Natalia kom hjem fra butikken med tunge poser i hendene. Hun var nesten fremme ved huset da hun la merke til en bil parkert ved porten. – Hvem kan det være? Jeg venter da ingen, tenkte hun. Da Natalia kom nærmere, så hun en ung mann i hagen. – Han har kommet! utbrøt hun, og løp for å klemme sønnen sin. – Mamma, vent litt. Jeg må fortelle deg noe, svarte sønnen og trakk seg litt unna. – Hva har skjedd? spurte Natalia urolig. – Du bør kanskje sette deg ned, sa Viktor stille. Natalia satte seg på benken, klar for det verste. Natalia bodde alene i en vakker norsk bygd. Mannen hennes hadde gått bort for to år siden, og den eneste sønnen, Viktor, hadde ikke vært hjemme siden han dro til Oslo for å studere etter førstegangstjenesten. Han jobbet som ingeniør på fabrikk, leide først leilighet, men nå hadde alt endret seg i livet hans. Detaljer fortalte han aldri til moren. Han kom sjelden hjem, før han fikk seg bil. Det siste året dukket han oftere opp på overraskelsesbesøk, kom med matvarer eller klær. Natalia takket nei, men han insisterte. Sist gav han henne et håndstrikket ullskjerf. Om sitt eget liv sa han lite. Alt er bra, mamma. Ikke bekymre deg, sånn lød svaret. Men gode folk pleier å fortelle. Naboen Vera hadde vært i byen. Omtankefull mor sendte med henne hjemmelaget syltetøy og sopp på glass til sønnen. Vera ringte Viktor, og de møttes i Oslo. – Åh, tante Natalia, han kom kjørende med en dame i bilen. Tok imot alt jeg hadde med og hilste så pent. Sier han kommer hjemover snart. – Hvem var damen? spurte Natalia. – Hvordan skal jeg vite det, hun satt bare i bilen. Men hun virket eldre enn ham, kanskje fem år eldre, kraftig sminket. Natalia tenkte sitt. Sønnen delte aldri noe om sitt privatliv. Kanskje hun måtte spørre ham neste gang. Og vente ble det ikke lenge. Hun kom fra butikken, og i hagen ventet sønnen – sammen med en liten gutt og bilen ved gjerdet. – Der er du! Hun gikk raskt for å klemme guttungen sin, men han trakk seg litt vekk og sa: – Hei, mamma. Dette er Jørgen. Han er som en sønn for meg nå. – Kom inn, da, ingen grunn til å stå ute. Hun dekket bordet – nykokte poteter, surkål, syltede agurker, mørt kjøtt – og Jørgen satt stille og pirket i maten uten å si et ord. Etterpå ble det te og de sendte gutten ut i hagen så de kunne snakke. – Det er slik, mamma, sa Viktor. – Jeg giftet meg i fjor med Helene, og dette er sønnen hennes. Ikke bli sint for at jeg ikke har sagt det før. Hun vil ikke møte svigermoren, etter forrige ekteskap er hun skeptisk. – Hvorfor det? Jeg er da ikke vanskelig, bare fordi jeg er fra landet? – Nei da. Hun hadde det ordentlig vondt med forrige svigermor – de kranglet stadig, og Helene forlot mannen på grunn av henne. Nå vil hun ikke høre om svigermødre. Leiligheten og bilen fikk hun, og da vi møttes, flyttet hun meg inn og vi giftet oss. – Men hvorfor har du tatt med gutten da? undret Natalia. – Nå er det sommer, Helene er gravid og skal føde i august. Det er mye for henne med Jørgen alene, jeg er på jobb hele dagen. Kan ikke du passe ham til høsten? – Selvfølgelig, hvis han har lyst å være her hos bestemor. – Hvem har spurt ham? sa han med et lite smil. Mor sier, barna gjør. Natalia var litt paff, men blandet seg ikke inn. Kjente jo ikke Helene. Guttungen var åtte, ikke så liten lenger. Og snart skulle hun kanskje få sitt eget barnebarn, en glede! Neste morgen reiste sønnen, og Jørgen satt sur ved vinduet. Natalia gikk bort og sa: – Skal vi prøve å trives sammen da, du kan kalle meg bestemor Natalia. Hvilken klasse begynner du i? – Andre, svarte han bryskt uten å se på henne. – Vil du se på hønene og kjøkkenhagen? Snart er jordbærene modne, du