– Kom igjen, Rødtopp, vi går vel… – mumlet Valerij, mens han justerte det hjemmesnekrede båndet av en gammel tauende. Han kneppet igjen jakka til halsen og hutret. Februar var ekstra sur i år – sludd og vind som gikk gjennom marg og bein. Rødtopp – gatehunden med solbleket rød pels og ett blindt øye – hadde vært en del av livet hans i et år allerede. Den gangen hadde Valerij, på vei hjem fra nattskiftet på fabrikken, oppdaget ham ved søppelkonteinerne: slått, sulten og med et blint venstreøye. En skarp stemme skar gjennom luften. Valerij kjente den igjen – det var Sergej, den lokale «sjefen» på rundt 25, omringet av tre tenåringer – hans «gjeng». – Vi er ute og går, svarte Valerij kort uten å se opp. – Betaler du skatt for å lufte det misfosteret? lo en av guttene. – Se så stygg den er – med det skeive øyet! En stein føk gjennom lufta og traff Rødtopp i siden. Hunden pep og trykket seg inntil foten til eieren. – Stikk av, sa Valerij lavt, men med en streng edge i stemmen. – Oi, gammer’n KuliBIN prater tilbake! Sergej kom nærmere. – Ikke glem at dette er mitt nabolag. Her går hunder kun med min tillatelse. Valerij spente seg. Han hadde lært i Forsvaret å løse problemer raskt – men det var tretti år siden. Nå var han bare en sliten pensjonert mekaniker som helst ville unngå bråk. – Kom, Rødtopp, sa han og snudde seg mot blokken. – Ja, det er like greit! ropte Sergej etter ham. – Neste gang dreper jeg virkelig det misfosteret ditt! Valerij fikk ikke sove den natta – han gikk gjennom hele scenen i hodet igjen og igjen. Neste dag falt våt snø. Han utsatte turen, men Rødtopp satt ved døra med slike bedende øyne at han måtte gi etter. – Ok, men vi tar det kjapt. De styrte unna de faste «samleplassene» – Sergejs gjeng holdt seg nok inne i drittværet. Valerij slappet av, men så stoppet Rødtopp brått ved det falleferdige fyrhuset, spisset sitt ene øre og snuste. – Hva er det, gamle venn? Hunden pep, dro i båndet mot ruinene. Det kom lyder derfra – gråt eller stønning. – Hvem er der? ropte Valerij. Ikke noe svar, bare vinden som ulte. Rødtopp dro hardt. I øyet hans lyste uro. – Hva er det der inne? Valerij bøyde seg, og da hørte han det tydelig – barnestemme: – Hjelp meg! Hjertet hans satte et slag over. Han hektet av båndet og fulgte Rødtopp inn i ruinen. Bak en murhaug i det delvis sammenraste fyrhuset lå en gutt på rundt tolv. Ansiktet var blodig, leppa sprukken, klærne fillete. – Herregud! sa Valerij, slengte seg ved siden av ham. – Hva har skjedd med deg? Onkel Valerij? Gutten åpnet såvidt øynene. – Er det deg? Valerij så nærmere – det var Andrei, nabogutten fra femte trappa. – Andrei! Hva har skjedd? – Sergej og gjengen… – Andrei hikstet. – De krevde penger fra mamma. Jeg sa jeg skulle si det til nærpolitiet. Da tok de meg… – Hvor lenge har du ligget her? – Siden morgenen… det er så kaldt… Valerij tok av seg jakken og la den rundt gutten. Rødtopp la seg tett inntil – varmet gutten med kroppen sin. – Kan du gå, Andrei? – Beinet gjør vondt… Tror det er brukket… Valerij kjente på beinet – det var brudd. Kanskje indre skader også. – Har du telefon? – De tok den… Valerij fant fram sin gamle Nokia, ringte 113. Ambulansen lovet å komme om en halvtime. – Hold ut gutten min. Det kommer leger straks. – Men hvis Sergej vet at jeg lever… – Det gjør han aldri, sa Valerij fast. – Han rører deg ikke mer. Andrei så på ham med tvil: – Men onkel Valerij, i går løp du fra dem… – Det var noe annet. Da var det bare meg og Rødtopp det handlet om. Nå… Han fullførte ikke. Hva skulle han si? At han sverget i hæren å beskytte de svake? At i Afghanistan lærte han at ekte menn aldri svikter barn i nød? Ambulansen kom før tiden. De tok med Andrei. Valerij ble stående ved fyrhuset med Rødtopp og tenke. Senere på kvelden kom Svetlana, Andreis mor – tårevåt, takknemlig, hun tryglet at hun aldri skulle glemme dette. – Valerij Ivanovitsj, sa hun gjennom gråten, – legene sa at hvis han hadde ligget ute en time til… Du reddet livet hans! – Ikke jeg, sa Valerij og