Ulike mennesker Kona til Ivar viste seg å være – merkelig. Veldig vakker, ja: naturlig blondine med sorte øyne, former, stor byste og lange bein. Og i senga – ren ild. Først var det bare lidenskap, og ingen tid til å tenke. Så kom graviditeten. Joda, de giftet seg, som folk gjør. Sønnen ble født, like blond og sortøyd. Alt var vanlig. Bleier, barnevogn, første skritt, første ord. Og Janne oppførte seg helt normalt, dullet med barnet, en helt alminnelig ung mor. Så begynte det da sønnen ble tenåring. Plutselig ble Janne opptatt av fotografering. Tok bilder hele tiden, meldte seg på kurs. Altid med det kameraet sitt. – Hva er det du mangler? spurte jeg. – Du jobber som jurist, bare gjør det. – Jurist, rettet Janne. – Ja, jurist. Gi familien mer oppmerksomhet, ikke vær rundt omkring hele tiden. Jeg forsto egentlig ikke hva som irriterte meg. Hun tok jo ikke lett på husarbeidet. Maten var lagd, det var rent, sønnens lekser var hennes ansvar – kom jeg hjem fra jobb, kunne jeg legge meg foran TV-en, helt som normen. Men jeg ble gal av det – jeg følte at kona mi forsvant til steder hvor jeg ikke hadde noen plass. Hun var der, men likevel ikke. Aldri så hun TV med meg, diskuterte ikke interessante ting. Hun matet meg, så stakk hun igjen. – Er du ikke min kone lenger? ble jeg sint igjen da jeg fant henne ved datamaskinen. Janne sa ingenting. Trakk seg bare inn i seg selv. Hun likte dessuten å reise til eksotiske land. Tok seg fri og dro med sekk og kameraet sitt. Jeg skjønte ingenting. – Blir du med til hytta til vennene mine? De har fått seg badstu, lager egen hjemmebrent. På tide å skaffe oss vår egen tomt og! Janne nektet, men inviterte meg med på turene sine. Jeg prøvde én gang. Helt forferdelig! Alt var fremmed, folk snakket rare språk, maten var uspiselig sterk. Jeg har aldri brydd meg om severdigheter. Så Janne begynte å reise alene. Hun sa opp jobben også. – Hva med pensjonen? protesterte jeg. – Tror du virkelig du kan bli stor fotograf? Vet du hvor mye det koster å slå gjennom? Janne svarte aldri. En gang sa hun ganske stille: – Jeg skal ha min første utstilling. Min egen. – Alle har utstillinger, mumlet jeg. – Ingen stor bragd. Men jeg gikk på åpningen. Skjønte ingenting. Ansikter, og ikke pene engang. Rynkete hender, måker over vannet. Rart alt sammen, akkurat som Janne selv. Jeg lo av henne da. Men så kjøpte hun bil til meg. Se, vi er en familie, bruk den. Hun tok ikke selv lappen engang, ga den til meg. Hadde tjent pengene på bilder og bestillinger. Det var da jeg ble redd. Urolig. Hvem var dette rare mennesket i stedet for kona mi? Hvor kom de pengene fra? Andre menn? Ingen kan tjene så mye på fotografering. Svever hun rundt? Selv om ikke nå, så gjør hun det sikkert snart. Jeg prøvde en gang å lære henne – ga henne lett en ørefik. Hun grep kjøkkenkniven, rispet til – to sting i magen min. Heldigvis tenkte hun ikke på å stikke. Hun ba om tilgivelse etterpå. Jeg rørte henne aldri siden. Hun elsket katter. Hun reddet og hjalp, tok dem inn, behandlet dem, skaffet nye hjem. Vi hadde alltid to katter hjemme. De var snille, men ikke mennesker! Hvordan kan man elske dyr så mye, mer enn mannen sin liksom? En dag døde katten hennes, hun klarte ikke å redde den. Han døde i