kan hjelpe til. – Jeg blir ikke med deg! – Hvorfor ikke? Jeg er snill, og Atos – hunden min – han er også snill, hvis du er redd for ham. – Mamma sier du er slem. Jeg skal jo ikke bli her lenge likevel. Jeg er ikke redd hunden din. Natalia sukket, men lot ham være. Tenkte Helene nok hadde hatt det tøft før, og at hun kanskje hadde fylt sønnen med fordommer. Men det skulle hun nok klare å smelte bort med tid og omsorg. Ukene gikk, og Jørgen begynte smått å gå ut i hagen. Strøk Atos, spiste bær, men hjalp ikke så mye til, og Natalia maste ikke. En dag spurte hun om han ville være med til butikken – og på veien hjem kvitret han i vei. Siden endret alt seg. Han hjalp både inne og ute, matet Atos, fant seg lekekamerater og om kvelden leste han “Robinson Crusoe” med glede og lo av Fredag, og gjenfortalte alt for bestemor, mens hun strikket og mintes sønnens barndom. I august kom Viktor igjen, glad med gledelige nyheter: Helene hadde født datteren Julia. Dagen etter skulle hun hentes hjem, og han ville fortelle om barnebarnet og høre hvordan Jørgen hadde det. – Pappa, jeg har det så fint med bestemor Natalia, jeg vil bli her lenger og besøke lillesøsteren min etter skolestart! Så ble han værende til september. Natalia sendte med gaver – babylue, sokker og et lett teppe hun hadde strikket, votter til svigerdatteren. Sønnen takket, kysset henne, trykket hånden til Jørgen som en voksen, og dro. Sommeren gikk mot slutten. En dag kom en bil og parkerte ved porten mens Jørgen lekte fotball med kamerater. Ut steg Helene med baby Julia på armen, så Viktor. Jørgen løp mot moren sin, men snublet; han gråt ikke, reiste seg og festet et groblad til skrubbsåret. Helene kysset ham, tok hånden hans og fulgte etter Viktor inn. – Har Jørgen fått løpe fritt? er det første hun sier. – Hei, Helene. Hyggelig å se deg. Det er sånn det er her, barna leker ute. Og Jørgen er meg god hjelp, både i hus og hage mens han har vært her. Natalia bøyde seg over barnebarnet – en søt, sovende engel – øynene ble våte av glede. Vertinnen bød på rykende fersk borsjtsj og hjemmelaget brød, og spurte hvordan det sto til. – Vi har kommet for å hente Jørgen, sa Helene bestemt. Snart begynner skolen. Dere må være lei ham, og han savner nok byen. Gutten reiste seg og utbrøt: – Jeg vil ikke tilbake! Jeg vil bo hos bestemor Natalia. Du løy, mamma – hun er snill! Helenes kinn ble røde. – Man snakker ikke sånn til mamma, Jørgen. Si unnskyld og gå ut en stund, bare hold deg i hagen, sa Natalia vennlig. Gutten mumlet «jeg skal ikke gjøre det igjen» og gikk ut. – Ikke bekymre deg, Helene. Han er en flott gutt, lydig og hjelpsom. Du har oppdratt ham godt. Jeg har vært kjempeglad for ham i sommer. Takk for at du lot ham komme, Viktor. Kommer han igjen, blir jeg bare glad. Da gråt babyen, og Helene løp bort til henne. Familien ble et par dager, Viktor reparerte noen småting, Helene holdt seg til datteren, Natalia laget mat, og Jørgen vekslet mellom å hjelpe far, farmor og kose med søsteren og mamma – og fortalte stadig hvor bra han hadde hatt det. Så var det tid for avskjed. Viktor sa farvel med barna, mens Helene gikk bort til Natalia, omfavnet henne og sa: – Tusen takk, mamma. Jeg husker ikke min egen, og visste ikke svigermødre kunne være sånn. Unnskyld meg. Og Viktor er verdens beste mann, han er heldig som har deg. – Nå har han deg, Helene. Og for en lykke for meg. Kom gjerne med Jørgen igjen, jeg er blitt så glad i ham. Så skiltes de, og alt ordnet seg i familien. Om vinteren tok de med Natalia hjem for å hjelpe med barna og husholdningen, og svigermor og svigerdatter ble riktig gode venner – til glede for Viktor og kvikke Jørgen.

