– «Ludka, har du blitt gal på dine gamle dager? Barnebarna dine går jo allerede på skolen, hva slags bryllup er dette?» – Slik reagerte søsteren min da jeg fortalte at jeg skulle gifte meg. Men hvorfor vente? Om én uke gifter Tollef og jeg oss, tenkte jeg, det måtte jeg fortelle søsteren min. Klart hun ikke kommer på feiringen, vi bor på hver vår kant av landet. Dessuten – store sammenkomster med «Kysset!»-rop i en alder av 60 år har jeg ingen planer om. Vi gifter oss stille og rolig, og feirer bare oss to. Jeg kunne latt være å gifte meg, men Tollef insisterer. Han er gentleman tvers igjennom: holder opp døren, tilbyr armen når jeg går ut av bilen, hjelper meg på med kåpen. Nei, uten ekteskap vil han ikke leve. Han sa rett ut: «Hva tror du jeg er, guttunge? Jeg vil ha et seriøst forhold.» Og for meg er han faktisk en guttunge, selv med grått hår. På jobb blir han respektert, tiltalt med etternavn, men når han ser meg, blir han som førti år yngre. Løfter meg opp midt på gata og snurrer meg rundt. Jeg blir både glad og flau. Sier: «Folk ser på, de kommer til å le.» Han bare: «Hvilket folk? Jeg ser ingen andre enn deg.» Når vi er sammen, føles det virkelig som om bare vi to eksisterer i hele verden. Men jeg har en søster jeg må fortelle alt til. Jeg var redd for at Tanja kom til å dømme meg som så mange andre, men jeg trengte aller mest støtten hennes. Til slutt tok jeg mot til meg og ringte. «Ludmila da, nå har du klikket helt! Det er bare ett år siden du gravla Viktor, og nå har du funnet en ny?!» Jeg visste jeg kom til å overraske henne, men at min avdøde mann var grunnen til hennes indignasjon, hadde jeg ikke sett for meg. «Tanja, jeg husker, men hvem bestemmer disse reglene? Kan du nevne et tall? Når kan jeg bli lykkelig igjen uten å bli dømt?» Hun tenkte seg om: «Man bør vel vente minst fem år. For anstendighetens skyld.» «Så jeg skal si til Tollef: beklager, kom tilbake om fem år, jeg skal være i sorg så lenge?» Tanja sa ikke noe. «Hva hjelper det? Tror du ingen dømmer oss om fem år? Det vil alltid finnes folk som har noe å si, men det bryr jeg meg ikke om. Din mening betyr, og hvis du insisterer, så dropper jeg bryllupet.» «Du, gjør som du vil – gift dere i dag om dere vil! Bare vit at jeg ikke forstår deg og ikke støtter deg. Du har alltid vært litt original, men at du skulle bli så sprø til alderdommen, hadde jeg ikke trodd. Vær litt rimelig, vent i hvert fall et år til.» Men jeg ga meg ikke. «Hva om Tollef og jeg bare har ett år igjen å leve?» Tanja sniffet. «Gjør som du vil, da. Jeg forstår at alle ønsker å være lykkelige, men du har jo levd et helt liv med lykke allerede…» Jeg lo. «Tanja, mener du det? Trodde du virkelig jeg alltid var lykkelig? Jeg var som en arbeidshest, visste ikke at man faktisk kan ha det fint – at livet kan være til glede!» Viktor var en god mann, vi oppdro to døtre og har fem barnebarn. Han lærte oss at familien er viktigst, og jeg protesterte aldri. Først jobbet vi oss halvt i hjel for familien, så for barnas familier, så for barnebarna. Ser jeg tilbake, skjønner jeg at jeg levde som i et evig løp etter trygghet. Da eldste datter giftet seg, hadde vi allerede hytte, men Viktor ville ha mer – drive med husdyr for barnebarna. Leide en