FOR ALLE TILFELLER Vera kastet et blikk på den gråtende kollegaen, snudde seg likegyldig mot PC-en og begynte å taste raskt. – Du er så kaldhjertet, Vera, hørte hun stemmen til avdelingsleder Olga. – Jeg? Hvorfor mener du det? – Bare fordi ditt privatliv er i orden, betyr ikke det at alle andre har det like bra. Du ser jo, jenta er helt knust – kunne du ikke vist litt omtanke, gitt et råd eller delt litt erfaring? Siden alt går så bra for deg… – Jeg? Dele erfaring? Med henne? Tror ikke Nadja hadde satt pris på det. Jeg prøvde jo for fem år siden da hun kom på jobb med blåmerker overalt, sikkert for å se bedre på veien… Du jobbet ikke her da. Og nei, det var ikke en mann som mishandlet henne – hun skadet seg selv hele tiden, snublet og falt uheldig. Og da han dro sin vei, forsvant blåmerkene også – det var tredje mannen som rømte. Da ville jeg støtte henne, dele erfaring liksom. Men vet du hva – jeg ble stående igjen som den slemme. Kollegene forklarte meg senere at det var håpløst, Nadja vet alltid best selv. Bare en slem kvinne som ødela Nadjas lykke. Hun løp til klarsynte og drev med kjærlighetsbesværgelser, nå er hun mer moderne – går til psykolog og jobber med traumer. Hun skjønner ikke at hun lever det samme mønsteret – bare navnene byttes ut. Så nei, jeg feller ingen tårer og deler ikke ut lommetørklær. – Likevel, Vera, slik kan du ikke være. I lunsjen diskuterte alle rundt bordet bare Nadjas eks, den fæle svikeren. Vera spiste i stillhet, helte seg en kaffe og trakk seg tilbake med sosiale medier for å hvile hodet. – Vera, – satte seg den alltid positive, runde Tanja, – føler du virkelig ikke et snev av sympati for Nadja? – Tanja, hva forventer dere av meg? – Ikke bry deg, – ropte Irina forbi, – hun har sin elskede Vasili, lever som dronning. Hun kan ikke forstå å stå alene med barn, null hjelp, ingenting. Og nå får hun aldri skviset ut barnebidrag engang fra denne sørgelige “pappaen”. – Hun burde aldri fått barn – ikke bare av en ukjent, men til og med så sent i livet, kvinnfolk, – sa senioren Tanta Tanja. – Vera har rett, hvor mange ganger har hun ikke grått – han plaget henne allerede da hun var gravid, og før det, åh… Kvinnene flokket seg rundt den stadig gråtende Nadja og delte ivrige råd. Hva nå? Den sterke og uavhengige Nadja skulle vise sin beste side. Hun hentet straks mor fra bygda for hjelp med sønnen og den utakknemlige eksen, og begynte å komme til hektene. Fikset pannelugg, tatoverte bryn, limte på vipper – ville til og med ha nese-ring, men det fikk hele avdelingen satt en stopper for. Og så bar det i vei. – Ingen fare, Nadja – han skal nok gråte han også, ble hun trøstet av kollegaene. – Han kommer ikke til å gråte, – sa Vera for seg selv, men det ble overhørt av de halvfulle damene som forlangte forklaring. – Nei, verken gråte eller angre. Og Nadja – hun finner seg snart en ny av samme sort. – Du har lett for å dømme, du har jo din Vasili – sikkert ikke slik? – Ikke slik… Min Vasili, verdens beste mann, slår ikke, drikker ikke, løper ikke etter damer – elsker meg over alt. – Ja, ja, alle sammen er kjekkaser og utro. – Pass deg, Vera, han kan bli stjålet rett foran nesa di. – Nei, han lar seg ikke stjele. – Jeg ville ikke vært så sikker. – Vær du det. Vinen fikk diskusjonene til å koke – argumentene haglet. – Skal vi heller reise hjem til deg og se om Vasili tåler presset, Vera? Du tør vel ikke invitere oss, i frykt for at en av oss snapper han. – Kom igjen da. – Vi drar, jenter – alle sammen hjem til Vera for å prøve å erobre Vasili. Bli med, Tanta Tanja? – Nei, jeg har Misha som venter hjemme… Men dere drar, – lo Tanja. Hele hurven ramlet inn på kjøkkenet til Vera med latter og styr. – La oss raskt lage noe mat, Vasili kommer vel straks hjem – så har vi dekket til han. – Ikke stress, han spiser