Elskerinnen til mannen min
Ingrid satt stille i bilen og stirret på navigatøren. Alt stemte hun hadde kommet til riktig adresse. Hun måtte bare samle mot og gjennomføre det hun hadde bestemt seg for. Med et dypt sukk gikk hun ut av bilen og begynte å gå de snaue femti meterne bort til inngangen på en liten kafé. «Kaffehjørnet» sto det på skiltet, med varme bokstaver. «For et navn…», tenkte Ingrid, og tok et par sekunder til å hente seg inn. Hun visste at hun snart ville møte HENNE elskerinnen til ektefellen, hun som truet familieidyllen. Hva visste Ingrid egentlig om henne? Ikke så mye, egentlig. «Pusen» kalte Thomas henne, men det var bare hans kallenavn. Hun jobbet som servitør på dette stedet.
Ingrid valgte et bord ved vinduet og ventet på å bli tatt imot. Og der, rett foran henne, kom servitøren gående. Det måtte være henne hun kjente ansiktet igjen fra et bilde. Og nå nærmet hun seg bordet hennes. Tiden strakk seg ut til en evighet. Ingrid rakk å tenke flere romaner med tanker på de få sekundene.
Hei, velkommen! sa servitøren, og Ingrid kastet et blikk på navnebåndet hennes. «Karine». Så det var altså det hun egentlig het. Fantasien til Thomas var visst ikke så stor å kalle Karine for «Pusen». Karine visste, selvfølgelig, ingenting om stormen som raste inni den besøkende, så hun fortsatte høflig:
Skal jeg finne frem menyen til deg? Bare si ifra når du er klar til å bestille.
Ingrid smilte sitt bredeste smil, men lot blikket gli over rivalen sin som om hun forsøkte å lese henne som en åpen bok. Hvordan var hun havnet i denne situasjonen, ansikt til ansikt med ektemannens elskerinne? Det hadde vært et sjokk. Før alt dette hadde Ingrid vært gift med Thomas i ti år, og hun hadde trodd hun var lykkelig. De hadde en datter på åtte, Sunniva, som var hele pappas prinsesse. Thomas klarte aldri å si nei til henne, og Ingrid kunne ikke annet enn å smile litt oppgitt når han overøste datteren med enda flere dukker. Hun visste som psykolog hvor viktig farskjærlighet er for jenter det legger grunnlaget for kvinnens forhold til menn senere i livet.
Ingrid og Thomas hadde alltid forsøkt å snakke sammen om alt derfor hadde de sjelden store konflikter. Et helt vanlig norsk familieliv: leilighet med boliglån, bil og en liten hytte utenfor byen.
Så, som lyn fra klar himmel: En elskerinne.
Alt hadde skjedd tilfeldig. For noen dager siden hadde Thomas stått i dusjen da telefonen hans ringte. Han hadde ropt på henne:
Ingrid, kan du ta den? Det er sikkert faren min, han skulle ringe i kveld!
Hun pleide aldri å ta telefonen for Thomas, men han hadde jo bedt henne. Men så hun på skjermen, så hun at det var en helt annen kontakt: «Pusen». Og på bildet var en fremmed ung kvinne tett omslynget med Thomas. Ingrid ble stående paralysert. Skulle hun svare? Men før hun rakk å bestemme seg, var samtalen brutt.
Noen sekunder senere kom et nytt varsel en melding. Ingrid kastet et blikk på skjermen: «Thomas, jeg jobber 2 og 2 fra mandag neste uke. Kom innom Kaffehjørnet på slutten av vakta, jeg vil spandere på deg husets kaffe. Savner deg…»
Ingrid trakk hånden raskt tilbake, som om telefonen var en hoggorm. Alt ble plutselig så klart det fantes ingen andre forklaringer. Hun måtte sette seg ned og tenke. Da Thomas kom ut, sa hun bare at hun ikke hadde rukket å ta telefonen, og at hun nå gikk til apoteket.
Hun gikk selvsagt ikke dit. Hun satte seg på en benk i parken og lot tankene løpe i sirkler. Hvor hadde det gått galt? Hun så på livet deres hun fant faen ikke et eneste hull. Kunne hun bare late som ingenting? Nei. Hun var ikke typen til å skli videre i en synkende skute.
Men hun var heller ikke typen til å lage et drama. Ingrid foretrakk alltid de rolige, ærlige samtalene. Først tenkte hun hun bare kunne spørre Thomas rett ut. Men hvordan forklare at hun hadde sett meldingen? Hun trengte en annen løsning…
Så kom hun på det hun visste hvor Karine jobbet, og når. Hun visste til og med hvordan hun så ut. Skulle hun ta turen til kaféen, se henne med egne øyne kanskje til og med snakke med henne?
Flere netter gikk uten søvn. Ingrid tviholdt på roen hjemme, men Sunniva og Thomas merket at noe var galt. Hun la skylden på mye jobb og vanskelige samtaler på kontoret. Sunniva ga moren en varm klem, mens Thomas så på henne med uro.
Etter noen dager med grubling tok Ingrid beslutningen hun måtte dra til «Kaffehjørnet», ellers ville hun aldri få fred.
Jeg tar en latte, og kanskje en dessert. Hva anbefaler du? sa Ingrid.
Honningkake, den er populær, foreslo Karine.
Ja, takk, jeg tar en sånn.
