Kjære dagbok,
Jeg, Frode Nilsen, har alltid vært den rolige typen på veien. Som lastebilsjåfør er jeg dyktig, pålitelig og hardtarbeidende, men jeg er ingen sosial sommerfugl. Arbeidskameratene foretrekker ofte å holde avstand, og ingen har ønsket å bli min følgesvenn. Jeg har tatt dette med ro, for det gir meg tid til å tenke. En av de andre sjåførene ga meg kallenavnet Mørke sånn ble det, og selv om jeg av og til blir kalt med dette, glemmer de mitt egentlige navn.
Denne turen var helt ordinær: en kjent rute fra Oslo til Trondheim, med en standard last. Jeg satt bak rattet, så på veien og prøvde å holde tankene på oppdraget.
Plutselig, like ved veikanten, så jeg noe røre seg i gresset. Jeg tenkte å kjøre forbi, men en uro i brystet fikk meg til å stoppe og se nærmere. Der lå en enorm stripete katt, menende som om den hadde mistet livet sitt. Katten hadde blod på pelsen, en såret pote og så ut som om den hadde kjempet mot flere farer.
Hva har du gjort deg, firbente? spurte jeg mens jeg bøyde meg over den.
Katten snufset og mjauet hvesende, som om den ville si at den ikke trengte hjelp og at jeg burde kjøre videre. Jeg forsto likevel smerten den minnet meg om den gamle katten til bestemoren min, som jeg pleide å krype inn til når jeg var liten og høre den brumme mens jeg lå på sofaen. Jeg hadde aldri mistet den, men minnet om den var fortsatt varmt.
Jeg er ingen kattelege, men dette er for alvor, sa jeg. Det er ingen hytte i nærheten, så la meg ta deg med til veterinæren.
Jeg løftet den så forsiktig som jeg kunne, og la den i baksetet. Katten vred seg en liten stund, men roet seg så. Jeg svingte av motorveien og kjørte til en liten bygd i Gudbrandsdalen, hvor jeg fant en dyreklinikk. Den eldre veterinæren så på meg med et blikk som sa «du har en heldig dag», og lot meg hoppe foran kjøen.
Du er heldig, katt, erklærte han. Vi skal rense såret, sette på gips og så er du klar for veien igjen.
Jeg spurte om det fantes et dyrasyl; han ristet på hodet. Det var ingen plass, og katten var altfor voksen til å bli tatt inn som kattunge. Katten så på oss med grønne øyne som trengte dypere forståelse, og jeg følte et ansvar knekke i meg. Jeg tok den med meg inn i rommet, og vi ventet på at behandlingen skulle bli ferdig.
Mens vi ventet, kunne jeg høre to eldre damer som småpratet ved vinduet.
Å, kjære, jeg fikk besøk av sønnen min med datteren sin i går, men han holder seg alltid unna meg, sa den ene.
Så trist! svarte den andre med medfølelse. Han er jo en ekte mann, men sånn er livet noen ganger.
Jeg lot dem snakke, for jeg hadde selv nok av livets uforutsigbare vendinger. Jeg hadde selv vært i et forhold hvor jeg lovte å bli med til graven, men jeg fikk aldri oppleve det kjærligheten svant som en fluktende vind.
Veterinæren ga meg den svake katten, nå litt bedre, og sa at jeg kunne komme tilbake om tre uker for å fjerne gipsen. Jeg takket ham, tok katten i armene og gikk tilbake til lastebilen. Jeg hadde ikke helt planlagt dette som en gave fra himmelen, men tiden presset jeg måtte levere lasten min.
Et par kilometer etterpå så jeg to skikkelser ved veikanten. En kvinne vinket desperat, og en liten jente holdt seg fast i hånden hennes.
Jeg tar ingen passasjerer! mumlet jeg. Jeg hadde alltid holdt meg til reglene.
Da hørte jeg et mjau bak meg.
Har du våknet? spurte jeg katten. Hva vil du?
Katten mjauet igjen, og jeg skjønte at den kanskje ville ha litt oppmerksomhet. Jeg tok den ut på gresset, og den fløt med halen som et tegn på tillit.