Marianne kom gående hjem fra butikken med tunge handleposer i hendene. Hun var allerede nesten hjemme da hun så en ukjent bil stå parkert ved porten. Hvem kan det være? Jeg venter da ingen, tenkte hun. Marianne gikk nærmere huset og så en ung mann på gårdsplassen. Du har kommet! ropte hun, slapp posene og løp for å klemme sønnen sin.

Mamma, vent litt. Jeg må fortelle deg noe først, sa sønnen Anders plutselig og holdt henne litt på avstand. Hva er det som har skjedd? ble Marianne urolig. Du bør sette deg ned, svarte Anders lavt. Marianne satte seg tungt ned på benken, forberedt på dårlige nyheter.

Marianne Berg bodde alene i den vakre bygda. Ektemannen gikk bort for to år siden, og eneste sønnen Anders dro til Oslo for å studere etter militæret, og kom ikke hjem igjen etter det. Han hadde fått seg jobb som ingeniør på fabrikken, leid først en leilighet, men nå var alt så annerledes i livet hans. Detaljer hadde han aldri delt med moren.

Han kom sjelden hjem, men det endret seg litt etter at han fikk seg bil. Det siste året kom han oftere, gjerne uten å varsle, og hadde med matvarer og klær. Marianne protesterte, men han ga seg aldri. Sist hadde han gitt henne et håndstrikket ullskjerf.

Men om sitt eget liv sa han lite. Bare at alt gikk bra og hun ikke trengte å bekymre seg. Mer fikk hun ikke ut av ham. Så var det naboen, den unge Hilde, som dro til byen.

Den gode moren sendte med noen godsaker: hjemmelaget syltetøy og hermetiserte sopp. Anders sitt nummer hadde hun, så Hilde ringte ham og avtalte å møtes.

Du, Marianne, han kom kjørende med ei dame i bilen. Tok imot alt, hilste så pent, og sa han skulle komme snart, fortalte Hilde da hun var tilbake.

Hvem var den dama da? undret Marianne.

Vet ikke! Hun gikk ikke ut av bilen engang. Virket eldre enn ham, sikkert fem år eldre, litt rund, sminket.

Det fikk Marianne til å tenke. Sønnen snakket aldri om livet sitt. Neste gang måtte hun prøve å spørre.

Hun gikk med tankene sine fra butikken da hun plutselig så sønnen med en liten gutt vente på gårdsplassen.

Å, du er allerede her! Hun skyndte seg for å klemme ham, men han trakk seg litt tilbake og sa:

Hei mamma. Dette er Emil. Han er nesten som min sønn nå.

Kom inn i huset! Vi skal vel ikke stå her ute og prate.

Hun dekket fort på bordet, heldigvis var det fersk potet i kjelen enda. Surkål, sylteagurk, kokt kjøtt, mørt og saftig.

Emil satt stille ved bordet og pirket i maten uten å se opp. Etterpå fikk han gå ut på tunet, så kunne Marianne og Anders snakke litt.

Det er sånn, mamma jeg ble gift i fjor. Eller, vi er formelt registrert, jeg og Ingrid. Dette er sønnen hennes. Jeg ville ikke fortelle det, så ikke bli lei deg. Ingrid vil ikke møte svigermora si.