klappet Rødtopp. – Det var han som fant sønnen din. – Hva gjør vi nå? – Svetlana kastet et engstelig blikk mot døra. – Sergej gir seg ikke. Politiet sier én gutts ord er ikke nok. – Det vil ordne seg, lovet Valerij, selv om han ikke visste hvordan. Natten gikk uten søvn. Tankene svirret: Hva gjør jeg? Hvordan beskytte gutten? Og hvor mange flere barn i nabolaget lider under denne banden? Svaret kom av seg selv neste morgen. Valerij tok på sin gamle paradeuniform med medaljer. Så seg selv i speilet – gammal soldat, men likevel soldat. – Kom, Rødtopp. Vi har et oppdrag. Sergejs gjeng skulket som vanlig ved nærbutikken. Da de så Valerij nærme seg i uniform, fniste de. – Hei, bestefar skal på 17. mai! ropte en av guttene. Se på helteblikket hans! Sergej reiste seg fra benken med et sleskt smil: – Pakk deg vekk, pensjonist. Din tid er forbi. – Min tid begynner nå, svarte Valerij rolig og kom nærmere. – Hva skal du her i det antrekket? – Tjene fedrelandet. Beskytte svakere mot folk som deg. Sergej lo høyt: – Hvilket fedreland, gamle gubbe? Hvilke svake? – Husker du Andrei Misin? – Hvorfor skulle jeg huske noen tapere? – Fordi han blir den siste ungen i dette nabolaget som får lide under deg. – Truer du meg, gammer’n? – Jeg advarer deg. Sergej steg frem, en kniv glitret i hånden. – Nå skal jeg vise deg hvem som styrer her! Valerij vek ikke en millimeter. Armédisiplinen satt fortsatt i ryggmargen. – Det er loven som styrer her. – Hvilken lov? – hveset Sergej og fektet med kniven. – Hvem har satt deg til det? – Samvittigheten min. Da skjedde det ingen ventet: Rødtopp, som hadde vært stille hele tiden, reiste seg med bust i nakken og knurret truende. – Og bikkja di… begynte Sergej. – Hunden min var på oppdrag i Afghanistan, avbrøt Valerij. – Minerydder. Han kjenner igjen banditter på mils avstand. Det var selvfølgelig løgn – Rødtopp var bare en gatas hund. Men Valerij sa det så overbevisende at alle trodde ham. Selv Rødtopp løftet seg stolt og blottet tennene. – Han har funnet 20 banditter – og alle overlevde, fortsatte Valerij. – Hva tror du – kan han hanskes med én junkie? Sergej rygget et skritt. Guttene bak stivnet. – Nå skal du høre her – fra i dag er det trygt her. Hver dag går jeg og hunden min runde i gårdene. Vi finner alt pakk… Resten trengte han ikke si. – Tror du du skremmer meg? Sergej prøvde å virke tøff. – Jeg ringer ett nummer… – Gjør det, nikket Valerij. – Men husk: jeg har kontakter som er langt sterkere enn dine. Jeg kjenner så mange fra tida på Østlandet – så mange skyldner jeg har i fengsel. Også dette var tøys – men sagt slik at Sergej trodde det. – De kaller meg Valerij Afghanistan, sa han til slutt. – Husk det. Og ikke rør unger mer. Han snudde og gikk. Rødtopp tuslet stolt ved siden av. Bak fløt stillheten. Tre døgn gikk. Sergej og gutta hans viste seg knapt. Valerij gikk virkelig runde hver dag. Og Rødtopp gikk med – rak i ryggen, alvorlig. Etter en uke ble Andrei skrevet ut av sykehuset. Beinet gjorde vondt, men han kunne gå. Han kom rett til Valerij. – Onkel Valerij, kan jeg være med på rundene? – Spør moren først, sa Valerij. Svetlana var bare glad for at sønnen hadde funnet et forbilde. Siden så man den merkelige trioen hver kveld – en eldre mann i uniform, en gutt og en gammel, rød hund. Barna elsket Rødtopp. Selv mødrene lot ungene klappe ham, selv om alle så han var en gatehund. Men han hadde noe – verdighet. Valerij fortalte om Forsvaret, om ekte vennskap. Guttene hørte på i andakt. En kveld spurte Andrei: – Har du noen gang vært redd? – Ja, svarte Valerij ærlig. – Også nå. – For hva? – At jeg ikke rekker frem. At jeg ikke strekker til. Andrei klappet hunden: – Når jeg blir stor, skal jeg hjelpe deg. Og jeg skal ha en like smart hund. – Det får du, smilte Valerij. Rødtopp logret. Nå visste nabolaget hvem han var. De sa: «Det er hunden til Valerij Afghanistan. Den kjenner forskjell på helter og drittsekker.» Og Rødtopp gjorde jobben sin stolt. Han var ikke lenger bare en løshund. Han var beskytter.

