Guds gave… Morgenen var grå og tung, mørke skyer hang lavt over himmelen, langt borte rullet tordenskrall inn over dalen. Uværet nærmet seg. Vårens første tordenvær. Vinteren hadde endelig gitt seg, men våren lot fremdeles vente på seg. Kulden holdt fortsatt sitt grep, vindkastene blåste gamle blader og støv omkring. Forsiktig presset friskt gress seg gjennom den harde jorden, mens knoppene på trærne holdt igjen på sine hemmeligheter. Naturen lengtet etter regnet. Vinteren hadde vært snøfattig, sur og kald, jorden hadde ikke fått hvile, ikke fått næring, og ventet nå utålmodig på stormen. Tordenværet skulle bringe etterlengtet fukt – vaske bort støv og skitt, gi nytt liv. Først da ville den ekte våren komme: raus, groende, som en kvinne fylt av kjærlighet og ømhet. Da skulle jorden bære grønt gress, fargerike blomster, liflig løv og søte frukter. Fuglene ville synge, bygge reir blant vårlige greiner i bugnende hager. Livet fortsetter. – Sasja, maten er klar! – ropte Vika. – Kaffeen blir kald. Lukten av kaffe og stekt egg sjenket kjøkkenet fylde. Det var på tide å stå opp. Etter gårsdagens tunge samtale, Vikas gråt, den søvnløse natten og tunge tanker, var det vanskelig å reise seg. Men det måtte til – livet går videre. Vika så også sliten ut, med røde øyne og mørke ringer. Hun lot han kysse sin bleke kinn og smilte svakt. – God morgen, kjære! Det skal visst bli tordenvær. Herregud, som jeg lengter etter regn. Når kommer vårens sanne gjennombrudd? Hør her, jeg kom på noen dikt: Jeg venter på våren som redning Fra vinterens kulde og ensomhet. Våren er håpet om forklaring På livets innviklede gåter. Jeg tror alt blir klart når den kommer, At bare våren kan ordne opp Ærligere, Enklere, Tryggere, Mer virkelig. Hvor er du, vår? Kom nå!! Sasja omfavnet hennes magre skuldre, kysset den lyseblonde hårlok. Håret luktet eng og kamille. Hjertet hans snørte seg av medlidenhet. Min stakkars, elskede jente, hvorfor må Gud straffe oss sånn? Det eneste vi hadde, var et håp, og på det har vi levd alle disse årene. Men i går satte den berømte professoren, vårt siste håp, sluttstrek for all venting. – Jeg beklager, men dere kan dessverre ikke få barn. Din tid i Tsjernobyl, Sasja, lar seg ikke viske bort. Her kommer medisinen dessverre til kort. Jeg beklager at jeg ikke kan hjelpe dere. Vika tørket rastløst øynene, ristet i håret. – Sasja, jeg har tenkt mye. Vi skal adoptere et barn fra barnehjem. Det finnes så mange ulykkelige barn. Vi tar en gutt – vårt etterlengtede guttebarn. Er du enig? Vi har ventet på ham så lenge. – Tårene rant i strie strømmer. Sasja klemte henne tett og kunne heller ikke holde tårene tilbake. – Selvfølgelig er jeg med! Ikke gråt, vennen min, ikke gråt. Da braket et mektig lyn gjennom stilleheten. Huset skalv av tordnens høytidelige bulder, og regnet fosset ned. Himmelens sluser åpnet seg!!! Endelig ble bønnene våre hørt! Regnet styrtet ned, mørket la seg, nesten som natt. Tordenen runget nesten uavbrutt mens lynene danset like over taket. Sasja og Vika, tett omslynget, sto ved vinduet hvor lukten av regn blandet seg med kald vind gjennom lufteventilen. Det mørke sløret som nylig omfavnet deres sjeler, smeltet bort, ble vasket vekk av det første vårregnet. Nå ønsket de bare at regnet skulle vare. Vårlig regn – livets symbol, fornyelsens og blomstringens budbringer! Noen dager senere sto de foran døren til barnehjemmet. De hadde time. De kom for å velge sønnen – endelig, deres sønn, lille Vasilij – Vasja. De elsket ham allerede, uten engang å ha sett ham, med all den kjærlighet som hadde hopet seg opp gjennom årene. Håpet om å eie et barn, oppdra det, lære det alt de selv kunne. Hjertene banket, spenningen tok pusten fra dem. Sasja trykket på ringeklokken. Døren gled opp, de var ventet. Samtalen med barnehjemsbestyreren hadde de tatt noen dager før, nå ble de bare ledet inn til barna som kunne bli deres sønn. I første rommet så de en liten jente, sittende i våte sparkebukser på et vått underlag. En skitten skjorte, snørrete nese, store blå øyne som så trist på de voksne som gikk forbi. Det slo imot dem – her er barnehjemmet, stedet for de uønskede barn! Neste rom. I sengene lå eller satt småbarn. Sykepleieren viste frem barna, oppga alder, kort info om foreldre. Barna var rent kledd, senger og laken velstelte. Barna ble omsorgsfullt løftet ut – «som på torget,» tenkte Sasja. «Og vi, vi er som kjøpere – bare prisen mangler.» – Sasja, la oss gå tilbake til den triste jenta, hvisket Vika. Han klemte skulderen hennes. – Søster, vi vil gjerne se jenta fra det første rommet, den blåøyde. – Men dere ville jo ha en gutt! Hun er ikke aktuell, vi har ikke forberedt henne på visning. – Vi vil gjerne se på henne igjen. Sykepleieren nølte, men nikket, og førte dem tilbake. – Jeg kaller på Anna Petrovna. Vent her, sa hun og pekte på noen stoler. Vika presset seg tett mot Sasjas skulder. – Sasja, la oss heller ta den jenta. Hjertet mitt