Brevet Denis gikk hjem fra jobben mens snøen knaste hyggelig under skoene, og minnene fra barndommen strømmet på. Akebrett på ranselen, snøballkrig, slikke på istapper – for en gyllen tid det var! Plutselig hørte han barnegråt. Han så seg rundt og oppdaget en gutt med brunt ullkåpe og grå lue på en benk. Han gråt høyt og gned tårene inn i kinnet. Denis gikk bort til ham. – Gutt, har du gått deg vill? Hvorfor gråter du? – Jeg mistet brevet mitt… Hadde det i lomma, og så plutselig var det borte, – og han begynte å hulke igjen. – Ikke gråt, vi leter sammen. Hvilket brev er det? Til mamma kanskje, skulle poste det? – Jeg skrev det selv. Til Julenissen… Mamma vet ikke… – Å, for en ulykke… Men vet du, du kan skrive et nytt! – Ja, men det rekker sikkert ikke fram i tide… – Du, vet du hva, løp hjem du nå, det begynner å bli mørkt. Jeg skal lete etter brevet ditt. Avtale? – Okei… Men lover du å sende det hvis du finner det? – Jeg lover! Jeg vet at Julenissen får med seg alt barna skriver. Selv om vi ikke finner det, får du nok en gave likevel… Gutten tørket ansiktet med ermet og løp av gårde. For en stakkar. Hadde skrevet brevet med håp, og så skjer dette… Denis smilte mens han mintes hvordan han selv fant gaver under juletreet og trodde på nissen. Det er lenge siden nå… Snart er det hans egen gutt som skal skrive sitt første brev, enn så lenge er han bare fire og kan ikke skrive selv ennå… Denis gikk videre, kikket ned i snøen, men fant ingenting. For en trist situasjon, gutten ønsket seg jo noe… Da fikk han øye på et konvolutthjørne som stakk opp fra en snøfonn. Han grep det forsiktig – det var brevet! Papiret hadde blitt vått, Denis la det varsomt i vesken for at det ikke skulle rives opp. Hjemme laget kona Varja middag, sønnen Maksim lekte med lekebiler. Denis elsket familien sin og gledet seg alltid til å komme hjem i den lune leiligheten deres. – Varja, tro det eller ei, jeg så en gutt på benken i stad, åtte år kanskje, han gråt store tårer. Han hadde mistet brevet til Julenissen. Men jeg fant det faktisk. La oss se hva han har skrevet… Denis tok konvolutten opp av lommen. Barnslig håndskrift: Til Julenissen fra Sander Leonov. – Skal vi åpne? Se hva han har ønsket seg? – Ja, brevet hadde jo uansett aldri kommet videre enn posten… Denis åpnet forsiktig konvolutten og brettet ut et rutete ark. Så leste han høyt: «Kjære julenisse! Sander Leonov skriver til deg, bor i Storgata 97. Jeg er ni år og går i tredje klasse. Jeg liker å spille fotball og løpe med gutta. Jeg bor med mamma Vera og bestemor Lida. Vi har nettopp fått bo i et gammelt hus, snille folk slapp oss inn. Før bodde vi med pappa i en annen by. Pappa drakk og slo mamma. Ofte fikk jeg også bank. Mamma og bestemor Lida – pappas mamma – gråt mye, og jeg sammen med dem. Derfor rømte vi og tok bestemor med oss. Julenisse, kan du hjelpe mamma å finne en ny jobb? Hun vasker gulv, men ryggen hennes er dårlig. Kan hun få en ny kjole, den gamle er helt utslitt. Mamma er høy og slank. Og veldig fin! Bestemor trenger medisiner for vonde knær. Hun har det tungt selv om hun ikke er så gammel. Og så ønsker hun seg en deilig, varm badekåpe. Hun fryser mye. Bestemor er liten og tynn. Jeg ønsker meg et vakkert juletre med lys og fargerike kuler. Før satte mamma opp juletre og da hadde vi fest. Frem til pappa drakk seg full og reiv det ned… Kjære nisse, håper du kommer. Sander Leonov. » Denis så på Varja da han var ferdig. Hun hadde tårer i øynene. – Herregud, så rørende… Den stakkars gutten… De flyktet fra en alkoholiker og har ikke penger til noe. Og så fine og varme ønsker, det er sjelden barn tenker på mammaen og bestemoren sin først. Og for seg selv, bortsett fra juletreet, ber han ikke om noe… – Ja, de har tydeligvis hatt det tøft… Mammaen tok også svigermor med seg – det sier mye. De virker gode. Hva om vi gjør guttens juleønske til virkelighet, Varja? Hva sier du? – Det hadde vært helt fantastisk, Denis! Jeg vokste opp i et hjem med en far som drakk, du vet hvor tøft vi hadde det… Skulle ønske mammaen min turte å gå. Men hun gjorde aldri det, før han var borte fikk vi aldri ro… – Vi trenger en administrasjonsmedarbeider på jobben. Vi kan kanskje tilby henne en stilling? Lønna er bra og hun slipper