Kom så, Rødfot, la oss gå mumlet Valter og justerte det hjemmesnekrede båndet han hadde laget av en gammel tauende. Han kneppet jakken helt opp til halsen og rynket seg sammen. Februar det året hadde vært særlig ufyselig sludd og regn om hverandre, og vinden skar gjennom marg og bein.

Rødfot en blandingshund med blast, rødbrun pels og ett blindt øye kom inn i livet hans for omtrent ett år siden. Den gangen hadde Valter vært på vei hjem etter nattevakten på fabrikken på Tofte og sett hunden ved søppelkassene. Hunden var slått, sulten, og det venstre øyet var sløret over av grå stær.

Plutselig rev en skrikende stemme i nervene hans. Valter visste straks hvem det var Sindre Skjeivøyet, en småkriminell unggutt på rundt tjuefem. Bak ham sto tre tenåringer «gjengen» hans.

Skal du ut og lufte deg, gamle mann? ropte Sindre.

Vi går bare en tur, svarte Valter kort, blikket festet i bakken.

Betaler du båndtvangsavgift for det hespetreet eller? lo en av de unge bak Sindre. Se på ham, stakkars skakt øye og alt!

En stein kom flyvende, traff Rødfot i siden. Hunden pep og presset seg tett inntil Valters bein.

Gå din vei, sa Valter, men det var et snev av jern i stemmen.

Oi, gamle oppfinner har fått kjeften på plass! Sindre tok et skritt nærmere. Du vet du er i mitt område, ikke sant? Hundene her går på mitt gebyr.

Valter spente kroppen. I hæren hadde han lært å løse konflikter raskt og brutalt, men det var tretti år siden. Nå var han bare en sliten pensjonist, en tidligere industriarbeider, som ville unngå bråk.

Kom, Rødfot, han snudde seg mot inngangen.

Sånn skal det være! ropte Sindre etter dem. Neste gang tar vi livet av katta di, gamle!

Hele natten fikk ikke Valter sove. Han gikk om igjen gjennom hendelsen i hodet.

Neste dag lavet det ned sludd. Valter prøvde å utsette lufteturen, men Rødfot satt trofast ved døra og så på ham med et blikk så fullt av tillit at han ikke hadde hjerte til å si nei.

Greit, blir ikke lenge, sa han.

De gikk forsiktig, og ungikk de vante samlingsstedene. Det var ingen tegn til Sindres gjeng de hadde nok søkt ly for uværet.

Valter hadde akkurat slappet av, da Rødfot bråstoppet utenfor det gamle fyrhuset nede ved brygga. Han spisset det ene øret og snuste nervøst i lufta.

Hva er det, gamle venn?

Hunden begynte å klynke og trakk i båndet mot ruinen. Noe hørtes enten gråt, eller lavmælte stønn.

Halla! Er det noen der? ropte Valter.

Ingen svarte, kun vinden ulte mellom murveggene.

Rødfot trakk seg ikke. I det ene øyet hans lyste uro.

Hva er det du? Valter bøyde seg mot hunden.

Så hørte han det tydelig barnestemme:

Hjelp meg!

Hjertet hoppet et slag over. Valter slapp båndet og fulgte Rødfot inn i de kalde ruinene.