stoppet da jeg så henne. – Mitt også. Hun ligner deg. Øynene og håret. Og hun ser så ulykkelig ut! Sykepleieren kom med bestyreren. Anna Petrovna så alvorlig ut. – Dere har valgt feil barn. Hun passer dessverre ikke for dere. – Hvorfor ikke? Vi falt for henne, hun ligner til og med på Vika! Se selv – de er som to dråper vann! – sa Sasja bestemt. De gikk til barnerommet. Jenta var nå vasket, tørre klær på, underlaget skiftet. Det var til og med liv i øynene hennes og farge i kinnene. Da de stoppet ved sengen hennes, smilte hun med små smilehull. Hun rakte mot dem med hendene, prøvde å reise seg – Vika grep Sasjas hånd. Jentas føtter pekte feil vei. Uten å nøle løftet Sasja henne opp. Jenta la kinnet inntil ham, helt stille. Tårene rant, Vika brast i gråt mot skulderen hans. Anna Petrovna snudde seg bort og tørket øynene. – Bli med til kontoret mitt. Søster, ta med Lenotsjka, sa hun og gikk bestemt videre. Sasja og Vika holdt hverandre hardt i hånden. Jenta var født hos eldre, mangebarnsforeldre i en øde landsby nordpå. Redd for flere byrder, ville foreldrene bli kvitt henne. Hun var født med misdannelser – ben under knærne var vridde, føttene deformerte. Da foreldrene fikk se henne, nektet faren å ta henne hjem. Han svarte at han hverken hadde råd eller ville dra opp et sykt barn. De hadde mer enn nok å streve med. Slik endte Lenotsjka på barnehjem. – Nå får dere selv bestemme, sa bestyreren. Hun har en sjanse til et normalt liv, men det krever mye arbeid, penger, og enda mer kjærlighet. Tenk nøye gjennom det. Her er adressen til en professor som har undersøkt henne. Han kan fortelle nøyaktig hva som venter dere. Jeg gir dere en måned til å bestemme dere. Ingen flere besøk før dere vet sikkert. Våre barn knytter seg fort, og gir dere opp, blir smerten desto større. En måned gikk. Alt etter første besøk bestemte Vika og Sasja seg – de ville ta Lenotsjka. Professoren fra Leningrad bekreftet det; flere operasjoner kunne rette opp skadene slik at ikke en gang arrene ville synes. Slik kunne Lenotsjka løpe som alle andre. Sasja regnet og fant ut at de klarte det økonomisk om de solgte bilen og det påbegynte huset. De fikk bo i en liten leilighet, Gud ville hjelpe dem, bare jenta ble frisk. Lengtet etter å få henne hjem. Endelig tilbake ved velkjente barnehjemsdøren, med bankende hjerter. Sasja med en bukett lyserosa peoner, Vika med en stor gavepose. Anna Petrovna skalv på leppene, øynene glinset av tårer. Enda et barn får foreldre! Sammen gikk de inn til barna. Der var Lenotsjka; hår lokkete, kinn runde og friske, de første tennene på plass. Hun snakket allerede litt, smilte til alle. Sasja løftet henne, hun klamret seg mykt til halsen hans og ble. Hun gikk villig til Vika også. Alle hadde tårer i øynene. Hele dagen lærte Sasja og Vika omsorgsråd og fikk tips, men barnet måtte fortsatt bo på hjemmet til alt papirarbeid var klart. Ved råd fra Anna Petrovna ble foreldrenes avkall rettslig stadfestet. De fikk ikke angre og hente barnet tilbake. Så flyttet Lenotsjka hjem. Vika sluttet i jobben og viet seg fullt ut til datteren. De forberedte henne til den første operasjonen i Leningrad. Etter en måned på sykehuset kunne hun vise pappa Sasja at hun spiste grøt med skje, mjauet som katt, og stanget som geitekillingen. Men føttene var fortsatt ikke til å se på. Ute fikk hun være med i lange bukser – bevegelsene klumsete, som en andunge. Jenta var kvikk og snakkesalig, tidlig ute med språk, hilste på alle. Aller mest elsket hun Sasja, som hun nå kalte «pappaen min». Også Vika kalte ham det. Pappa forgudet datteren – Lenotsjka var hans solskinn. Etter ett år begynte den neste operasjonsrunden. Mange turer til Leningrad. Jenta led og foreldrene viste all tålmodighet i verden. Natt etter natt voktet Vika over sykesengen. Og til slutt – triumfen: føtter like alle andres. Nå kunne hun løpe og hoppe. Fem år gammel startet hun i barnehagen. Der så de snart hennes tegnetalent, og anbefalte kunstskole. Seks år gammel begynte hun på tegneskolen, og snart hang bildene hennes på utstillinger – lyse landskap, livsglade motiver. Publikum undret seg over hennes talent. Syv år gammel begynte hun på skolen. Fra første dag var hun klassens leder – skoleflink, morsom, tøff og sosial. Rask i replikken, aktiv i kunstskolen og dansegruppe. Alltid omgitt av venner, latter og liv. Foreldrene sto stolt på foreldremøte, lærerne hadde bare godt å si. Ingen ante alt barnet og de fosterforeldrene hadde gjennomlevd. Ikke de som satte henne til verden, men de som oppdro henne med kjærlighet. Også Sasja og Vika ble velsignet. Med Lenotsjka i hjemmet snudde lykken. Sasjas lille firma skjøt fart. Snart kunne de flytte til Leningrad, kjøpe flott leilighet og la Lenotsjka begynne i en prestisjeskole. Nå går hun i sjette klasse og er fremdeles skolelys og kunstner. Hun er en vakker, blåøyd jente med lys, tykk flette, kjærlig, blid, alles favoritt. Guds gave – slik kaller vi henne…

