Skjebnen strakk ut sin hånd
Det var en gang en tilsynelatende god familie i den lille bygda Rødmyra: far, mor og datteren Synnøve. Alt så ut til å fungere som det skulle, helt til hun begynte på sjette klasse og la merke til at noe i hjemmet begynte å rakne. Begge foreldrene hadde falt inn i drikkingens fang, først faren, så moren. Da hun nærmet seg slutten av ungdomsskolen, forsto Synnøve at det ikke lenger var noen mulighet for å trekke dem opp fra sumpen; de sank stadig dypere.
Det var ikke uvanlig at foreldrene slåss, og den lille datteren ble ofte trukket inn i krangelen.
«Hvorfor gjør dere dette med meg?» gråt hun mens hun krøp inn i et hjørne bak skapet, i håp om å bli oversett, mens foreldrene kastet sin vrede over henne.
«Kom og hent melk, Synnøve», brølte faren en sen kveld. Hun nektet, redd for mørket utenfor, og han truet med å slå henne dersom hun ikke skyndte seg.
«Spør naboen Kjersti om penger, men ikke gå hjem uten noen», ga moren henne i dørkarmen.
Etter hvert som hun ble eldre, begynte Synnøve å snike seg ut av huset når foreldrene drakk. I tiende klasse var natten ikke lenger skremmende; hun hadde blitt vant til den. Hun søkte tilflukt i den forlatte tømmerhuset på kanten av bygda, og tidlig om morgenen kom hun stille hjem, hentet skolebøkene og løp mot skolen.
En dag lovte hun seg selv:
«Når jeg får vitnemålet, skal jeg flykte fra Rødmyra, dra til en større by og kanskje søke på en skole. Jeg må spare hverkrone, hver øre, uansett hvor lite det er.»
Da vitnemålet kom, var karakterene slappe og hun hadde knapt bestått noen fag. Likevel tok hun med seg passet, en gammel ryggsekk med det hun hadde klart å samle, og reiste til Lillehammer uten å si noe til foreldrene. Hun hadde ingen å fortelle det til. Alt hun ønsket var å utdanne seg, få et normalt liv og en ekte familie.
Lillehammer mottok Synnøve med kalde blikk. Hun fant et videregående, men ble fort fortalt at konkurransen om plassene var enorm, og med så dårlige karakterer ville hun sannsynligvis bli avvist. Betalt utdanning var også umulig hun hadde ingen kroner. Håpene hennes ble knust, og hun satte seg på en benk ved busstoppet, mens livet bruste rundt henne.
«Alle har et mål», tenkte hun. «De haster av sted til sine oppgaver, mens jeg sitter fast. Jeg har nesten ingen penger, men jeg kan heller ikke gå hjem igjen hva venter meg der? Her er det heller ingen plass for meg.»
Mens skumringen senket seg, kom en kraftig, eldre dame med en liten veske bort til henne.
«Jenta, hvorfor sitter du her? Jeg har sett deg gå inn og ut av butikken flere ganger. Er det noe som plager deg?» spurte hun.
«Jeg har ingen steder å gå. Jeg kom fra bygda for å søke på skole, men de avslo meg på grunn av dårlige karakterer, og jeg har ikke råd til å betale. Jeg har ingen her, og jeg tør ikke gå hjem. Faren drikker, og moren jeg er redd for å bli som dem,» hulket Synnøve.
«Er du alene her?» spurte hun.
«Nei. Jeg vil ikke dra hjem, men jeg har ingen å stole på.»
Den eldre kvinnen smilte milde. «Jeg heter Kari, men folk kaller meg bare Kari. Jeg bor på et kollegiegjestehus, så kom med meg. Du kan ikke sove her ute.»
Synnøve reiste seg usikkert. «Hva skjer med meg?»
Kari tok henne i hånden. «Jeg er også blitt stående uten et hjem. Datteren min, Tora, jobbet som konduktør på toget. Hun møtte en forretningsmann som lovet å starte en butikk sammen med henne. Tora solgte huset vårt i bygda og kom hit, men mannen lurte henne, og hun forsvant med pengene. Jeg endte opp med å jobbe som renholder på togstasjonen, og fikk en seng på gjestehuset. Jeg så straks at du trengte hjelp.»
De kom til gjestehuset, et lite rom med en enkel seng. Synnøve var utslitt, spiste uten appetitt, og Kari sa:
«I morgen tar jeg deg med til kafédirektøren ved stasjonen. De trenger alltid folk, det er stor turnover. Du er ung, vakker, og har en frisk energi. Kanskje du får en jobb der, og kan bo på gjestehuset. Skjebnen kan likevel være snill.»
