BESTEMOR – MIN VERGENDE EN ENGEL Lena husket ikke foreldrene sine. Faren forlot moren hennes da hun var gravid, og siden hørte de aldri noe mer fra ham. Moren gikk bort da Lena bare var ett år gammel, kreften kom som lyn fra klar himmel og sluknet henne raskt. Lena ble oppdratt av mormor Dusja, morens mor. Mormor hadde mistet mannen sin i ung alder og viet hele livet sitt til datteren og barnebarnet. Helt fra starten var det et nært, åndelig bånd mellom Lena og mormoren. Mormor Dusja forsto alltid umiddelbart hva Lenusjka ville, og det var alltid full forståelse mellom dem. Alle var glade i mormor Dusja, fra naboene til lærerne på skolen. Hun stilte ofte opp på foreldremøter med en kurv hjemmebakte boller – “det er da ikke meningen at folk skal sitte sultne etter en lang arbeidsdag.” Hun snakket aldri stygt om noen, var aldri med på sladder, og mange kom til henne for råd. Lena var lykkelig som hadde en slik bestemor. Lenas kjærlighetsliv gikk derimot ikke på skinner. Skole, universitet, jobb – alltid på farten, alltid noe som skulle gjøres. Det hadde vært gutter, men ingen som virkelig var den rette. Mormor Dusja bekymret seg ofte på hennes vegne: – Altså, Aljona, skal du gå og være ugift evig, er det ingen ordentlig mann til deg, du som er så flott og smart? Lena pleide å spøke det bort, men innerst inne visste hun at det kanskje var på tide å finne seg en familie – hun var jo tross alt 30 år. Mormoren gikk plutselig bort. Hun bare våknet ikke en morgen, hjertet stoppet mens hun sov. Lena var helt ute av seg – hun kunne ikke tro det som hadde skjedd. Hun gikk fortsatt på jobb og i butikken, men alt gikk på autopilot. Nå var det bare katten Musja som ventet på henne hjemme. Lena kjente seg veldig ensom. En dag satt hun på toget og leste en bok. En mann, rundt 40, velstelt og hyggelig å se på, satte seg rett overfor henne. Han studerte henne grundig, men på en eller annen måte syntes Lena det bare var hyggelig. De begynte å snakke om bøker – noe Lena kunne snakke om i timesvis. “Akkurat som på film,” tenkte hun. Da hun skulle av, hadde hun egentlig ikke lyst til å gå hjem. Alexei, som han het, inviterte henne på kafé, og Lena takket ja. Derfra fulgte et eventyrlig og halsbrekkende forhold. De snakket sammen hver dag og møttes når de rakk. Alexei var ofte opptatt på jobb. Hun visste ikke så mye om ham – han unngikk emner om fortid, familie og karriere. Men Lena brydde seg ikke – for første gang var hun lykkelig sammen med en mann. En helg inviterte Alexei henne ut på restaurant, og det var tydelig at det skulle skje noe spesielt. Lena forsto at han kom til å fri, og hun var i ekstase – endelig skulle hun få ektemann, barn og egen familie! Bare synd at mormor ikke fikk oppleve det. Senere på kvelden, mens hun lå på sofaen og grublet over hva hun skulle ha på seg til den store dagen, åpnet hun handleappen på mobilen for å lete etter antrekk – og sovnet. Da drømte hun at mormor kom inn i rommet sitt, i sin yndlingskjole, satte seg på sofaen og strøk henne over hodet. Lena ble både overrasket og glad. – Mormor, du er jo borte, hvordan kan du være her? – Jeg, Aljona, har aldri vært langt unna. Jeg er alltid her hos deg, ser og hører alt. Du bare ser meg ikke. Jeg må advare deg – ikke gå videre med han der. Han er ikke en god mann. Stol på mormoren din. Så forsvant mormor i løse luften. Lena våknet opp, forvirret, og prøvde å overbevise seg selv om at det bare var en drøm. Men uroen i hjertet hennes forsvant ikke mens hun fortsatte å lete etter kjole. Hvorfor sa mormor det? Hun kjente jo ikke Alexei. Omsider sovnet Lena igjen, urolig og forvirret. “Dagen D” nærmet seg, men antrekket fant hun aldri helt ut av, og mormors ord sirklet konstant i hodet. Hun trodde ikke på drømmer, de hadde aldri sagt henne noe før. Men hun og mormor hadde hatt en sterk åndelig kontakt, kanskje mormor virkelig visste mer enn hun kunne forstå? Lørdag kom, og Lena dukket opp i en gammel kjole på restauranten. Hun var i dårlig humør, noe Alexei la raskt merke til. – Er det noe galt, kjære? – Nei, nei, alt er bare bra. Han latet som han trodde henne, forsøkte å muntre henne opp med vitser og oppmerksomhet. På slutten av kvelden gikk han ned på kne, akkurat som i filmene, og overrakte en liten eske med ring. Lena ble svimmel, fikk sus i ørene, og plutselig så hun mormor stirre inn gjennom vinduet. Hun bare sto der og så på henne. Lena tok det som et tegn: – Beklager Alexei, jeg kan ikke… – Hvorfor ikke, hva har jeg gjort galt? – Ingenting. Men jeg har alltid stolt på mormor. Så løp hun ut. Han tok henne igjen ute, full av raseri, og ristet og ropte til henne: – Så du vil ikke? Greit, sitt der med pusen din, ingen vil ha deg! Og så forsvant han. Lena var i sjokk. Dette var den “elskede Alexei”, så klok, belest og kjærlig? Dette skulle liksom bli far til barna hennes… Dagen etter gikk hun til klassekameraten André, nå leder i Kriminalpoliti, og ba ham sjekke Alexei. Dagen etter ringte André: – Lena, jeg har dårlige nyheter… Din Alexei er en svindler, kjent for å gifte seg med enslige damer, få dem til å skrive over leiligheter og ta opp lån, før han kaster dem ut og stikker av. Han er dømt for dette flere ganger. Du hadde flaks som kom deg unna i tide. Hvordan kunne mormor vite dette? Mirakuløst, rett og slett. Takk, kjære mormor, for at du passer på meg og vernet meg fra ulykke. Lena gikk innom butikken, handlet inn til seg selv og katten Musja før hun dro hjem – trygg på at hun aldri var helt alene, mormor var alltid med henne… Folk sier at sjelene til våre kjære våker over oss og blir våre skytsengler, som beskytter oss mot sorg og skade. Man har lyst til å tro at det faktisk er sant…

