Da jeg kom inn i mottaksrommet på Oslo universitetssykehus, var det tydelig at det var en ulykke. Det var februar, men uten snø på bakken himmelen var tung og grå som bly, og en sirene fra en ambulanse brølte i bakgrunnen.
Jeg tror de har fått inn noen ganske tungt tilskadde, sa den erfarne vaktlegen med en rolig stemme.
Døren i korridoren åpnet seg med et knirk, og flere stemmer ropte i kor:
Åpne døren, kom inn med ham!
Døren til mottaket fløy opp, og en mann kom inn med et lite barn på armene. Bak ham fulgte en kvinne som så helt bleken ut, med begge hender holdt mot hodet. Hun mumlet høylytt:
Er han i live? Er han?
Den kvelden hadde jeg vakt som kirurg, noe jeg egentlig helst vil unngå på fridager. På ukedager går alt fort, men i helgene kan alt bli langsommere og mer kaotisk. Alle spesialister var på plass laboratoriet, radiologene, og selvfølgelig oss på operasjonsavdelingen.
Mannen ropte:
Hvor skal jeg? Hjelp meg, dere er leger, dere kan
Jeg så på barnet og ble straks stivnet. For ett år siden hadde jeg en lignende vakt i desember, da snøen lå som et teppe over byen. En barnepleier fra avdelingen hadde nettopp kommet inn fra barnehagen med en liten gutt som skulle leke i snøen mens moren var på jobb. Etter to timer hadde gutten ikke kommet tilbake. Vi ropte etter ham, spurte andre avdelinger om hjelp, og lette over hele sykehuset. Sent på natten fant vi ham i en liten brønn med vann rundt, kledd i en blå jakke og en rød lue. Det var akkurat samme alder og samme klesplagg.
Hvor lenge har dere lett etter ham? spurte jeg.
Vet ikke, svarte faren, men naboene fant ham i en grøft, fortsatt i live. De ga ham munnogneserespirasjon i bilen.
Jeg fikk beskjed om å ta barnet inn på behandlingsbordet. Jeg tok av lue og åpnet jakken. Ansiktet var blått, pupillene store og svarte på lys, pulsen og pusten var borte.
Har de fjernet vannet? spurte jeg.
Jeg tror ikke det, svarte kollegaen.
Vi begynte å gi kunstig åndedrett. Jeg snudde ham på magen, trykket kraftig på ryggen med kneet, og vann strømmet ut av munnen. Så la jeg ham på bordet, ga et dypt innpust, og trykket på brystkassen tre ganger for å få hjertet til å pumpe.
Tiden var kald, men jeg håpet at hjernen fortsatt kunne overleve jeg hadde hørt om folk som ble reddet fra snøskred etter flere døgn. Klokken tikker sakte: to, tre, fem minutter, og så et lite mjaulyd fra en leketøyskatt på bordet. Plutselig ga barnet fra seg et høyt, voksenaktig sukk, som om han kjempet seg fri fra døden.
Til intensivavdelingen, han trenger kontrollerte åndedrag, sa jeg.
Er han i live? spurte moren, som hadde stått som en statue.
Vi håper det, svarte vi, og kalte inn luftambulanse med barneintensivbehandling.
De tok gutten med oss til intensivavdelingen, hvor stillheten var dyp. Lampene blinket svakt, og respiratoren jobbet hardt for å holde ham i live. De smale øynene hans blinket svakt, så jeg trodde han fortsatt var der.
Etter to timer kom spesialistene fra luftambulansen. De undersøkte ham grundig og konkluderte:
Barnet er ikke levedyktig. Hjernen har dødd etter den kliniske dødstilstanden. Slå av maskinen og vent på resultatet.
Alle i rommet ble målløse.
Vent, svarte intensivlegen, pupillene reagerer på lys, så hjernen er fortsatt aktiv.
Det spiller ingen rolle hvor lenge han har vært under vann, protesterte den andre. Vann i lungene gjør alt vanskelig.
Jeg avbrøt dem:
Vi har ingen barnekateter, men har dere en?
Vi har en, men hva får det til? spurte en av de nyankomne.
La oss prøve, sa resten i kor.
De satte forsiktig inn kateteret, og plutselig sprutet en stråle med gulaktig væske over alle som om vannet ble kastet ut av en knust flaske.
Han lever! ropte vi i kor.
Vi holder ham her i et par timer til, så slår vi av maskinen hvis han puster selv, og tar ham med hjem, sa en av legene.
Tre timer senere ble gutten, som vi nå kalte Alv, fraktet ut.
To år har gått siden den dagen. Jeg hadde nesten glemt ham, men en dag på en rolig søndag fikk jeg et besøk. En mann sto i døren, med et kjent uttrykk i ansiktet.
Kjenner du meg? spurte han.
Beklager, jeg husker ikke, var jeg behandlet av deg eller jobbet sammen?
Det er jeg, Alv, gutten vi redde.
Alv? jeg mumlet overrasket.
Ja, det er meg. Jeg vil takke deg, og jeg har noen dikt jeg vil lese for deg. Jeg har også samlet skjell fra havet og lytter til bølgene med dem.
Vet du å svømme? spurte jeg.
Så klart, pappa sa at alle må kunne svømme for å overleve, svaret jeg ga med et smil.
Nå jobber jeg som kirurg på en byklinikk i Bergen. En dag kom en høy, slank kaptein i uniform inn på kontoret mitt.
God dag, jeg er kaptein Lars Henriksen, jeg har lenge ønsket å møte deg, sa han med en dyp stemme.
Hei, jeg heter Andreas, svarte jeg og kikket på hans medisinske ID.
Vi har kjent hverandre lenge, svarte han og smilte.
Jeg så inn i hans blågrønne øyne og tenkte:
Andreas? Alv? er det virkelig du?
Ja, det er jeg. Jeg er fra militæret, og har akkurat kommet fra akademiet.
Og slik endte historien, med gamle venner som møtes igjen, og minnene om den kalde natten da vi kjempet for et lite liv i Oslo.
