Hilde steg ut av bussen og begynte å gå mot barndomshjemmet med tunge poser i hendene. Nå er jeg hjemme, ropte hun idet hun åpnet døren.
Hilde, jenta mi! Familien strømmet til henne. Vi visste at du kom i dag!
Senere på kvelden, mens alle satt rundt det store kjøkkenbordet, banket noen på døren. Det er sikkert naboene som vil hilse, sa mamma og gikk for å åpne.
Da hun kom tilbake, var hun ikke alene med seg hadde hun «gjester». Hilde stirret forbauset på menneskene som kom inn i stua, og kunne ikke tro sine egne øyne.
***
Hilde satt stille og litt bekymret ved bussvinduet og skuet ut over det snødekte landskapet som forsvant bak henne. På fanget hadde hun en stor rutete bag hun holdt godt fast i. Hun hadde bare tatt med seg det aller nødvendige, men baggen var likevel full og hennes farmor hadde lagt en hel pose med varme boller på toppen, som spredte en herlig duft av fersk bakst i hele bussen.
Hilde klarte ikke å motstå fristelsen, åpnet bagen med et svakt klikkljud, og tok opp to gyldne og velduftende boller.
Vil du ha? spurte hun den unge mannen som nylig hadde satt seg, og som villig hadde overlatt vindusplassen til henne. Hun syntes umiddelbart godt om ham.
Gjerne! svarte han og nikket, idet han svelget.
Jeg heter Hilde! sa hun.
Jeg er Eivind! Skal du begynne å studere?
Ja, her finnes verken fagskole eller universitet i nærheten. Man kan bare bli traktorfører her, og dét er ikke noe for meg!
Jeg skal også studere! sukket Eivind. Men jeg liker bygda godt, egentlig.
De hadde fire timer til byen, og de rakk både å bli kjent og gode venner. Før de gikk av bussen, utvekslet de telefonnummer og dro hver til sitt etter ankomst.
***
Tiden med opptaksprøver gikk fort. Både Hilde og Eivind kom inn på de ønskede studiestedene, og gledet seg stort. Nervene og usikkerheten var borte; nå var det bare å tenke fremover og drømme om alt som ventet.
Hilde, hei! ringte Eivind en dag. Skal vi feire opptaket sammen på en kafé?
Hilde ble glad. Eivind var hyggelig, og det var lett å være sammen med ham. Han virket pålitelig og ekte, ikke overlegen som enkelte andre.
De møttes på et kafé i sentrum med det rare navnet «Flodhesten». Der satt de ved vinduet og så ut på turistbåtene som gled stille forbi, ledsaget av høye stemmer fra guidene med mikrofon.
Hvorfor heter denne kafeen egentlig «Flodhesten»? undret Hilde.
Eivind lo og svarte: Kanskje fordi folk som kommer hit stadig, blir like store som en flodhest til slutt!
Det kan godt hende! lo Hilde, og spiste med god appetitt.
De besøkte ofte Flodhesten etterpå, og sa til hverandre: «Vi møtes på vårt sted».
Den kvelden kysset de hverandre for første gang. Hilde kom til å huske det kysset hele livet varsomt og brennende.
Årene gikk, og Hilde følte med tiden at hun ikke kunne finne noen som stod henne nærmere enn Eivind bortsett fra foreldrene sine, selvfølgelig. Men det var jo noe annet.
Du, Hilde, skal du ikke bare flytte inn til meg? foreslo Eivind en dag da de var på tredje året. Så gifter vi oss til sommeren!
Er det din måte å fri på, Eivind?
Ja, på en måte!
Da må jeg spørre, slik som i den filmen: «Er du ikke redd for at jeg kommer til å være rundt deg hele tiden?» sa hun og lo.
Bare vær der så mye du vil, Hilde! svarte Eivind, før han svingte henne rundt midt på gata.
Hilde kom hjem til den bodde sammen med to andre jenter, i strålende humør den kvelden.
Du gløder jo av lykke i dag! Hva har skjedd? ville venninnen Signe vite.
Åh, nå flytter jeg kanskje snart inn til Eivind! jublet Hilde.
Blir vi invitert til bryllup, håper jeg? spurte den andre, Marianne.
Vi gifter oss først til sommeren nå skal vi bare bo sammen litt!
Ikke gjør det, Hilde! Det er mye som kan skje før sommeren, og dere har det jo fint nå? protesterte Signe.
Hilde lo bare: Signe, du høres ut som en bestemor! Alle bor jo sammen nå for tiden!
