Den Uskjønne

Ubehagelig dunk kraftig støt mørke mørke
Endelig sprer mørket seg. En stemme høres:
Frøydis Andersen, vi har en pasient, noe har sprengt seg.
Smerter i nakken får en hånd til å berøre halsen. Han prøver å åpne øynene. Det lykkes med vanskelighet. Før ham henger et rektangulært anheng med graverte stjernetegn. En kvinne i hvit forkle ser på ham.
Til operasjonsavdelingen! roper stemmen rett ved.
Foreldrene kommer hjem fra jobb. Moren løper på kjøkkenet, kaster et blikk inn på rommet der sønnen gjør lekser. Henrik går inn, merker straks at gutten er i dårlig humør.
Tor, hva er det som skjer? spør faren og klapper ham på hodet.
Ingenting, mumler gutten i fjerde klasse.
Kom igjen, snakk!
Det er snart 8. mars. Læreren vår holdt oss igjen i dag og sa at vi må lage gaver til jentene.
Så hva er problemet? smiler faren.
Det er like mange gutter som jenter, og hun delte ut hvem som skal gi til hvem, sier gutten tungt. Jeg fikk den «enkle», Frøydis Eide.
Alle jenter vil ha en gave på 8. mars, selv de som ikke er så pene, prøver faren å forklare som med en voksen. Hvordan delte hun dem ut? Alfabetisk? Nei, etter stjernetegn?
Hvordan? spør Henrik og ler igjen.
Etter kompatibilitet. Frøydis er Jomfru, og Jomfruer passer best med Tyren. Jeg er jo Tyren.
Det er jo bra, hvis dere passer! Kanskje du til og med blir forelsket i henne.
Jeg? I Frøydis Eide?!
Faren bryter ut i latter. Moren stormer inn i rommet:
Hva pågår her?
Liv, gå på kjøkkenet, farens ansikt blir strengt. Vi har en alvorlig samtale.
Når moren går ut, spør Tor med trist stemme:
Pappa, hva skal jeg gjøre nå?
Lage en gave!
Hva slags?
Jeg lager gaven på jobben i morgen til din «valgte».
Hvordan kan du lage en gave? Du jobber på fabrikken.
Jeg gjør galvanisering. Vi produserer alle typer metallbelegg.
Jeg forstår ikke.
Du får se i morgen!
***
Neste dag kommer faren med et gullfarget anheng på en kjede, en rektangel med to graverte stjernetegn Tyren og Jomfruen og på den andre siden står, med fin liten skrift:
«Til klassekameraten Frøydis på 8. mars! Hans».
Anhenget ser vakker ut, og når moren legger det i en plastpose, ser det enda mer imponerende ut.
***
8. mars kommer. Læreren vil ikke holde timen. Først får elevene gi gaver til læreren, som takker lenge. Så roper hun at guttene skal gi gaver til jentene.
Det blir kaos. Alle guttene løper mot sine «utvalgte». Tor går bort til Frøydis Eide og sier, akkurat som faren lærte ham:
Frøydis, gratulerer med 8. mars! Kanskje skjebnen en dag vil binde Tyren og Jomfruen sammen.
Etter setningen går Tor tilbake til plasseringen sin, uten å merke at hjertet hans allerede er fanget av den «enkle», i hans øyne, jenta.
Snart flytter Frøydis foreldre til en annen bygd, og hun begynner på en ny skole fra femte klasse.
***
Hans åpner øynene. Det hvite taket på sykehussengen. Han prøver å bevege armene og bena, men bare den venstre armen fungerer.
Hvor er jeg? spør han forvirret.
Et klikk høres og en sykepleier på en rullestol kommer inn, ser ham nøye og spør:
Har du våknet? Du er på akutt kirurgisk avdeling.
Har jeg alle armer og ben? hvisker Hans.
Alt ser ut til å være på plass, svarer hun glad. Bare noen suturer fra topp til bunn.
Det er bra at alt er helbredet.
En annen sykepleier spør forsiktig:
Hvordan føler du deg?
Hva er galt med meg! svarer Hans.
Livet ditt er i trygghet. Hendene og bena vil fungere igjen. Bare noen små arr vil bli igjen, viser hun en telefon. Moren din ba om å ringe når du våkner.
