En fremmed brud Valter var alltid i vinden. Han annonserte aldri i aviser eller på TV, men navnet og telefonnummeret hans gikk fra munn til munn gjennom det trofaste jungeltelegrafen. Trenger noen konferansier til en konsert? Null stress! Holde tale på jubileum eller lede bryllup? Selvfølgelig! Han hadde til og med ledet en barnehageavslutning med glans, og sjarmerte både barna og mødrene deres. Det hele startet enkelt. En god venn skulle gifte seg, men toastmasteren han hadde bestilt på forhånd uteble – mannen hadde rett og slett drukket seg bort. Det var ikke tid til å finne noen annen, så Valter grep mikrofonen. Allerede på skolen drev han med amatørteater, var aktiv i dramagruppen og var fast innslag på Unge Talenter og “Revyen” på universitetet. Kvelden ble en kjempesuksess, og allerede i bankettsalen kom to gjester bort og ba han lede deres arrangementer også. Etter universitetet fikk Valter jobb på et forskningsinstitutt, men lønnen var elendig. De første honorarene for arrangementer inspirerte, og han tok alle oppdrag han kunne få – både for pengene og gleden. Han tjente snart mer på arrangementene enn på forskerjobben. Etter ett år sa Valter opp, kjøpte lydutstyr for sparepengene, startet enkeltmannsforetak og gikk “all in” som underholder. Samtidig tok han sangtimer, og snart var han både syngende konferansier og fast sanger på en lokal restaurant tre ganger i uka. Så – plutselig 30 år, kjekk, ganske velstående, godt kjent som sanger, DJ og suveren konferansier. Han var fortsatt ugift – hvorfor skulle han gifte seg? Han hadde jenter på rekke og rad, men alle vennene rundt ham slo seg til ro, fikk barn og startet familieliv. Etter hvert begynte Valter også å lengte etter ro og stabilitet, men ingen av jentene var “den rette”. De lettvinte interesserte ham bare for det åpenbare; han ville ha én for livet. “Man burde finne ei ung jente, oppdra henne slik man vil – vent til hun fyller atten, så gifte seg med henne. Da får man den perfekte kone!” Han tok oppdrag på skoleavslutninger og russekroer for å finne “sin” fremtidige kone. Men de unge jentene var ikke slik han hadde sett for seg. Han mistet ikke motet, og som han selv sa, “jaktet på en sjelden fugl.” Da syntes livet å ville spøke med tremenningen min. Alt startet normalt. En dame ringte og henviste til noen kjente: – Vi trenger en konferansier til bryllup. Er du ledig 17. juni? Supert! Kan vi møtes? De møttes. Og ifølge Valter, skjønte han for første gang hva uttrykket “jorden forsvant under beina” betydde. Kvinnen, som presenterte seg som Ksenia, var blendende vakker – han hadde aldri sett maken. Tydelig, fornuftig og krevende – hun visste nøyaktig hva hun ville ha til bryllupet. Valter måtte innrømme at han stirret – noen var heldig! Vakker og tydeligvis smart – sjelden kombinasjon! Han trodde hun var rundt 25, kanskje litt eldre, men så nevnte hun at hun hadde vært AUF-medlem: minst 40, altså! De gikk gjennom alle detaljer, ble enige og skulle til å signere kontrakt, men Ksenia protesterte: – Hvorfor det? Jeg stoler på deg, du har strålende referanser! Men Valter insisterte på avtale, både for egen trygghet og for å bekrefte at han faktisk ikke drømte – Ksenia var virkelig. Da fikk hun en SMS: – Åh, der kom visst brudgommen for å hente meg! Skal vi kjøre deg? Valter avslo, men fulgte henne ut. Han pleide alltid gjøre det, for å observere dynamikken mellom brud og brudgom. Denne gangen var det mer misunnelse enn nysgjerrighet. Brudgommen overrasket ham – Valter hadde sett for seg en voksen mann, kanskje rundt førti – men ut av bilen kom en ung fyr, knapt eldre enn Valter selv: – Ksenia, går det bra? Hun smilte – selvsagt gikk det bra. Satt seg inn, og brudgommen vendte seg: – Så, det er du som skal lede bryllupet vårt? Veldig hyggelig – Slava har anbefalt deg. Jeg er Robert, brudgommen. Valter hadde mest lyst å slå “Robert, brudgommen”, men nøyde seg med et håndtrykk. – Valter. Hyggelig. Slik startet Valters besettelse. Han leitet etter påskudd for å ringe Ksenia, høre stemmen, se henne. Bryllupsdagen nærmet seg – han følte han holdt på å bli gal. Venner ertet: – Hva med de unge jentene du skulle forme til din ideelle kone, da? – Glem dem! svarte Valter, – Ksenia er drømmekvinnen, og jeg trenger ingen andre! – Så si det til henne, foreslo kompisen. – Er du gal? Hun skal jo gifte seg – hun elsker ham. Hva skal hun med meg og mine dumme følelser? Av og til stakk en smilende Robert innom: – Her, Ksenia ba meg levere dette til deg … Da måtte Valter kjempe mot trangen til å svare ufint. Han vurderte å avlyse bryllupsjobben, men da ville han aldri se Ksenia igjen … og ga etter. To dager før bryllupet kom Ksenia hjem til Valter for å “pusse på manus, så alt blir perfekt”. Kontoret var under oppussing, så de møttes hjemme hos ham. De skravlet i vei og lo mye. Til slutt, da alt var klart, foreslo Valter champagne: – Skål for et perfekt bryllup! Ksenia smilte: – Med glede! Hun lo og var strålende vakker – champagnen ga Valter mot til å kysse henne. Sjokkerende nok, besvarte hun kysset. Så var natten et faktum. Valter våknet, forvirret. Hadde han drømt, eller hadde han nettopp hatt sitt livs natt? Ingen spor etter Ksenia, men puten luktet parfymen hennes. Så det hadde skjedd. Skjelvende av usikkerhet ringte han Ksenia: – Hei … – Hei! Hvordan går det? Unnskyld at jeg forsvant sånn, men det er så mye å gjøre før bryllupet, vet du. – Så … bryllupet blir? mumlet Valter. – Klart det. Hvorfor skulle det ikke bli det? Alt er flott! Cynisk? Skal hun virkelig smile til brudgommen uten anger? Valter vurderte å avlyse – men han ville ikke miste henne. Trengte han en slik kvinne? Svaret var ja. Hvilken som helst. Neste dag kom han tidlig til restauranten. Dekoratørene fniste. Og da … Ksenia kom mot ham. – Hei! Jeg stakk rett etter vielsen, jeg måtte bare se deg, sa hun med strålende smil. – Hva er det, Valter? – Jeg skjønner ingenting … Så dere har hatt vielsen? Og du stakk etterpå? – Jada. Tenkte jeg like godt kunne være med deg, i stedet for å farte rundt med ungdommen. Eller er det ikke greit? – Vent, hvilket ungdom – er det ikke du som skal gifte deg? Ksenia lo høyt, rent og hjertelig. – Selvsagt ikke! Det er datteren min, Ksenia junior! Hun studerer i Bergen, kom hjem i går, – så blev hun plutselig alvorlig – Trodde du virkelig jeg var bruden? Og at jeg sover med andre to dager før? Så godt syns du altså om meg … Først da skjønte Valter. Ksenia hadde aldri sagt “jeg” eller “vi” – bare “bruden og brudgommen”. Robert hadde aldri kalt henne Ksenia junior, bare “Ksenia”, og alltid De-form. Hvordan hadde han ikke sett det? Pinlig! Til slutt spurte Valter: – Men du … Er du fri? – Og da hun nikket, utbrøt han: – Gift deg med meg! Vær så snill! Bryllupet ble strålende – konferansieren overgikk seg selv. Brudeparet takket hjertelig: – Tusen takk! Vi vet ikke hvordan vi skal få takket deg for en fantastisk kveld. – Jeg skal ta meg av takken, sa Ksenia, – Dere får gå, limousinen venter. Jeg passer på her. Snart gikk nyheten om at Valter skulle gifte seg med en kvinne ni år eldre enn seg selv. Familien var skeptisk, men da de så bruden, sa alle: – Hvordan kunne han ikke bli forelsket? Og Ksenia og Ksenia junior fikk barn med bare to ukers mellomrom.

