Du, la meg fortelle deg noe som skjedde her om dagen. Frode ba meg om bankkortet mitt på onsdag, mens vi satt og spiste frokost. Han hadde helt riktig tone bekymret, men uten noe hysteri.
Ingrid, det brenner på jobben jeg må betale et viktig firmautlegg, men mitt kort har blitt sperret i to dager. Kan du hjelpe til?
Jeg tørket hendene på kjøkkenhåndkleet, fisket opp kortet fra lommeboka og rakte det til ham. Frode snappet det til seg som om han var redd jeg skulle ombestemme meg og kysset meg lett på toppen av hodet.
Tusen takk, kjære. Du er alltid redningen min.
Altså, etter tjue års ekteskap har man lært seg å ikke stille for mange spørsmål. Jeg valgte å stole på ham. Eller late som.
Fredag kveld står jeg og stryker sengetøy da jeg hører at Frode prater i telefonen på kontoret. Døra står halvåpen. Stemmen hans er blid, ikke sånn han vanligvis snakker til meg.
Mamma, slapp av, jeg har full kontroll. Restauranten er bestilt, bord til seks, kjempefint meny, drinker og prosecco akkurat som du liker. Nei, hun vet ingenting. Hvorfor skulle hun det? Jeg sa vi bare skal feire hjemme i det stille.
Strykejernet stanset i hånden min.
Min enkle kone kommer ikke til å mistenke noe. Ho kommer jo fra en liten bygd, du husker det vel. Tjue år i byen, men fortsatt like naiv. Ja, selvfølgelig bruker jeg hennes kort. Mitt er jo sperret, men det blir virkelig et eventyr på «Diamantbrygga»! Hun tør ikke nærme seg dit, ikke bekymre deg. Får sitte hjemme og stirre på TV.
Jeg skrudde av strykejernet. Gikk ut på kjøkkenet, helte et glass vann og drakk alt i en slurk. Ingen skjelving. Bare kaldt, tomt som om noen hadde tatt ut alt som var varmt i meg.
Naiv kone… Kvinne fra landet… Kortet hennes…
Jeg satte glasset i vasken og kikket ut. Det mørknet utenfor. Kanskje han har rett, kanskje jeg virkelig bare er enkel, litt som en liten mus. Men selv små mus kan bite hvis de presses ut i et hjørne.
Lørdag morgen sperret jeg kortet mitt. Sa til banken jeg hadde mistet det, og at jeg var redd noen skulle bruke det ulovlig.
Etterpå tok jeg trikken til andre enden av Oslo, til et lite villaområde hvor jeg bodde før. Da jeg ringte på døra til Vidar, åpnet han i tøfler, løftet øyenbrynene overrasket.
Ingrid? Det var lenge siden! Kom inn, ikke bli stående der.
Vi satt på kjøkkenet hans og drakk te. Jeg forklarte alt kort, uten å overdrive. Han hørte stille på meg, ikke et ord avbrudd.
Jeg skjønner, sa han. Ingrid, husker du da familien min var i knipe og du kom med en sekk poteter til oss? Sa du hadde for mye. Men vi skjønte at det var det siste du hadde. Nå er det min tur til å hjelpe. Skal de feire på mandag kveld, sa du?
Banketten starter klokka ni. Jeg ringer deg når de har bestilt og venter på regninga. Da kommer du inn. Jeg fikser resten med servitøren.
Mandagskvelden tok jeg på meg en vinrød kjole jeg sydde for tre år siden og aldri hatt anledning til å bruke før. Håret ble stylet, sminka satt perfekt. Jeg så på meg selv i speilet. Ingen mus
Telefonen ringte halv elleve. Det var Vidar.
Nå kan du komme. Regninga er på bordet, de skal akkurat til å bruke kortet ditt.
Taxien var fremme på tjue minutter. Restauranten skrøt av store vinduer og gullinteriør. Vidar møtte meg i resepsjonen og pekte mot salen.
Tredje bordet fra vinduet.
Jeg gikk sakte inn. Det var fullt av folk, latter, glassklirring. Så, der Frode satt for enden av bordet, med moren Ragnhild ved siden av i brun dress, søstra hans, Maren, og mannen hennes. Bordet bugnet av tomme tallerkener, glass og rester av dessert.
Servitøren kom med regninga. Frode tok ikke engang en titt på summen, bare dro mitt kort rolig fra jakka og la det på brettet, som om de pengene var hans egne.
Servicen er fantastisk her, sa han høyt og så rundt på bordet. Ser du, mamma, jeg lovet deg en ekte feiring! Ikke noe stusselig, men skikkelig storslagent!
Ragnhild kneiste fornøyd med nakken og rettet på håret sitt.
Du er flink, gutten min. Dette er klasse. Ikke som enkelte, som bare syr gardiner og gjemmer seg bort.
Maren fniste lavt. Frode gliste, så stolt av seg selv.
Ja, mamma, du vet jeg stiller opp for deg. Heldigvis har jeg råd til det.
