Og så skjønte hun at svigermor ikke var så ille likevel, som hun hadde trodd i alle disse årene Morgenen den trettiende desember var som alle andre på de tolv årene Nadja og Dimmen hadde bodd sammen. Alt gikk sin vante gang – han reiste tidlig på jakt og kom ikke hjem før til lunsj nyttårsaften, sønnen var hos mormor, og Nadja var igjen alene hjemme. I løpet av årene var dette blitt en vane, Dimmen var ivrig fisker og jeger, tilbrakte alle helger og ferier i skogen uansett vær, mens Nadja ventet hjemme. Men akkurat denne dagen følte hun seg uvanlig trist og ensom. Tidligere hadde hun brukt slike dager på å rydde, lage mat og småpusle hjemme. Nyttårsaften var jo først i morgen, og som hvert eneste år skulle de feire den hos svigermoren, akkurat som alltid, men i dag hadde hun ikke lyst til å gjøre noen ting, alt gikk galt. Da bestevenninnen Irene ringte, var det derfor midt i blinken. Irene, som hadde vært hennes venninne siden barndommen, var nylig skilt og likte å samle gamle venner hjemme hos seg. Denne gangen var intet unntak, hun sa: «Skal du sitte hjemme igjen alene? Kom til meg i kveld! Det blir god stemning og mange hyggelige folk, hvorfor skal du sture?» Nadja svarte ikke ja med en gang, men da kvelden kom og ensomheten vokste, bestemte hun seg for å gå likevel. Kvelden ble full av latter og gode minner, og – uten at hun helt forsto hvordan – endte hun opp med å tilbringe natten sammen med sin første kjæreste, Grisha, fra skoletiden. Dagen etter var hun fylt av skam og uro, og det første som møtte henne hjemme var Dimmens jakke – han var kommet hjem tidligere enn forventet. Panikken grep henne, for hva ville skje om han fikk vite at hun ikke hadde vært hjemme? I hodet så hun allerede for seg hvordan ekteskapet ville gå i oppløsning. I det samme ringte telefonen – det var svigermoren: «Jeg sa til Dimmen at du var hos tante Katrine i natt, for hun ble dårlig. Så ikke si noe annet, kjære!» Nadja ble paff – hun hadde aldri forventet hjelp fra svigermoren, som hun alltid hadde følt var skeptisk og kjølig mot henne siden bryllupet. Men kvelden etter, hjemme hos svigermoren, tok Nadja mot til seg og begynte å takke henne for å ha dekket over for henne. Svigermoren bare lo og sa: «Slapp av, tror du jeg ikke vet hvordan det er å leve med en mann som bare tenker på jakt og fiske? Min Petter er akkurat lik. Sånn er det, men det må ikke bli en vane, skjønner du?» Den kvelden innså Nadja at svigermoren slett ikke var så vanskelig som hun hadde trodd; tvert imot forsto hun mye mer enn hun hadde vært klar over. Dermed endte denne historien godt, og Nadja bestemte seg for aldri mer å forlate huset uten mannen igjen.

Og så skjønte hun plutselig at svigermor slett ikke var så vanskelig som hun hadde trodd alle disse årene.

Morgenen den trettiende desember startet akkurat som de omkring førti tusen tidligere. Ragnhild og Eivind har nemlig bodd sammen i tolv år, og sånn har det alltid vært: Han drar på jakt tidlig om morgenen og kommer ikke hjem før lunsj på nyttårsaften, sønnen er hos mormor, og Ragnhild sitter hjemme alene igjen.

Gjennom årenes løp har hun blitt vant til det hele. Eivind er nemlig en skikkelig sportsmann, med både fiskestang og børse, og alle helger og helligdager tilbringes på en eller annen myr i indre Østfold. Selv om det regner både småfrosker og katter, sverger han til frisk luft, mens Ragnhild sitter hjemme og venter.

Men akkurat i dag, ja, da føltes alt litt ekstra trist og ensomt. Før pleide hun å bruke slike dager på skuring og vasking, baking av rundstykker og generelt husarbeid. Nyttårsaften skulle uansett feires hos svigermor som alltid tolvte året på rad så det var liksom ikke noe nytt å glede seg til. I dag hadde hun bare ikke lyst til å gjøre noenting. Det endte stadig med at hun satt og stirret på den halvvaskede kjøkkenbenken og tenkte på alt og ingenting.

