Tåken lettet
I det siste har Sigrid ofte vandret gjennom sine egne tanker om livet. Hver dag er den samme, og kjedsomheten gnager. Hun har en familie: ektemannen Eirik og to sønner, begge toppstudenter på bygda skole.
En tidlig morgen vekker den dype, trommende lyden av gamle veggklokker Sigrid i sengen. Utenfor er det bare grått skumring. Hun klarer ikke å falle tilbake i søvn; i hodet spinner planer om dagen som kommer.
Nå skal jeg stå opp, og dagen vil gli like som de andre, fylt av gjøremål og bekymringer tenker hun. Jeg skal melke kyrra Zora, mate den og lede den tilbake til flokken, så fodre resten av dyra. Så lager jeg frokost til Eirik og gutta. Jeg vekker dem, ser dem på vei til skole og Eirik på vei til fabrikken. I dag må jeg også hakke potetene, ellers vokser de vilt, så jeg tar spaden og drar til hagen.
Sigrid reiser seg og kaster seg over husarbeidet, mens hun mumler:
I dag må jeg vaske, luke blomster i gårdsplassen og feie, så lenge jeg ikke har gjort det på en stund. Å, mitt liv er så kjedelig, bare oppgaver, oppgaver Dagen har begynt.
Eirik, stå opp, det er tid dytter hun lett på ham, men han hviler fortsatt.
Ja, sier han og snur seg på ryggen.
Barna, våkne! Det er på tide å stå opp, spise frokost og gå på skole. Mikael, ikke nøl, du må likevel stå. Hvem skal gå med deg? Ikke jeg. Du ligger så mye, du burde legge deg tidligere sier hun med en mild knurring. Yngste bror, Sindre, hopper av sengen som en fjær, mens Mikael strekker seg.
Etter å ha sendt dem på vei, begynner hun på vasketøyet, henger de nyvaskede klærne på låven. Stemningen er merkelig melankolsk, selv om hun ikke helt forstår hvorfor. I det siste har hun følt en uro over sin egen tilværelse.
Hun går bort til blomsterbedet, men da kommer naboen Lise, en livlig og energisk dame fra nabogården. Lise er alltid i gang med å jage og irettesette sine egne dyr, og lyden av hennes stemme bærer helt inn i Sigrids hage.
Lise, hvorfor ble du så sint i går kveld?
Å, det var min bror Frode kom hjem, eller rettere sagt krøp inn. Jeg ventet på ham hele kvelden, måtte flytte en tung kiste, og jeg hadde advart ham om morgenen men han Øye, jeg så ham ikke lenger; han drar til Ivar, og der er det bare hjemmebrygg og evig selskap Eirik drikker aldri, jeg har aldri sett ham beruset.
Lise misunner Sigrid, som har ro i hjemmet, ingen bråk eller larm i gården. Men da hun ser at Lise er trist, spør hun:
Sigrid, hvorfor er du så stille, så grå? Hva har tatt smilet ditt?
Sigrid sukker, setter seg på den gamle benken i gårdsplassen, med Lise ved siden av seg.
Jeg vet ikke, Lise, noe har lagt seg tungt på meg. Jeg føler at alt spennende skjer utenfor meg, at andre lever rikere, lykkeligere, mer fargerike liv. Jeg lengter etter noe annet, ikke som en film, men som i våre andre småbyer.
Å, Sigrid, du klager for mye. Alt går som smurt for deg, stille og rolig svarer Lise overrasket. Hva mer vil du?
Jeg ser på Marianne, hennes mann Viggo er staselig, de går sammen overalt, han klemmer og kysser henne offentlig. Jeg har sett det så mange ganger sier Sigrid lavt. Marianne jobber som regnskapssjef, kler seg fint. Livet hennes er som et eventyr Viggo kjører en bil og sender røde roser fra byen på bursdagen hennes. Han er ofte på tur. Mariannes liv er ikke kjedelig.
Så du har noen å misunne, sier Lise plutselig. Ja, du sitter hjemme, jobber ikke, ser derfor ikke. Viggo er en ekte luring, en kvinnebedårer som aldri lar en kjole gå forbi ham. Marianne vet det, kjøper nye klær, gjør seg pen for ham. Han er som en vårkatt På offentlige steder kler han seg som en prins, men hjemme kan han også slåss. Hans liv er en vill fest, han kjører til byen med flere kvinner, unge jenter.
Hvor vet du alt dette, Lise? Kanskje han bare er på forretningsreise?
Ja, forretninger! Men hvorfor drar han av og til klokken ti om kvelden, bare for å komme tilbake tidlig om morgenen? Min søster, som er nabo, er venn med Marianne, hun ser alt. Marianne dekker sine blåmerker med foundation. Hun lever i konstant frykt for at Viggo skal forlate eller slå henne. Du sier livet er som et eventyr, men hvem vil ha et slikt eventyr? sier Lise med en opphisset stemme, mens Sigrid ser på henne med blandede følelser.
Et øyeblikk i stillhet, så fortsetter Sigrid.