hektar jord, påtok oss enda mer slit. Dro aldri til byen med mindre det var nødvendig. Rakk ikke teater eller venner – ikke engang handleturer. Noen ganger manglet vi til og med brød, for dyrene bandt oss. Det eneste som ga styrke var at barna og barnebarna hadde det bra. Den ene fikk bytte bil, den andre pusset opp hjemme. En venninne kom en gang på besøk og sa: «Jeg kjente deg ikke igjen – visste ikke du ble helt utslitt her ute! Du må jo ta vare på deg selv også, Ludmila.» «Men man må jo tenke på barna,» svarte jeg. «Barna er voksne, de klarer seg, du burde leve for deg selv.» Jeg forsto ikke hva «leve for seg selv» betydde da. Nå vet jeg – sove så lenge man vil, handle, gå på kino, i basseng, på ski. Ingen lider av det! Barna har ikke mindre mat, barnebarna sulter ikke. Men viktigst av alt: Jeg ser verda med nye øyne. Nå fryder jeg meg over løvet om høsten, trår i det som et barn. Elsker regnet fordi jeg ikke må ut og jage geiter, men kan se på gjennom cafévinduet. Oppdaget hvor fantastisk vakre skyer og solnedganger kan være! Selv byen vår – den er nydelig. Alt dette har Tollef åpnet øynene mine for. Etter mannens død var jeg som i en tåke. Alt skjedde plutselig – han fikk et hjerteattakk, Viktor døde før ambulansen kom. Barna solgte hytta, flyttet meg til byen. De første dagene gikk jeg som i søvne, våknet klokka fem, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så møtte jeg Tollef – han var naboen min og en bekjent av min svigersønn. Han hjalp oss å flytte fra hytta, og han innrømmet senere at i starten hadde han ingen baktanker – så bare en sliten, trist dame som trengte et puff. Han dro meg ut i parken, kjøpte is, foreslo å mate endene i dammen. Jeg hadde alltid hatt ender, men aldri hatt tid til å se på dem – de var bare arbeid. Men nå sto jeg og lo av dem sammen med Tollef. «Utrolig at man bare kan stå her og se på ender,» sa jeg. Han smilte og tok hånden min: «Vent du bare, jeg skal vise deg så mye mer! Du kommer til å føle deg som nyfødt.» Og han fikk rett. Hver dag oppdaget jeg noe nytt og gledet meg som et barn. Jeg vet ikke engang når jeg skjønte at jeg trengte ham så mye. Men jeg våknet en dag og skjønte at det som skjer nå, er mitt egentlige liv – uten dette vil jeg ikke mer. Døtrene mine tok forholdet i verste mening, sa jeg sviktet farens minne. Det gjorde vondt. Men Tollefs barn ble bare glade, sa de var rolige for ham nå. Bare søsteren min sto igjen, og jeg ventet lengst mulig med å fortelle henne. «Når er dere på tinghuset,» spurte Tanja til slutt. «På fredag.» «Hva kan jeg si – lykke til på gamle dager,» svarte hun kort. Fredag kledde vi oss i det peneste vi hadde, tok taxi til tinghuset. Men da vi kom fram, ventet barna mine og svigerbarn og barnebarn, Tollefs barn med sine, og ikke minst – søsteren min! Tanja sto der med en bukett hvite roser og smilte med tårer i øynene. «Tanja! Har du virkelig reist hit for meg?» «Klart jeg må se hvem jeg gir deg bort til,» lo hun. Det viste seg at de hadde avtalt alt sammen og leid bord på café på forhånd. Nå har det gått ett år siden Tollef og jeg giftet oss. Alle har blitt vant til oss. Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjer meg – jeg er så lykkelig at jeg nesten ikke tør å tro det!