Synnøve takket Kari for hjelpen og sovnet raskt.
Hun hadde aldri før vært med en gutt. Da hun begynte på kaféen, ble hun møtt av den unge eieren, Einar. Han var smilende, omtenksom og spurte henne om livet. Synnøve ble betatt av ham med en intensitet hun aldri før hadde følt. Einar ga henne en liten leilighet på første etasje, ga smilende små gaver leppestift i lomma, mascara, en billig parfyme. Hun følte seg som i en drøm.
«Synnøve, kom i bilen min,» sa han en kveld etter jobb. «Jeg kjører deg hjem, du ser sliten ut.»
Hun rodde seg i røde kinn, og tenkte: «Er dette min lykkelige sti?»
Morgenen etter stormet hun til jobben med ny energi. En helg, mens hun stod utenfor gjestehuset, ble hun stoppet av en ung mann.
«Hei, bor du her?»
«Ja, ovenpå andre etasje»
«Jeg heter Morten, jeg er lastebilsjåfør. Jeg kom fra en annen landsby for å tjene penger, men jeg kommer alltid tilbake. Jeg har aldri sett deg før her.»
«Jeg er Synnøve, også fra bygda. Jeg kom nylig her.»
Morten kom ofte på besøk, fortalte historier fra veiene, ga henne godteri og te. De ble venner, men Synnøve hadde allerede gitt hjertet til Einar.
Etter hvert flyttet hun fra gjestehuset til en liten leilighet Einar hadde ordnet for dem. De møttes i skjul, fordi Einar måtte advare henne:
«Synnøve, jeg er gift. Men jeg elsker deg, og du skal ikke mangle noe. Om sommeren tar jeg deg med til kysten.»
Synnøve svøpte seg i kjærlighetens varme, uten å tenke på konsekvensene. Snart oppdaget hun at hun var gravid og ville overraske Einar.
«Einar, vi skal ha barn,» ropte hun lykkelig en kveld.
Einar så kaldt på henne. «Hva tror du du gjør? Jeg har en familie, to barn. Jeg trenger ikke flere. Her, ta denne pakken med penger, og forsvinn innen tre dager. Jeg vil ikke ha deg her lenger.»
Synnøve ble knust. Hun husket Karis ord om at mange flykter til byen på jakt etter lykke, men få får den. Hun samlet sine ting, kastet nøklene i postkassen og vendte tilbake til gjestehuset. Kari trøstet henne med te.
«Å, jenta mi, så er det slik skjebnen spiller deg,» sa hun. «Ikke gråt for ham. Menn er ofte like. Du skal bære barnet ditt, uansett. Livet vil gi deg nye overraskelser, og kanskje til slutt vil skjebnen strekke deg en hjelpende hånd.»
Etter natten i gjestehuset hørte Synnøve et kjent stemme bak seg.
«Synnøve, er du tilbake?» ropte Morten, som løp inn i rommet med en pose godteri.
Hun brast i tårer, men Morten smilte og sa: «Fortell meg hva som har skjedd, så skal jeg hjelpe.»
Synnøve fortalte alt om Einar, løgnen og smerten. Morten nikket forstående.
«Slutt å gråte, du ble lurt av en slyngel. Du må tenke på barnet ditt og deg selv. Jeg går og kjøper mat, så du kan få noe å spise,» sa han og gikk i butikken med store poser.
Da han kom tilbake, satte han seg ved bordet, smilte varmt og sa:
«Alt blir bra. En dag får du en datter som blir like vakker som deg.»
Synnøve sovnet med et lite håp i hjertet.
Tiden gikk, og Synnøve og Morten flyttet tilbake til Morten sin farsgård på landet. De kjøpte et gammelt trehus, pusset opp, bygget et andre etasje, for snart skulle de få en liten jente. Deres sønn, som nå var tre år gammel, løp rundt i hagen mens hun så på med kjærlighet.
Synnøve husker fremdeles den dagen Kari strakte ut sin hånd til henne i Lillehammer. Skjebnen hadde kanskje tatt henne gjennom mørke stunder, men den hadde også gitt henne en ny familie, et hjem og en framtid som hun aldri hadde drømt om i den lille bygda.
Slik har historien gått sin gang, og Synnøve tenker tilbake med både sorg og takknemlighet over den reisen skjebnen hadde gitt henne.