Author Fame LovingViews 13

Guds gave…

Det var en av de grå morgener hvor de lave, mørke skyene hang tungt over Oslo, og tordenbrak rullet langt borte over fjorden. Vårens første tordenvær var på vei. Vinteren hadde gitt seg, men våren nølte fremdeles med å ta sin fulle plass. Kald vind jaget gammel løv og støv over gårdsplassen, og den spede vårgresset presset seg så vidt frem i den frosne jorden. Knoppene på trærne holdt hardnakket på sine hemmeligheter.

Naturen ventet på regnet. Vinteren det året hadde vært snøfattig, iskald og vindfull. Jorden hadde knapt fått hvile, ikke hevet krefter, og våren så ut til å la vente på seg. Alle håpet på tordenvær og regn, som kunne vekke til live det vintertrøtte landskapet. Først da ville en virkelig, frodig og blomstrende vår komme overveldende som en ung kvinne full av kjærlighet og omsorg.

Da ville jorden gi gress og fargerike blomster, sarte blader og søte frukter på trærne. Fuglene ville synge av glede og bygge reir i frukttrærnes spirende grener. Livet ville fortsette.

Eirik, kom og spis frokost! ropte Ingrid fra kjøkkenet. Kaﬀeen blir kald!

Lukten av kaﬀe og stekt egg spredte seg fra kjøkkenet. Eirik ville helst slippe å reise seg i dag. Etter gårsdagens tunge samtale, Ingrids gråt og en søvnløs natt, føltes kroppen tung. Men livet måtte gå videre. Det fantes ingen vei utenom.