Ragnhild, nå har du jammen blitt sprø på dine eldre dager! Barnebarna dine går allerede på skolen, hva skal du med bryllup nå? slikt fikk jeg høre fra søsteren min da jeg fortalte henne at jeg skulle gifte meg.

Men hvorfor vente lenger? Om ei uke skal jeg og Tor signere papirene på rådhuset, så jeg måtte jo si ifra til søsteren min, tenkte jeg. Klart hun ikke kommer hele veien hit til Østlandet fra Nord-Norge bare for å se oss, vi bor jo i hver vår ende av landet. Vi skal uansett ikke ha noen stor feiring med rop om “kyss nå!” i vår alder, begge seksti. Vi har bestemt oss for å gjøre det stille og rolig, bare oss to.

Vi kunne jo latt være å gifte oss, men Tor insisterte. Han er gentleman til fingerspissene holder døra for damer, gir meg armen når jeg går ut av bilen, hjelper meg med kåpa. Nei, uten den attesten vil han ikke bo sammen. Han sa det rett ut: “Hva tror du jeg er, en guttunge? Jeg vil ha ordentlige forhold.” For meg er Tor som en guttunge, selv om han har grått hår. På jobb blir han tiltalt med fullt navn og respekt, men straks han ser meg, faller alle de år av skuldrene hans. Da svinger han meg rundt på gata uansett hvem som ser. Selv blir jeg både glad og flau. “Folk ser og kommer til å le!” protesterer jeg, men han ler bare: “Jeg ser ingen andre enn deg.” Når vi er sammen, føles det virkelig som om vi er de eneste i verden.

Men jeg har jo også en søster, som jeg må fortelle alt til. Jeg var redd for at Turid, som så mange andre, skulle fordømme meg, men det jeg trengte mest av alt, var hennes støtte. Til slutt tok jeg motet til meg og ringte.

Ragnhild, sa hun med forbløffelse da hun fikk høre at jeg skulle gifte meg, det er bare ett år siden du gravla Per, og allerede har du funnet deg en ny! Jeg visste jeg kom til å overraske henne, men ikke at hun skulle bli så opprørt på grunn av min avdøde mann.

Turid, jeg husker Per, avbrøt jeg henne. Men hvem bestemmer hvor lenge man skal vente? Kan du si meg akkurat når det er lov å bli lykkelig igjen uten å bli dømt?

Hun ble stille:
Tja, for skams skyld burde du vente i alle fall fem år.

Så hva skal jeg si til Tor? “Unnskyld, kom tilbake om fem år, jeg må bære sorg så lenge”?

Turid svarte ikke.

Og hva fører det til? Tror du alle andre slutter å snakke da? Det kommer alltid til å være noen som har noe å si, men jeg bryr meg faktisk ikke et øre om sladderen. Ditt syn betyr noe, og hvis du mener det, avlyser jeg bryllupet.

Vet du hva, ikke gjør meg til syndebukk, gift dere i morgen om dere vil! Men jeg forstår deg ikke og kan ikke støtte deg. Du har alltid gått dine egne veier, men jeg trodde ikke du skulle miste vettet helt på gamle dager. Vis litt anstendighet og vent i det minste et år til!

Men jeg ga meg ikke:

Du sier vent ett år til. Hva om Tor og jeg bare har ett år igjen å leve, da? Hva da?

Turid begynte å snufse.

Vet du hva, gjør som du vil. Jeg skjønner at alle vil ha lykke, men du har jo levd et godt liv allerede…

Jeg lo høyt.

Turid, mener du det? Trodde du virkelig jeg har vært lykkelig alle år? Jeg trodde det selv. Først nå forstår jeg at jeg bare har vært en arbeidshest. Jeg ante ikke at det gikk an å leve på en annen måte, leve sånn at livet er en glede!

Per var en god mann. Sammen oppdro vi to døtre, og nå har jeg fem barnebarn. Mannen min mente alltid at familien var det viktigste. Jeg sa aldri imot, og slik utmattet vi oss først for barnas skyld, så barnebarna. Da eldstejenta giftet seg, hadde vi allerede sommerhus, men Per ville utvide, så barnebarna kunne få egenprodusert kjøtt.

Vi leide oss en ekstra stor tomt og gjorde oss til slaver for gårdsdrift. Det ble både sau og høner, og vi hadde aldri fritid. Før midnatt la vi oss sjelden, og stod opp før fem hver morgen. Vi tilbrakte hele året på hytta, sjelden innom Trondheim for andre ærender. Når jeg ringte venninner, skrøt de av reiser til Syden med barnebarna eller en kveld på teater med mannen jeg hadde knapt tid til nærbutikken!