Da Karine, elskerinnen, kom med bestillingen, fikk Ingrid nesten ikke smakt på noe. Kaffen var passe, kaken helt ordinær. Kaféen var nesten tom så tidlig på dagen. Ingrid hadde valgt tidspunktet for å kunne snakke litt med Karine, og etter en stund kom hun over til bordet:
Ser ut som du ikke har spist desserten. Var den ikke god? Kan jeg hente noe annet?
Nei, det er ikke kaken jeg har bare ikke matlyst. Det er mye som surrer i tankene.
Beklager, jeg skal ikke forstyrre.
Nei, Karine, du forstyrrer ikke. Jeg sitter bare og tenker på hva jeg skal gjøre bør jeg spise ferdig eller bare søke om skilsmisse? Hva ville du gjort? spurte Ingrid med et uforklarlig alvor.
Karine ble synlig utilpass, hun visste nok ikke hva hun skulle si.
Jeg har aldri vært i en sånn situasjon, svarte hun til slutt.
Hvis du visste ektemannen din var utro? forsøkte Ingrid igjen.
Karine forble taus blendet av spørsmålet. Ingrid bestemte seg for å endre tema:
Har du jobbet her lenge?
Snart ett år.
Studerer du?
Ja, kulturstudier. Kunstnerisk linje.
Da har du kanskje god fantasi? spurte Ingrid.
Tja, jeg vet ikke…
Kunne du leve deg inn i rollen som den som blir bedratt eller elskerinnen, for den saks skyld?
Karine så ukomfortabel ut, men svarte ikke.
Ingrid kjente plutselig at hun angret på besøket. Hva skulle dette føre til? Skulle hun skrike, dra henne i håret eller kaste kald latte på henne? Nei, det ville ikke hjelpe. Hun sukket, ba om regningen og la igjen en raus sum på rundt nitti kroner, med gode tips.
Da Karine returnerte til bordet, var Ingrid forsvunnet, bare sedlene og noen småmynter lå igjen på duken. Karine så ut gjennom vinduet og sukket.
På kaféen hadde Ingrid bestemt seg. Hun skulle feire tiårsdagen deres sammen som planlagt, for Sunnivas skyld. Datteren hadde laget plakat til feiringen, gledet seg stort. Etter jubileet skulle hun ta samtalen med Thomas.
Og så, midt under jubileumsmiddagen på favorittkaféen i sentrum, mens Sunniva ropte entusiastisk at hun ville ha størst kakestykke, varslet Thomas at de skulle ha kake. En betjeningsansatt gikk ut for å hente den, og til Ingrids fullstendige overraskelse var det Karine som bar inn kaken. «Pusen». Elskerinnen. Hun stilte kaken pent på bordet og ble stående og Thomas smilte lunt.
Gratulerer med jubileet, min kjære! Denne kaken er for deg.
Sunniva ble invitert av en animatør og forsvant ut av samtalen. Ingrid fikk ikke frem et ord. Da la Thomas armen om hennes skulder:
Dere kjenner jo hverandre allerede, smilte han.
Karine nikket høflig.
Kjære, det hele har vært et skuespill. Jeg har fått tak i en byrå som lager spesielle arrangementer de skriver et manus for nettopp deres anledning og leier inn skuespillere. For oss var det «utroskapen». Men du, Ingrid, du er så imponerende rolig og klok at jeg tar av meg hatten. For en heldig mann jeg er!
Så du sier at du aldri har hatt en elskerinne?
Nei! svarte Thomas.
Og Karine, du er skuespiller?
Student, svarte Karine. Jeg jobber litt på kafé, og tar småroller hos byrået. De fleste koner skriker eller hiver seg på meg, men du… du snakker høflig og etterlater tips.
Jeg har ikke ord, sa Ingrid fortumlet. Synes du virkelig dette var morsomt, Thomas? Passende? Hvordan kunne du gjøre dette før vårt jubileum?
Karine ville trekke seg vekk, men Ingrid vinket at hun skulle bli. For første gang nådde stemmen til Ingrid et nivå som overrasket alle.
Har du noen idé om hvordan jeg har hatt det disse dagene? Hvor kom du på dette? «Savner krydder», sa du? Da skal du jammen få smake!
Hun løftet opp kaken og presset den flatt i ansiktet til Thomas. Der har du både krydder og fyll! Alt i ett!
Thomas famlet krem ut av øynene, oppgitt:
Er du gal?
Nei, kjære. Bare litt ekstra liv i forholdet, ikke sant? sa Ingrid og reiste seg.
Hva er det som har tatt deg? Jeg har jo ikke vært utro, utbrøt Thomas idet hun gikk mot utgangen.
Ingrid snudde seg, så på ham og sa:
Det hadde kanskje vært lettere å takle enn dette tullet!
Hun gikk mot datteren, tok henne i hånden og forlot lokalet.
Ute i den friske kveldsbrisen lo hun plutselig stille.
Mamma, hva ler du av? spurte Sunniva.
Ingenting spesielt, bare en vits jeg kom på.
Vil du fortelle?
Ja, men først må vi snakke om noe viktig. Vi må kanskje bo litt for oss selv en stund fremover…
Borte fra pappa? For alltid? spurte Sunniva i skrekk.
Jeg vet ikke, svarte Ingrid ærlig. Vi får se. Er du med meg? Sunniva nikket bestemt.
Sammen gikk de ut i den lyse sommerkvelden. For noen ganger lærer man noe viktigst først når alt rakner at selv når vi føler oss såret, må vi finne styrken til å velge det som er riktig for oss selv og barna våre.