Hvorfor ikke? Syns hun jeg er så dårlig, eller er jeg for bygdejente for henne?

Nei, hun ble dårlig behandlet av svigermoren til sin første mann. Det ble bare bråk. Hun gikk fra mannen sin mye på grunn av det. Han døde, og svigermora også. Da var hun og sønnen igjen. Da jeg møtte henne, flyttet jeg inn og vi giftet oss. Hun vil ikke høre om svigermødre.

Men hvorfor har du tatt med Emil hit, da? spurte Marianne.

Ingrid er gravid, hun har termin i august. Det er tungt for henne med Emil, han krever tilsyn hele tiden, og jeg jobber jo. Vil du holde et øye med ham til høsten, så tar jeg ham med tilbake da?

Selvsagt vil jeg passe på ham. Men har han lyst til å være hos bestemor da?

Hun har sagt at han skal bli her. Det er ikke opp til ham.

Marianne undret seg over de ordene, men sa ikke noe. Hun kjente jo ikke denne Ingrid. Og en åtteåring i huset var jo ikke noe problem. Og snart ventet hun sin første ekte barnebarn også! En sann glede.

Neste morgen reiste Anders, og Emil ble stående mutt ved vinduet.

Hun gikk bort og sa: Skal vi prøve å finne ut av hverdagen sammen, du og jeg? Du kan bare kalle meg bestemor Marianne. Hvilken klasse begynner du i?

Tredje, svarte Emil kort, uten å snu seg.

Kom, så skal du få se hønene og hagen min. Jordbærene modnes snart, så kan du plukke bær.

Nei, jeg vil ikke.

Hvorfor ikke? Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt. Og vår Balto bjeffer ikke på deg heller, hvis det er derfor du er redd.

Mamma sa at du var slem. Jeg skal uansett ikke være her lenge. Og Balto bryr jeg meg ikke om, sa han surt.

Så det så. Men hvordan vet mammaen din det, vi har jo aldri møtt hverandre! Jaja, sitt du bare her hvis du vil. Jeg har litt å gjøre i hagen, vennen min.

Marianne forsvant ut. Hun syntes synd på gutten. Ingrid hadde tydeligvis hatt det tøft med forrige svigermor slik at hun nå unngikk dem, og kanskje til og med snakket nedsettende om andre. Men Marianne håpet at vennlighet skulle smelte han litt.

Hun gikk i gang med å luke og stelle med sine enkle dyr noen høner og ender var alt hun hadde igjen. Melk, ost og rømme kjøpte hun hos nabokona for noen kroner, og hun leverte gjerne noen egg eller bær tilbake. Sånn levde de.

Etter en uke begynte Emil å komme mer ut. Han klappet Balto eller spiste jordbær rett fra bedet. Hjelpe ville han ikke, men hun presset ham aldri. En dag skulle Marianne på butikken og spurte om han ville være med og det ville han.

På vei hjem skravlet Emil i vei. Fra da av forandret han seg. Han hjalp til i huset og ute, matet Balto selv, ble venner med naboguttene og ville knapt hjem om kvelden. Han leste til og med den gamle, slitte boka “Robinson Crusoe” som egentlig tilhørte Anders, og gjenfortalte alt for bestemor, lo av Fredag, mens hun satt og strikket. Det minte henne om Anders som barn han var likedan.

I august kom Anders. Med seg hadde han gledelige nyheter: Han og Ingrid hadde fått en datter, Julie. Dagen etter skulle de hente henne fra sykehuset, men han ville fortelle om barnebarnet og høre hvordan det gikk med Emil.

Pappa, jeg og bestemor Marianne har det kjempebra her! Kan jeg ikke få bli litt til? Jeg kan møte lillesøster når skolen begynner.

Så Emil ble til september. Marianne gav sønnen strikkede sokker, en liten lue og et lett, varmt teppe til barnebarnet, og votter til Ingrid. Anders klemte moren, ga sønnen håndtrykk som til en voksen, og reiste.