vaske gulv, – foreslo Denis. – La oss låne nissekostymer hos Sjemjonovs og dra hjem til denne Sander! La ham tro på mirakler… Vi lager fest! Jeg kan kjøpe medisiner mot artrose til bestemoren, lege skrev ut sånne til mamma før. Og en varm kåpe til bestemor, en ny kjole til moren – hun virker like stor som meg, så da kan jeg finne noe passende. Noe pent, men rimelig, det er jo salg nå før jul. Vi har penger. Hvorfor ikke gjøre noe godt, Denis, hva tror du? – Jeg er helt enig! Du er godhjertet, kjære Varja… Denis klemte kona si. For en lykke, å være så samkjørte og forstå hverandre fullt ut. Neste dag kjøpte Varja en enkel, men flott mørkegrønn kjole, en myk rosa badekåpe, medisiner til bestemor, godteri, klementiner og juletrepynt. Denis kjøpte en liten julegran og slo til med en billig smarttelefon til Sander – sikkert har han ikke en. De fikk låne nissekostyme og Snøprinsesse-drakt hos venner, og pakket alt sammen i en stor sekk fra kostymelånet, satte granen i bagasjen og la i vei til adressen på brevet. Sønnen Maksim var hos bestemor. Et gammelt, skakt hus med slitt gjerde. Det lyste i vinduet, noen var hjemme… Denis tok julegrana, Varja sekken og de sneik seg over tunet og banket på døra. – Hvem er der? – en høy, lys kvinne omkring 35, trolig Vera, åpnet døren og ble forfjamset ved synet av nissen. – Oj, sånne nissetjenester har vi ikke bestilt… Dere har kanskje kommet feil? – Bor det en gutt som heter Sander Leonov her? – Ja, sønnen min… – Mamma, hvem er der? – ropte en barnerøst. Sander kom løpende i joggebukse og genser. – Åh… Julenisse! – God kveld, Sander! Jeg fikk brevet ditt, og her er vi – jeg og barnebarnet mitt Snøprinsessen! Kan vi få komme inn? – Mamma, mamma, han fikk brevet mitt! Den mannen fant det og sendte det som han lovet! Så gøy! Kom inn! – jublende ropte gutten. Vera smilte og slapp dem inn. Bestemor – en lav slank kvinne – kom ut fra stua. Da hun så treet, lyste Sanders øyne. – Er det juletre til oss? Så fint og det dufter jul… – Ja, Sander, alle barn bør få et vakkert tre. Her har du pynt og lys, så dere kan dekorere sammen. Og jeg har noen gaver. Men du må fortelle et eventyr, eller kanskje synge noe? Slik har vi det, vi nisser… Denis forsøkte seg på dyp nissestemme, slik han syntes nissen burde snakke. Sander ble nervøs og kom ikke på noe. Han så bare fortryllet på nissen i rød kappe med hvitt skjegg og pelslue. – Jeg vet du er en god gutt, Sander. Jeg har hørt det fra småfuglene. Du er snill mot mamma og bestemor, hjelper til og gjør det bra på skolen. Og derfor har vi med oss gaver. Finn dem selv i sekken… Sander så spørrende på mammaen, som nikket. Forsiktig løsnet han tauet og stakk hånden ned. En kåpe til bestemor, pakket og pyntet med rød sløyfe. Sander la den pent i fanget hennes. – Bestemor, denne er til deg! Jeg skrev om det i brevet! – Til meg?! Nei… – bestemor ble rørt og prøvde kåpen. Perfekt passform! – Tusen takk, Julenisse og Snøprinsesse! Jeg har aldri hatt noe sånt før, – sa hun rørt. Sander fant så kjolen til mamma, og medisiner til bestemor. De stirret forundret på alt sammen… Så dro Sander opp en svær pose godteri og klementiner. Øverst lå en eske med ny mobil. – Til meg? Egen mobil?! Wow… Julenisse, tusen takk for gavene! Jeg visste det – jeg trodde på deg… Du skuffet ikke! – hulket Sander av glede. – God helse og lykke til dere! Nå må vi dra videre… Denis og Varja tok sekken og gjorde seg klare til å gå. Sander så betatt på esken med mobilen. Mamma og bestemor kom ut i gangen. – Kan jeg få spørre hvem dere er? Hvordan vet dere om Sander? – Jeg fant brevet hans og sammen med kona ville vi glede gutten. Ta imot det – fra hjertet. Dere har en flott gutt. Her er brevet deres og visittkortet mitt, ring meg – vi har en ledig administrasjonsstilling, du passer kjempegodt. Om det er interessant. – Tusen, tusen takk… Dette var så uventet. Sander er helt i ekstase, han har ventet på et mirakel – og fikk det, takket være dere… Denis og Varja kjørte hjem i taus glede. Det er ofte enda mer fantastisk å gi gaver enn å få – spesielt når du ser ekte, strålende barneglede. Pengene de brukte på gaver, angret de ikke et sekund på. Penger kan tjenes inn igjen. Men slike følelser – de er verdt mer enn alt annet…