Sønn, hørtes en tårevåt stemme fra moren.
Mamma, alt er i orden, prøver han å lyde så oppløftet som mulig. De sier det bare er små armer som må gro. Jeg blir skrevet ut snart.
Jeg får ikke bli med deg over natten. Jeg kommer straks.
Ikke bekymre deg, mamma! legger han telefonen ved siden av seg, smiler til sykepleieren:
Takk!
Du vil nok bli utskrevet snart, smiler sykepleieren. Det blir omtrent tre uker.
En pasient ved siden spør:
Hva skjedde med deg? når sykepleieren forlater rommet.
Hans svarer:
Jeg er redningsmann. På fabrikken eksploderte gassballonger, hans minne tar til. Vi ble kalt inn, vi kom først til brannstedet. Tre personer ble skadet, vi løp inn, ballongene var sprengt, flammer overalt. Jeg var den siste som kom ut, da en ny ballong sprakk ved døren resten husker jeg ikke.
Så du ble skadet, sier en lege.
Ja, Gjøstad Hans, roper sykepleieren. En kollega kommer.
Kameraten hans kommer, hopper opp på sengen:
Hei, Tor! Hvordan går det?
Armer og ben er hele! svarer han optimistisk, men kan bare vinke med venstre hånd.
Hva skjedde videre?
Vi prøvde å gå ut da en ballong sprakk. Vi kom tilbake og dro deg ut du var full av blod, men legene kom straks.
Takk!
Hva snakker du om? vennens ansikt lyser opp. De vil nominere oss til medaljer.
Jeg blir skrevet ut snart.
Jeg går. De vil runde av nå, sykepleieren sier at det ikke blir langt.
En mann i førtiårene kommer inn:
Hvordan går det, helt mann? går han mot sengen.
Bra.
Så lenge du kan snakke, vil du leve. La meg se deg!
Har du gjort dette med meg? spør Hans. Nei, Frøydis Andersen. Hun kommer om to dager.
***
To dager går, og Hans prøver å reise seg. Smerten i beina er fortsatt sterk, høyre arm er revet, flere sår på kroppen. Når han ser i speilet, er ansiktet fortsatt hovnet.
I dag skal en lege som har operert ham i fem timer gå rundt. Hans er litt nervøs.
Sykepleieren kommer inn, ung og slank, med briller som ikke gjør henne mindre vakker. Hun har på seg en hvit kjortel. Hans, 27 år gammel, er gift, men skilte seg etter et halvt år på grunn av uenighet og lønn fra tidligere ektefelle.
God dag! sier hun og går til sengen.
God dag! Er det du som opererte meg?
Ja, smiler hun. Er alt i orden?
Nei, alt er perfekt! Tusen takk!
La meg undersøke deg!
Hun bøyer seg over ham, og foran ham henger anheng med stjernetegn som snurret rundt halsen:
Frøydis Eide!!! roper Hans.
Hun ser på det hovne ansiktet hans.
Unnskyld! sier hun, uten å kjenne ham.
Jeg er Tyren, peker han på anhengene.
Tor Gjøstad? hans lepper tremmer. Husker du meg?
Å, Frøydis, ser han på henne, og tårer fyller kvinnens øyne. Han legger en liten blomst på hennes hånd.
Beklager! hun tørker tårene med en lommetørkle. Jeg trodde aldri vi skulle møtes igjen.
***
Etter dette kommer Frøydis aldri inn på rommet hans igjen. Hans forstår at hennes vaktplan er lik hans: dag, natt og to fridager.
Han vil ikke fremstå hjelpeløs foran henne. Hele dagen prøver han å gå ved å støtte seg på sengene, holder seg i veggen og går en tur i korridoren.
Kvelden. Dagslegen drar. Nattlegen kommer, og stemningen endrer seg i korridoren. Rundt ti timer etterpå slukker sykepleieren lyset i rommet. Det er allerede midnatt, og i korridoren høres noen skritt som stopper. I stillheten kjenner Hans at noen gråter. Han står opp forsiktig og går ut.
Ved vaktbordet sitter en tidligere klassekamerat, hodet i hendene, gråtende. Hans legger en støttende hånd på skulderen hennes:
Du, Frøydis!