Mot slutten av august løp Emil rundt med guttene i gata og sparket ball da en bil nærmet seg huset. Alle stoppet og så. Ut steg en fyldig dame med en baby i armene, så Anders. Han hentet babyen fra Ingrid, og Emil kom løpende.

Mamma har kommet! ropte Emil, men snublet i en stein.

Han begynte ikke å gråte, bare la et groblad på kneet slik de andre guttene hadde lært ham. Ingrid kysset sønnen, tok ham i hånden og fulgte etter Anders inn.

Hvorfor løper Emil rundt uten oppsyn? spurte hun i stedet for å hilse.

Hei, min kjære. Ja, nå møtes vi. Guttene her ute springer alltid rundt og leker. Emil har vært flink, hjulpet meg i huset og hagen. Litt lek må han få.

Marianne bøyde seg over barnebarnet. Hun sov fredelig, nydelig som en liten engel, og tårene trillet i øynene hennes.

Hun serverte gjestene rømmegrøt, fersk brød og snakket med dem om hvordan det hadde gått.

Vi skal ha med Emil hjem, slo Ingrid fast. Det er snart skolestart han er vel lei av å være her, og gleder seg sikkert til byen.

Emil reiste seg opp og sa høyt: Jeg vil ikke til byen! Jeg vil være med bestemor Marianne. Du sa at hun var slem, men det stemmer ikke!

Ingrid ble rød i kinnene, og ansiktet ble stivt og såret.

Man snakker ikke slik til moren sin, Emil. Si unnskyld og gå ut og lek bare hold deg på gårdsplassen, svarte Marianne rolig.

Emil så ned, mumlet “jeg skal ikke gjøre det igjen” og gikk ut.

Ikke uro deg for ham, Ingrid. Han er en god gutt du har gjort en flott jobb. Jeg har hatt stor glede av ham i sommer. Takk for at dere lot ham komme. Han får gjerne komme hver sommer jeg blir bare glad.

Så begynte babyen å gråte og Ingrid forsvant til henne. Familien ble værende i to dager. Anders fikset litt her og der. Ingrid passet Julie, svigermor laget mat og passet husholdningen, og Emil vekslet mellom å hjelpe både far, bestemor og være hos moren og søsteren. Han repeaterte ofte hvor godt han hadde hatt det på landet.

Til slutt pakket de sammen. Anders tok farvel, ga både sønnen og datteren en klem, og gikk til bilen. Ingrid gikk bort til Marianne, ga henne en klem og sa:

Takk, mamma. Jeg husker ikke min egen mor, og hadde aldri trodd at svigermødre kunne være slik. Unnskyld meg for alt. Jeg er så glad i Anders du har oppdratt en fantastisk sønn.

Nå er han din, vennen min. For en glede. Og Emil må dere bringe tilbake jeg har blitt så glad i ham.

Slik skiltes vi. Og alt ordnet seg i familien. Mamma fikk være med dem gjennom vinteren og hjalp til både med barna og i huset. Svigermor og svigerdatter hadde bare gode ord å si om hverandre, til stor glede for både Anders og gode, hjelpsomme Emil.

