«Vi blir her til sommeren!» Hvordan jeg kastet ut den frekke slekta til mannen min og byttet låser
Dørklokka ulte, som om den varslet om dommedag. Klokken var syv en lørdag morgen. Den eneste dagen jeg hadde sett frem til å sove ut etter å ha lukket kvartalsrapporten, ikke til besøk. På skjermen lyste ansiktet til svigerinnen min. Ingeborg, søsteren til min mann Erik, så ut som om hun kom rett fra en revolusjon, bak henne vistes tre bustete barnenakker i ulike høyder.
Erik! ropte jeg, uten å løfte telefonrøret. Ditt folk. Ta deg av dem.
Han ramlet ut av soverommet med bokseren bak-frem. Han visste at denne stemmen betydde at min lojalitet overfor hans slekt hadde boret seg under nullpunktet. Mens han mumlet noe i røret, sto jeg i gangen med armene i kors. Min leilighet mine regler. Denne treromsleiligheten midt i Oslo hadde jeg kjøpt to år før vi giftet oss, etter svette blod og nedbetalt boliglån, og sist på lista mi sto uønskede inntrengere.
Døra ble slengt opp, og inn strømmet hele klanen. Ingeborg, lastet med sekker, hilste ikke engang. Hun skjøv meg til side med hoften, som en kommode.
Endelig framme! utbrøt hun, dumpet posene rett på det italienske flisgulvet. Sunniva, hvorfor står du der som en saltstøtte? Sett på tevann, ungene er sultne etter reisen.
Ingeborg, stemmen min var rolig, men Erik trakk skuldrene sammen. Hva skjer?
Har han ikke sagt det? Hun laget uskyldige øyne. Vi har totalrenovering! Rør, gulv, alt må opp! Det er umulig å bo hjemme, støv overalt. Vi blir hos dere en ukes tid. Dere har jo plass her. Massevis med kvadratmeter som står ubrukt!
Jeg så på Erik. Han stirret hardt i taket, vel vitende om at han kom til å bli henrettet senere.
Erik?
Men Sunniva, det er jo bare søstra mi Hvor skal de bo midt i byggekaoset? Bare en uke.
En uke, snerret jeg. Akkurat sju dager. Dere kjøper deres egen mat. Ungene løper ikke rundt, rører ikke veggene, og holder seg minst en meter unna mitt kontor. Stillhet etter ti.
Ingeborg fnyste og rullet med øynene:
Strenge greier, Sunniva. Du er som en vakt på Bastøy. Jaja, greit. Hvor kan vi sove? Håper ikke det blir på gulvet?
Så startet marerittet.
«En uke» varte to. Så tre. Min leilighet, nøye innredet med interiørdesigner, ble et skur. I gangen lå alltid hauger med skitne sko, og jeg snublet i dem hver dag. Kjøkkenet var et slagfelt: fett på benken, smuler, kliss, kaos. Ingeborg oppførte seg ikke som gjest, men som matmor og vi var staben.
Sunniva, det er jo tomt i kjøleskapet? sa hun en kveld og gløttet på de tomme hyllene. Ungene trenger yoghurt, og jeg og Erik kunne også godt tenkt oss litt kjøtt. Du tjener jo bra, kunne vel ta vare på familien?
Du har kort, det finnes butikker, svarte jeg uten å løfte blikket fra laptopen. Gå selv. Det er døgnåpent.
Gjerrigknark, mumlet hun, og smalt døra så syltetøysglassene klirret. Du får ikke tatt det med deg i grava!
Men det som virkelig fikk det til å tippe, var ikke det. En dag kom jeg tidligere hjem og fant niesene og nevøen min på soverommet. Den eldste hoppet i min seng, på min dyre, ortopediske madrass fra Jensen, mens den yngste Yngste hadde foreviget et portrett på veggen. Med min leppestift. Fra Tom Ford. Limited edition.
UT! brølte jeg, så ungene spratt ut i alle retninger.