Derfor var telefonen fra bestevenninnen, Linda, virkelig kjærkommen. Linda, som hun hadde kjent siden grunnskolen, var evig optimist, skilsmisseveteran og kjent for å invitere til hyggelige sammenkomster nesten ukentlig. Og denne gangen ringte hun igjen.

Du sitter vel der hjemme og depper alene igjen, eller? Eivind har vel stukket til skogs, tenker jeg. Kom til meg i kveld, fattern vi blir en kanonbra gjeng! Hva skal du sitte der og surmule for?

Ragnhild lovet ingenting, hun hadde jo egentlig ikke tenkt å gå ut. Men da kvelden kom, og hun nesten sank ned i sofaen av alene-gråten, bestemte hun seg. Hvorfor ikke, bedre enn å sitte hjemme og snufse. Og det var jo hyggelig! Halve ungdomsskolen var der, latteren satt løst, og Ragnhild koste seg mer enn hun hadde gjort på mange år.

Og som prikken over i-en, der var Joakim, hennes første store kjærlighet. Det hele gikk sånn av seg selv, oppslukt som de ble av gamle minner og ny-gammel flørt. Før hun visste ordet av det, hadde hun havnet hjemme hos Joakim, og natten forsvant i latter, vin og god gammeldags nostalgi.

Morgenen etter våknet hun opp med verdens mest ubeleilige skamvett. Dette var jo ikke planen! Raskere enn T-banen til Majorstua var hun ute av døra, neddynket i skyldfølelse og dårlig samvittighet.

Hjemme ventet en overraskelse. Allerede i gangen så hun Eivinds ytterjakke. Han hadde kommet hjem tidligere enn vanlig selvfølgelig! Benene skalv, og hun kunne allerede se for seg skandalen som snart ville bryte ut. Hvis Eivind fikk vite at hun ikke hadde sovet hjemme, ja, da var det slutt for godt. Og hun kunne ikke klandre ham hun hadde ikke tilgitt seg selv heller, hvis det var omvendt.

Hun bannet innvendig, hvor smart går det egentlig an å være, Ragnhild?, mens hun prøvde å holde seg samlet. Så ringte hustelefonen. Det var svigermor, Ingrid.

Hør her, jeg vet ikke hva dere har surret med, men Eivind ringte meg midt på natta og fikk ikke tak i deg. Jeg sa bare at du var hos tante Berit, hun hadde blitt dårlig, og du hjalp henne. Så nå må du huske å holde deg til storyen, ikke sant?

Aldri i livet hadde Ragnhild ventet seg støtte fra Ingrid. Forholdet mellom dem hadde vært, la oss si, kjølig. De hadde aldri kranglet, men Ingrid hadde aldri lagt skjul på at hun syns Eivind giftet seg litt for tidlig, og særlig ikke med Ragnhild. De første årene bodde de under samme tak. Da de endelig fikk eget hjem, kuttet de eg en del kontakt uten dramatikk, men heller ikke med stor varme. Høytider og bursdager, ellers var det fredelig våpenstilstand.

Men nå satt Ragnhild i sofaen og følte for første gang ekte takknemlighet for sin egen svigermor. Alle senere konsekvenser, dem tok hun med knusende ro. Det viktigste var at Eivind ikke visste hvor hun hadde vært.

Senere på kvelden dro de til svigermor for å feire nyttår. Ragnhild tok mot til seg da de stod alene på kjøkkenet, og prøvde å komme med en slags tilståelse og takk. Men Ingrid bare viftet det bort:

Jaja, trodde du virkelig jeg var av stein? Tror du ikke jeg kjenner til å leve med menn som ikke ser noenting annet enn elgspor og markjordbær? Du, Pettern min hun nikket mot svigerfar har vært mer på vidda enn hjemme i 30 år. Du tror ikke det har vært irriterende? Men sånn er nå bare noen karer. Bare det ikke blir en vane for deg, så sier jeg ingenting du skjønner vel hva jeg mener?

Og Ragnhild skjønte. Hun innså også at Ingrid slett ikke var så kjip som hun trodde tvert imot, hun skjønte det meste. Så historien endte faktisk godt, og Ragnhild bestemte seg heretter, ikke et skritt ut av huset uten Eivind i hælene!

Fra nettet.