Svigermor i andre potens — Nå, dette var da en overraskelse! — utbrøt Egor, da han så den lavvokste, kvikke eldre damen i olabukser i døra, leende ertelurt med smale lepper og glitrende, skjelmske øyne bak smale øyelokk. «Irinas bestemor, Valentina Petrovna, kjente han igjen. Men jøss — uten forvarsel, ikke engang en telefon…» — Hei på deg, gutt min! — sa hun like smilende. — Skal du slippe meg inn, eller? — Ja, selvfølgelig! Kom inn. Valentina Petrovna trillet inn en liten koffert på hjul. … — Litt sterkere! — befalte hun, da Egor tilbød henne te. — Irina er altså på jobb, Olya er i barnehagen, og du, hvorfor dovner du hjemme? — Ble sendt på ferie, — svarte han mutt. — I to uker, “av hensyn til produksjonen”. — Drømmen om to uker ferie smuldret litt. Han kastet et håpefullt blikk på gjesten: — Skal du bli lenge hos oss? — Stemmer det, — nikket hun, og knuste dermed håpet, — lenge. Egor sukket tungt igjen. Han kjente Valentina Petrovna knapt nok, hun hadde bare vært såvidt innom i bryllupet deres, kom fra en annen by. Men svigerfaren hadde fortalt sagn om henne i halvdempet stemme, smått fryktsom. Alt tydet på at han respekterte henne, nesten skjelvende i knærne. — Vask opp, — kommanderte hun, — og kle deg. Jeg skal ha omvisning i byen, du får være guide! Egor hadde ingen innvendinger — ikke at det ville hjulpet. Toneleiet hennes minnet ham om sersjanten fra militæret. Motstand ville bare gjøre det verre. — Du får vise meg brygga! — bestemte Valentina Petrovna. — Hvordan kommer vi oss dit enklest? Hun tok ham under armen og marsjerte bestemt avgårde mens hun betraktet omgivelsene nysgjerrig. — Taxi, — svarte Egor med et skuldertrekk. Plutselig satte Valentina Petrovna fingertuppene til leppene og plystret høyt. En drosje stanset brått ved fortauskanten. — Er det nå man må plystre? Hva vil folk tenke om deg? — småirettesatte Egor, da han hjalp henne inn i forsetet. — Ingen bryr seg om meg, — smilte den skarpe, gråhårede damen. — De tror sikkert det var du som mangler folkeskikk. Taxisjåføren lo, sammen med Valentina Petrovna. Som gamle kompiser slo de hendene sammen, som om spøken var vellykket. — Du, Egor, er en beskjeden og høflig ung mann, — sa den eldre slektningen senere på brygga. — Din bestemor er sikkert korrekt og dannet, sånn har ikke jeg aldri vært. Mannen min, Irinas bestefar — Gud ha ham — brukte år på å venne seg til mitt lynne. Han var en stille bokorm, plutselig kom jeg inn i livet hans. Da ble det fart! Jeg dro ham med meg til fjells, lærte ham hoppe fallskjerm. Bare hanggliding torde han ikke prøve. Da venta han på bakken med datteren mens jeg sirklet rundt over dem. Egor lyttet målløs til historiene. Han hadde aldri hørt Irina si ett ord om bestemorens eventyrlige liv. Det forklarte mye. Hun kikket strengt: — Har du hoppet i fallskjerm selv? — Joda, i militæret, fjorten hopp, — sa Egor stolt. — Bra! Det står det respekt av. — Hun nikket, og nynnet: «Vi skal falle lenge, i dette svevet…» Egor sang umiddelbart med; sangen knyttet dem sammen, og han følte seg allerede tryggere i denne bestemors nærvær. — Vi burde sette oss litt og spise, — foreslo hun og pekte på en grillbod. — Kjenn den lukta! Grillmesteren, en mørk, barsk kar, tresket kjøtt på spyd — han så ut som han kunne spidde fiender uten å blunke. Fristelsen var umotståelig. Valentina Petrovna satte seg ved et bord og overrasket med å stemme i med klar røst: «Gamarjoba, gjenatsvale, det ville vært stas å synge i bryllup!» Kokken så overrasket på henne, smilte bredt og fortsatte sangen sammen med henne. — Vær så god, kjære kolbatono, — sa han, og satte frem mat, ferskt brød og urter, og fylte to glass avkjølt georgisk vin før han bukket stolt. Duften av grillet kjøtt lokket frem en liten grå kattunge fra buskene. Den så bedende på dem. — Akkurat deg trenger vi, — smilte Valentina Petrovna. — Kom hit, lille venn. Bato, kan du skjære noen biter rått kjøtt til pusen vår? Mens kattungen spiste, belærte Valentina Petrovna Egor: — Dere har barn, og datter på det! Hvordan skal dere lære henne godhet, omsorg for de svake, hvis dere ikke engang har katt hjemme? Nå har dere det! Etter turen badet hun kattungen; Egor måtte kjøpe inn utstyr. Da han kom tilbake, ventet et latterbrøl i leiligheten. Irina og Olya klynget rundt bestemoren som kysset og delte ut gaver: — Dette er til deg, Olya, et sommerantrekk, og dette er til deg, Irina. Ingenting gjør en kvinne mer verdsatt av ektemannen enn blondetruser… Hele neste uke gikk Olya ikke i barnehagen, men fulgte bestemoren på utflukter. Hjemme ventet Egor og kattungen, som fikk navnet Løve. På kveldene gikk Irina, Egor, Olya, Valentina Petrovna og Løve på tur sammen. — Jeg må snakke med deg, Egor, — sa Valentina Petrovna en kveld, for en gangs skyld alvorlig. — Jeg reiser i morgen, nå er det tiden. Dette, — hun ga ham et dokument i plastmappe, — blir til Irina etter jeg drar. Det er testamentet mitt. Leilighet og eiendeler etterlates henne, til deg samlingen min man brukte et liv på — meget verdifull, med signerte bøker fra berømtheter… — Hvorfor dette, Valentina Petrovna!? — Egor prøvde protestere, men hun avbrøt ham med en håndbevegelse. — Irina vet ikke noe, men du skal vite det — jeg har hjertetrøbbel, alvorlig. Alt kan være over plutselig, og jeg må forberede alt. — Men du kan da ikke være alene! — protesterte Egor. — Jeg er aldri alene, — smilte hun. — Datteren er jo der, og svigermor din bor i nabobyen. Du må ta vare på Irina og Olya. Du er en bra kar, til å stole på. Jeg er jo din svigermor i andre potens! — Hun slo ham på skulderen og lo hjertelig. — Kan du ikke bli litt til? — ba Egor med et siste håp. Valentina Petrovna smilte takknemlig og ristet på hodet. Hele familien fulgte henne ut, selv Løve på Olyas arm så sørgmodig ut. Valentina Petrovna satte fingrene til munnen og plystret — en taxi stanset momentant. — Kom igjen, svigersønn, kjør meg til toget! — kommanderte hun, kysset Irina og Olya farvel og satte seg ved siden av sjåføren. Sjåføren så forbauset på den fandenivoldske bestemoren. — Hva glor du på? — knurret Egor. — Har du aldri sett ordentlige damer før? Den kvikke, gråhårede bestemoren lo, slo Egor en high-five og forsvant ut i natten.

