Har du slekt, får du også trøbbel sier folk i bygda. Synnøve vokste opp i en liten fjellandsby i Trøndelag og drømte fra barndommen av å flykte derfra. Hun så seg aldri som melkemorder, jordbruker eller gjeter. Så snart hun fylte seksten år, kjøper hun en billett til Oslo og lover seg selv: «Jeg kommer aldri tilbake til dette avsidesliggende stedet, uansett hva som skjer».
Hun begynner på en fagskole i hovedstaden, får en seng i et studenthjem, og etter to år får hun en jobb som kranfører på et byggeplass på Aker Brygge. Nå er det på tide å tenke på ekteskap. I helgene går Synnøve med venninnene sine til dansearrangementer i Frognerparken, hvor hun møter Kåre, en ung ingeniør som også leter etter en fremtidig kone. Det blir ingen omveier de avtaler å gifte seg på rådhuset samme måned.
Synnøve sender et brev til den avsidesliggende bygda: «Mamma, pappa, jeg gifter meg! Kom og se!» Men foreldrene kan ikke komme, for de har nettopp fått den eldste datteren gift, og det er for dyrt. Moren svarer: «Vi kommer senere og får se barnebarna».
Bryllupet blir en enkel seremonie, og hverdagen begynner. Synnøve flytter inn i den lille leiligheten på tre rom som Kåre deler med moren sin, søsteren med sønn, broren med ektefelle og seg selv. Den trange boligen er fylt av latter og konflikter, men Synnøve og Kåre er lykkelige. De får tildelt den minste rommet. Svigermoren liker svigerdatteren fordi hun er rolig, arbeidsom og ikke sier mer enn nødvendig. Svigermoren har fem barn; to av dem har flyttet ut med sine ektefeller.
Den yngste datteren, Liv, gir dem mye ekstra arbeid. Hun får et barn i fødselen, men faren forsvinner uten forklaring og etterlater kun et minne. Kåre må hente sin søster og babyen fra fødeavdelingen, og en sykepleier sier spøkefullt: «Nå skal du oppdra din nevø for resten av livet, onkel». De ler, men utfordringene fortsetter.
Etter hvert tar Kåre med seg sin nye kone, og Liv blir umiddelbart misunnelig. «Hun kom fra en ukjent plass og tok bort en gutt fra familien!» knurrer hun. Synnøve holder seg unna kranglene, lytter til svigermoren som ber henne: «Ikke vær sint på Liv. Hun er bare misunnelig og ensom, så vis henne litt medfølelse og si ingenting til Kåre».
Etter noen måneder får Synnøve og Kåre en datter, Lilly. Synnøve nyter morrollen, men Liv blir stadig mer bråkete. Konfliktene eskalerer daglig, og Synnøve, som en tiger, forsvarer barna sine med alt hun har. En dag, i en opphetet krangel, tar Kåre en strykejern og slår mot Liv. Synnøve er sjokkert; heldigvis treffer han ikke. Siden den gang har Liv vært stille.
Liv har likevel flere kjærester og overlater ofte den lille gutten sin, Dag, til Synnøve for å gå på date. Hun klager på at Dag er en byrde og klandrer ham for sin egen ensomhet. En dag roper Synnøve i sinne: «Ta deg av sønnen din! Du har en liten kriminell på gang!» Dag, som knapt er ni, er frekk mot besteforeldrene, stjeler penger og lager trøbbel på skolen.
Når foreldrene til Synnøve kommer på besøk for å se Lilly, blir de sjokkert over trengselen og de stadige krangelene. Faren sier: «Synnøve, du må flytte tilbake til farens hus, du blir gal her». Moren hvisker i øret: «Kom hjem, Vebjørn kommer ofte på besøk, han vil ta imot dere med åpne armer». Synnøve svarer: «Jeg kom til byen for å slippe å bli en bonde, men snart får Kåre en leilighet som ingeniør».
Etter tre år får Kåre en leilighet fra fabrikken han jobber på. Familien flytter inn i en ny, tom, men hjemmekoselig leilighet. Ett år senere dør Kåres mor. Liv blir grå i håret og gruer seg over sin egen hardhet. Hun besøker graven hver dag, sitter på benken i kirkegården og hvisker til seg selv, mens hun blir advart: «Ikke lukk porten, du blir fanget der». Hun svarer: «Det gjør meg likegyldig». Med tiden lindrer smerten, og livet går videre.
Liv får en ny kjæreste og planlegger å gifte seg. Hun inviterer Synnøve på besøk. De drikker te, ler, og når Synnøve skal gå, stopper Liv: «Vent, Synnøve, jeg vil be om tilgivelse. Jeg har vært misunnelig på deg. Jeg ser nå at du virkelig elsker Kåre. Du er den viktigste personen i mitt liv». Synnøve blir overrasket, smiler og sier: «Du ser vakker ut i dag, Liv». Liv kysser Synnøve på kinnet, og Synnøve går hjem med et hjerte som banker av overraskelse.
Neste morgen ringer Kåres yngre bror og melder: «Kåre, Liv våknet ikke. Hun døde i søvne». Liv var 37 år og hadde en hjertefeil. Hun blir begravd ved siden av moren i samme gravlund.
Et år etterpå legger Kåre friske blomster på Livs grav. Først var det ekte blomster, men etter hvert byttet han dem med en stor bukett av kunstige roser.
Dag, som nå er 14 år, er foreldreløs. De leter etter et hjem for ham. De finner faren hans, men han har en ny familie uten plass til sønnen. Slike slektninger vil sende ham på internat, men Kåre bestemmer: «Ingen internater! Vi har slekt, og med slekt følger ansvar. Dag skal bo hos oss». Han får foreldreansvar.
Alle puster lettet ut. «Endelig har vi gjort det rette», sier de. Kåre og Synnøve får også hjelp av nevøen i hverdagen, med alt fra småtyveri til truende oppførsel fra Dag.
Dag vokser opp, gifter seg og får to sønner: Ludvig, oppkalt etter Liv, og Kåre, etter onkelen. Familien kommenterer: «Se på ham, han har blitt så ansvarlig».
Igjen legger Kåre friske blomster på Livs grav, denne gangen fra Dags egen bukett. Historien om slekt, trøbbel og kjærlighet lever videre i den lille leiligheten i Oslo.