Hun kaster seg på skulderen hans:
Jeg opererte en kvinne, hun falt under en bil Jeg har gjort alt jeg kan. Hun er i respirator, men overlever ikke. Hun har to barn, mannen hennes er her i rommet
Ro deg ned, Frøydis!
Jeg har vært kirurg i tre år, men kan ikke akseptere at folk dør.
Ro deg ned! Det er vår jobb. På fem år har jeg sett mange dødsfall, men vi har også reddet mange liv, siger Hans tungt. Det er derfor min kone dro av meg. Hun sier jeg ikke kommer hjem ofte og tjener lite. Men jeg har alltid tjent 40 000 kroner i måneden man kan leve.
Jeg har samme historie, svarer hun, og ser ham i øynene. Jeg blir sett på som gal. Jeg er fortsatt ugift og bor med foreldrene.
Ikke vær bekymret, vi er bare 27 år, livet ligger foran oss.
Nei, Tor, vi er allerede 27.
Frøydis, pulsen hennes faller, roper en panikkfylt sykepleier.
Unnskyld! og Frøydis løper til respiratoren.
Hans klarer ikke sove den natten. Om morgenen kommer sykepleieren med en kopp te.
Er kvinnen dere opererte i går kveld i live? spør han overrasket.
Ja, men tilstanden er kritisk.
***
Tre uker har gått, sårene på kroppen har begynt å gro. Hans har møtt Frøydis under hennes vakter, og han blir stadig mer trukket mot henne. Men avdelingen for akuttkirurgi er ikke stedet for personlige samtaler.
En morgen under runden melder legen:
Jeg skriver deg ut i dag, smiler han. Fra sykehuset. Du går rett til din fastlege, og de bestemmer videre behandling.
Jeg kan begynne å pakke!
Ikke stress, du får utskrivelsen snart.
Etter legen går Hans og barberer seg. I speilet ser han at de to små arrene ikke ødelegger ansiktet, men gir ham et maskulint preg. De andre arrene han ser bort fra.
Han reiser seg, går i korridoren, og ser en pasient gå forbi.
«Hun er virkelig vakker!» tenker han.
Sykepleieren gir ham utskrivningspapiret:
Ha det, Hans! Ikke kom tilbake!
Hans har en egen ettromsleilighet, men han drar hjem til foreldrene fordi moren har savnet ham og tatt fri fra jobben.
Sønn! klemmer moren ham.
Se, jeg er frisk og sterk.
Kom, jeg har laget middag. Du har blitt så tynn.
Jeg har savnet hjemmelaget mat!
Så lenge du ikke blir frisk og gifter deg, må du bo hjemme. Rommet ditt er fortsatt tomt, roper hun som til et barn. Gå og vask hendene!
Etterpå drar Hans til frisøren, henter noen klær fra leiligheten, og moren hjelper ham med å rydde dem.
Kvelden kommer faren fra jobb. De sitter alle sammen som før og snakker til langt på natt.
Hans legger seg i sitt barnerom, der han vokste opp, men sovner ikke med en gang:
«I morgen må jeg på fastlege, så på jobb, og kanskje gå ut med noen venner»
Han sovner med disse tankene langt etter midnatt.
***
Neste morgen går Hans tidlig til fastlegen. Han går fra kontor til kontor, så til fabrikken for sin vakt.
Om kvelden samler han seg.
Hvor skal du? spør faren.
Pappa, husker du da jeg var i fjerde klasse og du lagde et anheng til en klassekamerat?
Til den «enkle» Frøydis Eide? Ja, husker jeg.
Du sa at jeg kanskje ville forelske meg i henne. Jeg husker det.
Frøydis er nå kirurg. Hun opererte meg, og hun bærer fortsatt det anheng på halsen.
Sånn er det, pappa!
Jeg er på vei til henne!
27 år er ikke så lang tid til å begynne et liv med den man elsker. Historien viser at små handlinger, ærlige ord og tilfeldige gaver kan binde mennesker sammen på uventede måter. Livet lærer oss at ekte kjærlighet ofte vokser fra de mest uventede møtene, og at man aldri skal undervurdere kraften i et enkelt, men oppriktig ønske om å gjøre noen glad.