Servitøren tok kortet bort til terminalen. Trakk det én gang. Igjen. Sjekket skjermen, rynket pannen. Så kom han tilbake til bordet.
Beklager, kortet virker ikke. Det er sperret.
Frode ble helt bleik.
Hva mener du, sperret? Prøv igjen.
Jeg prøvde tre ganger. Kortet er ugyldig.
Da gikk jeg bort til bordet. Ragnhild så meg først. Ansiktet hennes stivnet.
Ingrid? sa Frode og spratt opp. Hva gjør du her?
Jeg så på ham og det eneste jeg følte var ro.
Jeg kom på festen. Den du arrangerte bak min rygg, med mitt kort. Uten meg.
Det ble stille rundt bordet, så stille at man hørte klirring fra nabobordet.
Ingrid, vent nå, dette er et misforståelse, sa Frode og rakte ut hånden. Jeg rygget.
Nei, Frode. Ingen misforståelse. Dette er løgn. Jeg hørte alt du sa til moren din på fredag. Hvert eneste ord.
Om bygdjenter. Om hvordan jeg ikke kommer til å skjønne noe og heller bare sitte hjemme og se på TV mens dere fester her.
Maren stirret ned i tallerkenen. Ragnhild nappet hardt i servietten.
Satt du og smuglyttet? bruste Frode. Driver du og spionerer?
Jeg strøk bare tøy, du ropte ut over hele huset hvor flink du syntes du hadde vært som hadde lurt kona di. Skrøt til svigermor. Dette handler ikke om smyglytting, Frode. Du regnet bare ikke med at «musa» skulle bite.
Frode forsøkte å ta seg sammen.
Greit, jeg innrømmer at jeg gjorde noe dumt. Men kan vi ikke ta dette hjemme? La oss gå nå og snakke rolig.
Nei, vi tar det her. Jeg sperret kortet på lørdag. Ga beskjed til banken at det var mistet. Fordi du tok det bak min rygg og ville bruke pengene mine på ting jeg ikke visste om. Så nå får du gjøre opp, kjære ektemann. Med kontanter.
Vidar kom sakte bort til bordet, armene i kors.
Om det blir problemer med betaling, må jeg dessverre ringe politiet. Regninga skal dekkes.
Ansiktet til Frode byttet farge fra melkehvit til ilter rød, til nesten lilla.
Ingrid, skjønner du hva du gjør? Du gjør meg til latter!
Jeg? svarte jeg rolig og smilte. Nei, Frode. Det klarte du helt fint selv. Da du bestemte deg for at kona fra bygda ikke fortjente ærlighet.
Ragnhild spratt opp og pekte på meg.
Hvordan våger du å snakke sånn til ham?! Du er ingenting! Uten Frode er du ingen!
Jeg så lenge på henne. Så svarte jeg stille:
Kanskje det. Men nå slipper jeg i hvert fall å late som. Det er mye bedre enn å være noens naive kone.
De neste tjue minuttene samlet de småpenger på bordet. Frode tømte lommeboka, Ragnhild gravde i veska si, Maren og mannen ristet ut lommer og jakker.
Det ble visklet, telt og romstert med mynter. Servitøren sto uttrykksløs og de andre gjestene kastet nysgjerrige blikk.
Jeg sto der og så mens hele illusjonen deres fasaden, alt skrytet og løgnen ramlet sammen.
Da de endelig hadde akkurat nok penger, tok jeg fram et konvolutt fra veska og la foran Frode.
Skilsmissepapirene. Les dem hjemme.
Så snudde jeg meg og gikk mot utgangen, ryggen rak, skrittene tunge, men sikre. Vidar åpnet døra og mumlet lavt:
Du er tøff, Ingrid.
Ute i den kjølige natta kjente jeg en merkelig varme i brystet. En lettelse. Frihet.
Det gikk tre måneder, så var alt i orden med skilsmissen. Frode ringte, ba om unnskyldning, men jeg tok aldri telefonen. Jeg fikk halvparten etter salget av leiligheten.
Frode forsøkte seg igjen året etter.
Ingrid, jeg gjorde en feil. Moren min bor hos meg, hun plager meg hver dag, jeg mistet jobben. Kan vi starte på nytt?
Nei, Frode.
Jeg la på og tenkte aldri mer på ham.
Noen ganger tenker jeg tilbake på den kvelden på «Diamantbrygga». Hvordan jeg gikk mot bordet, la konvolutten foran ham. Jeg skjønner nå at det ikke var slutten. Det var begynnelsen.
Senest i går traff jeg Maren på butikken. Hun snudde bare ryggen til. Jeg rakk ikke hilse engang. Det trenger jeg ikke heller. Vi lever nå i to forskjellige verdener.
Vidar stakk innom i går kveld.
Så, Ingrid, angrer du?
Jeg kikket ut vinduet. Ute var det vår, sola skinte, livet ventet.
Ikke et sekund, Vidar.
Han smilte og nikket.
Klokt sagt.
Man skal bare angre på det man ikke har gjort ikke på det man har.