lite og er kresen. Men ja, han kommer snart. Stemningen roet seg, de fleste dro hjem – bare Nadja, Olya og Tanja ble igjen. De satt med te på Veras kjøkken, småpratet og følte seg smått ukomfortable i påvente av den mystiske Vasili. De bestemte seg for å gå. Da kom noen hjem. – Vasili, gutten min! – ropte Vera muntert i gangen. Kvinnene krympet seg, lette etter vesker, og inn kom en høy, flott kar. Aha – mannen til Vera er mye yngre! – Her er han, jentene – dette er Dennis, min sønn. Dennis? Hva da – leses det i blikkene. – Sønnen min. Hvordan har Vasili det, Dennis? – Bra, mamma – han trenger bare litt ro. Snart løper han rundt. Men la ham ikke slikke på… Damenes kinn blusset. – Eh… Vi skal gå? – Vent, jeg må jo vise dere Vasili – bare vær stille, han er etter operasjon. Dennis og svigerdatteren kjørte ham – kastrert ham, tisset på gardinene, det udyret… Kom og se. Der sover han, min lille skatt. Damene kastet seg ut av rommet i latteranfall. – Vera, det er en katt! – Selvsagt er det en katt. Hva trodde dere? – Og mannen… – Jeg har ingen mann. “Mannen min Vasili” – dere oppfant resten selv, jeg fikk aldri fullført setningen. Giftet meg ung, første forelskelse, sluttet på skolen, fikk Dennis. Tre slitsomme år – så skilte vi lag. Foreldrene mine hjalp bra. Giftet meg igjen nærmere tretti. Bra mann, svevde på skyer – han hadde bare ett mål: felles barn, helst arving og prinsesse, og Dennis – kunne sendes til militærskole eller til min mor i verste fall. Sendte ham til sin egen mor. Han forsto ingenting, og mamma hans beskyldte meg for dumskap – “ingen vil ha andres barn”. Men hun selv hadde jo “andre mann”, sønnen hennes vokste opp med stefar… Så Dennis og jeg bodde alene lenge. En tredje runde prøvde jeg først da jeg visste jeg ikke var markedets hetest lenger, og tja, “alle gode ting…” Under jakten på kjærlighet slo han til meg – “av sterk og ubendig kjærlighet”, påstod han. Men Dennis trente kampsport fra seksårsalderen, og jeg var treningspartner – så jeg lærte meg selvforsvar, sendte han på dør. Dennis giftet seg, jeg kjedet meg og fikk meg Vasya – katten. Vi har det fint, går på kino, reiser på ferie, ingen skylder noen noe. Av og til lager jeg middag til Dennis, om han vil. Dennis forsto ikke først – “mor, hvorfor bor ikke dere sammen?” Men hvorfor skal vi det? Vi er voksne folk, med egne liv og vaner, ikke som broren min og kona: de har vært sammen i tretti år, er som sammenvokste, tenker likt, snakker som mamma og pappa. Aldri vært sånn for meg – hvorfor late som om alt er ideal? Livet med Vasya fungerer utmerket. Ja, vennen min, du våkner nå – jeg ba deg slutte å skrike og tisse på gardinene, ellers skulle du miste pynten din, og det gjorde du. Jentene dro hjem ettertenksomme, særlig Nadja. Men Nadja klarte ikke leve som Vera. En måned senere kvitrer hun om en ny prins, får praktfulle blomster på jobb. Vera og Tanta Tanja smiler stille. – Og din Misha, hvordan går det med labben? – Fint, Vera, på tur tråkket han på noe, men har grodd helt – som på en hund, gud hjelpe meg. Barnebarna sier jeg må stille Misha ut, men nei, ikke plage dyret – vi har det fint uten show… Ser at Nadja har det bedre. Ja, Tanta Tanja – noen skaffer seg dyr, andre menn… – Ja, slik er det – man må finne sin vei. Kanskje har hun flaks denne gangen? – Det skulle tatt seg ut… – Hva hvisker dere om? – Bare om deg, Nadja – håper lykken endelig lander hos deg. – Jeg skjønner hvordan det ser ut, men jeg klarer bare ikke å være alene, virkelig. – Det må du ikke unnskylde, livet er ulikt for alle… – Vera, – hørte Vera Nadjas stemme da hun gikk mot parkeringsplassen. – Kan du forresten gi tips om katter? Hva er best – hannkatt eller hunnkatt? – Gå nå, du, noen venter på deg… Om det er noe, så får vi se, – lo Vera. – Bare sånn – for alle tilfeller…