Ingrid så også utkjørt. Øynene var røde med mørke skygger under. Hun bød ham sin bleke kinn til et kjapt kyss og smilte svakt.

God morgen, kjære! Det blir regn i dag, hører jeg. Kjære vene, som jeg lengter etter litt regn. Når kommer våren, egentlig? Vet du, jeg kom på et dikt:

Jeg venter på våren, på befrielse
Fra vinterkulde og mørke.
Våren for meg en oversettelse
Av alt som er vanskelig og harde nøtter.
Jeg tenker alltid, når våren kommer,
Blir alt bedre, alt klarner opp.
Det er bare hun, en vår, som kan
Gjøre alt ærligere, enklere, tryggere, sannere.
Kom da, vår! Kom snart!!

Eirik la armen rundt de tynne skuldrene hennes og kysset det lyse hodet kjærlig. Håret luktet eng og markblomster. Hjertet hans snørte seg av medlidenhet. Kjære, gode jenta mi, hvorfor må Gud prøver oss slik? Så lenge hadde de klamret seg til håpet, levd for det.

I går hadde professor Falkenberg, deres siste håp, satt et punktum for lengselen.

Jeg beklager meget, men dere kan ikke få egne barn. Eiriks opphold i Tromsø etter ulykken har satt sine spor. Dette er dessverre utenfor legenes makt. Jeg skulle gjerne kunne hjelpe, men det finnes ingen løsning.

Ingrid tømte øynene sine for tårer, ristet på hodet og dro hånden gjennom håret.

Eirik, jeg har grublet lenge. Vi må adoptere. Hvor mange barn står ikke i barnehjem uten noen? Vi kan gi et barn, en gutt, et hjem. Vil du? Vi har ventet så lenge på vår sønn…

Tårene trillet igjen. Eirik trakk henne inn mot seg og kjente også selv på gråten.

Jeg vil, kjære. Ikke gråt mer.

Da braket tordenen rett over huset, så det ristet i veggene. Regnet slo ned som om himmelens sluser sto vidåpne. Endelig, endelig hadde Gud hørt deres bønner!

Det velsignede regnet fosset ned. Det svarte ute, nesten som natt midt på dagen. De lynte og tordnet så det suste rundt hustaket på Grünerløkka. Eirik og Ingrid stod omslynget foran vinduet og kjente våte, kjølige dråper blåse inn. Lukten av regn var som en gjenfødelse.

Den tunge morgenskyen som hadde ligget over dem, smeltet bort under dette første regnet. Det eneste de ønsket; la det vare, la alt få ny sjanse i livet dette regnet, et tegn på nytt liv og håp.

Noen dager senere sto de foran døren til barnhjemmet i Oslo. De hadde avtale om møte, de var kommet for å velge sin sønn, lille Sigurd. For i hjertene deres hadde denne gutten allerede fått en plass elsket lenge før de fikk møte ham. Lykke og uro kriblet i magen. Eirik trykket på ringeklokken, og døra åpnet seg.

De hadde hatt samtale med forstanderen noen dager før, og nå ble de ledet rundt for å hilse på barn som kunne være aktuelle. I det første rommet så de en jente som satt i våte sparkebukser på en fuktig voksduk. Kinnet var møkkete, blå øyne store og melankolske, snørret tørket under nesen, og hun satt der, helt glemt. Et stikk av smerte gikk gjennom hjertet. Her, i denne salen, var ingen ønsket.

De gikk videre til neste rom. Der satt smårollinger i små senger. Barnepleieren fortalte alder, foreldrebakgrunn, rene lakener, og barna var pent kledd. Forsiktig løftet hun dem opp, vendte og så dem an, som på et marked, tenkte Eirik her er vi kjøpere, skal vi spørre om kilopris?

Ingrid, la oss gå tilbake til den jenta, hvisket hun. Eirik nikket.

Kan vi få se på jenta fra første rommet, den lyse?

Men dere ønsket en gutt! Hun var ikke på listen. Hun er ikke gjort i stand for presentasjon.

Kan vi gå tilbake? Vi har lyst å hilse på henne igjen.

Pleieren nølte, men ledet dem så tilbake.

Jeg henter fru Heiberg, vent her.

Ingrid klynget seg til Eirik.

Vi må ta henne, hjertet mitt slo så rart da jeg så henne.