BESTEMOR EN SKYTSENGEL

Foreldrene til Ingrid husket hun ikke. Faren forlot moren mens hun var gravid, og etterpå visste ingen hvor han ble av. Moren døde da Ingrid bare var ett år gammel. Kreft kom som lyn fra klar himmel, og snart var det ingen mamma igjen.

Det var mormoren, Bestemor Åse, som tok seg av Ingrid. Åse hadde selv mistet mannen sin tidlig, og hele livet sitt viet hun til datteren og barnebarnet sitt. Fra første stund hadde Ingrid og bestemor en helt spesiell og nær kontakt. Bestemor skjønte alltid hva Ingrid trengte, og de hadde et unikt bånd og full forståelse.

Alle var glade i Bestemor Åse både naboer og lærere på skolen. Når det var foreldremøter, kom hun ofte med en kurv nystekte boller det var da ikke meningen folk skulle sitte sultne, slitne etter en lang arbeidsdag! Hun sladret aldri, snakket ikke stygt om noen, og folk kom ofte til henne for råd. Ingrid følte seg heldig som hadde en sånn varm og snill bestemor.

Ingrid selv hadde aldri lykkes i kjærlighet. Skole, universitet, jobb det gikk i ett, hele tiden noe hun måtte rekke. Hun hadde hatt kjærester, men ingen det ble alvor med. Bestemor Åse bekymret seg for henne.
Ja, Ingrid-jenta mi, hvorfor går du fortsatt alene? Er det virkelig ikke én ordentlig gutt der ute, du som er så vakker og flink, da? Ingrid bare lo det bort, men innerst inne visste hun at det var på tide å tenke på å stifte egen familie nå som hun hadde rundet 30.

Så, plutselig en dag, ble verden stille. Bestemor Åse bare våknet ikke. Hjertet stoppet mens hun sov. Ingrid gikk som i en tåke, nektet å tro det som hadde skjedd. Hun gikk fortsatt på jobb og handlet mat på butikken, men alt gikk på autopilot. Hjemme ventet bare katten Måns på henne. Ensomheten var tung.

En kveld satt hun på lokaltoget mot Lillestrøm og leste i en roman. Overfor henne satte det seg en mann, kanskje førti år gammel, pent kledd og med et vennlig smil. Han betraktet henne nøye, og for en gangs skyld syntes Ingrid det var hyggelig. De begynte å snakke om bøker, et tema hun kunne diskutere i timesvis.