armene hennes på klinikken. Janne var utrøstelig! Gråt, drakk konjakk og skyldte på seg selv. Mange dager gikk sånn. Jeg var lei, ropte bare: – Kan du ikke begynne å minnes kakerlakker også! Hun så tungt på meg, jeg holdt kjeft og gikk min vei. Få gjøre som hun vil. Vennene mine syntes synd på meg, og venninnene hennes var også på min side. Alle sa at Janne hadde forandret seg, mistet bakkekontakten. Da fant jeg trøst hos naboen – Janne sin barndomsvenninne, Irja. Irja var mye enklere, lettere å forstå; jobbet i butikk, holdt seg unna alt med kunst, alltid klar for sex eller prat. Riktignok drakk hun for mye, men jeg skulle jo ikke gifte meg med henne… Jeg ventet på at Janne skulle merke det, bli sint, lage en scene, knuse noe. Da kunne jeg si: «Og du da? Hvor blir du av?» Så kunne vi tilgi hverandre for sidesprang og alt ble som normalt. Da kunne jeg droppe Irja. Men Janne sa ingenting. Bare så stygt på meg. Og i senga var det heller ikke noe igjen. Hun trakk seg unna, og flyttet inn på eget rom. Sønnen vår ble voksen, studerte ferdig på universitetet. Helt lik mora – sortøyet, blond og rar. – Når blir det barnebarn da? spurte jeg. Denis bare lo; han ville først oppleve noe, finne ekte kjærlighet. Da kom kanskje barnebarn, sa han. Fremmed, uforståelig. Morens blod. Janne og han hadde alltid hatt total harmoni, forstod hverandre uten ord. Jeg følte meg overflødig, ble redd av de øynene deres som var umulige å tyde. Jeg gikk til Irja igjen og igjen for trøst. Så fikk Janne vite det. Noen naboer fortalte henne. Jeg gjorde ikke noe for å skjule det. En dag kom jeg hjem, og der satt hun ved bordet, røykte, og sa så lavt: – Gå! Ut herfra! Øynene var svarte, skumle, med mørke ringer. Jeg dro til Irja. Ventet på at Janne skulle be meg tilbake. Etter en uke fikk jeg en melding på WhatsApp: Må snakke. Ble glad, dusjet, brukte dyr parfyme. Men Janne sa med én gang: – I morgen går vi og leverer skilsmissesøknad. Resten var som i en drøm. Skilsmisse. Papirer. Jeg frafalt min del av leiligheten – den hadde hun uansett fra foreldrene sine… – Og hva skal du gjøre nå, leve som fraskilt? spurte jeg surt da vi kom ut av tingretten. Ville si «Hvem skal ha deg nå?» men bet det i meg. Janne smilte for første gang på evigheter, ekte og bredt: – Jeg drar til Oslo. Jeg har fått tilbud på et stort fotoprosjekt der. – Ikke selg leiligheten, ba jeg. Hvor skal du komme tilbake til? – Jeg kommer ikke tilbake, svarte hun rolig, altså eks-kona. – Forstår du, jeg har lenge elsket en annen. Han er også fotograf, fra Oslo, vi har det fantastisk sammen. Men jeg ville ikke være utro, og vi hadde jo ingen grunn til å skilles. Vi er bare forskjellige mennesker. Er det grunn til å skilles? Eller er det det? – Det er det egentlig ikke, sa jeg. – Men vi gjorde det likevel, lo Janne. – Først ble jeg rasende da jeg fikk vite om Irja. Men etterpå tenkte jeg, alt er til det beste. Jeg blir lykkelig, og det blir du og. Gift deg med henne, og la alt gå bra med dere. Og så gikk hun. – Jeg skal ikke gifte meg, sa jeg etter henne. Men Janne hørte det ikke lenger. Siden har jeg ikke fått noe mer fra henne. Bare én gang i året – en kort melding på WhatsApp: «Gratulerer med dagen! Helse og lykke ønskes. Takk for sønnen.»

