Kjære dagbok,
I dag fyller jeg sytti år. Jeg har sett tre barn vokse opp, men Marit, min kjære, gikk bort for tretti år siden og jeg har aldri giftet meg igjen. Jeg har ofte tenkt på alle grunnene aldri funnet den rette, aldri hatt hell, så mange unnskyldninger som kunne bli skrevet ned. Men da har jeg ikke tid til å dvele ved dem.
De to sønnene, Eirik og Jonas, var sta og kranglete ofte. Jeg måtte bytte dem fra skole til skole, helt til en streng fysikkprofessor oppdaget at de hadde en naturlig evne for tall og vitenskap. Plutselig ble alle kranglene og slåsskampene borte. Datteren min, Synnøve, slet med å komme inn i leken med jevnaldrende. Skolepsykologen foreslo en tur til psykiater, men så kom en ny litteraturlærer og startet en forfatterskrevende klubben. Synnøve begynte å skrive fra morgen til kveld, og snart ble historiene hennes publisert i skolens avis og i de lokale leseklubbenes tidsskrifter.
Etter videregående fikk guttene stipend ved et av landets mest prestisjefylte fakulteter, med vekt på matematikk og fysikk. Synnøve ble tatt opp på litteraturstudier. Jeg ble igjen alene, og det gikk opp for meg i et øyeblikk. Stillheten rundt meg føltes som en ulveulving som roper i natten. Jeg kastet meg over fiske, hagearbeid og oppdrett av griser på gården vår ved elva Glomma. Jorden gir, og jeg tjente en anstendig sum nok til å innse at ingeniørene på fabrikken tjente langt mindre enn meg.
Det ga meg muligheten til å hjelpe barna igjen: kjøpe rimelige biler, dekke småutgifter og sørge for anstendige klær. Men tiden ble knapt alt gikk med til gårdsdrift og handel. Det var greit, for ti år fløy forbi, og jubileet mitt nærmet seg.
Jeg hadde planlagt å feire i ensomhet. Eirik og Jonas, nå med familier, arbeidet med et topphemmelig forsvarsprosjekt og kunne ikke slippe unna i helgene. Synnøve reiste fra konferanse til konferanse, så jeg tenkte jeg ikke skulle forstyrre dem med en invitasjon. «Jeg gjør det selv», tenkte jeg. «Ingen fest, bare meg, en flaske whisky og tanker om Marit».
Morgenen før fødelsdagen sto jeg opp tidlig for å sjekke grisene. Jeg hadde en spesiell fôring på gang, så jeg måtte være på beina fra før soloppgang. Da jeg gikk ut fra huset, på den stjerneopplyste engen foran, støtte jeg på noe merkelig midt på plenen en lang, innpakket gjenstand i et tungt presenning.
«Hva i all verden er dette?», mumlet jeg, da plutselig flere projektorer flommet opp og lyste området. Folk dukket opp fra huset: sønnene med koner og barnebarn, noen flere slektninger, og Synnøve med en høy mann i briller. De holdt ballonger, blåste i piper og trykket på knapper som skrek av komprimert luft. Alle ropte, viftet og kastet seg rundt meg:
«Gratulerer med dagen, pappa!»
Jeg glemte helt den merkelige pakken. De hindret meg i å gå tilbake til huset mens konene løp for å dekke bordet.
«Stå stille, pappa», sa Synnøve, «skal jeg bindet deg for øynene?». Jeg nikket, og hun trakk et tett stoff rundt bakhodet mitt og førte meg, mens jeg snurret rundt, til et annet sted.
«Hva lurer dere på nå?», spurte jeg.
«En gave», svarte Eirik.
«Håper den ikke er for dyr», protesterte jeg.
«Ikke bekymre deg, far», sa Jonas, «den er bare en liten gest av takknemlighet».
Synnøve rev av båndet, og musikken fra høyttalerne brøt ut i en trommevirvel. Barna samlet seg rundt den innpakkede gjenstanden og rev presenningen av. Under de blendende lysene skinte en gammel Oldsmobile F88! Jeg falt nesten sammen av overraskelse, men ble raskt støttet og satt på en stol.
«Herregud, herregud», stammet jeg.
«Slapp av, far», sprutet Synnøve vann i ansiktet mitt, «du har alltid drømt om denne bilen».
«Den må jo koste en formue», sukket jeg.
«Den er ikke dyrere enn penger», svarte Eirik.
Synnøve ba meg sette meg inn i bilen for å ta noen bilder. Da jeg åpnet døren, stod det en kartong inni.
«Hva er dette?», lurte jeg.
«Åpne den», sa Synnøve. Jeg hentet en liten, fluffy liten katt fra bunnen av boksen en ekte thaikatt, akkurat som den vi hadde når Marit var her. «Husker du Bomka?», spurte jeg.
«Selvfølgelig, pappa», svarte barna.
Jeg satte meg ikke i bilen. I stedet gikk jeg opp til mitt rom på andre etasje, tok frem et bilde av Marit og holdt den lille katten forsiktig i fanget. Tårene trillet nedover kinnene mine.
«Ser du, Marit? Jeg klarte det. De har ikke glemt deg», hvisket jeg til bildet.
Barna lot meg ikke ha fred lenge. Bordet under var dekket, og toastene begynte. Synnøve lente seg inn og hvisket at hun var i fjerde måned, og at hennes forlovede skulle komme på besøk. Hun ville bli boende her, siden hun kunne skrive hvor som helst, og hans foreldre skulle reise til New England før bryllupet i den lille kirken i byen.
«Er du enig, pappa?», spurte hun.
«Dette føles som en drøm», svarte jeg og kysset henne på pannen.
Kvelden gikk med i samtaler, lett servering og minner. Senere satt jeg ved Marits grav, snakket med henne som om hun fortsatt var her. Livet fikk ny mening, spesielt med den gamle bilen. Jeg tenkte på å kjøpe klær fra den tiden, kjøre til Oslo og nyte en tur i storbyen.
På sengen lå den lille thaikatten.
«Tommy», sa jeg, og gjentok: «Tommy». Katten malte og strakte seg. Jeg strøk den varme pelsen og sovnet.
Morgenen krevde tidlig oppvåkning: mate grisene, stelle hagen og fiske. På første etasje sov Synnøve med sin forlovede. Guttene dro av gårde med familiene sine, og stillheten senket seg igjen. Tommy fulgte meg tett, falt i grisefôret og rotet seg inn i fiskeredskapene på båten. Han prøvde å spise fiskefôr, og jeg lo mens jeg klappet den lille rampen.
«Det er som om ungdommen kom tilbake», mumlet jeg og strøk ham på ryggen.
Tommy mjauet og bet meg lett i hånden.
«Du tulling», lo jeg høyt.
Dette er ikke bare en fortelling, men et påminnelsesbrev til alle som fortsatt kan besøke sine foreldre: ikke vent på morgendagen, kom nå.
Med håp om flere år med ro, arbeid på gården og kjærlige besøk,
Arne Olsen.