Det hendte vi satt i flere dager uten brød, så krevende var dyra. Alt som holdt motet oppe var vissheten om at barn og barnebarn hadde det bra. Den eldste byttet inn bilen på grunn av mat fra oss; den yngste pusset opp leiligheten. Så vi slet oss ikke ut forgjeves. En gang kom ei gammel kollega innom og utbrøt:

Ragnhild, jeg kjente deg først ikke igjen! Trodde du bare slappet av på landet, men du ser jo helt utslitt ut! Hvorfor plager du deg selv slik?

Jeg må jo hjelpe ungene, svarte jeg.

Ungene er voksne, de klarer seg. Du skulle heller levd litt for deg selv.

Den setninga forsto jeg ikke dengang, men nå skjønner jeg hva det betyr å leve for seg selv: Sove så lenge jeg vil, gå på shopping, kino, svømmehall eller gå på ski når jeg har lyst. Og ingen lider av det! Barna har det fortsatt bra, barnebarna sulter ikke. Men viktigst av alt, jeg har lært å se ting rundt meg på en ny måte.

Før irriterte jeg meg over løvet på hyttetomta, syntes det bare var rot. Nå gir løvet meg glede. Jeg går i parken, sparker litt i bladene, og kjenner meg som et barn. Jeg har lært å like regnet; nå kan jeg se ut vinduet fra en varm kafé istedenfor å måtte jage geiter inn. Jeg har oppdaget at Trondheim kan være en vakker by! Alt dette har Tor vist meg.

Da Per døde, gikk jeg rundt som i tåka. Alt skjedde plutselig han fikk hjerteinfarkt, og var borte før ambulansen kom. Barna solgte hele småbruket, hytta og flyttet meg hjem til byen. Jeg vandret rådvill rundt i blokka, våknet fremdeles klokken fem og ante virkelig ikke hva jeg skulle ta meg til.

Så dukket Tor opp. Første gang han tok meg med på tur, husker jeg godt. Han var naboen min og kjente svigersønnen vår, og hadde hjulpet oss å flytte fra hytta. Han har senere innrømt at han ikke tenkte på meg på den måten først han så bare en trist og sliten kvinne han syntes synd på. Men, han sa han skjønte at jeg fortsatt var levende, jeg trengte bare drahjelp. Han tok meg med ut, vi satt på benken, Tor kjøpte is, og så gikk vi til dammen for å mate endene. Jeg har hatt ender på hytta, men aldri tid til å faktisk se på dem de er jo så morsomme! Vagger rundt og dykker etter brødskalker.

Tenk at det går an å bare stå å se på ender, sa jeg. På mine måtte jeg skynde meg å mate, vaske og lage grøt, men her kan jeg bare stå og se.

Tor smilte og tok hånda mi: Vent, jeg skal vise deg mye mer fint! Livet begynner på nytt nå.

Han fikk rett. Som et barn oppdaget jeg verden på nytt, og gamlelivet føltes som et tungt mareritt. Jeg vet ikke når det snudde, men plutselig visste jeg at jeg trengte Tor, stemmen hans, latteren, det lette strøket når han tok på meg. En morgen våknet jeg rett og slett viss på at dette var ekte uten dette livet klarer jeg meg ikke.

Døtrene mine reagerte sterkt. De mente jeg svek faren deres. Det sved, for jeg følte jeg hadde gjort noe galt. Men Tors barn ble glad nå visste de faren ble tatt vare på. Det sto bare igjen å fortelle søsteren min, noe jeg utsatte så lenge jeg kunne.

Når skal dere gifte dere da? spurte Turid etter en lang prat.

På fredag.

Da får jeg bare si: Lykke til på gamle dager, sa hun tørt.

På fredag handlet jeg og Tor litt mat, kledde oss pent, bestilte taxi til rådhuset. Da vi kom frem, ble jeg stående helt satt ut: Der sto døtrene mine med sine menn og barnebarna, Tors barn med familier, og ikke minst, søstera mi! Turid stod der med ei kjempebukett hvite roser og smilte gjennom tårene.

Turid! Kom du hele veien hit for min skyld? Jeg trodde ikke mine egne øyne.