Bak en haug med murstein fant han en gutt på rundt tolv år. Ansiktet hovent og blodig, klærne filler.

Kjære vene! Valter satte seg på huk. Hva har skjedd med deg?

Onkel Valter? gutten klarte så vidt å åpne øynene. Er det deg?

Valter så nærmere. Det var Andreas Mikkelsen, sønn til naboen i tredje etasje. Den stille, sjenerte.

Andreas! Hva har skjedd?

Sindre og gutta hans, hikstet Andreas. De krevde penger av mamma, og jeg sa jeg skulle si det til politiet. Så tok de meg igjen

Hvor lenge har du ligget her?

Siden i morges. Det er så kaldt.

Valter trakk av seg jakken og la den over gutten. Rødfot krøp helt inntil og delte varmen sin.

Andreas, klarer du å stå?

Det verker i foten. Tror den er knekt.

Valter kjente forsiktig på beinet. Han nikket dystert brudd, og hvem vet hvor ille det ellers stod til.

Har du mobil?

De tok den.

Valter dro opp sin gamle Nokia og tastet 113. Ambulansen skulle være der om en halvtime.

Hold ut. Legene kommer snart.

Hva om Sindre finner ut at jeg lever? stemningen i Andreas røpet frykten. Han sa han kom til å ta meg.

Ingen skal røre deg, svarte Valter stramt. Han får aldri ta deg igjen.

Gutten så på ham med overraskelse:

Men onkel Valter, i går turte du jo ikke

Det var annerledes. Da handlet det om bare meg og Rødfot. Men nå

Han fullførte ikke. Hva skulle han si? At han for tretti år siden hadde sverget å beskytte de svakeste? At han som soldat i Libanon lærte at en mann ikke snur ryggen til barn i nød?

Ambulansen kom fortere enn lovet. Andreas ble kjørt til sykehuset. Valter ble stående med Rødfot i vinden utenfor fyrhuset, tankene kvernet i hodet.

Om kvelden banket moren til Andreas på døra Solveig Mikkelsen. Rørt og takknemlig tørket hun tårer og klemte på Valter.

Valter Johansen, hikstet hun, legene sa at hadde han ligget ute én time til Du reddet livet hans!

Ikke jeg, sa Valter og klappet Rødfot. Det var hunden som fant ham.

Hva skal vi gjøre nå? spurte Solveig med skjelvende stemme. Sindre vil ikke gi seg. Politiet sier det ikke er nok bevis, kun én gutt sitt ord teller ikke.

Det skal gå bra, lovte Valter, selv om han innerst inne ikke visste hvordan.

Natten var lang og full av uro. Valter tenkte hvordan beskytte Andreas? Og ikke bare ham hvor mange flere barn led egentlig under Sindres bande?

Løsningen kom av seg selv da det lysnet av dag.

Valter tok på seg den gamle uniformen den med medaljene han hadde fått under tjenesten. Han sto lenge foran speilet en soldat, selv om årene hadde satt sine spor.

Kom, Rødfot. Nå har vi oppdrag.

Sindres gjeng sto foran nærbutikken som vanlig. Da de så Valter kom, brøt det ut latter.

Se på gamlingen skal du på 17. mai, eller? ropte en av dem.

Sindre reiste seg, gliste:

Kom deg hjem, bestefar. Du hører fortiden til.

Fortiden starter nå, svarte Valter rolig, og gikk nærmere.

Hva vil du, i all den stasen?

Jeg skal gjøre min plikt for bygda. Beskytte de unge mot slike som deg.

Sindre lo, men latteren hang dårlig.

Andreas Mikkelsen husker du navnet?

Sindres ansikt stivnet.

Hvorfor skulle jeg huske ham?

Fordi det var det siste barnet du fikk tukte i nabolaget.

Truer du meg, gamle?

Jeg advarer.

Sindre gikk truende ett skritt frem, en brettet kniv glinset i neven.

Skal vise deg hvem som bestemmer!

Valter sto støtt, urørlig. Instinktene fra gamle dager var fremdeles der.

Her er det loven som bestemmer.

Hvilken lov? Sindre flakset med kniven. Hvem har gitt deg rett?

Samvittigheten min har det.

Da skjedde noe ingen ventet.

Rødfot, som hele tiden hadde sittet stille ved halsen hans, reiste seg. Pelsen sto rett ut, og et lavt, truende knurr steg opp fra halsen hans.