FORSKJELLIGE FOLK

Kona mi, Ingrid, var alltid litt spesiell. Veldig vakker, det skal hun ha naturlig blond med mørke øyne, former de fleste bare kan drømme om, og lange, slanke bein. Og i senga som fyrverkeri. Først var det bare lidenskap, man rakk ikke å tenke så mye. Så kom graviditeten. Klart, vi gjorde som folk flest giftet oss.

Vi fikk en sønn, han også lys og mørkøyd. Alt var som vanlig folk har det bleier, mat, de første ordene, de første skrittene. Ingrid var en helt alminnelig, omsorgsfull, ung mor, alltid kjærlig med gutten.

Da sønnen vår, Daniel, ble tenåring, forandret Ingrid seg. Plutselig ble det fotografering som gjaldt. Hun tok bilder av alt mulig, begynte på fotokurs på kveldstid, sprang rundt med kamera hele tiden.

Hva er det du mangler, da? spurte jeg ofte. Du er jo jurist, vær det da!
Advokat, pleide Ingrid å rette meg.
Ja vel, advokat. Kanskje du kunne brukt litt mer tid med familien i stedet for å springe rundt overalt hele tida.

Jeg skjønte selv ikke helt hva det var som irriterte meg sånn. Hun lot ikke huset forfalle, det var alltid rent og ryddig, maten sto ferdig, Daniel gjorde det bra på skolen takket være henne. Jeg kom hjem fra jobb, la meg på sofaen foran TV-en, slik jeg alltid trodde et ordentlig familieliv var. Men det plaget meg; jeg følte konen min forsvant ut i noe jeg ikke var en del av. Hun var der, men samtidig ikke. Aldri satt hun seg og så TV med meg, aldri ble hun med i diskusjoner om det som interesserte meg. Hun serverte middag så forsvant hun igjen.

Er du kona mi, eller ikke? irriterte jeg meg, fant henne stadig foran datamaskina.
Ingrid sa ingenting. Lukket seg inne.

Hun elsket å reise også, gjerne til eksotiske steder. Tok seg fri, reiste avgårde med ryggsekken og kamera. Jeg skjønte det aldri.
Kan vi ikke heller dra til Truls og dem på hytta deres? De har nytt badstu, lager hjemmelaget brennevin. Kanskje vi også burde kjøpe ei hytte.

Ingrid takket nei, men ba meg med på sine turer. Jeg prøvde én gang. Jeg trivdes ikke; alt var fremmed, folk snakket et språk jeg ikke forsto, maten var altfor sterk. Landskap gir meg ikke så mye.

Da reiste Ingrid alene. Etter hvert sa hun opp jobben også.

Hva med pensjonen? protesterte jeg. Hvem tror du at du er? Stor kunstner? Vet du hvor mye penger det koster å slå gjennom med noe sånt?

Ingrid svarte ikke. Én gang fortalte hun forsiktig:
Jeg skal ha min første egen utstilling.

Alle har utstillinger nå til dags, surmulte jeg. Særlig noen stor prestasjon.

Men jeg dro på åpningen. Forsto ingenting. Ansikter, ikke spesielt pene engang, rynkete hender, måker over vann. Alt var litt rart, som Ingrid selv.

Jeg lo litt av henne etterpå. Så kjøpte hun jammen en bil til meg. Vi er jo en familie, bruk den du. Hun hadde tjent pengene på bildene sine, levert på oppdrag og alt. Hun tok ikke engang lappen, bare ga meg bilen.

Da begynte jeg å bli engstelig. Det føltes utrygt. Hvem var denne fremmede kvinnen jeg delte hus med? Hvor kom pengene fra, var det menn som ga dem? Man kan da ikke tjene såpass mye bare på å ta bilder. Kanskje hun gikk ut? Selv om hun ikke gjorde det, kom hun sikkert til å gjøre det.

Jeg prøvde å sette henne på plass ga henne en ørefik. Hun grep kjøkkenkniven, rispet meg over magen ikke dypt, bare to sting måtte til. Godt hun ikke gikk for å stikke meg. Hun ba om unnskyldning etterpå. Jeg lot aldri mer håndflatene gå.

Katter elsket Ingrid. Hun hjalp alle, tok dem inn, pleiet, fant hjem til dem. Vi hadde alltid to katter hjemme. Greie nok, vennlige, men det er jo ikke mennesker! Hvordan kan man elske dyr mer enn ektefellen?

En gang døde en av kattene hennes, hun greide ikke å redde den til tross for alt, den sovnet inn i armene hennes på dyreklinikken. Ingrid ble knust. Hun gråt, drakk konjakk, bebreidet seg selv i dagevis. Jeg ble oppgitt og utbrøt:
Du kan jo begynne å savne kakerlakker også!

Hun så bare tungt på meg. Jeg lot det være, gikk min vei. Hun fikk gjøre som hun ville.

Venner syntes synd på meg, venninnene hennes holdt med meg. Alle sa Ingrid hadde blitt så høy på seg selv, mistet bakkekontakten. Det var da jeg søkte trøst hos naboen vår, som også var Ingrids barndomsvenninne, Tone. Tone var mye enklere å forstå. Hun jobbet i butikk, brydde seg ikke om kunst, var alltid klar for prat og mer. Hun drakk mye, men jeg skulle ikke gifte meg med henne.

Jeg ventet på at Ingrid skulle bry seg, bli sjalu, lage en scene, krangle, kaste noe. Da kunne jeg si: Men du da? Hvor er du hele tida? Så skulle vi tilgi hverandre alt og redde ekteskapet. Da kunne jeg droppe Tone.

Men Ingrid sa ingenting. Hun bare så på meg, stille og uten noe særlig varme. I senga gikk det skeis, hun trakk seg unna bare jeg la handa på henne. Flyttet inn på eget rom.

Daniel vokste opp, ble ferdig på universitetet. Like rar og gåtefull som mora, mørk i øynene, blond i håret.

Hva med barnebarn, da? spurte jeg.