Jeg er ikke noen bestemor! Jeg bare tror ikke på slike samboerskap, mamma er advokat, og jeg vet hvordan slikt ender sa Signe fornærmet.
Ok, Signe, ikke bli sint. Jeg bare tullet, svarte Hilde.
***
Hilde var sikker på at alt snakket om samboerskap var tull, at «det betyr ingenting om man er gift» og at kjærligheten mellom henne og Eivind var unik. Men etter prat med venninnene var hun likevel blitt usikker, og utsatte stadig flyttingen.
Etter hvert sluttet Eivind selv å mase om det.
I desember ruslet Hilde og venninnene gjennom byen, mens små snøfnugg la seg som et teppe. Det var kaldt, men stemningen god, og julelysene lyste fargerikt mot den hvite snøen.
Da de gikk forbi Flodhesten, sa Hilde:
Skal vi gå inn her? Eivind og jeg liker å sitte her!
Se, der sitter han jo! sa Marianne mørkt og nikket mot vinduet.
Hilde snudde seg og der satt Eivind på «deres plass», med en ung jente hun ikke hadde sett før, kanskje tre år yngre. De lo og snakket ivrig sammen.
Hilde snudde seg bort uten et ord.
Jeg tror jeg drar hjem sa hun stille.
Vi blir med deg! svarte begge venninnene.
Hjemme prøvde de å overtale Hilde til å ikke tolke det som svik. Dette kunne være et misforståelse Men Hilde husket hvordan Eivind så på jenta med ømhet og i «deres kafé» på «deres sted»…
Det føles som svik, tenkte hun.
Hun sluttet å ta telefonen fra Eivind, og ba venninnene si at hun ikke var hjemme når han kom.
Da han fikk tak i henne på universitetet, grep Eivind hånden hennes og spurte: Hva har skjedd, Hilde? Har du fått en annen?
Hilde stirret sint på ham: Du har frekkhet til å spørre? Flink er du til å snu ting! Slipp meg, jeg må til eksamen!
Hun rev til seg hånden og forsvant.
***
Hilde tok juleferien hjemme, overbevist om at det ville hjelpe å komme seg litt bort. Hun steg av bussen og ble møtt av den friske kulden, knirkende snø under støvlene, og diamantglitrende trær og hus.
Røyken fra pipa på huset steg til værs. Hilde smilte og grep posen med gaver hun hadde plukket ut til familie og bestemor, før hun ruslet mot huset. Da hun åpnet porten, la hun merke til granen den var blitt stor og pyntet som den pleide på hennes barndoms Nyttårsaften.
Godt Nyttår! ropte hun da hun kom inn.
Hilde, jenta mi! lød det fra alle. Vi bare visste du kom i dag!
Dagen var full av glede. Ulempen med vinteren er de korte dagene, og allerede klokka fem var det mørkt.
Vel, da kan vi tenne juletrelysene! sa pappa oppmuntrende.
Om kvelden, mens alle satt rundt det store kjøkkenbordet, banket noen på døren.
Mamma trakk på skuldrene: «Det er vel naboene som vil hilse» og gikk og åpnet.
Hun kom tilbake med selveste julenissen og hans hjelper.
Eivind? Hilde så nøye på nissen og hans hjelper den samme jenta hun hadde sett sammen med Eivind på kafeen. Hvordan fant du meg? Og hva betyr alt dette?
Eivind lo med sin vanlige rungende latter, og jenta også.
Venninnene dine sa hvor jeg kunne finne deg. Forresten: Dette er min lillesøster, Ingrid!
Søsteren din? spurte Hilde.
Ja, vi ligner hvis man ser godt etter, sa Ingrid og smilte.
Endelig falt en tung stein fra hjertet til Hilde. Hvorfor hadde hun ikke bare spurt rett ut? Hun ristet på hodet over seg selv.
Eivind tok frem en liten eske med ring og sa: Nå som hele familien er her, og jeg har min «representant» med meg, vil du gifte deg med meg, Hilde?
Klart jeg vil! Hilde kastet seg om halsen på Eivind, alias julenissen. Dette er den beste Nyttårsaften i mitt liv!
Det kommer flere som blir enda bedre, sa Eivind. Men la oss love å alltid snakke sammen om alt, så ingen misforståelser oppstår!
Jeg lover! svarte Hilde lettet.
Livet lærer oss at det er alltid best å være åpen og snakke ut om det som plager oss. Da slipper vi å bære på unødvendig uro, og kan finne styrke i hverandre.