Og hunden din begynte Sindre.

Hunden min har vært med i FN-styrken, avbrøt Valter. Sporet miner og gang på gang funnet banditter, lenge før du lærte å skrive.

Det var juks, for Rødfot var bare en lodden og lojal blandingshund. Men Valter var så overbevisende at alle trodde på det. Til og med Rødfot kviknet til, rank og barsk.

Den har reddet soldater på patrulje. Tror du ikke den kan ta knekken på én narkoman?

Sindre trakk seg usikkert bakover. De andre ble stille.

Hør nå, sa Valter, og tok et steg nærmere. Fra i dag er det trygghet her i bygda. Hver dag skal jeg gå rundt og holde vakt. Hunden min sniffet opp trøbbel og bråk, og da

Setningen ble ikke fullført. Men alle forstod.

Tror du du kan skremme meg? prøvde Sindre seg. Jeg trenger bare å ringe ett nummer, så

Ring i vei, svarte Valter. Jeg har gamle kjenninger med mer makt enn du tror. Jeg kjenner til celler i Botsen som fortsatt skylder meg ei tjeneste.

Nok en bløff, men stemmen hans var sikker.

Jeg heter Valter FN, sa Valter lavt til slutt. Husk det. Og hold deg unna barna.

Han gikk målbevisst hjem, Rødfot marsjerte stolt ved siden av.

Bak ham lå det en mektig stillhet.

Tre dager gikk. Sindres bande forsvant nesten helt fra området.

Valter holdt ord hver dag gikk han sin rute rundt blokkene. Rødfot ved siden, stolt og fokusert.

Etter en uke ble Andreas utskrevet fra sykehuset. Benet gjorde fortsatt vondt, men han kunne gå, og første dagen ble han med Valter hjem.

Onkel Valter, spurte han, kan jeg hjelpe deg med vaktene? spurte Andreas litt forsiktig.

Ja, men snakk med moren din først.

Solveig samtykket gladelig hun var stolt av sønnen og trygg på Valter.

Fra den dagen så folk ofte et uvanlig følge i nabolaget en eldre mann i uniform, en gutt og en gammel, rødbrun hund.

Barna elsket Rødfot. Selv mødre som normalt ikke stolte på bikkjer, lot ungene klappe ham det var noe stolt og edelt over hunden.

Valter fortalte historier fra hæren og om ekte kameratskap. Ungene lyttet storøyd.

En kveld, på vei hjem fra runden, spurte Andreas:

Onkel Valter, har du noen gang vært redd?

Ja, svarte Valter oppriktig. Jeg er fortsatt redd, av og til.

For hva da?

For ikke å rekke frem. Ikke ha nok krefter.

Andreas strøk Rødfot over hodet:

Jeg skal hjelpe deg når jeg blir stor. Skaffer meg også en sånn hund en klok en.

Det skal du, smilte Valter. Det er jeg sikker på.

Rødfot logret bare.

I strøket visste nå alle hvem han var. De små pratet: «Det er Valter FN sin hund, han vet forskjell på helter og kjeltringer!»

Og Rødfot patruljerte trofast. For han var ikke bare en løshund mer. Han var blitt vokter.