Rate article
Intigue Life
Natalia kom hjem fra butikken med tunge poser i hendene. Hun var nesten fremme ved huset da hun la merke til en bil parkert ved porten. – Hvem kan det være? Jeg venter da ingen, tenkte hun. Da Natalia kom nærmere, så hun en ung mann i hagen. – Han har kommet! utbrøt hun, og løp for å klemme sønnen sin. – Mamma, vent litt. Jeg må fortelle deg noe, svarte sønnen og trakk seg litt unna. – Hva har skjedd? spurte Natalia urolig. – Du bør kanskje sette deg ned, sa Viktor stille. Natalia satte seg på benken, klar for det verste. Natalia bodde alene i en vakker norsk bygd. Mannen hennes hadde gått bort for to år siden, og den eneste sønnen, Viktor, hadde ikke vært hjemme siden han dro til Oslo for å studere etter førstegangstjenesten. Han jobbet som ingeniør på fabrikk, leide først leilighet, men nå hadde alt endret seg i livet hans. Detaljer fortalte han aldri til moren. Han kom sjelden hjem, før han fikk seg bil. Det siste året dukket han oftere opp på overraskelsesbesøk, kom med matvarer eller klær. Natalia takket nei, men han insisterte. Sist gav han henne et håndstrikket ullskjerf. Om sitt eget liv sa han lite. Alt er bra, mamma. Ikke bekymre deg, sånn lød svaret. Men gode folk pleier å fortelle. Naboen Vera hadde vært i byen. Omtankefull mor sendte med henne hjemmelaget syltetøy og sopp på glass til sønnen. Vera ringte Viktor, og de møttes i Oslo. – Åh, tante Natalia, han kom kjørende med en dame i bilen. Tok imot alt jeg hadde med og hilste så pent. Sier han kommer hjemover snart. – Hvem var damen? spurte Natalia. – Hvordan skal jeg vite det, hun satt bare i bilen. Men hun virket eldre enn ham, kanskje fem år eldre, kraftig sminket. Natalia tenkte sitt. Sønnen delte aldri noe om sitt privatliv. Kanskje hun måtte spørre ham neste gang. Og vente ble det ikke lenge. Hun kom fra butikken, og i hagen ventet sønnen – sammen med en liten gutt og bilen ved gjerdet. – Der er du! Hun gikk raskt for å klemme guttungen sin, men han trakk seg litt vekk og sa: – Hei, mamma. Dette er Jørgen. Han er som en sønn for meg nå. – Kom inn, da, ingen grunn til å stå ute. Hun dekket bordet – nykokte poteter, surkål, syltede agurker, mørt kjøtt – og Jørgen satt stille og pirket i maten uten å si et ord. Etterpå ble det te og de sendte gutten ut i hagen så de kunne snakke. – Det er slik, mamma, sa Viktor. – Jeg giftet meg i fjor med Helene, og dette er sønnen hennes. Ikke bli sint for at jeg ikke har sagt det før. Hun vil ikke møte svigermoren, etter forrige ekteskap er hun skeptisk. – Hvorfor det? Jeg er da ikke vanskelig, bare fordi jeg er fra landet? – Nei da. Hun hadde det ordentlig vondt med forrige svigermor – de kranglet stadig, og Helene forlot mannen på grunn av henne. Nå vil hun ikke høre om svigermødre. Leiligheten og bilen fikk hun, og da vi møttes, flyttet hun meg inn og vi giftet oss. – Men hvorfor har du tatt med gutten da? undret Natalia. – Nå er det sommer, Helene er gravid og skal føde i august. Det er mye for henne med Jørgen alene, jeg er på jobb hele dagen. Kan ikke du passe ham til høsten? – Selvfølgelig, hvis han har lyst å være her hos bestemor. – Hvem har spurt ham? sa han med et lite smil. Mor sier, barna gjør. Natalia var litt paff, men blandet seg ikke inn. Kjente jo ikke Helene. Guttungen var åtte, ikke så liten lenger. Og snart skulle hun kanskje få sitt eget barnebarn, en glede! Neste morgen reiste sønnen, og Jørgen satt sur ved vinduet. Natalia gikk bort og sa: – Skal vi prøve å trives sammen da, du kan kalle meg bestemor Natalia. Hvilken klasse begynner du i? – Andre, svarte han bryskt uten å se på henne. – Vil du se på hønene og kjøkkenhagen? Snart er jordbærene