Greit, om det er slik, skal jeg ikke misunne Marianne. Men ta Tove, for eksempel. Hennes mann Anders elsker henne, han svømmer i sin egen sjel for henne og sønnen. Han har forbudt henne å jobbe, gjør alt på gården selv. Noen ganger tar han henne med på ferietur til fjellene, så er det kjærlighet. Så lykkelig er Tove Mens jeg har et smakløst, kjedelig liv.
Du tar feil, Sigrid, sier Lise. Hvorfor?
Anders drikker ikke, er rolig, men deres eldste sønn er syk. Den yngre gutten, Anton, er frisk og går på skole, en god gutt.
Jeg vet det svarer Sigrid. Jeg vet at den eldste er syk, men jeg vet ikke hva slags sykdom. De bor i den nedre delen av bygda, ende i veien. Jeg kjenner Anders, Eirik snakker godt om ham. Jeg kjenner Tove fra skolen, de giftet seg rett etterpå. De hadde også et kjærlighetsforhold på skolen.
Den eldste, Villy, er slank, hans jevnaldrende er i åttende klasse, men han oppfører seg som en syv år gammel gutt. Han vokser ikke i hodet. Jeg vet ikke hvilken sykdom, men Tove og Anders tar ham til sanatoriet, de får gratis opphold. Du snakker om ferier Må Gud beskytte dem.
Så sant, Lise, men hvordan vet du alt dette? spør Sigrid.
Jeg jobber på gården, og her går alle sladderen, nyheter fra morgen til kveld. Hvor det er mange kvinner, er det også mye prat Oksana, som jobber på gården, er Anders søster, hun vet alt, og hun har en lang tunge.
Ja, du har rett, vi skal ikke misunne. Som de sier: «I hver hytte har sine bjeller». Jeg vet ikke alle detaljer sier Sigrid.
Du vet ikke fordi du alltid er hjemme, går til butikken og så er det det. Du står ikke midt i torget med de andre, du diskuterer ikke livet. Hvorfor gå til brønnen når Eirik har gravd en brønn og hentet vann til huset? Eirik er en god mann, en god husholder. Åh, Sigrid, kanskje du er litt oppblåst Du har aldri sett et annet liv, så du tror alle lever i rosenhagen ler Lise.
Sigrid trekker pusten dypt, tenker på Marianne og Tove, og innser at ingen av dem lever i sukkersøt eventyr. Men Katrine, den vakre naboen, svømmende i kjærlighet og oppmerksomhet, får alle menn til å snu hodet når hun går forbi. Menn drømmer om henne, noen kommer med motorsykkel fra nabobyen, noen med bilen, og de gir henne store buketter og sjokolade. En søndag kom Sigrid fra butikken og så Katrine i en blomsterbukett, med en stor kake, smilende. «Det er Ivar fra nabobyen som ga meg dette», sa hun.
Ja, Katrine er en skjønnhet nikket Lise. Ryktene sier at selv bygdaordføreren smyger seg inn bak døren hans, men så får han en hissig kone, og Katrine ender opp uten hår. lo Lise.
Så lever Katrine livlig svarte Sigrid.
Livlig, ja, men hun er tre og tredve år gammel. Kavalerer kommer på motorsykkel og bil, gir gaver, men ingen spør om hun vil gifte seg. Ungdommen glir forbi, hun er fortsatt alene.
Sigrid tror at Katrine også gråter i nattens stillhet, men ingen ser det.
Å, Lise, du har rett. Disse kvinnene er ikke så lykkelige, jeg misunner dem egentlig. Det er som om tåken har lagt seg over øynene mine
De to naboene fortsetter å snakke lenge. Til slutt skynder Lise seg hjem, og Sigrid tar spaden og går ut for å hakke potetene. Barna kommer hjem fra skolen, hun gir dem mat, melker kyrra fra beite, og Eirik kommer fra fabrikken, spiser. Så går dagen som vanlig, rolig og stille, som alltid.
Den natten får Sigrid ikke sove lett. Hun drømmer om sin avdøde bestemor, Ingrid, som kommer fra tåken og sier:
Sigrid, ikke bli sint på Gud, min kjære. Ikke klage over skjebnen. Prøvelser blir sendt i vår styrke, og du har ikke hatt mange i ditt liv. Lev ditt liv slik du er.
Bestemorens skikkelse forsvant i tåken, og Sigrid våknet. En skyldfølelse fylte henne for å ha klaget, misunnet andre, og følt medlidenhet med seg selv.
Morgenen var på vei. Hun lå i sengen, Eirik snorket ved siden av, klokkene tikket. Hun tok på seg en strikket sjal og gikk ut på verandaen. Tåken lettet, daggen glitret på gresset, og dagen lovet solskinn.
Hvor deilig å leve tenkte hun glad. Alt er bra Jeg har levd i tåke, misunnet andre og prøvd deres liv på meg selv. Jeg har aldri forstått hvordan folk egentlig lever. Mens jeg drømte om andres lykke, så jeg ikke at jeg selv hadde lykke. Min kjære Eirik har aldri gjort meg vondt, sønnene mine er flinke på skolen, og de små bekymringene er ubetydelige. Hvor godt det er at tåken har løst seg.
Hun gikk inn igjen, kastet sjalen fra skuldrene, sjekket barnerommet, rettet teppet for lille Mikkel. Etter hvert fant hun ro, og livet fortsatte.