På bråket kom Ingeborg stormende. Da hun så på de dekorerte tapetene og min knuste leppestift, slo hun bare ut med hendene:
Må du rope slik? Det er jo barn! Og den leppestiften herregud, det er bare fett med farge på. Kjøp en ny, du har råd. Forresten Vi må nok bli litt lenger, håndverkerne drikker hele lønna si. Vi blir nok her til sommeren. Dere har det jo så stille og kjedelig ellers nå blir det liv i stua!
Erik sto passivt ved siden av. En vaskeklut.
Jeg svarte ikke, men gikk på badet for ikke å begå en forbrytelse der og da. Jeg måtte puste.
Senere la Ingeborg mobilen sin på kjøkkenbordet da hun gikk for å dusje. Skjermen lyste opp med varsel. Jeg pleier ikke å lese andres meldinger, men denne var stor og rød midt på skjermen. Fra «Marit Utleie»:
«Ingeborg, har vipset for neste måned. Leietakerne er kjempefornøyde, kan vi forlenge til august?»
Og så bankvarsel: «Innbetalt: +38 000 kr.»
Inni meg klikket det. Puslespillet falt på plass. Ingen oppussing. Hun hadde leid ut kottet sitt på Finn.no for enkle penger og kom for å bo hos meg og bli forsørget gratis. Null utgifter til mat, strøm og i tillegg passiv inntekt. Glimrende forretning på min regning.
Jeg tok et bilde av skjermen hennes med min egen mobil. Ikke skjelvende, bare isklar.
Erik, kom inn på kjøkkenet, sa jeg.
Han leste, rødmet, hvitnet.
Sunniva, kanskje det er en misforståelse?
Misforståelsen er at du ikke allerede har slengt dem på dør, sa jeg kaldt. Du har et valg. Innen i morgen klokken tolv skal de være ute, ellers blir du med dem. Hele sirkuset.
Men de har ikke noe sted å dra
Ikke mitt problem. De kan sove under Akerselva for min del.
Neste morgen sa Ingeborg at hun skulle ut og snuse på nye boots sikkert for utleiepengene. Ungene dumpet hun på Erik som tok fri.
Jeg ventet til døra smalt igjen bak henne.
Erik, ta med barna og dra en tykk tur i Frognerparken. Vær lenge borte.
Hvorfor?
Fordi det nå skal foretas utvasking mot skadeinsekter her.
Da de forsvant i heisen, tok jeg mobilen. Første samtale til låssmed. Andre til lensmannen.
Gjeste-leken var over. Nå var det rensing av territoriet som gjaldt.
Kanskje det er en misforståelse? Eriks spørsmål fra i går runget i hodet mitt mens låssmeden demonterte.
Ingen misforståelse. Kun kald besluttsomhet.
Låssmeden, en barsk fyr med tatuering, var rask.
Solid dør, sa han. Og den låsen du har valgt er for proffene. Man kommer ikke inn her med mindre man bruker vinkelsliper.
Akkurat slik jeg vil ha det. Sikkerhet.
Jeg vippset ham tilsvarende en heftig middag på Statholdergaarden, men ro i sjela kostet mye mer. Så tok jeg for meg sakene. Ingen følelser. Jeg tok svarte søppelsekker ekstra solide, 120-liters og stappet alt oppi: Ingeborgs BH-er, barnas strømpebukser, leker fra stua. Jeg brettet ikke pent; jeg presset alt ned. All sminken hennes fra badet feide jeg med ett sveip.
På trappa vokste det fram et fjell av fem svarte sekker. Ved siden av to kofferter, forsømt og forlatt.
Da heisen plinget og ut kom lensmannen, sto jeg klar med papirene.
God dag, konstabel, sa jeg, og ga ham grunnboka og pass. Jeg er eneste eier. Ingen andre har rett til å bo her. Varsler om mulig innbruddsforsøk.
Ung politimann bladde gjennom papirene, gjespet nesten.
Slektninger?
Eks, smilte jeg. Eiendomstvisten har nådd høydepunktet.