modne, du kan hjelpe til. – Jeg blir ikke med deg! – Hvorfor ikke? Jeg er snill, og Atos – hunden min – han er også snill, hvis du er redd for ham. – Mamma sier du er slem. Jeg skal jo ikke bli her lenge likevel. Jeg er ikke redd hunden din. Natalia sukket, men lot ham være. Tenkte Helene nok hadde hatt det tøft før, og at hun kanskje hadde fylt sønnen med fordommer. Men det skulle hun nok klare å smelte bort med tid og omsorg. Ukene gikk, og Jørgen begynte smått å gå ut i hagen. Strøk Atos, spiste bær, men hjalp ikke så mye til, og Natalia maste ikke. En dag spurte hun om han ville være med til butikken – og på veien hjem kvitret han i vei. Siden endret alt seg. Han hjalp både inne og ute, matet Atos, fant seg lekekamerater og om kvelden leste han “Robinson Crusoe” med glede og lo av Fredag, og gjenfortalte alt for bestemor, mens hun strikket og mintes sønnens barndom. I august kom Viktor igjen, glad med gledelige nyheter: Helene hadde født datteren Julia. Dagen etter skulle hun hentes hjem, og han ville fortelle om barnebarnet og høre hvordan Jørgen hadde det. – Pappa, jeg har det så fint med bestemor Natalia, jeg vil bli her lenger og besøke lillesøsteren min etter skolestart! Så ble han værende til september. Natalia sendte med gaver – babylue, sokker og et lett teppe hun hadde strikket, votter til svigerdatteren. Sønnen takket, kysset henne, trykket hånden til Jørgen som en voksen, og dro. Sommeren gikk mot slutten. En dag kom en bil og parkerte ved porten mens Jørgen lekte fotball med kamerater. Ut steg Helene med baby Julia på armen, så Viktor. Jørgen løp mot moren sin, men snublet; han gråt ikke, reiste seg og festet et groblad til skrubbsåret. Helene kysset ham, tok hånden hans og fulgte etter Viktor inn. – Har Jørgen fått løpe fritt? er det første hun sier. – Hei, Helene. Hyggelig å se deg. Det er sånn det er her, barna leker ute. Og Jørgen er meg god hjelp, både i hus og hage mens han har vært her. Natalia bøyde seg over barnebarnet – en søt, sovende engel – øynene ble våte av glede. Vertinnen bød på rykende fersk borsjtsj og hjemmelaget brød, og spurte hvordan det sto til. – Vi har kommet for å hente Jørgen, sa Helene bestemt. Snart begynner skolen. Dere må være lei ham, og han savner nok byen. Gutten reiste seg og utbrøt: – Jeg vil ikke tilbake! Jeg vil bo hos bestemor Natalia. Du løy, mamma – hun er snill! Helenes kinn ble røde. – Man snakker ikke sånn til mamma, Jørgen. Si unnskyld og gå ut en stund, bare hold deg i hagen, sa Natalia vennlig. Gutten mumlet «jeg skal ikke gjøre det igjen» og gikk ut. – Ikke bekymre deg, Helene. Han er en flott gutt, lydig og hjelpsom. Du har oppdratt ham godt. Jeg har vært kjempeglad for ham i sommer. Takk for at du lot ham komme, Viktor. Kommer han igjen, blir jeg bare glad. Da gråt babyen, og Helene løp bort til henne. Familien ble et par dager, Viktor reparerte noen småting, Helene holdt seg til datteren, Natalia laget mat, og Jørgen vekslet mellom å hjelpe far, farmor og kose med søsteren og mamma – og fortalte stadig hvor bra han hadde hatt det. Så var det tid for avskjed. Viktor sa farvel med barna, mens Helene gikk bort til Natalia, omfavnet henne og sa: – Tusen takk, mamma. Jeg husker ikke min egen, og visste ikke svigermødre kunne være sånn. Unnskyld meg. Og Viktor er verdens beste mann, han er heldig som har deg. – Nå har han deg, Helene. Og for en lykke for meg. Kom gjerne med Jørgen igjen, jeg er blitt så glad i ham. Så skiltes de, og alt ordnet seg i familien. Om vinteren tok de med Natalia hjem for å hjelpe med barna og husholdningen, og svigermor og svigerdatter ble riktig gode venner – til glede for Viktor og kvikke Jørgen.