Jeg måtte jo se hvem du gir deg til, lo hun.

Det viste seg at de, mens jeg trodde de holdt seg unna, egentlig hadde planlagt alt: De hadde ringt hverandre, avtalt og bestilt bord på en koselig kafé.

Nå har jeg og Tor nettopp feiret vår første bryllupsdag. Han har blitt en naturlig del av storfamilien, og jeg kan fortsatt ikke tro hvor heldig jeg er. Jeg er så lykkelig at jeg knapt tør si det høyt redd for å jinxe det.

Rate article
Intigue Life
– «Ludka, har du blitt gal på dine gamle dager? Barnebarna dine går jo allerede på skolen, hva slags bryllup er dette?» – Slik reagerte søsteren min da jeg fortalte at jeg skulle gifte meg. Men hvorfor vente? Om én uke gifter Tollef og jeg oss, tenkte jeg, det måtte jeg fortelle søsteren min. Klart hun ikke kommer på feiringen, vi bor på hver vår kant av landet. Dessuten – store sammenkomster med «Kysset!»-rop i en alder av 60 år har jeg ingen planer om. Vi gifter oss stille og rolig, og feirer bare oss to. Jeg kunne latt være å gifte meg, men Tollef insisterer. Han er gentleman tvers igjennom: holder opp døren, tilbyr armen når jeg går ut av bilen, hjelper meg på med kåpen. Nei, uten ekteskap vil han ikke leve. Han sa rett ut: «Hva tror du jeg er, guttunge? Jeg vil ha et seriøst forhold.» Og for meg er han faktisk en guttunge, selv med grått hår. På jobb blir han respektert, tiltalt med etternavn, men når han ser meg, blir han som førti år yngre. Løfter meg opp midt på gata og snurrer meg rundt. Jeg blir både glad og flau. Sier: «Folk ser på, de kommer til å le.» Han bare: «Hvilket folk? Jeg ser ingen andre enn deg.» Når vi er sammen, føles det virkelig som om bare vi to eksisterer i hele verden. Men jeg har en søster jeg må fortelle alt til. Jeg var redd for at Tanja kom til å dømme meg som så mange andre, men jeg trengte aller mest støtten hennes. Til slutt tok jeg mot til meg og ringte. «Ludmila da, nå har du klikket helt! Det er bare ett år siden du gravla Viktor, og nå har du funnet en ny?!» Jeg visste jeg kom til å overraske henne, men at min avdøde mann var grunnen til hennes indignasjon, hadde jeg ikke sett for meg. «Tanja, jeg husker, men hvem bestemmer disse reglene? Kan du nevne et tall? Når kan jeg bli lykkelig igjen uten å bli dømt?» Hun tenkte seg om: «Man bør vel vente minst fem år. For anstendighetens skyld.» «Så jeg skal si til Tollef: beklager, kom tilbake om fem år, jeg skal være i sorg så lenge?» Tanja sa ikke noe. «Hva hjelper det? Tror du ingen dømmer oss om fem år? Det vil alltid finnes folk som har noe å si, men det bryr jeg meg ikke om. Din mening betyr, og hvis du insisterer, så dropper jeg bryllupet.» «Du, gjør som du vil – gift dere i dag om dere vil! Bare vit at jeg ikke forstår deg og ikke støtter deg. Du har alltid vært litt original, men at du skulle bli så sprø til alderdommen, hadde jeg ikke trodd. Vær litt rimelig, vent i hvert fall et år til.» Men jeg ga meg ikke. «Hva om Tollef og jeg bare har ett år igjen å leve?» Tanja sniffet. «Gjør som du vil, da. Jeg forstår at alle ønsker å være lykkelige, men du har jo levd et helt liv med lykke allerede…» Jeg lo. «Tanja, mener du det? Trodde du virkelig jeg alltid var lykkelig? Jeg var som en arbeidshest, visste ikke at man faktisk kan ha det fint – at livet kan være til glede!» Viktor var en god mann, vi oppdro to døtre og har fem barnebarn. Han lærte oss at familien er viktigst, og jeg protesterte aldri. Først jobbet vi oss halvt i hjel for familien, så