Hvor er dere på vei? ropte jeg da de kom løpende mot meg.
Kvinnen, med tårer i øynene, ba meg om å ta dem med. Det var omtrent tretti kilometer til den neste byen, og de hadde gått seg bort etter at bussen hadde gått. Jeg forklarte at jeg ikke var en taxichauffør, men hun lovte å be til Gud om jeg ville hjelpe.
Katten, nå litt skjelvende, gikk bort til jenta, strøk seg mot benet hennes, og mjauet. Jenta strøk den forsiktig, og katten begynte å male. Jeg foreslo:
Jeg kan kjøre dere videre, men dere må ta med katten. Den ser ut til å trenge et hjem.
Kvinnen, som het Åse, og datteren, Veronika, takket ivrig. Åse jobbet på en dyreklinikk i nærheten, men hadde ingen fast plass å bo. Jeg spurte om hun visste om noen som kunne ta inn en katt. Hun så ned og sa at hun ikke hadde telefon, og at mannen hennes hadde forlatt henne. Jeg ga henne telefonen min så hun kunne ringe en tante i en annen by.
Jeg kjørte dem til den lille bygda, og Åse takket meg med så mye kjærlighet at jeg nesten følte en varig varme i hjertet. Veronika klemte katten så hardt at den nesten rullet på ryggen.
Etter å ha levert dem, kjørte jeg videre med den stripete katten i baksetet. På vei tilbake møtte jeg en gruppe menn som hadde havnet i en trafikkulykke. En av dem hadde pistolen i hånden, men den ble kastet bort da en annen mann, på et øyeblikk, mistet kontrollen og ble truffet av en ukjent prosjektil som fløy som en meteor.
Katten hoppet frem på en gang, kjeftet i angriperen med klørne, mens jeg grep pistolen og ropte:
Hendene i været!
Den andre gjerningsmannen prøvde å flykte, men jeg traff ham i kjeften med håndtaket på lastebilen, tok tak i katten og hoppet inn i førersetet.
Jeg ringte politiet, og de tok de to mannene med seg etter en halvtime. En av dem sa at de hadde vært i flere slåsskamper før. En trafikkbetjent sa til meg:
Du har gjort en god gjerning, men du trenger ikke å bli helt heroisk. Du har allerede reddet en katt, og det er nok.
Jeg så på katten. Den så på meg med sine mørke øyne, som om den sa: «Du er min partner, Frode.»
Du er en heldig fyr med en sånn følgesvenn, kommenterte betjenten, og vi lo sammen.
Nyheten om lastebilsjåføren og hans modige katt spredte seg på internett, og folk roste oss. Jeg følte at noe hadde smeltet i meg, som om vinterens is hadde begynt å tine.
Etter tre uker tok jeg katten til veterinæren for å fjerne gipsen. Jeg gikk inn i klinikken og så Åse og Veronika i døren.
Å, dere er her! sa Åse med et lite smil. Jeg drømte i natt at du kom!
Jeg nikket og svarte:
Skjebnen har kanskje en plan. Jeg håper dere fortsatt er i orden.
Åse så på meg med store øyne, og katten vår mjauet høyt. Jeg følte en bølge av takknemlighet som jeg knapt kunne sette ord på.
Etter dette ble Åse og Veronika en del av livet mitt. Jeg byttet jobb og begynte å kjøre en ambulans for dyr, og katten, som vi alle kalte Mørkvingen, bor fortsatt hos oss. Han passer på Veronika og hopper gjerne opp på sofaen for å observere verden gjennom vinduet.
Livets vei er lang og kronglete, men med en lojal følgesvenn kan selv de mørkeste stunder bli lysere. Jeg har lært at det å stoppe for å hjelpe, selv når man tror man bare er en ensom lastebilsjåfør, kan føre til nye bånd som endrer livet ditt for alltid.
Dette er min lærdom: Vær villig til å strekke ut hånden eller i dette tilfellet, lasteplanen for andre, for du vet aldri hvilken katt du redder, eller hvilken ny vei den vil vise deg.