Fremmed brud.

Valdemar var ettertraktet. Ingen aviser eller TV-reklamer navnet hans og telefonnummeret gikk fra munn til munn, gjennom det underlige, norske jungeltelegrafen. Konferansier på konsert? Null problem! Styre en jubileumsfest eller et bryllup? Strålende! Ja, han hadde til og med ledet en barnehageavslutning en gang, og sjarmerte ikke bare barna, men mødrene deres i tillegg!

Alt begynte enkelt. En god venn skulle gifte seg, men toastmasteren de hadde booket i forveien, kom aldri han forsvant rett og slett på fylla. Det fantes ikke tid til å finne noen ny, så Valdemar grep mikrofonen.

På skolen drev han med revy, var med i teatret «Logos», på universitetet var han en sikker gjest under «Studenterspring»-ukene og Laget. Etter skuddet på sparket, stod nye forespørsler i kø allerede der, i festsalen to stykker kom bort og ba Valdemar om å lede også deres arrangementer.

Da Valdemar var ferdig utdannet, fikk han seg jobb på et forskningsinstitutt i Oslo. Men det ga bare småpenger. De første oppdragene som underholder ga ham både økonomisk snert og driv. Han tok imot alt av oppdrag, ikke bare for pengene (som fort ble ti ganger bedre enn forskerlønna), men for gleden og applausen.

Etter et år satte Valdemar seg han sluttet på instituttet, kjøpte seg et ordentlig lydanlegg for sparepengene, registrerte enkeltpersonsforetak og gikk inn for moro på heltid. Samtidig tok han sangtimer, for sangstemme og gehør var der. Han ble fort en syngende konferansier, som tre ganger i uka tok sangoppdrag på en restaurant nede ved kaia.

Slik tikket tiden. Nå nærmet Valdemar seg 30, han var pen, velstående og viden kjent for å kunne løfte hvilket som helst arrangement. Gift var han ikke hvorfor skulle han? Jentene flokket seg om ham, hvilken som helst kunne blitt med om han hadde bedt. Men vennene giftet seg en etter en, barna kom, og Valdemar begynte å lengte etter det stille, lune familielivet. Bare ett problem: Hvem skulle det bli? De lettvinte var bare greit for øyeblikket han ville ha én, og bare én.

Skal jeg få en perfekt kone, må jeg bli kjent med ei ung jente og lære henne «riktig vei», og så gifte meg når hun er blitt voksen. Da blir hun den ideelle, sa han spøkefullt.

Så han tok etter hvert alle oppdrag på avslutninger for videregående, i håp om å finne den rette. Men de unge jentene var ikke helt sånn han hadde forestilt seg de var for ville, for kloke, kanskje for moderne? Likevel ga ikke Valdemar opp, han jaktet som en rev etter en sjelden fugl. Da lo de gamle gudene på sitt vis.

Alt var tilsynelatende vanlig, inntil det plutselig ringte fra en dame:

Du, vi trenger konferansier til et bryllup. Er du ledig 17. juni? Så flott! Kan vi treffes?

Det gjorde de og Valdemar forstod plutselig hva det betydde å «miste fotfeste». Kvinnen presenterte seg som Ksenia. Hun var blendende vakker, Valdemar hadde aldri møtt en slik kvinne i levende live. Hun snakket klart, var svært bestemt på alt som trengtes. Han satt forheksed, tenkte «for en heldig mann, hvem er han som får henne?» Hun var vakker, men også klok en sjelden kombinasjon. Han kunne tippe hun var rundt 25, men hun nevnte selv at hun hadde vært aktiv i AUF, så hun var nærmere 40!

De gikk gjennom all planlegging, og til tross for Ksenias protesterer, ble det signert kontrakt:

Hvorfor det? Jeg stoler jo på deg, du har de beste anbefalinger!

Valdemar insisterte, som alltid han ville ha alt på det tørre:

Jeg må jo føre regnskap til Skatteetaten, ingen unødvendig trøbbel, takk.

Egentlig, innrømmet han for seg selv, trengte han bare et fysisk bevis på at Ksenia virkelig fantes kanskje alt var en drøm?

Så plinget det i Ksenias telefon:

Å, brudgommen er her for å hente meg! Skal jeg kjøre deg et sted?

Valdemar takket nei, men fulgte henne ut. Han gjorde det alltid slik det er tross alt nyttig å kikke på kjemien mellom brud og brudgom. Men nå var det ikke nysgjerrighet som drev, men sjalusi og misunnelse.

Brudgommen, Robert, var uventet ung. Valdemar hadde forventet en mann på Ksenias alder, men ut kom en gutt, knapt 25.

Ksenia, alt i orden?
Hun bare smilte lunt og steg inn. Robert lukket bildøren og snudde seg vennlig:

Er det du som skal være konferansier på bryllupet vårt? Hyggelig! Sander fortalte om deg du skal visst være den beste! Jeg heter Robert, forresten.

Valdemar hadde lyst til å kaste seg på Robert og slå ham, utslette det lykkelige uttrykket hans. Men alt han gjorde, var å ta ham i hånden:

Valdemar. Hyggelig.

Valdemar mistet fred og søvn. Han lette etter grunner til å ringe Ksenia, høre stemmen hennes, få en ny avtale. Siste helg før bryllupet føltes som galskapens rand. Den ene vennen han betrodde seg til, humret:

Og hva med alle skolejentene du har jaktet på da? De perfekte koneprosjektene?

