Mamma, jeg er vel ti år nå, ikke sant? utbrøt Sigurd plutselig en ettermiddag, da han kom inn døren etter skolen.
Ja vel, og hva så? svarte moren, overasket, og så undrende på sønnen.
Hva mener du med “og hva så”? Har du glemt det du og pappa lovet meg den gangen? Da jeg ble ti år?
Løfte? Hva var det vi lovet deg da?
At jeg skulle få lov til å skaffe meg en hund.
Nei! utbrøt moren fortvilet og nesten litt engstelig. Alt annet enn det! Hvis du har lyst, kan vi kjøpe deg en elektrisk sparkesykkel i stedet? Den dyreste vi finner. Men på én betingelse: at du aldri mer tar opp dette med hund.
Sånn er det altså? svarte Sigurd sårt, mens han stakk underleppa frem. Og så skal dere være de voksne… Dere som alltid maser om at vi må holde ord, men så glemmer dere det selv. Jaja…
Han trakk seg stille inn på rommet sitt, og kom ikke ut før faren var hjemme fra jobb.
Pappa, husker du hva dere lovte meg da jeg fylte ti? begynte han, men før han rakk å avslutte, stoppet faren ham.
Mamma har allerede ringt meg og sagt hva du ønsker deg! Men jeg skjønner bare ikke hvorfor du vil ha det?
Pappa, det har jo vært drømmen min å få en hund, dere vet jo det!
Vi vet, vi vet! Du har lest så mange historier om Emil og hunden Bamse, og nå vil du ha det samme. Men vet du hvor mye en rasehund koster? Mange tusen kroner!
Jeg trenger ikke en rasehund! svarte Sigurd ivrig. Jeg kan ta hvilken som helst, til og med en som er forlatt. Jeg leste nettopp på nettet om hunder som har blitt dumpet. De virker så triste.
Nei! avbrøt pappa. Hva mener du, en blandingshund? Hva skal vi med det? De er jo ikke pene! Så, Sigurd, vi gjør det slik: Vi kan vurdere å ta imot en forlatt hund, men da må den være både ung og av en ordentlig rase.
Absolutt sånn? sa Sigurd og rynket på nesen.
Ja! Faren sendte et meningsfullt blikk til moren og blunket lurt. Du må jo trene den og gå på hundeutstilling. En gammel hund får du ikke lært opp. Så hvis du finner en ung, pen og forlatt rasehund her i Oslo, da kanskje vi lar deg få hund.
Greit sukket gutten trist, for han hadde aldri sett en forlatt rasehund i byen. Men håpet lever jo alltid, så han bestemte seg for å prøve.
Søndag ringte Sigurd til kameraten sin, Olav. Etter middag startet de letingen.
De gikk nærmest halve byen rundt, til beina var såre. Men selv om det var mange fine hunder på tur langs Akerselva og i Slottsparken, var alle i bånd, med eiere.
Nå holder det, sa Sigurd utslitt. Jeg visste jo vi ikke kom til å finne noen.
Men vi kan jo besøke en hundegård neste søndag, foreslo Olav. Der har de rasehunder også, har jeg lest! Vi må bare finne adressen. Nå trenger vi å sette oss litt.
De fant en ledig benk, satte seg og drømte om hvordan de skulle finne en nydelig hund på hundegården og gå tur og trene sammen. Etter hvert reiste de seg og vandret stille mot gårdsplassen der de bodde.
Plutselig dro Olav Sigurd i jakkeermet og pekte.
Se der, Sigurd!
Sigurd kikket, og så en liten, skittenhvite valp som subbet langs fortauet og så seg forsiktig omkring.
Ekte blandingshund, konstaterte Olav, og plystret lett.
Valpen snudde seg mot lyden, og pilte glad bort mot dem. Men da det var et par meter igjen, stoppet han brått opp.
Stoler ikke på folk lenger, sa Olav lavt. Han har sikkert opplevd noe leit.
Sigurd plystret mykt, strakte ut hånda, og da han nærmet seg, rygget ikke valpen, men logret forsiktig med sitt bustete lille hale.
Kom, Sigurd, sa Olav urolig. Dette er jo ikke en rasehund. En flott hund kan få et flott navn. Denne heter bare Knappen, liksom. Så snudde Olav seg og gikk videre.
Sigurd klappet valpen litt til før han, motvillig og bedrøvet, fulgte etter. Helt ærlig: Han kunne mer enn gjerne tatt med den lille valpen hjem.
Plutselig pep det bak ham.
Sigurd stivnet, og hørte den lille hunden hyle lavt.
Olav stanset også, gløttet og hvisket:
Sigurd, kom fort! Ikke snu deg! Han ser på deg, valpen!
Hvordan da?
Som om du er den eneste han har, og nå forlater du ham. Løp!
Olav sprang av sted, men Sigurds ben nektet å røre seg. Han sto helt stille, og orket knapt å snu seg. Men da han endelig skulle ta fart, kjente han plutselig en varsom draing i buksebenet.
Han så ned der var de mørke, bedende øynene.
Da glemte Sigurd alt annet, og løftet valpen opp i armene sine og trykket den inntil brystet. Nå hadde han bestemt seg: hvis ikke mor og far sa ja, så skulle han rømme hjemmefra. Sammen med Knappen.
Men foreldrene viste seg også å ha et varmt hjerte… For neste dag, da Sigurd kom hjem fra skolen, ventet både mamma og pappa og en nyvasket, kritthvit, fornøyd Knappen på ham.