Jeg vil gjøre noe annet først, pappa, finne ekte kjærlighet. Da kan du få barnebarn, lo Daniel like fremmed som mora. De to har alltid vært i harmoni, forsto hverandre uten ord. Jeg følte meg alltid utenfor, de svarte øynene ga meg frysninger, blikk jeg ikke klarte å tolke. Jeg gikk oftere og oftere til Tone.

Så fikk Ingrid vite det. En av naboene sladret. Jeg skjulte meg jo ikke akkurat. Kom hjem en dag, fant kona sittende ved kjøkkenbordet med en sigarett, og hun bare sa stille:
Gå. Kom deg ut av huset!

De svarte øynene hennes var mørkere enn noen gang, med blå ringer under.

Jeg flyttet til Tone. Jeg ventet på at Ingrid skulle be meg komme tilbake. En uke senere fikk jeg melding på mobilen: Vi må snakke. Jeg ble glad, dusjet, tok på god aftershave. Men Ingrid, med én gang jeg kom inn døra:
I morgen går vi til tingretten.

Resten var som i en drøm. Skilsmisse, papirer, underskrifter. Jeg ga fra meg hele min del av leiligheten den hadde hun uansett fått av foreldrene sine.

Og hva har du tenkt å gjøre nå som skilsmissekvinne? spurte jeg irritert utenfor tinghuset. Hadde lyst til å si tror du noen vil ha deg?

Ingrid smilte. For første gang på mange år smilte hun til meg, skikkelig:
Jeg drar til Bergen. Har fått et seriøst fotoprosjekt der.

Ikke selg leiligheten, sa jeg, uten å vite hvorfor. Hvor skal du komme tilbake til?

Jeg kommer ikke tilbake, svarte hun rolig. Forstår du, jeg har elsket en annen lenge. Han er også fotograf, fra Bergen. Det er spennende med ham. Men jeg ville ikke være utro, så lenge jeg bodde med deg. Men egentlig: Vi er bare forskjellige, du og jeg. Er ikke det grunn nok til å skille seg?

Det er ikke vanlig, nei, svarte jeg.

Men nå ble det sånn, lo Ingrid. Først ble jeg rasende da jeg fikk vite om Tone. Men nå tenker jeg at alt skjer til det beste. Jeg blir lykkelig, det blir du også. Gå og gift deg med henne, håper det ordner seg for deg.

Og så gikk hun.

Jeg vil ikke gifte meg, ropte jeg etter henne.

Men hun hørte meg ikke lenger.

Siden har jeg ikke hørt mer fra henne. Bare en gang i året får jeg en kort melding på mobilen: Gratulerer med dagen! Helse og lykke til deg! Takk for Daniel.Jeg leste alltid tekstmeldingen flere ganger. Først ble jeg irritert, så kom tomheten sigende, og til slutt, akkurat som på slutten av en for lang film, kjente jeg en slags lettelse. Tiden gikk. Tone flyttet inn, Tone flyttet ut. Daniel kom på besøk en gang iblant, satte seg ved vinduet akkurat som mora hans pleide hendene foldet i fanget, ansiktet vendt ut mot regnet. Vi snakket lite og mye på samme tid. Han likte sterk kaffe, svarte at alt gikk bra, var på vei ut i verden. Jeg spurte ham én gang: Savner du mamma?

Han svarte så forsiktig at jeg nesten ikke hørte det: Det går ikke an å savne noen som aldri forsvant fra seg selv.

Jeg vet ikke om jeg forsto det, men jeg sluttet å stille for mange spørsmål etter det. Kattene forsvant én etter én, og til slutt ble huset stille. Hver vår så jeg gjennom gamle fotoalbum, fant bilder av den unge, vakre jenta med mørke øyne og latter i blikket, Ingrid slik jeg først møtte henne. Jeg innså til slutt at det ikke var hun som forsvant det var jeg som stod stille mens hun gikk videre.

Noen ganger hender det at jeg gjenkjenner bildene hennes i et magasin, kjenner igjen lyset, blikket, det gripe noe skjult og vakkert i det hverdagslige. Jeg tenker da: Jeg har elsket en kunstner, en som så mer enn jeg noen gang skjønte, og for første gang misunner jeg henne ikke. I stedet takker jeg stille for alt det forskjellige mellom oss, for alt vi aldri ble, for den ene gutten som går ut i regnet og finner sin egen vei.

Det er sjelden jeg får lyst til å ta opp telefonen og skrive tilbake. Men én gang, på min egen fødselsdag, sendte jeg endelig svar: Takk for alt. God reise videre.

Hun svarte aldri. Det føltes som et svar likevel.