FOR SIKKERHETS SKYLD

Vera kastet et blikk på den gråtende kollegaen sin, trakk bare på skuldrene og vendte tilbake til tastaturet sitt for å taste i vei med lynhastighet.

Du er kald som en fisk, altså, Vera, hørte hun sjefen, Olaug, si bak seg.

Hæ, jeg? Hva får deg til å tro det?

Bare fordi det går strøkent i ditt privatliv, betyr ikke det at alle andre har det like bra, vet du. Ser du ikke, stakkars jenta sitter der og griner kunne jo vist litt omtanke. Kanskje delt et råd eller to Med all din suksess.

Jeg? Skal jeg dele av min dyrebare livserfaring? Med henne? Sorry, men vår kjære Nadine hadde ikke likt det. Jeg prøvde én gang, det var vel fem år siden, da hun møtte opp på jobben med diverse fargeglade blåmerker, sikkert så hun skulle se bedre i mørket. Dere andre jobbet ikke her ennå den gangen.

Og nei, det var ikke noen mannfolk som banket henne. Hun ramla bare og til alt hell sluttet blåmerkene å komme straks mannen hennes forduftet i solnedgangen. Det var tredje gangen en fyr stakk av.

Da bestemte jeg meg for å støtte kollegaen og gi noen gullkorn fra eget liv. Endte egentlig bare opp som syndebukk, altså.

Etterpå fikk jeg høre av kollegaene at «det kan du bare glemme», Nadine vet ALLTID best selv. Jeg var visst bare ei ondskapsfull dame som kuppa Nadines lykke.

Hun rant etter klarsynte og kjærlighetsbindere den gangen. Nå later hun som hun har blitt moderne og går til psykolog for å bearbeide traumene sine. Men hun har jo bare ett manus, hun det er bare rollene som får nye navn.

Så, nei, takk. Jeg hverken griner eller stikker lommetørkler under nesa hennes.

Jaja, men likevel, Vera, kan ikke være beinhard heller, da.

I lunsjen, der alle spiste ved samme bord, var eneste tema Nadines eks, denne drittsekken og løgnhalsen. Vera tok et par biter, helte så opp en kaffekopp, og snek seg vekk for å skrolle sosiale medier i fred.

Vera, sa en småtrivelig og vanligvis blid Tanja og slo seg ned. Men i dag var smilet snudd på hodet, har du virkelig ikke LITT medfølelse for Nadine?

Tanja, hva vil dere egentlig jeg skal gjøre?

Åh, la henne være, Vera, ropte Irmelin fra kjøkkenet. Du har jo din «fantastiske» Vebjørn og lever som dronning. Du vet ikke hvordan det er å stå der alene med unga, ingen hjelp, ingen kroner å hente og så er det å prøve få barnebidrag fra den der søple-pappaen.

Hadde ikke trengt å få barn, da, sa Tove Marie, den eldste av damene, kalt «Tante Tove» bak ryggen hennes. Vera har rett, Nadine har klagd i ett sett mannen var plagsom da hun var gravid også, og fra før? Ja… la nå Vera bare være i fred.

Sirkelen av kvinner rundt en snufsende Nadine slang ut råd og trøst i øst og vest.

Men Nadine, vår ustoppelige uavhengige single, tok plutselig grep! Hun fikk innkalt moren sin fra bygda for å hjelpe til med ungen og den håpløse eksen, og reiste seg fra askene.

Hun fikk kort lugg, tatoverte brynene på panna, limte på vipper, og prøvde å sette i nesering, men det fikk vi stanset avdelingen samlet stemte nei.

Og vips, hadde hun skjønt det:

Ikke noe stress, Nadine, han kommer til å angre. Han skal få gråte han også, fikk hun høre fra jentene.

Neida, han gråter ikke sa Vera lavt for seg selv, men de vinkelsvingte kollegaene hørte det: Han kommer ikke til å angre, han heller. Og Nadine finner seg nok en ny snart om ikke i dag, så i morgen.

Lett for deg å si, Vera, du har jo Vebjørn. Han er sikkert ikke sånn som de andre…

Neida, min Vebjørn er verdens beste; slår ikke, drikker ikke, løper ikke etter damene og elsker meg mer enn brunosten sin.

Jada, de er alle like, skal du se!

Pass deg, Vera plutselig stjeler vi Vebjørnen din!

Pff, han lar seg ikke lokke.

Vel, jeg ville ikke vært så skråsikker!

Du får tro hva du vil.

Dampen fra rødvinsglasset gjorde jentene entusiasmehissige.

Vi drar hjem til Vera og ser om Vebjørn står for fristelsen! Skal ikke invitere oss, vel, redd for å miste mannen din?

Haha, bli med!

Jada, jenter, vi drar til Vera og prøver oss på Vebjørn! Tante Tove, blir du med?

Nei, jenter, Mikal venter hjemme Men kos dere!

Hele gjengen strømmet inn hos Vera, skrattende og vimsete på kjøkkenet.

Skal vi lage noe mat, før Vebjørn kommer? Kan jo sette fram et bord!

Ikke stress, han er kresen og spiser ikke mye. Men ja, han kommer straks, så kjør på.

Stemningen roet seg, alle måtte hjem til sitt. Til slutt ble bare Nadine, Olaug og Tanja igjen, drakk te i Veras lune kjøkken, men ble pinlig stille ved tanken på å møte selveste Vebjørn.