3. juni

Noe så overraskende! Jeg åpnet døra og der sto en lav, spinkel gammel dame i dongeri, leppene trukket til et spisst smil og med ertende øyne som glitret bak smale øyelokk.
“Sigruns mormor, Ragnhild Johnsen,” slo det meg. “Men hvordan kan hun bare dukke opp sånn helt uten forvarsel, ikke engang en telefon på forhånd…”

Hei på deg, gutten min! sa hun med et like lurt smil. Skal jeg få komme inn, eller?

Ja, selvfølgelig, kom inn! svarte jeg fort, flau over at hun ventet i døråpningen.

Ragnhild trillet inn sin lille trillekoffert. Da jeg satte fram te til henne, så hun på meg med et oppdragende blikk.

Jeg skal ha den sterk! Og du, Sigrun er vel på jobb, og Ingrid i barnehagen, men hvorfor driver du og sløver hjemme?

Fikk beskjed om å ta ut ferie, mumlet jeg litt snurt. To ukers nødvendig opphold. Drømmen om rolige feriedager grinete mot meg. Jeg kikket spørrende: Skal du være her lenge?

Nettopp, nikket hun kjølig. Jeg blir her en stund.

Akkurat det håpet forsvant som dugg for sola. Jeg kjente knapt Ragnhild. Hadde sett henne såvidt i bryllupet vårt, da hun kom reisende fra Lillehammer. Svigerfaren min pleide å snakke så lavt om henne, nesten andektig respekten nærmest dirret i stemmen hans.

Ta og vask opp, beordret hun veslevoksent. Og gjør deg klar. Jeg skal ha omvisning i byen, og du skal være guide!

Protestere? Ikke tale om. Hun lød som fenriken i garden, og han nektet man heller ikke å lystre…

Du får vise meg brygga! Hvordan kommer vi oss enklest til sentrum? Hun tok resolutt armen min, og tråkket i vei med bestemte steg.

Eh, taxi, svarte jeg.

Plutselig satte Ragnhild fingerne i munnen og ga fra seg en gjennomtrengende plystrelyd. En drosje bråbremset.

Må du plystre slik? Hva vil folk tro om deg? kjeftet jeg forsiktig idet jeg hjalp henne inn foran.

Folk tenker ikke et sekund på meg, gliste hun lurt. Det er du som virker litt uvøren, da.

Sjåføren lo høyt sammen med Ragnhild, og de high-fivet som om de var gamle kjente.