for barnas familier, så for barnebarna. Ser jeg tilbake, skjønner jeg at jeg levde som i et evig løp etter trygghet. Da eldste datter giftet seg, hadde vi allerede hytte, men Viktor ville ha mer – drive med husdyr for barnebarna. Leide en hektar jord, påtok oss enda mer slit. Dro aldri til byen med mindre det var nødvendig. Rakk ikke teater eller venner – ikke engang handleturer. Noen ganger manglet vi til og med brød, for dyrene bandt oss. Det eneste som ga styrke var at barna og barnebarna hadde det bra. Den ene fikk bytte bil, den andre pusset opp hjemme. En venninne kom en gang på besøk og sa: «Jeg kjente deg ikke igjen – visste ikke du ble helt utslitt her ute! Du må jo ta vare på deg selv også, Ludmila.» «Men man må jo tenke på barna,» svarte jeg. «Barna er voksne, de klarer seg, du burde leve for deg selv.» Jeg forsto ikke hva «leve for seg selv» betydde da. Nå vet jeg – sove så lenge man vil, handle, gå på kino, i basseng, på ski. Ingen lider av det! Barna har ikke mindre mat, barnebarna sulter ikke. Men viktigst av alt: Jeg ser verda med nye øyne. Nå fryder jeg meg over løvet om høsten, trår i det som et barn. Elsker regnet fordi jeg ikke må ut og jage geiter, men kan se på gjennom cafévinduet. Oppdaget hvor fantastisk vakre skyer og solnedganger kan være! Selv byen vår – den er nydelig. Alt dette har Tollef åpnet øynene mine for. Etter mannens død var jeg som i en tåke. Alt skjedde plutselig – han fikk et hjerteattakk, Viktor døde før ambulansen kom. Barna solgte hytta, flyttet meg til byen. De første dagene gikk jeg som i søvne, våknet klokka fem, visste ikke hva jeg skulle gjøre. Så møtte jeg Tollef – han var naboen min og en bekjent av min svigersønn. Han hjalp oss å flytte fra hytta, og han innrømmet senere at i starten hadde han ingen baktanker – så bare en sliten, trist dame som trengte et puff. Han dro meg ut i parken, kjøpte is, foreslo å mate endene i dammen. Jeg hadde alltid hatt ender, men aldri hatt tid til å se på dem – de var bare arbeid. Men nå sto jeg og lo av dem sammen med Tollef. «Utrolig at man bare kan stå her og se på ender,» sa jeg. Han smilte og tok hånden min: «Vent du bare, jeg skal vise deg så mye mer! Du kommer til å føle deg som nyfødt.» Og han fikk rett. Hver dag oppdaget jeg noe nytt og gledet meg som et barn. Jeg vet ikke engang når jeg skjønte at jeg trengte ham så mye. Men jeg våknet en dag og skjønte at det som skjer nå, er mitt egentlige liv – uten dette vil jeg ikke mer. Døtrene mine tok forholdet i verste mening, sa jeg sviktet farens minne. Det gjorde vondt. Men Tollefs barn ble bare glade, sa de var rolige for ham nå. Bare søsteren min sto igjen, og jeg ventet lengst mulig med å fortelle henne. «Når er dere på tinghuset,» spurte Tanja til slutt. «På fredag.» «Hva kan jeg si – lykke til på gamle dager,» svarte hun kort. Fredag kledde vi oss i det peneste vi hadde, tok taxi til tinghuset. Men da vi kom fram, ventet barna mine og svigerbarn og barnebarn, Tollefs barn med sine, og ikke minst – søsteren min! Tanja sto der med en bukett hvite roser og smilte med tårer i øynene. «Tanja! Har du virkelig reist hit for meg?» «Klart jeg må se hvem jeg gir deg bort til,» lo hun. Det viste seg at de hadde avtalt alt sammen og leid bord på café på forhånd. Nå har det gått ett år siden Tollef og jeg giftet oss. Alle har blitt vant til oss. Jeg kan fortsatt ikke tro at dette skjer meg – jeg er så lykkelig at jeg nesten ikke tør å tro det!