Valdemar viftet det vekk:

Hva skal jeg med dem? Ksenia er den perfekte kvinnen. Jeg trenger ingen andre.

Bare si det som det er til henne da, svarte vennen. Men han fikk bare et tverrt fnyss:

Er du gal? Hun skal jo gifte seg! Hun er forelsket hva skal hun egentlig med meg og de dumme følelsene mine?

Av og til banket Robert på døra, smilende lykkelig.

Hei! Ksenia ba meg gi deg denne…

Valdemar hatet ham i de øyeblikkene og måtte anstrenge seg for ikke å svare surt. Flere ganger hadde han lyst til å droppe hele brylluppet, glemme sitt renomme. Men da ville han heller aldri se Ksenia igjen. Så han ga etter, pysete som han følte seg.

To dager før bryllupet kom Ksenia til Valdemar igjen, som hun sa, for å «finpusse planen, så alt blir perfekt». Kontoret hans var under oppussing, så de møttes hjemme hos Valdemar. Praten fløt lett, de lo og tullet mye, begge i godt humør. Da alt var klappet og klart, foreslo Valdemar champagne:

For at bryllupet skal bli en suksess!

Ksenia smilte bredt:

Skål for det!

Hun lo, og litt sprudlende mot nesten ga Valdemar henne et kyss. Overraskende, hun svarte på det. Hodene surret og alt ble drømmeaktig.

Han våknet brått. Satt opp i sengen, så seg rundt. Hadde han drømt, eller hadde han faktisk levd den beste natten i sitt liv? Det var ingen tegn etter Ksenia, bare en svak lukt av hennes parfyme på puten. Kanskje likevel ? Han sto opp, usikker men merket at nei, det var ikke innbilning. Hva nå? Ville de avlyse bryllupet? Han tastet inn nummeret til Ksenia:

Hei…

Hun svarte helt vanlig:

Hei! Hvordan går det? Beklager at jeg forsvant så fort, men du skjønner bryllup i morgen!

Så bryllupet blir? mumlet Valdemar.

Selvsagt! Hvorfor skulle det ikke bli det? Alt er i rute!

Kan kvinner virkelig være så kyniske? Skulle bryllupet virkelig bli noe av, og klare hun å se ham i øynene etter alt mellom dem? Valdemar var rastløs, skulle han knuse alt? Men ville han egentlig ha en slik kynisk kvinne? Innerst inne visste han svaret: Ja. Uansett.

Neste dag kom han tidlig til restauranten. Jentene som pyntet lokalet kastet blikk på ham og fniste. Og da

Han trodde nesten ikke sine egne øyne: Det var Ksenia som kom mot ham.

Hei. Jeg rømte rett etter vielsen gledet meg for mye til å se deg, hun smilte strålende. Men hva er det med deg, Valdemar?!

Jeg skjønner ingenting, mumlet han. Så dere rakk å registrere ekteskapet? Og likevel… rømte du?

Klart det, din dust! Hvorfor skulle jeg kjøre rundt med ungdommen, når jeg heller vil være med deg? Er du ikke glad?

Eh, hvilken ungdom? Det er vel du som giftet deg?

Ksenia ble stående å stirre i vantro et øyeblikk, før hun brast ut i latter. Latteren hennes var så ren og smittende at Valdemar selv måtte le.

Nei, nei! Det er min datter Kine! Hun studerer oppe i Tromsø, kom nettopp hjem akkurat i tide. Ksenia ble plutselig alvorlig. Har du trodd hele tiden at jeg skulle gifte meg? Og, like før, at jeg lå med deg rett før bryllupet til og med?

Først nå gikk det opp for Valdemar. Ksenia hadde alltid sagt «bruden og brudgommen», aldri «jeg» eller «vi». Og Robert kalte henne aldri Kine, alltid Ksenia, og behandlet henne høflig. Tenk at han ikke hadde tatt det hintet! Så dumt Endelig spurte han:

Og du… du er fri? Da må du gifte deg med meg! Nå, med en gang…

Bryllupet ble storslagent, konferansieren overgikk seg selv. Gjestene jublet. På slutten kom «de unge» frem:

Tusen takk! Vi vet ikke hvordan vi kan takke for en så nydelig aften.

La meg ordne opp, sa Ksenia smilende. Gå dere, limousinen venter. Jeg holder et øye med alt her.

Ryktene om at Valdemar skulle gifte seg med en kvinne ni år eldre svirret raskt. Mange var skeptiske, men da de så Ksenia, sa alle det samme:

Med en slik hvordan kan man la være å bli forelsket?

Ksenia og Kine fikk barn med to ukers mellomrom.