Den raske servitøren tilbød seg å ta med kattungen. Men den to meter høye mannen løftet opp den gråtende lille pelsballen og satte ham på nabostolen: «En tallerken til min kattevenn! Og det beste kjøttet!» — La oss ta på oss noe dristig, nesten som unge nymfer, og gå til en skikkelig dyr restaurant. Vise oss frem og vurdere mennene… Slik uttalte den ene av de tre venninnene seg, direktør for en prestisjefylt og ikke rimelig privat ungdomsskole. Yrket forpliktet, og hun fant alltid de riktige, veltalende ordene. Disse «nymfene» var 35 år. Den aller beste alderen, mente de, for korte skjørt og bluser som i høyeste grad fremhevet sine attributter fremfor å skjule dem. Dype utringninger, perfekt sminke — full krigsbekledning. Restauranten ble valgt deretter: fasjonabel, eksklusiv og svært dyr. Men det kunne de lett unne seg. Bord ble reservert, de satte seg til rette og fanget straks beundrende blikk fra mennene, og åpenbart misfornøyde blikk fra deres fruer. Samtalen dreide seg, som seg hør og bør, om det viktigste — menn. Drømmer, forventninger og egne krav ble diskutert. Alle ventet på sin perfekte: høy, veltrent, tiltrekkende og med rikelige midler. Skulle bære på hendene, oppfylle alle ønsker og aldri mase med hverdagslige oppgaver. Om han i tillegg hadde adelig bakgrunn, var alt fullkomment. — Bare ikke sånne som de der… Venninnene vekslet blikk og nikket mot et bord med tre glade, litt kraftige menn med måne. På bordet stod det øl, chips og hauger med biffer, og samtalene krevde seg rundt fotball og fisking. Latteren var høylytt og ekte, uten formaliteter. — Forferdelig. — Slett ikke elegant. — Æsj. Dommen var entydig: ustelte, røffe, uten et snev av edelhet og totalt uegnet for slike flotte damer. Men så skjedde det noe som snudde opp ned på hele kvelden. Inn i restauranten kom Han — mannen som ankom i knallrød Ferrari, nyeste modell. — Grev Koburg Koldo Sachsen! — annonserte servitøren høytidelig ved inngangen. Venninnene skjerpet seg øyeblikkelig, som jakthunder på sporet. Høy, veltrent, med distingvert grått hår, i en dress som sikkert kostet en formue. Diamantmansjetter og kritthvit skjorte kompletterte stilen. — Åh… — Oj… — Mmm… Utringningene ble enda dypere, blikkene åpenbart inviterende. — Nå snakker vi, — hvisket én. — En grev, kjekk og millionær, — hyllet den andre. — Jeg har forresten alltid drømt om Bahamas… helt siden jeg var liten. Den tredje sa ingenting, men blikket hennes talte sitt. Før det var gått ti minutter, ble damene invitert til grevens bord. Selvbevisste spankulerte de bort, med et snev av forakt for resten av gjestene, særlig trioen med øl. Greven var sjarmerende, førte elegant samtale, fortalte om gammel slekt, familiens slott og kunstsamling. Spenningen dem imellom steg — alle skjønte at det kun ville være én invitasjon etter middag. Maten sørget midlertidig for ro: hummer, sjømatfat og edelt, gammelt vin. Damene nøt, kastet lengtende blikk mot greven, og drømmene vandret langt bort fra restauranten. De strålte nå ekstra flott. Greven glitret selv — spøkte, fortalte historier fra sosieteten, og damene brydde seg ikke lenger om hvor de skulle. Restauranten hadde en liten hage. Duften derfra nådde ut dit. Snart snek en liten grå kattunge seg inn, mager og sulten, og satte seg ved grevens føtter i håp om litt oppmerksomhet. Forgjeves. Grevens ansikt vrengte seg i avsky. Uten å nøle sparket han kattungen vekk. Den lille for gjennom luften og landet ved bordet til de tre mennene. Stillheten senket seg over lokalet. — Jeg hater slike møkkete, uadelig skapninger, — sa greven høyt. — På mitt slott har jeg kun rasehunder og de beste hester. Servitøren forsøkte å rydde opp: — Vi ordner straks opp, beklager så mye… Han gikk bort til “øl”-bordet, men én av mennene hadde allerede reist seg. Kjempestor, nær to meter, med rødmende ansikt og knyttet neve. Vennene hans prøvde å holde ham igjen. Uten et ord løftet han kattungen opp og satte ham på stolen. — En tallerken til min lille venn! — buldret han. — Det beste kjøttet. Nå med én gang. Servitøren ble blek og forsvant inn på kjøkkenet. Publikum brøt ut i applaus. Én av «nymfene» reiste seg stille, gikk bort til kjempen og sa: — Flytt deg. Og bestill en whisky til damen. Greven ble målløs. Et minutt senere slo de to andre venninnene seg også ned med ham, og ga greven et blikk fylt med forakt. De forlot restauranten i forskjellige grupper. I én gruppe var det en mann, en kvinne og en grå kattunge. Tiden gikk. Nå er én av damene gift med nettopp kjempen — eier av et stort investeringsfirma. De to andre giftet seg med hans venner, som er kjente advokater. Bryllupene var samme dag. Nå lever de tidligere «nymfene» et annerledes liv: bleier, matlaging, husarbeid. Alle fikk nesten samtidig døtre. Skal de ut på favorittrestauranten, sender de mennene på fotball eller fisketur i helgene, henter barnevakt og samles igjen — for å snakke om sitt. Kvinnesaker. Menn. Og grev Koburg Koldo Sachsen ble arrestert etter et år. Stor skandale — en ekteskapssvindler som lurte godtroende kvinner. Ekte mannfolk slikt gjelder ikke. Jeg mener de tre — med litt mage, måne, uten glam og status, men med virkelig edle hjerter. Slik er det. Og sånn må det være.