenting! Det er bare det, mine kjære! Jeg har solgt hele gården
Hva?! Og vi da? Døtrene skjønner ingenting.
Livet i Åshaug er kjedelig og ensformig. Så fort noe litt spennende skjer, blir det en stor begivenhet for alle på stedet.
Men det at Maren, barnebarnet til den tidligere butikksjefen på landhandelen, plutselig flytter til bygda, skaper en aldri så liten sensasjon.
Folk sier at de mest følsomme damene blir så rørt når de ser henne.
Se på Maren, sier de lokale. For ei jente! Hun har virkelig fått det til! Nå kan de andre bare misunne henne.
Det er virkelig sant, bygdas bedre borgere ser på Maren med hemmelig irritasjon, særlig når hun kommer kjørende i en skinnende, dyr SUV på de humpete grusveiene.
Hele det lille samfunnet samler seg for å få med seg dette øyeblikket.
Gamlingene tørker bort en tåre med lommetørkleet sitt.
At dette går an, helt som et eventyr om Askepott!
Det måtte bli sånn! Det er ikke uten grunn at vi alltid kalte Maren for Lille Askepott da hun var liten.
Nå har Maren full rett til å se vennlig, men overlegent ned på bygdefolket som lo åpent av henne før.
Hun får øye på bygdemusikeren Paul, vinker varmt til ham fra det åpne bilvinduet:
Paul Andersen! Så hyggelig å se deg! Hvordan er helsa?
Jo, det går bra! Maren, du må komme innom samfunnshuset på øving en dag!
Jeg lover å stikke innom, roper hun idet bilen forsvinner bak svingen, og folkemengden begynner å rusle hjemover. Paul Andersen sier med et fornøyd smil:
Flink jente, hun har kommet seg opp! Nå får vi se om helsa til enkelte her tåler det.
Gamle Astrid spør tørt:
Hvorfor sier du det, da?
Jo, du vet, Astrid, i dag kjenner nok mange misunnelsen gnage! Du vet sikkert hvordan den kan være.
Astrid vifter ham vekk og traver hjem mens hun krysser seg tre ganger. Paul lar det gli forbi; den gamle er ikke vond, bare litt brysk.
Han setter seg på benken foran samfunnshuset med et dypt sukk. At Maren er tilbake, setter i gang mange minner…
Paul var nemlig en nøkkelperson i Marens oppvekst. Mye handler om ham, både direkte og indirekte.
Jenta ble foreldreløs tidlig, moren døde da hun var barn, og faren hadde reist avgårde lenge før.
Ingen av de mange slektningene ville ta ansvar, så Maren bodde nesten to år på barnehjem.
Men så fikk Ingrid Olsdatter dårlig samvittighet, og hentet barnebarnet hjem til seg.
Folk i bygda syntes det var godt gjort av Ingrid og var fulle av lovord. Da jobbet hun fortsatt i butikken, og sjefen berømmet henne foran alle:
Skulle ønske alle var som deg, Ingrid Olsdatter!
Men ikke alle var overbevist om at det bare handlet om godhet.
Staten gir jo mye støtte nå, så den snille bestemoren vil bare ha ekstra penger. Tror dere virkelig Ingrid har et hjerte av gull? Hun er ikke nådig å ha med å gjøre!
Omdømmet hennes som butikksjef var heller ikke plettfritt; hun kunne godt finne på å jukse litt med vekta, men folk lot det gå man tok ikke oppvasken ute på bygda.
Ingrid var heller ikke kjent for å holde fred med naboene.
Det var bare sønnene og de to døtrene hun beholdt et godt forhold til. Sønnen hennes var lege på regionsykehuset, og døtrene bodde i Oslo.
Alle tre besøkte mammaen jevnlig for å fylle opp lageret hjemme.
Når det kom til mat og varer, hadde Ingrid alltid overskudd. Ingen bonde i området kunne måle seg med henne: Hun hadde dusinvis med ender og høner, noen griser i fjøset som småkranglet med geitene om maten.
For å fø alle disse dyrene, drev Ingrid to mål jord på egenhånd.
Det var ikke lett for ei eldre dame, og det var dyrt å få hjelp, så hun kom på at Maren kunne bo der gratis hjelp i gårdsarbeidet.
Denne planen delte hun en dag med barndomsvenninnen Liv, som hadde fulgt Ingrid siden skolebenken og jobbet som medhjelper i butikken.
Jeg tar hjem Maren. Hun har ikke noe i det barnehjemmet å gjøre, og folk sier jo at jeg aldri burde sendt henne dit.
Liv pleide støttet alle Ingrids utfordringer hun var totalt avhengig av henne.
Riktig tenkt, Ingrid. Jeg har jo også hørt folk mumle. Jenta er stor nå, hun kan hjelpe deg på gården.
Takk for tipset, Liv! Når jeg er på jobb, passer Maren på dyra.
Hva med skolen da? Ungene mine har så mye lekser, og så er det kor, idrett og masse aktiviteter!
Nei, noen kor eller aktiviteter får det være måte på! Jeg gir henne alltids mat det holder.
Maren var lykkelig for å flytte til bestemoren. Hun gjorde villig alt hun fikk beskjed om. Fort gikk ryktet i bygda: Skjønner dere, Ingrid lar barnebarnet gjøre alt arbeid, hun er som en Askepott!
