Oslo, 12. desember 2025
Kjære tidligere kone! Jeg har en følelse av at dette brevet kanskje aldri vil nå deg, men jeg føler likevel at jeg må sette orden på alt som har skjedd. Alt har blitt sagt så mange ganger, men med tiden ser man tilbake på sine ungdomsår med helt andre øyne.
Det er nå tjue år siden vi offisielt ble skilt. Jeg husker den dagen som om den var i går. Dommeren ba oss om å tenke grundig før vi tok en endelig avgjørelse, siden vi hadde en tenåringsdatter på 14 år. Jeg var imidlertid bestemt: «Få oss til å gå hver vår vei så fort som mulig!» Du holdt munn, enten du var enig eller bare sto fast på ditt eget syn.
Fra den dagen opphørte «familien» å eksistere. Våre liv flyter side om side, men som to fremmede som knapt taler med hverandre. Hvorfor? Det er ingen felles historie igjen. Så kommer jeg på datteren vår, Solveig, som alltid har spurt: «Hvorfor er pappa og mamma ikke lenger sammen?» Vi har aldri hatt store krangler eller store uenigheter livet var fullt av latter, samhold og lykke.
Du har aldri sagt «jeg elsker deg» høyt, men kjærligheten din lå i blikket ditt og i handlingene dine. Du gav meg alltid uvanlige gaver med mening. Jeg husker spesielt en nyårsaften da du hengt en søt, plushengle fra en liten butikk i Bergen på juletreet. Da klokken slo tolv, sa du: «La denne lille engelen bli et tegn på vår kjærlighet». Hvert år siden har den hengt over dørkarmen, og hver årstid har engelen blitt flyttet opp på treet for å beskytte vårt lille univers. Det ser ut til at den ikke klarte å beskytte oss likevel.
Jeg falt hodestups i en storm av lidenskap. Den var mørk og altoppslukende, som en tornado som river alt i sin vei. Det føltes som en djevelsk besettelse. Min elsker var gift og hadde to døtre. Vi tråkket på alle grenser, på vegne av vår egen begjær. Mine barn, hans kone og hans barn ble kastet inn i en umulig situasjon. Vi, fortapt i synd, så ikke annet enn vår egen brann.
Et halvt år senere våknet jeg til erkjennelsen: Vi er to helt forskjellige mennesker, som «ja» og «nei». Jeg glemte hva jeg hadde gjort. Den samme marerittdrømmen kom igjen og igjen jeg prøvde å komme inn i mitt eget hus, men det var omringet av tykk, klissete gjørme som sugde meg ned. Huset ble stadig lenger unna, og jeg kjente meg fanget i en brønn av synd.
Da jeg endelig klarte å krype meg ut av den dunkle gravkammeret, hadde du allerede funnet en ny familie. Jeg forstår, men dømmer deg ikke. Alle ønsker kjærlighet, stabilitet og ro. Siden den gang har mye vann passert under broen: ungdomstid, datter, barnebarn. Det er alt som er felles mellom oss, Erik. Litt, eller?
Skjebnene våre har gått i ulike retninger. Nå nærmer vi oss nyttår, og jeg har tenkt å henge vår engel på juletreet igjen. Den har holdt seg godt, selv om vingene har løsnet.
Denne opplevelsen har lært meg at ekte kjærlighet ikke kan holdes fast med gaver eller søte symboler. Den må bygge på gjensidig respekt og ærlighet, ellers ender den i støv. Jeg tar med meg dette som en påminnelse om å velge ro og sannhet fremfor stormende lidenskap.