Rate article
Intigue Life
– Kom igjen, Rødtopp, vi går vel… – mumlet Valerij, mens han justerte det hjemmesnekrede båndet av en gammel tauende. Han kneppet igjen jakka til halsen og hutret. Februar var ekstra sur i år – sludd og vind som gikk gjennom marg og bein. Rødtopp – gatehunden med solbleket rød pels og ett blindt øye – hadde vært en del av livet hans i et år allerede. Den gangen hadde Valerij, på vei hjem fra nattskiftet på fabrikken, oppdaget ham ved søppelkonteinerne: slått, sulten og med et blint venstreøye. En skarp stemme skar gjennom luften. Valerij kjente den igjen – det var Sergej, den lokale «sjefen» på rundt 25, omringet av tre tenåringer – hans «gjeng». – Vi er ute og går, svarte Valerij kort uten å se opp. – Betaler du skatt for å lufte det misfosteret? lo en av guttene. – Se så stygg den er – med det skeive øyet! En stein føk gjennom lufta og traff Rødtopp i siden. Hunden pep og trykket seg inntil foten til eieren. – Stikk av, sa Valerij lavt, men med en streng edge i stemmen. – Oi, gammer’n KuliBIN prater tilbake! Sergej kom nærmere. – Ikke glem at dette er mitt nabolag. Her går hunder kun med min tillatelse. Valerij spente seg. Han hadde lært i Forsvaret å løse problemer raskt – men det var tretti år siden. Nå var han bare en sliten pensjonert mekaniker som helst ville unngå bråk. – Kom, Rødtopp, sa han og snudde seg mot blokken. – Ja, det er like greit! ropte Sergej etter ham. – Neste gang dreper jeg virkelig det misfosteret ditt! Valerij fikk ikke sove den natta – han gikk gjennom hele scenen i hodet igjen og igjen. Neste dag falt våt snø. Han utsatte turen, men Rødtopp satt ved døra med slike bedende øyne at han måtte gi etter. – Ok, men vi tar det kjapt. De styrte unna de faste «samleplassene» – Sergejs gjeng holdt seg nok inne i drittværet. Valerij slappet av, men så stoppet Rødtopp brått ved det falleferdige fyrhuset, spisset sitt ene øre og snuste. – Hva er det, gamle venn? Hunden pep, dro i båndet mot ruinene. Det kom lyder derfra – gråt eller stønning. – Hvem er der? ropte Valerij. Ikke noe svar, bare vinden som ulte. Rødtopp dro hardt. I øyet hans lyste uro. – Hva er det der inne? Valerij bøyde seg, og da hørte han det tydelig – barnestemme: – Hjelp meg! Hjertet hans satte et slag over. Han hektet av båndet og fulgte Rødtopp inn i ruinen. Bak en murhaug i det delvis sammenraste fyrhuset lå en gutt på rundt tolv. Ansiktet var blodig, leppa sprukken, klærne fillete. – Herregud! sa Valerij, slengte seg ved siden av ham. – Hva har skjedd med deg? Onkel Valerij? Gutten åpnet såvidt øynene. – Er det deg? Valerij så nærmere – det var Andrei, nabogutten fra femte trappa. – Andrei! Hva har skjedd? – Sergej og gjengen… – Andrei hikstet. – De krevde penger fra mamma. Jeg sa jeg skulle si det til nærpolitiet. Da tok de meg… – Hvor lenge har du ligget her? – Siden morgenen… det er så kaldt… Valerij tok av seg jakken og la den rundt gutten. Rødtopp la seg tett inntil – varmet gutten med kroppen sin. – Kan du gå, Andrei? – Beinet gjør vondt… Tror det er brukket… Valerij kjente på beinet – det var brudd. Kanskje indre skader også. – Har du telefon? – De tok den… Valerij fant fram sin gamle Nokia, ringte 113. Ambulansen lovet å komme om en halvtime. – Hold ut gutten min. Det kommer leger straks. – Men hvis Sergej vet at jeg lever… – Det gjør han aldri, sa Valerij fast. – Han rører deg ikke mer. Andrei så på ham med tvil: – Men onkel Valerij, i går løp du fra dem… – Det var noe annet. Da var det bare meg og Rødtopp det handlet om. Nå… Han fullførte ikke. Hva skulle han si? At han sverget i hæren å beskytte de svake? At i Afghanistan lærte han at ekte menn aldri svikter barn i nød? Ambulansen kom før tiden. De tok med Andrei. Valerij ble stående ved fyrhuset med Rødtopp og tenke. Senere på kvelden kom Svetlana, Andreis mor – tårevåt, takknemlig, hun tryglet at hun aldri skulle glemme dette. – Valerij Ivanovitsj, sa hun gjennom gråten, – legene sa at hvis han hadde ligget ute en time til… Du reddet livet hans! – Ikke jeg, sa