Mange syntes synd på Maren og smalt det ut:
Ingrid, ha litt samvittighet! Jenta er så sliten og tynn!
Men Ingrid beordret dem vekk:
Ikke bland dere! Se heller til dere selv! Maren vil selv jobbe, og når hun er ferdig på skolen, skal hun til landbruksskolen!
Ingrid hadde allerede planlagt Marens liv og fremtid, men så forandret skjebnen alt.
En dag dukket en ny bestyrer opp på samfunnshuset. Unge Line hadde nettopp tatt fagbrev i kulturledelse i Bergen, og kom for å finne talenter i bygda.
Etter noen dager og flere samtaler fant hun Paul Andersen, så kom ideen om å finne en sanger til bygdas kor.
Line, vi trenger en solist! Uten solist, ingen korklang.
Jeg vet hvor vi skal lete! Ta med deg trekkspillet og kom!
At noen skulle ha audition på skolen, var nytt. Unge håpefulle stilte seg i kø. Læreren, Frøken Åsne, ba Maren gå og synge.
Ikke vær vanskelig, Maren! Du synger jo så fint!
Jenta ville helst hjem.
Frøken Åsne, jeg må gå hjem til bestemor, hun blir sint…
Jeg snakker med henne! Dette er din sjanse, Maren!
Hun fikk prøve seg. Henns publikum var som regel grisene og geitene, men nå ble hele spekteret prøvd fra lokale folketoner til pop. Hun sang med sjelen.
Line ble rørt til tårer.
For et talent! Hun er helt ekte!
Dermed måtte Ingrid la Maren slippe unna noe arbeid. Bestemoren mislikte det nå fikk barnebarnet tid til å gå rundt og synge, mente hun.
Skal jeg nå mate Maren uten at hun gjør noe? De driver henne rundt på konserter, og jeg sitter igjen med lille pensjonen min.
Men du får jo støtte for henne, sa Liv.
Ja ja, men klær, sko, alt blir dyrt! Jeg trodde hun skulle hjelpe til og tjene litt penger!
Liv rullet med øynene.
Du klager nå, men tenk om ti år kanskje hun blir en kjendis, på TV og i avisene!
Hva skal jeg med sånt?! Jeg må jo få hjelp på gården!
Liv kan knapt tro det hun hører.
Folk har rett i at du er akkurat som stemoren til Askepott! Se på jenta, hun er utslitt!
Vennskapet skrantet etter det, og Ingrid sto alene.
Maren ble fort kjent for sangen sin. Hun reiste rundt med bygdelaget og gledet budeier og bønder.
Da hun vant en sangkonkurranse i fylket, var hun en lokal stjerne, men hun forble ydmyk og tok vare på bestemoren. Da Ingrid plutselig ble alvorlig syk, satt Maren ved senga natt og dag.
Ingen døtre besøkte moren. Først nær påsken tilbake for godsaker og delikatesser.
Men denne gangen kom det kalde ord fra Ingrid:
Hvorfor er dere her?
Eldstedatteren skjønner ingenting.
Mamma, hva skjer?
Ingen ting! Jeg har solgt alt!
Men hva med oss?
Dra på butikken, kjøp det dere trenger. Jeg har ikke helse til dette mer.
Og Maren?
Ingrid mister tålmodigheten.
Maren er ikke deres hushjelp! Når jeg trengte dere, var dere ikke her. Fra nå av prioriterer jeg meg selv og min aldrende kropp.
Og Maren får gjøre det hun har talent for kanskje blir hun artist!
Søstrene reiser tomhendte. Ingrid oppsøker sin gamle venninne Liv.
Takk, venn. Du hjalp meg å innse hva jeg nesten ødela for Maren. Nå, hjelpe meg å selge kjøttet!
Kjøttet, sier du? Hva da?
Alt. Jeg beholder bare geita mi.
Og døtrene dine?
De får klare seg selv. Jeg har gjort mitt for dem…
Maren er borte fra Åshaug i mange år, men ringer stadig bestemor og sender henne penger. Livet som turnerende artist og lærer er travelt. Til slutt tar hun seg tid til å besøke hjembygda.
Fra baksetet kommer et småtrøtt spørsmål fra sønnen, Martin:
Mamma, er vi snart fremme hos oldemor?
Vi er her nå, vennen! Se, der står oldemor!
Alderen preger Ingrid, men hun hilser dem energisk og plukker opp oldebarnet i armene.
Skatten min! Jeg trodde aldri denne dagen skulle komme!
Hun gir Maren en forsiktig klem, og prøver ikke å ødelegge håret hennes.
Så deg på TV du var den peneste av alle!
Maren klemmer forsiktig tilbake.
Slutt, bestemor, jeg er jo bare ei vanlig jente.
Ikke vær beskjeden, du er blitt en ekte artist!
Uten deg og onkel Paul hadde jeg aldri blitt noe. Jeg hadde blitt Askepott for alltid!
Men husk, Maren, i eventyret forandret en fe et gresskar og tryllet frem alt men du har laget din egen fremtid!
Maren skjuler hendene som en gang bar preg av alt arbeidet, men Ingrid ser gesten.
Hun gråter stille mot skulderen til Maren og ber om unnskyldning, men barnebarnet for lengst lagt alle gamle sår bak seg.
Det viktigste for henne er at hun har en i verden å ta vare på.