Akkurat som i en film, tenkte Ingrid i det hun egentlig skulle av, men hadde ikke lyst til å gå hjem. Mannen, som het Eirik, inviterte henne på kafé. Det sa hun ja til, og snart var de i gang med et forhold som tok fullstendig av. De ringte hver dag, skrev meldinger, men møttes sjeldnere, for Eirik var ofte opptatt med jobb. Han snakket aldri om fortiden sin, familie eller arbeid, men det gjorde ingenting. For første gang i livet følte Ingrid seg lykkelig med en mann.

En dag inviterte han henne ut på restaurant en lørdag, og Ingrid skjønte at noe viktig skulle skje. Han hintet til at denne kvelden ville være spesiell. I hodet hennes begynte tankene å surre endelig, nå kommer jeg kanskje til å få familie og barn, det jeg alltid har drømt om. Tenk om bestemor hadde fått oppleve dette.

Samme kveld, da hun lå på sofaen og vurderte hva hun skulle ha på seg til denne viktige anledningen, begynte hun å se etter kjoler på en norsk nettbutikk. Så slumret hun inn.

I drømmen gikk døra opp, og der kom bestemor inn i sin favorittkjole, satte seg rolig på siden av sofaen og strøk Ingrid lett over håret. Ingrid ble både lettet og overrasket:
Men bestemor, du er jo borte, hvordan har du kommet hit?
Vet du, jenta mi, jeg har alltid vært her. Jeg ser og hører alt, selv om du ikke ser meg. Jeg vil advare deg ikke gå videre med denne mannen. Han er ikke god. Hør på bestemor, sa hun, før hun forsvant like stille som hun kom.

Ingrid våknet brått og satte seg opp, forvirret. Nyss hadde hun sett og kjent bestemor og nå var hun borte. Hun forstod da at det «bare» hadde vært en drøm, men uroen forsvant ikke. Hvorfor hadde bestemor sagt noe slikt om Eirik? Hun visste jo ingenting om ham. Etter hvert sovnet Ingrid på nytt, uten å ha funnet noen kjole.

Dagen nærmet seg. Ingrid klarte aldri å bestemme seg for hva hun skulle ha på seg, og bestemorens ord surret i hodet. Hun hadde aldri trodd på drømmer, men bestemor og hun hadde jo alltid hatt en spesiell kontakt… tenk om bestemor faktisk ser henne fra et annet sted.

Så kom lørdagen. Ingrid tok på seg en gammel kjole og dro til restauranten. Hun følte seg ikke i det hele tatt klar, og Eirik merket det med én gang.
Er det noe galt, kjære? spurte han.
Neida, det går fint, svarte Ingrid.
Eirik smilte og pratet i vei, forsøkte å bløtlegge stemningen med morsomheter. Mot slutten av måltidet, som tatt ut av en film, gikk han ned på kne og åpnet en eske med ring.

Plutselig svartner det for Ingrid. Ørene durer, og i det hun ser mot vinduet, står bestemor der stille som en skygge. Ingrid skjønner umiddelbart at dette er et tegn.
Unnskyld, Eirik, jeg kan ikke… Hvorfor, hva har jeg gjort galt? Ingenting, men jeg har alltid stolt på bestemor, svarte hun, og løp ut i natten. Eirik kom etter, rød av raseri. Han grep henne hardt i armen og ropte: Så, du vil ikke gifte deg med meg, din utakknemlige røy? Ja, da får du sitte der ensom med katten din Måns, ingen andre har bruk for deg, gamle høne! Deretter forsvant han.

Ingrid stod igjen i sjokk. Var dette virkelig hennes kjære Eirik, han smarte, trygge og varme? Var dette mannen og familien hun hadde drømt om?

Dagen etter oppsøkte hun barndomsvennen Martin på politikontoret, der han jobbet som etterforskningsleder. Hun la frem bilde og informasjon og ba ham sjekke opp Eirik.

Martin ringte neste dag. Ingrid, dette er vondt å si Men Eirik, han er svindler og bedrager. Han oppsøker enslige kvinner, gifter seg med dem, får dem til å skrive leiligheter over på seg eller ta opp store lån, og kaster dem så ut. Han har vært dømt for dette flere ganger allerede. Du var heldig som rakk å trekke deg ut.

Ingrid var lamslått. Hvordan kunne bestemor vite dette? Det var ufattelig. Hun takket for hjelpen inni seg takk for at du ikke forlater meg, bestemor, og for at du passer på.

Ingrid gikk innom nærbutikken, kjøpte litt mat og i tillegg noe snacks til Måns, og dro hjem med lett hjerte, med vissheten om at hun aldri er helt alene for bestemor er alltid der og våker.

Folk sier at de vi har mistet kan bli våre skytsengler, som vokter oss og beskytter oss mot vondt og ulykker…
Man skulle gjerne tro at det faktisk er sånn.