Vet du, du er en ordentlig sindig type, Alexander, sa hun mot meg da vi gikk langs brygga etterpå. Mormora di er sikkert så veloppdragen, men jeg klarer ikke la vær å stikke hodet frem. Mannen min, bestefarn til Sigrun, fikk virkelig prøvd seg. Han var bokorm, rolig og stillferdig, og så kom jeg inn i livet hans og alt ble snudd opp ned. Kløv klatrevegger, hoppet i fallskjerm, du skulle sett ham! Hang-glider ville han ikke prøve, da sto han fast på bakken og vinket sammen med dattera.

Jeg lyttet forbløffet. Sigrun hadde aldri nevnt noe av dette om mormoren. Hele livet hennes virket som et eventyr, det forklarte mye.

Har du selv hoppet i fallskjerm?

I militæret. Fjorten hopp, svarte jeg stolt.

Imponerende! smilte Ragnhild, og brast plutselig ut i sang:
“Vi skal falle lenge, denne sveven er tung…”
Jeg stemte ivrig i: “Silkekvitt skyer bak oss, fuglen letter i funn…”

Den felles sangen skapte et bånd mellom oss, og jeg følte meg ikke lenger så utilpass i hennes selskap.

Nå bør vi raste litt og få i oss noe mat, sa hun, og pekte mot en bod nede ved vannet, hvor lukten av grillmat drev oss over.

En mørkhåret mann stod der og tredde kjøtt på spidd med en fabelaktig håndlag, men jeg kunne banne på at han kunne brukt samme mine på å beseire en hær. Synet gjorde nesten at jeg ville rope “Nå danser vi!”.

Ved bordet vårt satte Ragnhild i en plutselig frisk sang, klar som en fjellbekk:
“Heisann sveisann, lyst til å synge på bryllup?”

Grillkokken lo, sang med på refrenget, og straks bugnet bordet av norsk grillmat, hjemmebakt brød og friske urter. To glass kald øl tok han også med.

En grå kattunge dukket forsiktig opp fra buskaset, listet seg bort til bordet vårt og stirret bedende på oss.

Det er jo deg vi trenger, smilte Ragnhild. Kom hit, lille venn. Hun ropte på grillkokken: Du, kan du skjære opp litt kjøtt til katten vår?

Mens kattungen slukte maten, ga Ragnhild meg en liten moralsk leksjon:

Dere har jo ei jente. Har ikke folk katt, lærer de aldri å vise omsorg for det svake. Ta nå inn denne lille skapningen!

Vel hjemme badet hun kattungen mens jeg måtte dra ut for å handle do, matskåler, klorestativ og kattekurv. Da jeg endelig kom, spente som en pakkesel, runget det gledeshyl over hele stua. Sigrun og Ingrid hang over den lykkelige mormoren, som kysset dem begge, mens kattungen nyvasket og blank betraktet oss storøyd fra sofaryggen.

Til deg, Ingrid, et sommerantrekk med shorts, delte mormor ut. Og til deg, Sigrun ingenting slår blondetruser, det skal jeg si deg…

Hele den neste uka gikk Ingrid ikke i barnehagen. Hver morgen dro hun og mormor på eventyr og kom hjem til lunsj, utslitte av moro og latter.

Hjemme ventet jeg og kattungen, nå døpt Lykke. På kvelden kom også Sigrun, og alle fire, med Lykke i bånd, gikk kveldstur sammen.

En kveld så mormor alvorlig på meg:
Alexander, jeg må snakke litt med deg. I morgen drar jeg. Det er på tide. Dette skal du gi til Sigrun når jeg har dratt. Hun overleverte et plastlaminert ark: Testamentet mitt. Leiligheten og alt hun eier er til henne. Til deg: samlingen av bøker mannen min samlet hele sitt liv. Den kan du ikke sette noe verdi på det finnes sjeldne ting med forfatterautografer…

Men Ragnhild, protesterte jeg, men hun viftet med hånden.

Jeg har aldri fortalt Sigrun dette, men jeg sier det til deg: Hjertet mitt er dårlig. Ting kan snu fort nå, og jeg må forberede meg.

Men du kan jo ikke bo alene! utbrøt jeg.

Jeg er aldri alene. Datteren min bor i byen her, og dere har hverandre. Ta vare på Sigrun og oppdra Ingrid. Du er en kjempekar, Alexander. Vet du hva? Jeg er faktisk dobbelt-svigermor for deg! Hun klappet meg på skulderen og lo med en så smittende latter at jeg ikke kunne annet enn å le med.

Bli litt til, da? ba jeg.

Hun smilte, men ristet mildt på hodet.

Hele familien fulgte henne til drosja neste dag, selv Lykke ble med i Ingrids armer og kikket tankefullt etter henne.

Ragnhild satte fingrene til munnen og plystret drosjen stanset med en gang.

Kom, Alexander, du får følge meg til toget! sa hun, klemte Sigrun og Ingrid, satte seg foran og vinket til oss.

Taxisjåføren så vantro på den kule, eldre damen som fikk folk til å stoppe for seg.

Hva glor du på? knurret jeg ertende. Har du aldri sett en ordentlig dame før?

Den spinkle mormoren slo ut i en trillende latter og prikket håndflaten min idet vi sa farvel.