Da gikk døra.

Vebjørn, gullet mitt, verdens snilleste gutt, hørte de Vera rope ute i gangen.

Alle skvatt, for inn i rommet kom en ung kjekk mann. Et lite sjokk, da Vera var en god del eldre og etter sigende gift?

Dette er Dennis, sa Vera.

“Men Dennis?” leste man ut fra ansiktene deres.

Sønnen min, Dennis! Hvordan gikk det med Vebjørn, Dennis? Vært grei gutt?

Jada, mamma. Han må bare ta det med ro noen dager, så er han tilbake i toppform! Bare ikke la ham slikke stinga, altså

Damerødming over hele linja.

Eh Vi går vel snart, vi?

Vent da, dere må hilse på Vebjørn først! Men vær stille, han er akkurat operert. Dennis og kjæresten tok ham til dyrlegen mens jeg var på jobb måtte kastreres, den krabaten begynte å markere på gardinene… Kom inn her, så får dere se.

“Værsågod, min Vebjørn ligger der og sover…”

Damer i nesten latteranfall styrtet ut av stua.

Vera, det er jo en KATT!

Åpenbart. Hva trodde dere? Hadde jeg ikke sagt det lenge, kanskje?

Og Mannen da?

Tja, jeg har ingen. Men dere lagde jo selv historier om min «perfekte Vebjørn», og jeg gadd aldri å korrigere dere. Jeg nevnte en gang at jeg hadde verdens beste mann men fikk ikke fullført, så fant dere på resten.

Jeg var gift ung, forelska, droppa utdanningen, fikk Dennis. Etter tre år gikk det skeis og vi delte veier. Foreldrene mine stilte opp, det gikk greit.

Prøvde lykken igjen nærmere tretti han var grei, hadde store planer; jeg skulle føde både arving og prinsesse, mens Dennis kunne sendes i militæret eller til mormor, om ikke annet.

Til slutt sendte jeg mannen hjem til sin egen mor. Var mye drama hun mente for øvrig at det er galskap å ta ansvar for andres barn, selv om stefar hadde oppdratt hennes egen sønn. Logikk!

Dennis og jeg hadde noen år alene. Tredje runde prøvde jeg kun fordi… tja, man skal visst prøve tre ganger. Han ga meg blåveiser av ren, og jeg siterer, kjærlighetssorg! Men Dennis drev med kampsport siden seksårsalder, og jeg trente ofte med ham. Jeg lærte noen triks og… vel, slo tilbake. Nok var nok.

Dennis giftet seg, jeg kjedet meg og fikk meg Vebjørn en skikkelig kar. Kino, turer alt uten forpliktelser eller mas fra noen.

På kjøkkenet lager jeg god middag og får besøk innimellom. Han spiser og koser seg, og ingen maser på noen.

Dennis skjønte ikke dette med én gang hvorfor bor vi ikke sammen, spurte han. Men jeg sa: Vi er voksne. Begge har eget liv nå. Hadde vi vært sammen siden ungdomstida, slik som broren min, eller mamma og pappa, da hadde det vært annerledes. Men for meg? Nei, jeg gidder ikke å late som, bare for å kunne skryte av å være «gift».

Vebjørn og jeg har det helt supert.

Der våknet min kjære, ser opp på meg nå sa jo at du måtte slutte å mjaue og markere på gardinene, ellers ryker det noen smykker!

Jentene gikk hjem, lettere tankefulle spesielt Nadine.

Nadine klarte ikke å være som Vera. En snau måned senere kvidret hun om ny flamme fikk digre blomsterbuketter på kontoret.

Vera og Tante Tove utvekslet små glis.

Hvordan går det med Mikal? Og labben hans?

Bare bra, Vera. Han stakk seg på tur, men såret grodde som på ei bikkje, unnskyld uttrykket. Og jentungen vil ha ham på utstilling, men jeg gidder ikke plage dyret. Vi har det jo topp uten sånt. Nadine ser ut til å ha funnet lykken, også?

Ja, Tove, noen får seg dyr, andre menn…

Sånn er det. Kanskje hun har lykken med seg denne gangen?

Skulle ikke forundre meg.

Hæ, hva mumler dere om?

Om deg, Nadine! Kanskje lykken snur for deg også!

Jenter, jeg vet hvordan dette ser ut, men jeg klarer bare ikke å være alene.

Slapp av! Alle ordner det på sitt vis…

Vera! ropte Nadine etter henne da hun gikk til parkeringsplassen, Du, hvis det blir noe kan du lære meg om katter? Hva skal jeg velge, han- eller hunkatt?

Gå nå, du, de venter på deg! Så får vi se hva det blir til, haha!

Jeg bare lurte, for sikkerhets skyld, altså…