Jeg vet. Hun ligner deg.

Pleieren kom tilbake sammen med forstanderen, fru Heiberg, som så bekymret ut.

Dere har valgt et uheldig barn. Hun passer ikke for dere.

Hvorfor ikke? Hun ligner så på Ingrid! Se selv, som en kopi.

De gikk inn til rommet. Nå var hun vasket og fått tørre klær, og kinnene hadde fått farge. Da hun så de voksne komme, smilte hun, med søte smilehull. Hun rakte armene ut og forsøkte reise seg og Ingrid gispet da de så at bena hennes var vridd feil vei. Uten å nøle tok Eirik henne opp. Hun klamret seg fast og puttet den våte nesen mot kinnet hans, som om hun ikke ville slippe taket.

Tårer fylte øynene deres. Fru Heiberg så vekk, tørket seg diskret i øyekroken.

Kom, vi går til meg, sa hun. Marit, hent Sigrid.

Der inne fortalte hun: Sigrid var yngste datter av en storfamilie i en avsides bygd i Nord-Norge. Hun var uønsket og ble født med feil på bena de var vridd og føttene deformerte. Faren nektet å ta henne hjem. Legen sa det kunne opereres, men han påsto at han ikke hadde råd og ville heller ikke ha et misfoster på gården, der de allerede hadde knapt med penger og mange munner å mette.

Slik havnet Sigrid på barnehjem.

Nå må dere selv avgjøre om dette er riktig for dere. Det vil kreve mye arbeid, utgifter og fremfor alt kjærlighet og tålmodighet. Jeg gir dere adressen til doktor Berg i Bergen. Han kan forklare. Tenk dere om i en måned. Ikke besøk henne i den tiden våre barn knytter seg fort.

En måned gikk. Allerede samme dag som de forlot barnhjemmet visste de begge Sigrid var deres. Legens vurdering var at med flere operasjoner ville beina bli fine som hos alle andre barn, ingen synlige arr. Eirik regnet på økonomien pengene ville holde hvis de solgte bilen og droppet husprosjektet. De fikk klare seg i den lille leiligheten. Så ble ventetiden lang, men endelig kom dagen de skulle hente henne.

Bak døren til barnhjemmet hadde Sigrid vokst. Lyse krøller om kinnene, rosene blomstret på henne, hun lo og snakket i vei. Eirik løftet henne opp, hun la små armene om halsen hans.

Hele dagen tilbrakte de på barnhjemmet mens sykepleierne lærte dem om Sigrid, mat, pleie, rutiner. Først måtte adopsjonen godkjennes av retten. Sigrids foreldre ble fratatt forelderett de kunne ikke gjøre om sitt valg.

Til sist kunne de hente henne hjem. Ingrid valgte å slutte i jobben og vie seg til datteren. Forberedelser til operasjon i Bergen tok uker. En måned tilbrakte de på sykehuset, der Sigrid, stolt, lærte pappa Eirik hvordan hun spiste grøt selv, mjauet som en katt, eller lagde geitebrøl. Foreløpig måtte hun skjule bena under lange bukser, men hun var uforferdet og sosial, og begynte tidlig å snakke.

Mest av alt elsket hun Eirik. Min pappa, pleide hun å si. Også Ingrid kalte ham slik. Sigrid var hans solstråle.

Året etter kom ny operasjon. De reiste fram og tilbake, og det kostet tålmodighet og penger. Ingrid satt mange netter våken ved sykehussengen. Til slutt kom seieren: Bena var rette, Sigrid kunne løpe. Da hun var fem begynte hun i barnehage, og snart la de merke til at hun hadde tegnetalent. Hun fikk plass på kunstskole i byen, og bildene hennes ble stadig vist fram på utstillinger livsglade motiv, sterke farger.

Som syvåring begynte hun på skole, ble straks klassens midtpunkt, gikk på tegning og dans. Hun hadde venner overalt, og foreldrene var stolte ingen ante hva Sigrid og de hadde gått gjennom.

Gud hadde ikke glemt dem. Siden Sigrid kom inn i deres liv, gikk det bedre økonomisk for Eirik. Bedriften hans vokste, og etter hvert kunne de flytte til Bergen, kjøpe god leilighet og gi Sigrid mulighet på de beste skolene.

Nå går hun i sjette klasse, blond, blåøyd, med tykk flette, elsket av alle en gave sendt fra oven.