Ingeborg dukket opp en time senere, lastet med poser fra Steen & Strøm, strålte helt til hun så sekkehaugen og meg sammen med politiet.
Hva er dette?! skrek hun, fingeren pekte på sekkene. Sunniva, har du rablet!? Det er mine ting!
Nettopp, sa jeg og foldet hendene. Dine. Ta dem med deg. Hotellet er stengt.
Hun prøvde å storme døren, men politimannen blokkerte.
Bor du her? Registrert adresse?
Jeg jeg er søstra til mannen min! Vi er gjester! Hun snudde seg mot meg, ansiktet prikket av røde flekker. Hva tror du at du driver med, dust? Hvor er Erik? Jeg ringer han, vent!
Ring gjerne, sa jeg. Han svarer ikke. Han forteller akkurat nå søskenbarna dine hvorfor moren deres er forretningskvinne.
Hun ringte. Piping. Igjen, ingen svar. Erik hadde fått ryggrad eller kanskje han fryktet skilsmissen og null oppgjør.
Du kan ikke gjøre dette! skrek hun og dro posene ned. Nye sko veltet ut av en.
Ljug ikke, sa jeg og trådte fram. Hils Marit fra meg og spør om leietakerne fornyer til august eller om du må si dem opp så du selv kan bo der.
Ingeborg ble stående åpenmunnet. Luften gikk ut av henne som av en punktert ballong.
Hvordan visste du?
Lås mobilen neste gang, frøken gründer. Du har bodd gratis, spist min mat og ødelagt mitt hjem for å spare opp til ny bil? Imponerende. Men nå hører du på meg.
Jeg senket stemmen, men hvert ord smalt mot de kalde trappene:
Du tar med deg dette og blir borte. Hvis jeg ser deg eller kidsa nærmere enn en kilometer fra huset, tipser jeg skatteetaten. Svart utleie er ikke populært. Og melder stjålet gullring til politiet. Hvem vet hvor den dukker opp kanskje i en av disse sekkene under ransakelse?
Ringen lå selvfølgelig i safen. Ingeborg visste ikke det. Hun ble så hvit at sminken sprakk.
Du er et udyr, Sunniva, hveste hun. Gud dømmer deg.
Gud har bedre ting å gjøre, svarte jeg. Nå har jeg både fri og frihet. Og leiligheten min også.
Hun slepte sekkene bortover og prøvde menneskeforaktende å få bestilt taxi med skjelvende hender. Politimannen så tålmodig på, glad for å slippe rapport.
Heisdørene lukket seg bak henne, sekker, poser og knuste drømmer.
Takk for hjelpen, sa jeg til politimannen.
Bare hyggelig. Anbefaler solide låser, nikket han.
Jeg gikk inn og lukket døra. Den nye låsen kneppet som champagne. Klorlukt sved i nesa renholderen var ferdig på kjøkkenet og i gang på soverommet.
Erik kom tilbake etter to timer. Alene. Han hadde levert barna hos Ingeborg ved taxien. Han snek seg inn som om han forventet bakholdsangrep.
Sunniva hun har reist.
Jeg vet det.
Hun sa så mye stygt om deg
Det driter jeg i. Rotter skriker alltid når de sparkes av skipet.
Jeg satt på kjøkkenet og drakk rykende fersk kaffe fra min favorittkopp, og den var hel. Ingen mer leppestift på veggen. Kjøleskapet fullt av bare mine varer.
Visste du om utleien? spurte jeg.
Nei! Jeg sverger, Sunniva! Hadde jeg visst
Hadde du visst, hadde du tiet, konstaterte jeg. Hør her: én gang til og dine kofferter følger med deres søppelsekker ut. Forstår du?
Han nikket fort, skjelvende. Han skjønte at jeg mente alvor.
Jeg tok en slurk kaffe.
Den var perfekt.
Varm, sterk og aller viktigst drukket i fullkommen, total stillhet i min egen leilighet.
Kronen klemmer ikke.
Den sitter som støpt.