Valerij og klappet Rødtopp. – Det var han som fant sønnen din. – Hva gjør vi nå? – Svetlana kastet et engstelig blikk mot døra. – Sergej gir seg ikke. Politiet sier én gutts ord er ikke nok. – Det vil ordne seg, lovet Valerij, selv om han ikke visste hvordan. Natten gikk uten søvn. Tankene svirret: Hva gjør jeg? Hvordan beskytte gutten? Og hvor mange flere barn i nabolaget lider under denne banden? Svaret kom av seg selv neste morgen. Valerij tok på sin gamle paradeuniform med medaljer. Så seg selv i speilet – gammal soldat, men likevel soldat. – Kom, Rødtopp. Vi har et oppdrag. Sergejs gjeng skulket som vanlig ved nærbutikken. Da de så Valerij nærme seg i uniform, fniste de. – Hei, bestefar skal på 17. mai! ropte en av guttene. Se på helteblikket hans! Sergej reiste seg fra benken med et sleskt smil: – Pakk deg vekk, pensjonist. Din tid er forbi. – Min tid begynner nå, svarte Valerij rolig og kom nærmere. – Hva skal du her i det antrekket? – Tjene fedrelandet. Beskytte svakere mot folk som deg. Sergej lo høyt: – Hvilket fedreland, gamle gubbe? Hvilke svake? – Husker du Andrei Misin? – Hvorfor skulle jeg huske noen tapere? – Fordi han blir den siste ungen i dette nabolaget som får lide under deg. – Truer du meg, gammer’n? – Jeg advarer deg. Sergej steg frem, en kniv glitret i hånden. – Nå skal jeg vise deg hvem som styrer her! Valerij vek ikke en millimeter. Armédisiplinen satt fortsatt i ryggmargen. – Det er loven som styrer her. – Hvilken lov? – hveset Sergej og fektet med kniven. – Hvem har satt deg til det? – Samvittigheten min. Da skjedde det ingen ventet: Rødtopp, som hadde vært stille hele tiden, reiste seg med bust i nakken og knurret truende. – Og bikkja di… begynte Sergej. – Hunden min var på oppdrag i Afghanistan, avbrøt Valerij. – Minerydder. Han kjenner igjen banditter på mils avstand. Det var selvfølgelig løgn – Rødtopp var bare en gatas hund. Men Valerij sa det så overbevisende at alle trodde ham. Selv Rødtopp løftet seg stolt og blottet tennene. – Han har funnet 20 banditter – og alle overlevde, fortsatte Valerij. – Hva tror du – kan han hanskes med én junkie? Sergej rygget et skritt. Guttene bak stivnet. – Nå skal du høre her – fra i dag er det trygt her. Hver dag går jeg og hunden min runde i gårdene. Vi finner alt pakk… Resten trengte han ikke si. – Tror du du skremmer meg? Sergej prøvde å virke tøff. – Jeg ringer ett nummer… – Gjør det, nikket Valerij. – Men husk: jeg har kontakter som er langt sterkere enn dine. Jeg kjenner så mange fra tida på Østlandet – så mange skyldner jeg har i fengsel. Også dette var tøys – men sagt slik at Sergej trodde det. – De kaller meg Valerij Afghanistan, sa han til slutt. – Husk det. Og ikke rør unger mer. Han snudde og gikk. Rødtopp tuslet stolt ved siden av. Bak fløt stillheten. Tre døgn gikk. Sergej og gutta hans viste seg knapt. Valerij gikk virkelig runde hver dag. Og Rødtopp gikk med – rak i ryggen, alvorlig. Etter en uke ble Andrei skrevet ut av sykehuset. Beinet gjorde vondt, men han kunne gå. Han kom rett til Valerij. – Onkel Valerij, kan jeg være med på rundene? – Spør moren først, sa Valerij. Svetlana var bare glad for at sønnen hadde funnet et forbilde. Siden så man den merkelige trioen hver kveld – en eldre mann i uniform, en gutt og en gammel, rød hund. Barna elsket Rødtopp. Selv mødrene lot ungene klappe ham, selv om alle så han var en gatehund. Men han hadde noe – verdighet. Valerij fortalte om Forsvaret, om ekte vennskap. Guttene hørte på i andakt. En kveld spurte Andrei: – Har du noen gang vært redd? – Ja, svarte Valerij ærlig. – Også nå. – For hva? – At jeg ikke rekker frem. At jeg ikke strekker til. Andrei klappet hunden: – Når jeg blir stor, skal jeg hjelpe deg. Og jeg skal ha en like smart hund. – Det får du, smilte Valerij. Rødtopp logret. Nå visste nabolaget hvem han var. De sa: «Det er hunden til Valerij Afghanistan. Den kjenner forskjell på helter og drittsekker.» Og Rødtopp gjorde jobben sin stolt. Han var ikke lenger bare en løshund. Han var beskytter.